Forfatter: Cecilie

av

Gå til Ham som kom til oss

De fleste har sikkert oppdaget at det er lenge siden jeg har skrevet noe særlig, og det fordi jeg de siste halvannet årene har vært enda dårligere enn jeg var dårlig før det. Når man så vidt får halt seg ut av sofaen for å lage middag, før man ramler ned i sofaen igjen ett par timer for å samle krefter til å orke å spise maten, så er man ikke i form. Når hjernen eksploderer i sus og kirkeklokker etter å ha lest to linjer i Bibelen, er det heller ikke noe å mulighet til å dele hva man tenker på eller bærer i hjertet. Men at jeg den siste måneden har kunnet lese endel igjen, og de siste dager skrevet litt også, det bringer stor takknemlighet til hjertet mitt. Det gjør godt, selv om denne måten å nå ut til andre på er upersonlig. Jeg skulle helst ønsket det personlige fellesskapet med mennesker, men er også glad for at jeg pga teknologi kan fortelle om min Mester og Herre. Det er så godt å få delt noen ord om Jesus, å få peke på Ham for andre.

Jeg vet at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet for å ikke ha strukket ut ei hånd til flere av dere, for det er noen jeg skulle ha svart og skrevet til. Jeg kjenner på sorg over det, for jeg ønsker å dele det fellesskapet med den enkelte, men samtidig, jeg er et svakt menneske i en skjør kropp og når man ikke har krefter å gå på, så kan man bare ikke. Det er så lett å tenke på alt man ville gjort og la det tynge oss ned, i stede for å se på hva man faktisk kan gjøre og være tilfreds med det. Gud har satt den enkelte av oss i den hverdag, liv og situasjon vi har- og det er i det liv vi har han vil vi skal være trofaste.

Det er en av tingene som gjør julens budskap om at Gud tok på seg kjød dyrebart for meg. Jesus var menneske på ordentlig, og det at han kan forstå både slitenhet, smerte, at andre misforstår og feiltolker og så mye annet, bringer trøst. Han vet at kroppen- og det indre- kan bli slitent. Han vet fordi han levde som menneske. Det er fantastisk at Gud har barmhjertighet og omsorg for oss, men i Jesus Kristus har vi noe selv ikke Gud kan gi- den erfarte opplevelse av vår svakhet som menneske, nettopp fordi han tok på seg en tjeners skikkelse. Han ble den yppersteprest vi trenger. En som forstår fordi han har opplevd selv, men som samtidig som han forstår er svaret på vår smerte og vår lengsel. Han har tilveiebragt all den trøst, fred og glede vi trenger. Ofte tenker vi at det er våre omstendigheter som må forandre seg for at vi skal få det bedre, men hva vi trenger er å feste blikket på Jesus. Å grunne på hvem han er, å se på hva han har gjort for oss og å gå til ham med alt som tynger og smerter. La oss bli flinkere og raskere til å gå til Ham som kom til oss med alt; både gleder og sorger, både takk og bønn, både klage og lovpris. Han ikke bare kan hjelpe oss, men han er også villig.

Immanuel, Gud med oss
uansett hva dagene bringer,
uansett om hjertet brister og gråter.
For alltid Du er,
Immanuel, Gud med oss

av

Husk at det er en helhet

Advent og jul kan fort få oss til å snevre inn tankene til å kun gjelde Guds Sønns komme til jord som menneske. At Gud tok på seg kjød og ble menneske er både et mysterium og en fantastisk nyhet. Det er mange ting i det vi ikke kan forstå, men vi kan bøye oss i ærefrykt og tilbedelse for at Guds Sønn var villig- og utav kjærlighet til de utvalgte- tok på seg dette oppdraget.

Det å velge ut enkelte tema som kjærlighet og fred er greit, men vi må ikke se bare på dem alene, for de henger sammen med alt annet. I Salmene leser vi at det er summen av Guds Ord som er sannhet (119.160) og dette er viktig å huske. Tar vi Guds kjærlighet og ikke kobler den mot Hans hellighet og rettferdige vrede mot synd, havner man fort ut på villspor. Tar vi Guds fred til å bety jordisk stabilitet og fravær av krig og konflikt, havner vi også feil ut- for Jesus kom for å gjenopprette freden mellom Gud og mennesker som ble brutt i syndefallet. Det viktigste budskap vi kan gi er Immanuel- «Gud med oss». Gud kom til oss fordi vi ikke lenger kunne komme til ham.

Jesu oppdrag innebar noe som blir kalt hans trefoldige gjerning. Han kom både som profet, prest og konge. Dette er ikke et oppdrag han fullførte utav det blå uten sammenheng med hva som skjedde tidligere i historien, men vi finner at det samme oppdrag ble gitt til det første mennesket. Adam fikk i oppdrag å styre/forvalte skaperverket (konge), han ble satt som profet (en som taler fra Gud til mennesker), noe vi finner i at Gud gav beskjeden om å ikke spise av kunnskapens tre til godt og vondt før Eva ble skapt (ergo: Adam skulle fortelle henne Guds ord og påbud) og også som prest gjennom å bevare og beskytte Edens hages hellighet (hagen er det ‘første’ tempel, stedet der Gud møtte og hadde fellesskap med mennesket og hvor mennesket tjente og æret Gud*) og bringe takknemlighetsoffer til Gud- og han skulle beskytte Evas hellighet både gjennom å lære henne Herrens ord og beskytte henne fra ‘fare’. Adam hadde alle disse rollene ikke for hans egen glede, men for å være en velsignelse for sin brud (og de som senere ville komme etter). Adam feilet på alle områder da den listige slangen gjorde sitt inntog og innyndet seg hos Eva. Adam skulle stått opp som prest, profet og konge, men i stede for å gripe inn og rette på slangens misbruk av Guds Ord (profet), fjerne Eva fra situasjonen og bevare/beskytte hennes renhet (prest), så stod han bare stille ved siden av og deltok tilslutt i synden i stede for å knuse slangens hode under sin fot (konge). Den første Adam falt.

Når vi leser videre gjennom gamle testamentet ser vi at dette er roller som etableres i Israel, ikke bare for å styre land og folk, for å ha orden i gudstjenestelivet og annet- men de er også skyggebilder og typer på hva som skal komme. Vi finner løfter om at det skal komme både en profet, yppersteprest og konge som skal være verdens frelser, og det er også forklart at dette må være Gud fordi Gud kun alene frelser. Når vi entrer det nye testamentet finner vi allerede i historiene om Jesu unnfangelse og fødsel denne trefoldige gjerning forklart. Vismennene kommer for å tilbe jødenes konge, Johannes skriver om Ordet som var med Gud, er Gud og ble menneske (profet) og Josef får i en drøm høre at han ikke skal skille seg fra Maria for barnet er hellig og skal kalles Jesus fordi han skal frelse sitt folk fra synden (prest). Hvor den første Adam feilet og falt, kommer den andre Adam til å stå støtt og overvinne.

Dette er noe som vi kan se gjennom hele Jesu liv og gjerning, helt fram til korset. Men historien slutter ikke der, for Jesus er fremdeles profet, prest og konge (selv om denne skal bli enda mer utvidet når alt er lagt under hans føtter). Han avsluttet ikke sin gjerning da han forlot jorden, nei- Menneskesønnen, vår Herre Jesus Kristus virker fortsatt som profet og prest for sitt folk. Han er mellommannen som vi må gå igjennom når vi henvender oss til Faderen, og han er mellommannen som Faderen går igjennom for å nå oss. Alt er i Jesus, gitt av Faderen og kommer til oss ved Ånden. Jesus har ikke tatt fri, hans oppgave er enda ikke fullført og han lever for å gå i forbønn for oss.

Vi kan la oss fascinere av enkeldeler og stå i beundring og forundring over ting som at Gud ble menneske, og at en liten baby kan være både fullt ut Gud og menneske, men vi må ikke glemme å se det i sammenheng med helheten heller. Det er selvsagt for mye for vår skrøpelige hjerne og svake hjerte å ta inn, men må Gud ved sin Ånd gi oss både større kunnskap og kjennskap til vår Herre og Frelser.

* Rhodes, Jonty: Man of Sorrow, King of Glory (Crossway 2021) s21-23
Rhodes tar opp at for oss er det vanskelig å se sammenhengen mellom hage og tabernakel, men at for de som fikk disse ordene først (gjennom Moses) var det en selvsagt sammenheng. Han viser også til likheter mellom hagen og det tabernaklet som Moses fikk laget (og senere Salomo og tempelet). Inngang fra øst, lysestaken i tabernaklet et tre som treet, Salomo pyntet tempelet med trær, blomster oa som hagen var full av mm. Det er også på grunnteksten en sammenheng i ord som forklarer Adams oppdrag i hagen som er lik de ord som brukes om prestenes oppdrag i tjenesten.

av

Mirakelbarnet

På ei tid der Israel hadde en av de særdeles dårlige kongene (Ahas) kommer det et løfte fra Gud gjennom profeten Jesaja; en jomfru skal bli med barn og føde en sønn, og han skal få navnet Immanuel (7,14). Profetien forteller at det en dag ville komme et menneske inn i verden på mirakuløst vis, men også at dette mennesket vil være Gud (noe navnet sier da det betyr «Gud med oss»).

Jomfrufødselen er Guds visdom i aksjon. Hadde Gud skapt Jesu menneskelige natur uten unnfangelse av en kjødelig mor, ville vi hatt problemer med å tro at han virkelig var menneske som oss. Hadde Gud brukt den ordinære unnfangelsesmetoden med mann og kvinne, ville det vært desto vanskeligere for oss å tro at Jesus virkelig er Gud. Jomfrufødselen blir med det et tegn både på Jesu menneskelige og hans gudommelige natur.*

Vi er så vante med å høre om jomfrufødsel at for mange er det ikke noe de tenker over, men dette er faktisk en av de kristne læresetningene som er viktig å holde fast i og som til stadighet møter motstand. Og kanskje er det ikke rart at den møter motstand? For fornuften er den ufornuftig og er det ikke fornuften og vår intellektuelle kapasitet vi ofte lener oss til? Å tro på jomfrufødsel krever faktisk… tro, og det en tro som bare Gud kan skjenke oss.

Det er viktig å holde fast på fordi det viser oss noe om Jesu to naturer. Jesus var menneske, men ikke bare det. Jesus var Gud, men ikke bare det. Han var Gud-mannen, sann Gud og sant menneske, og dette blir tydelig allerede fra unnfangelsen av. Maria får englebesøk og beskjed om at hun skal bli med barn, men hvordan skal det gå til når hun aldri har vært med en mann på det vis? Engelen forklarer at det vil skje ved Guds inngripen. Den Hellige Ånd skal komme over henne og den Høyestes kraft overskygge henne, og barnet som blir født skal være hellig og kalles Guds Sønn (Luk.1,35).

Hvordan Den Hellige Ånd tar av Maria og former til et foster, vet jeg ikke, men det betyr ikke at jeg ikke kan tro. Hvis Gud kan skape verden utav ingenting, kun ved sitt ord, så selvsagt kan han skape et menneske på dette vis. Maria var i ordets rette forstand mor til Jesus, men Josef var ikke hans far. Vi finner dette i ei setning i Markus 6 hvor Jesus blir avvist på sitt hjemsted og de sier; er ikke dette tømmermannen? Sønn av Maria og bror til… (v3). Hvis vi ikke kan tro på mirakelet som jomfrufødselen er, hvordan kan vi da tro på alle de andre mirakler vi leser om?

En av de ting som er viktig med jomfrufødselen er hvordan det viser at Jesus har to naturer- både den gudommelige og den menneskelige. Han er den evige, opphøyde, allmektige, hellige og rettferdige Gud som er over alt og alle og som styrer hver minste ting i universet og sørger for både rettferdige og urettferdige, men han er også menneske på ordentlig. Jesu menneskelige natur på jord var ikke annerledes enn vår, han var underlagt den svakhet og skrøpelighet som våre kropper er og han opplevde alle slags følelser og ble påvirket av varme, kulde, sult og slitenhet som oss. Hans natur som menneske var i alt- unntatt synd- lik vår.

Og slik måtte det være, vi trengte en som var både Gud og menneske for å frelse oss. Vi trengte en som var lik oss fordi dom og straff deles ut mot samme kjød/natur som det ble gjort i- og derfor måtte han som vår stedfortreder være lik oss. Samtidig måtte han være Gud for å ha den uendelige verdi som oversteg alle mennesker gjennom alle tider og være Gud for i det hele tatt å kunne klare å bære all vår synd, skam og dom. Men, og dette er viktig; Jesus hadde to naturer som var adskilt, de blandet seg ikke og ble til en. Men selv om han var både Gud og menneske, var de to på mystisk vis forbundet i et menneske. Et svakt bilde er vår kropp og sjel; de er to ulike deler av oss, men de to til sammen utgjør vår person. De er ulike, men de fungerer side om side. Årsaken til at det er et svakt bilde er bl.a. at mens vi har en sjel hadde Jesus to (litt flåsete forklart, men enkleste og tydeligste jeg kom på), han var Gud og menneske, men hvordan de to fungerte side om side inni en kropp og hvordan en av dem noen gang hadde framtrinn foran den andre, ikke vet jeg. Men uansett om det var de menneskelige eller gudommelige sider av Jesus som virket, så tilegnes det ham som en person. Jesus Kristus vår Herre.

* Tankerekken her er jeg takk skyldig Beeke/Smalley: Reformed Systematic Theology 2: 793-94 som igjen viser til Wayne Grudems Systematic Theology s530

av

Det ventende folk

Helt fra Gud gav sin dom og sitt løfte om frelse i Eden, har Guds folk vært et folk som venter. De har ventet på den dag Guds frelser skal komme og vende deres skjebne. Da Lamek kalte gutten sin Noah- som betyr hvile- tok det nesten 600 år før Gud lukket døren til arken bak dyrene, Noah og familien hans. Moses hadde noen tiår utenfor Egypt før Gud sendte ham tilbake for å føre Israelsfolket ut. Hannah ventet i mange, mange år på guttebarnet som senere skulle bli den profet som salvet David til konge, og David måtte selv vente mange år fra han ble salvet til konge før han ble innsatt. Dette er menneskers skjebner, men Guds plan er sammentvunnet med dem. Eller mer korrekt, vår historie er sammentvunnet og avhengig av Guds plan. Samtidig som menneskets historie har gått sin gang, har Gud gjennom pakter med mennesker, givelse av Loven, løfter, (framtids)profetier og Guds Ord gjennom profeter gitt de gudfryktige mer og mer innsikt i hva som skulle komme. De visste fra løftet i Eden at det skulle komme en befrier, og litt etter litt fikk de vite og forstå mer. Det skulle være en kongeprest/yppersteprest (som Melkisedek), det skulle være en profet (som Moses) og en konge (som David) og ikke bare det, det mennesket som skulle komme som Guds tjener kunne ikke være andre enn Gud, for bare Gud kan frelse (bl.a. Jes.45,21). Det var et folk som ventet- og levde med forventning- til den dag Guds frelser skulle komme. De rettferdige levde etter det lys de hadde, i avhengighet til Guds Ånd og etter Guds lov. Det var en venting som gjorde at de levde gudfryktige liv samtidig som de levde i forventning til hva som skulle komme, og mens de ventet søkte de å få kjenne Gud bedre utfra hva de visste.

Men, det triste er, flesteparten av Israelsfolket hadde ikke øye for Guds løfte eller Guds bud, de var opptatt med seg og sitt. Ja, hvis ikke de plutselig fikk det veldig vanskelig, da ropte de til Gud. Det var tider med fornyelse i store deler av folket, men for det meste var det et fåtall som levde nær Gud, i avhengighet til han og for hans ære og pris. De ville gjerne ha en frelser for sine dårlige dager og tider, men ikke en konge som bestemte over deres liv og evighet. Og slik er det i dag også.

Vi liker å tenke på det uskyldige spebarnet som gurgler, smatter og sover i ei krybbe, men å ta innover oss at det ikke bare er verdens frelser som lå der, men verdens skaper, opprettholder og dommer, det er mye fjernere tanker. Et spebarn er uskyldig og skaper sentimentale tanker, den allmektige dommer og konge er fryktinngytende og foruroliger vårt indre.

Vi er fortsatt et ventende folk. I gammeltestamentlig tid ventet de på den lovede konge og frelser, i dag venter vi på hans andre komme. Helt til Jesus kommer tilbake for å dømme verden kommer vi til å være ventende. Men vi som lever nå har så mye mer å være takknemlig for enn de som levde før Jesu første komme. De så svakt og på lang avstand den herlighet, rettferdighet og nåde som skulle komme, men vi har privilegiet å kjenne Jesus og kraften av Hans oppstandelse. Jesus, som er
«…utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord».(Heb.1.3a) og som «er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte». (Kol.1.15)
Vi må passe oss så ikke vårt kristenliv og ventingen på Jesu gjenkomst med makt og herlighet blir passiv, mens vi venter arbeider vi på frelsen med frykt og beven, vi gjør vår del for å skue kongen i hans herlighet (lese og studere Ordet, bønn, fellesskap og sakramenter), vi lever i avhengighet til Guds Ånd for all innsikt, åpenbaring og kraft, samtidig som vi vandrer i de gode gjerninger Gud har gjort klar for oss.

Må vi huske at selv om det å forberede hus og hjem til fest og fellesskap er gode ting, er det viktigere at vi forbereder hjertene våre. Min bønn er at Jesus får en sentral plass i våre tanker og liv i ukene fram mot jul. La oss ikke bare forberede oss på å feire hans første komme, men å leve hver dag i takknemlighet til hva han gjorde første gang han kom- og i forventning til hans andre komme.

av

Det første frelsesløftet

For mange dager og år siden ble det ut av støv skapt en mann som fikk navnet Adam. Han fikk seg ei kone på det mest forunderlige vis, tatt fra hans egen side og formet av Gud. Denne mannen ble av Gud satt som hode- eller representant- for alle mennesker som skulle komme fra ham. Gud hadde gitt paret ansvar for å forvalte det fantastiske skaperverket Han hadde laget (og det ut av ingenting og ved sitt ords kraft) for at menneskene skulle ha et hjem som passet den natur Gud hadde gitt dem. De levde i fellesskap med Gud og hverandre, og alt var godt, overmåtes godt.

Eden- hagen Gud satte dem i- hadde både livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt, og det siste fikk Adam beskjed om at de skulle holde seg unna. Det at Gud gir den beskjeden gir oss en aning om at det er en prøvelse eller test i kommingen, og sikkert og visst: Den slue slangen (som symbol på djevelen) kommer og begynner sitt spill for å få menneskene- skapt i Guds bilde- forkastet slik han selv hadde blitt. Vi vet at det ender med at de begge gjør hva Gud har sagt de ikke skal, og på grunn av deres opprør og synd så forandres og forvrenges alt som var rent, overmåte godt, hellig og vakkert.

Adam- fordi han er menneskehetens representant- er den Gud snakker først til, og umiddelbart ser vi syndens groteskhet tre fram; ‘Det var ikke min feil. Hun lurte meg. Du, Gud, du gav henne til meg’. Ikke bare hadde de plutselig opplevd skamfølelse over sin nakenhet, men nå er det ansvarsfraskrivelse, anklager mot Gud og annet. Synden er kommet inn, og med det døden. Mennesket som var skapt for evig liv ble lagt under forgjengelighet og døden begynte å virke i verden; i både mennesker, natur og univers.

Og ja, jeg vet at i dag er det 1. desember- og nettopp derfor tenkte jeg det var godt å ta oss litt tilbake for å minne oss selv om hvorfor vi feirer jul. Vi feirer jul fordi Jesus kom, og skal komme igjen, men vi trenger en liten påminnelse om hvorfor er det slik. Menneskeheten er håpløst fortapt og underlagt synd og død. Vi var skapt for noe helt annet, men vi har selv ført oss inn i døden ved å ville være egen gud og bestemme selv. Greit, Adam falt ikke bare for seg selv, men også som vår representant, og dermed er vi alle falt pga hans fall, men kom ikke her og fortell meg at ikke vi alle både bevisst og med glede og null problem har valgt oss selv og synd framfor Guds ære og hellige vei og vilje. Vi er alle skyldige og vi fortjener alle den død og dom Gud gav.

Men, ikke mer enn Adam og Eva har falt så kommer den nådige, kjærlige og barmhjertige Gud inn. De fortjener helvete, men Gud gir et løfte om frelse. «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1.Mos.3.15). Vi ser antydningen til at det vil være to ulike «folkeslag» på jorden (de som er underlagt djevelen og de som er av kvinnens ætt, de hellige) og at det vil være et fiendskap mellom dem. Og så det utrolige; Det skal komme et menneske som skal beseire slangen. Slangen vil påføre denne redningsmannen litt skade, men vil bli beseiret.

Det er ikke her grunnlaget for Jesu komme finnes, det er i fortidens evighet og den pakt som Faderen og Sønnen inngår om de utvalgte og deres frelse, men det er her- i hva som kalles det første evangelium- vi mennesker se de første tegn til at Gud har noe stort planlagt. Gud er ikke tatt på senga, Han har en plan og den planen vil knuse djevel og frelse de utvalgte.