Mennesker flest vet at det er noe inni dem som leter etter noe mer. Det er noe dypt i deres indre som søker etter noe større enn dem selv. Søker etter noe som kan gi en fred, ro og trygghet som gjør at de kjenner seg tilfredse og lykkelige. Og så lenge de har denne indre tomheten, drives de av ønsket etter enten å finne dette noe eller å døve tomheten som roper inni dem.

Mennesker som drives av den indre tomheten søker tilfredsstillelse mange rare steder. Noen vender seg til alkohol, piller eller narkotika. Andre vender seg til sex og rastløs leten etter tilfredsstillelse som varer. Noen gjemmer seg i tv-skjermens falske virkelighet, mens andre rømmer inn i dataspillenes verden. Noen går fullt og helt inn for en aktivitet eller idrett, andre prøver å glemme seg selv gjennom å hjelpe andre. Uansett hva det er, så oppdager de at den indre tomheten kanskje blir tilfredsstilt for en kort tid, men så begynner den å skrike enda høyere enn tidligere. Og da er det jo bare å innta mer av hva som døyvet smerten og tomheten, er det ikke?

Rop av glede, datter Jerusalem! Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, (Sak.9:9)

I Johannes kap 4 kan vi lese om at Jesus møter en kvinne ved en brønn. Vanligvis er det ikke mennesker der på den tiden av dagen, men hun har valgt denne tiden fordi hun visste at hun ikke ville møte andre. Kanskje bærer hun på en enorm skam- og skyldfølelse over å ikke ha mestret livet? Eller kanskje er hun bare dørgende lei alle de skulende blikkene, alle de stygge kallenavnene og all baksnakkingen? Der ved brønnen venter Jesus, han har tatt en omvei for å være der akkurat når hun kommer. Jesus visste hun ville være der og han kom til henne.

Og du, i kraft av blodpakten med deg setter jeg fangene dine fri fra brønnen uten vann. (Sak. 9:11)

Jesus går rett på sak når han spør etter kvinnens ektemann, og hun er ærlig nok til å innrømme at hun ikke har noen. Jesus kjenner henne og han vet hva som rører seg i hennes hjerte og sjel. Han setter ikke plaster på utsiden og gir et oppmuntrende klapp på hodet, nei han går som en dyktig kirurg til angrep på det indre og den egentlige smerten og årsaken- hjertets tomhet og behov for liv. Han sier til henne at hvis hun tror på ham så vil hun ha tilgang til en kilde med levende vann, hun ville ikke trenge å tørste i sjel og hjerte lenger. Hos Jesus er kilden til indre liv og tilfredsstillelse. Hvis hun vil så vil Jesus hjelpe henne.

Kjenner du at tomheten gnager og prøver du å overdøve eller dempe dem med ting som ikke tilfredsstiller i lengden? Jesus er kommet til deg også, akkurat som han kom for å møte den samaritanske kvinnen. Jesus ønsker å hjelpe deg gjennom å fri deg fra de tomme brønnene og knytte deg til kilden med levende vann.

Vend hjem til borgen, dere fanger som har håp! I dag forkynner jeg: Jeg gir deg dobbelt igjen. (Sak. 9:12)

Er du lei av å prøve å fylle tomheten i ditt indre med ting som kun gir kortvarig tilfredsstillelse? Er du lei av å prøve å overdøve og dope ned tomheten som knuger og gnager? Jesus er kommet for å hjelpe deg, han rekker ut ei hånd til deg og ønsker å reise deg opp. Han ønsker å få være kilden til liv i ditt indre. Han elsker deg og han kom for at du skulle ha liv, liv i overflod.

Kanskje er det på tide å slutte å søke i hva du vet er tomhet og vende deg til den eneste som kan hjelpe deg? Til den Gud som elsker deg med en evig kjærlighet. Han er den som vet best hvordan du har det akkurat nå og han vet hvordan han skal hjelpe deg, tross alt var det han som skapte deg. Han vet at din sjel og ditt hjerte trenger å være knyttet til livets opphav for å ha det godt. Vend tilbake til borgen, til den faste klippen, til korset. Jesus venter på deg og han vil fylle ditt indre med liv, glede og fred.

Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den-helt til Jesu Kristi dag. (Fil. 1:6)

Vi kan streve og styre veldig for å være gode nok kristne. Vi skal passe vår munn, men ordene som fyller hjertet slipper ut før vi får stoppet dem. Vi bestemmer oss for å bli mer tålmodige, men ved første ventetur er vi tomme for tålmodighet. Vi skal, vi må, vi burde… Vi skal få dette til. Skal. Må.

Jeg stoppet opp ved ett avsnitt i Sakarja som heter Israel skal samles igjen og er i kap. 10 versene 3-12. Når jeg leste nedover var det som om Gud sa: «Slapp av, hvil i meg, gled deg i meg, la meg få spillerom, la meg få virke i deg, det er jeg som skal gjøre verket».

Jeg trenger og skal ikke styre og streve, jeg skal ikke heise meg selv etter støvlestroppene og jeg trenger ikke late som jeg er bedre enn jeg er. Gud sier at når jeg slipper han til i mitt hjerte, når mine tanker kretser om ham, når han er den jeg vil ha mest, så skal han gjøre sitt verk. Ikke bare i meg, men også gjennom meg.

Vers 3 sier at Gud vil se til sin flokk og gjøre dem til sin stolte stridshest.
Vers 6 sier at jeg (Gud) vil føre dem tilbake fordi jeg viser dem barmhjertighet.
Vers 7 sier at Jeg er Herren deres Gud, jeg skal svare dem.
Vers 8 sier at jeg skal plystre på dem og samle dem.
Vers 10 sier at jeg skal føre dem tilbake og lede dem.
Vers 12 sier at Jeg skal gjøre dem sterke i Herren.

Ser du hva alle versene sier? Ikke at jeg skal gjøre det hele, men at Gud skal. Gud er den som skal lede oss, føre oss, styrke oss, samle oss. Gud skal, ikke vi.

Ofte så glemmer vi at å leve som frelst er umulig i menneskelig styrke og fornuft, Akkurat som Gud frelste oss av bare nåde så må livet som troende også leves under og ved hjelp av nåden. Vi kan ikke bringe frem vekst i våre liv som er av evig karakter, bare Gud kan. Som nåden frelste oss må vi også la den hellige og lede oss, og en dag vil nåden ta oss helt hjem.

Vi må slutte å prøve å være kristen slik vi tenker en kristen skal være, så må vi heller fokusere på hvem Gud er og hvordan han vil vi skal leve. De ting vi leser og de ting Gud taler til oss, trenger vi ikke klare i egen kraft, Gud skal gjøre det. Vi må slippe kontrollen og la Gud få gjøre sitt verk i oss.

Jeg sluttet å være aktiv i menigheten for noen år siden. Jo mer helsa gikk nedover, jo mindre kunne jeg delta og bidra. For hver ting jeg sluttet med, var det flere og flere som sluttet å snakke med meg. Etter jeg for ca tre år siden også måtte slutte å gå på møter fordi et møte krevde mer enn tre dagers hvile, har det i all hovedsak vært en veldig ensom vandring som troende.

I dag er det ingen som tar kontakt, ingen som viser at de bryr seg nok til å gjøre noe for å se meg. Greit nok, noen få (nesten en håndfull) stopper meg på butikken i løpet av et år og spør hvordan det går, men de fleste sier hei og går fort videre.

Jeg sitter ikke her og er sur og bitter for det, for jeg har bevart troen gjennom det hele og fått en nærhet og erfaring med Guds dyrebare nåde og kjærlighet som er ubeskrivelig verdifull for meg. Men jeg får nød i hjertet for andre som opplever dette, for det er mange i samme situasjon som meg.

Oss som ikke kan møte opp, oss som ikke kan bidra, oss som ønsker og trenger fellesskap men som ikke blir inkludert fordi våre premisser ikke passer de andre.

Det er noen få som har sagt at jeg bare kan stikke innom dem. Når jeg da er ærlig og sier at «beklager, det har jeg ikke krefter til, men du er velkommen til å komme på besøk hos meg», ser jeg dem aldri. Det er visst mye enklere for meg å komme ut av døra enn for dem, for de har jo både jobb og barn, jeg er tross alt bare hjemme (virker som de fleste «glemmer» at jeg også har barn jeg må ha med).

Andre har prestert å si at det er min egen feil at jeg ikke vet hva som skjer i andre menneskers liv. Hvorfor? Fordi jeg ikke er på facebook. Hallo? Hører de ikke hvor galt dette er?

Det er mye annet som kunne vært skrevet, men nå skal jeg heller skrive hvorfor jeg forteller dette.

Jeg ønsker ikke du skal synes synd på meg og stakkarsliggjøre meg.

Jeg ønsker du skal ta til hjertet at det er en god del mennesker som opplever dette i møte med kristne fellesskap og deretter gjøre noe for å inkludere ett menneske eller en familie i ditt liv. (jeg vet ikke alle har kapasitet til dette her og nå, men nettopp det er også et bevis på at vi må begynne å vise omsorg i handling og ikke bare ord).

Så et spørsmål til ettertanke for helga:
Tror du det er slik Gud vil at hans menighet skal være?

Mener du ja, klapp deg selv på skuldra og si du klarer deg bra, mener du nei: Be Gud om å vise deg hva du kan gjøre og be også om den kraft og utrustning du trenger.

Det er enkelt å si «Gud velsigne deg» til andre mennesker, noe helt annet å leve det ut.

Tidligere på den andre bloggen: Gud kom for de som ikke kan selv