Å leve kristenlivet i egen kraft er som å gå med for store sko. Det går for en liten tid, men er tungt, ubehagelig og får oss til å gi fort opp.
For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje. (Fil. 2:13)
Derfor skal du ikke lenger leve etter menneskelige lyster, men etter Guds vilje den tiden du har igjen å leve i kroppen. (1. Pet. 4:2)
Jeg vet ikke hvorfor, men linja i tittelen har runget i hodet mitt i flere dager nå. Jeg synes det er litt merkelig for jeg har ikke hørt den unnskyldningen for å bortforklare synd på en stund. Men den er ekte, jeg har lest og hørt den flere ganger tidligere.
La oss bare slå fast med en gang, djevelen kan ikke få deg til å synde. Han prøver så godt han kan med å lokke deg og friste deg, men han har ikke makt til å få deg til å synde. Det valget står fullt og helt på deg, og derfor er det også viktig at du tar ansvar for din synd og også konsekvensene det medfører. Det nytter ikke å legge egen skyld på andre mennesker eller djevelen, det er like dumt som å si at «det var ikke jeg som feis» når stanken står rundt deg.
Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar. (1. Jak. 1:14)
Det er våre lyster, de ting vi begjærer, som fører oss til fall. Våre hjerter er fulle av ting vi har lyst på og har lyst til å gjøre. Noen mener det er greit å snike til seg penger på jobb fordi lønna er dårlig, andre mener at sex utenfor ekteskap er greit fordi det føles godt ut. Noen mener det er ikke galt å ha lyst på nye ting, fordi alle andre har dem jo. Vi vil ha mer, ha flottere, ha bedre. Vi vil ha lykke, suksess og enkle dager. Vi vil ha glitter og stas. Det er lyster som Bibelen tydelig sier er i uoverenstemmelse med Gud og ikke fra ham.
For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden. (1. Joh. 2:16)
Vi har fått den nåde og hjelp vi trenger til å stå som mer enn overvinnere. Vi har i Guds nåde hjelp til å overvinne de ting i oss som ikke er av Gud. En av nådens oppgave er faktisk å oppdra oss, å hjelpe oss å vende oss bort fra verdens tomhet og lystene som lokker og drar.
For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, (Tit. 2:11-12, egen uthevelse)
Jesus ble fristet av djevelen men han falt ikke, og har du tenkt på hvorfor? Var det fordi han var sterkere enn oss? Var det fordi han var både Gud og menneske? Var det fordi djevelen ikke prøvde hardt nok? Jesus falt ikke fordi hans hjerte var vendt mpt Far og å gjøre Fars vilje. Han hadde ikke et hjerte som var fylt med menneskelige og verdslige lyster, han hadde et hjerte som var fylt med ønsket om å gjøre Fars vilje.
Også vi må vende oss bort fra de menneskelige og verdslige lystene, vi må legge dem ned ved korset hver gang de reiser seg i oss og ønsker å styre oss i en retning som ikke er Gud til ære og behag. Vi må innrette våre tanker etter det som er der oppe og ikke la oss dras inn av alt vi ser, hører og opplever i denne verden. Vi skal regne oss som døde for synden, for lysten og for verden, men som levende i og for Gud.
La altså ikke synden herske i den dødelige kroppen deres, så dere følger kroppens lyster. Og still ikke lemmene deres til tjeneste for synden, som våpen for urett. Men still dere selv og lemmene deres til tjeneste for Gud, som våpen for det som er rett. For dere var døde, men er blitt levende. (Rom. 6:12-13)
For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys. (Sal. 36:10)
I går kveld hadde vi den ene tordenbyga etter den andre. Jeg hadde koblet ut internett, tv og annet og satt i sofakroken med håndarbeid. Selv om det smalt ganske nærme, så satt jeg også å smilte litt over lynglimtene og regnet som høljet ned fordi i hjertet mitt var det ro. Kroppen min skriker høyt om at det har blitt alt for mange dager med overbelastning, men det er ikke så ille med storm på utsiden når innsiden er rolig.
Ett par kvelder tidligere var ting litt annerledes. Da var jeg så sliten og vond at jeg ikke tenkte klart. Det hadde blitt en ganske annerledes dag enn planlagt, og det på toppen av alt som hadde skjedd forut for den dagen gjorde at jeg var helt utslitt da kvelden kom. Og da var det ikke smilet og freden i hjertet som rådet, da var tankene annerledes: «Jeg gidder ikke ha med dem å gjøre mer akkurat nå», «jeg dropper begge bloggene og slutterå skrive», «jeg gidder ikke bry meg» og annet fløy gjennom tankene. Jeg var så sliten at mørket ikke bare var utenfor vinduene, men også prøvde å flytte inn i hjertet og tankene mine.
Har du vært der noen gang? Livet er tungt og vanskelig og tankene du har er ikke bare gode. Du kjenner på tvil og motløshet, du kjenner på frustrasjon og oppgitthet, det er mange tanker som trykker ned og prøver å fange deg inn. Og oppi dette står du på valg om hva du skal gjøre i forhold til alle de ulike situasjonene og menneskene?
Noen ganger ønsker vi å ta raske avgjørelser når stormen raser slik at stormen bare kan gi seg, men det fungerer ikke slik. De avgjørelser vi tar når natten og stormen står på er ofte ikke helt godt gjennomtenkte og sjeldent basert på sannheten i Guds ord. Når vi tar avgjørelser i slike stunder så tar vi dem utfra følelser og utifra hva vi tror vil få oss til å føle oss bedre. De er mer selvsentrerte enn avgjørelser vi tar når sola skinner, fordi vi i mørket ikke ser andre og også ofte glemmer å søke Herrens lys over saken.
Den kvelden jeg nevnte måtte jeg kjempe med tankene, det ble tydelig at vi står i en kamp og at slagmarken ofte er vårt eget sinn. Jeg kunne enten la alle ugreie tanker få fritt spillerom eller jeg kunne velge å si at selv om ting føles slik ut nå, så vil det se og føles helt annerledes ut når det gryr av morgen. Og det gjorde det. Ting var fortsatt ikke greit, men heller ikke så ille som da natta var der.
Ikke ta forhasta avgjørelser når natta er der (= både tiden av døgnet og tider i livet), vent til det begynner å gry av dag før du bestemmer deg for noe. Kanskje er det ikke nødvendig å bestemme seg for noe nytt i det hele tatt, men bare å fortsette som du allerede gjør. Forhastede avgjørelser fører ofte med seg flere problemer enn de løser. Vent til at du kan se andre enn deg selv oppi problemene og utfordringene, vent til at Gud får tale sitt lys inn i ditt hjerte og du ser alt med klarere blikk. Natten er ikke en god tid å ta et nytt steg framover i, vent til at du har nok lys til å se hvor du skal sette foten ned.
Herre, led meg i din rettferd så fienden ikke når meg. Gjør veien din jevn for meg! (Sal. 5:9)
Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus! Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. (Fil. 2:4-7)
Vi vet at vi skal hjelpe andre, og de fleste av oss gjør det. Men er det ikke slik at oftest så gir vi av vår overflod? Hvor ofte er det egentlig vi må gi avkall på noe for å hjelpe andre? Og hva er vi egentlig villige til å gi avkall på for å hjelpe andre?
I sommer var guttene og jeg til Danmark på ferie. Vi besøkte ei venninne og hennes gutt og gjorde ellers litt sånn typiske Danmarksferieaktiviteter som Legoland, tivoli og bading. Den viktigste årsaken til at vi i det hele tatt fikk den turen var at en god venn og dyrebar bror i Herren brukte 9 dager av sin ferie på å være sjåfør for oss. Jeg har ikke helse til å ta turen selv, og der stepper han inn og bruker sin ferie på at vi skal få besøke venner og for at guttene skal få sin aller første Danmarksferie. Det var og er stort.
Hva er vi villige til å gi avkall på å for å hjelpe andre?
Vil vi gi den nyeste jakken og ikke bare den gamle og litt slitte?
Vil vi gi de pengene vi skulle brukt på nye vintersko fordi det ene paret vi hadde var slitt?
Vil vi gi avkall på søvn for å be for andre?
Vil vi gi også når det koster oss noe og krever noe av oss eller vil vi bare gi ting og tid som vi har til overs?
Vi skal gi av vår overflod, vi er tross alt istandsatt for å gjøre gode gjerninger, men vi skal også elske med den kjærlighet Gud elsker oss med, og den går lenger enn å gi av kun overflod, den gir også når det kreves et offer.
Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg være redd for?
Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg frykte?
Salme 27:1
Som mennesker har vi lett for å ha vår trygghet i ting som er foranderlige. Som i en fast jobb, i en nogenlunde grei helse, i tilliten til andre mennesker, i en solid bankkonto eller et aksjefond, i ting som kan rakne over natta. Og vi vet at alt dette kan gå i oppløsning og forsvinne ut av våre hender i et nu, men vi vil ikke tenke på det og vi vil helst ikke innrømme det.
Til og med som troende er det disse ting de fleste har sin trygghet i. Ikke i den uforanderlige Gud, men i foranderlige ting og mennesker. Forunderlig, eller hva?
Ja det er kanskje merkelig tenker vi når vi leser det slik sort på hvitt, samtidig som vi prøver å overdøve den svake stemmen inni oss som hvisker at vi også er slik, for det liker vi ikke å tenke på. Vi liker å tenke at vi er litt bedre enn alle andre, litt helligere, og at vi har vår trygghet i Gud vi. Men har vi det?
Når mennesker svikter og bedrar deg, finner du trøst og hjelp hos andre venner/mennesker eller søker du Gud om hjelp?
Når jobben plutselig blir borte, hvor vender du deg da?
Når legen ringer med urovekkende beskjeder, hvem deler du sorgen og frustrasjonen med da?
Når du ikke vet hvordan du skal betale regninger neste uke, og heller ikke hvor maten skal komme fra, hvem sukker du til da?
Vi vender oss ofte til hverandre, og det er ikke galt da vi er skapt for fellesskap, men det gale ligger i at vi stoler mer på andre menneskers støtte og hjelp enn på Gud sin.
Trygghet,
er det å være trygg det samme som å være fritatt alle utfordringer og problemer?
Trygghet,
er det noe som kun er knyttet til de «synlige og håndfaste» omgivelsene?
Trygghet,
er det å vite at Èn sterkere enn oss alltid er med oss, elsker oss og vil gå ved vår side uansett hva vi møter?
Den siste uka har jeg tenkt mye på at jeg er trygg,til tross for alle utfordringene hverdagen inneholder, jeg føler ikke alltid at jeg er men jeg vet at jeg er. Flere gangerhar jeg tenkt at jeg vil heller vandre i mørket sammen med Gud enn alene i lyset (=motgang/tunge tider og medgang/gode tider). Med Gud er jeg trygg uansett hva jeg møter, alene er jeg fortapt uansett hvor godt livet er.
Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke. For Herren er min styrke og min sang, og han er blitt min frelse. (Jes. 12:2)
Ett ord for dagen 