Andakt

av

Nåde for den som gikk bort

Dine gamle ruiner skal bygges opp igjen, du skal gjenreise grunnmurer fra eldgamle slekter. Du skal kalles Den som murer igjen revner, Den som setter i stand veier så folk kan bo der. (Jes. 58:12)

I Ruts bok får vi også høre litt av historien til Naomi, Ruts svigermor. Dette er en dame som opplever mange harde tider i livet, men som på slutten av livet opplever at mening, glede og kjærlighet igjen vender tilbake. Men la oss starte fra begynnelsen.

Naomi bor i Betlehem sammen med sin mann og to sønner. Det er hungersnød og skikkelig harde tider, de bestemmer seg for å forlate byen og søke lykke og mat utenfor Israels grenser.

I dag er det endel kristne som opplever at de ikke får så mye mat og næring i menigheten som de trenger. Endel fordi de selv ikke bruker nok personlig tid sammen med Gud, mens for andre er det fordi det er ett miljø i menigheten som gjør at de ikke klarer å ta til seg næring. Uansett er mennesker gått lei og ser på hva som skjer andre steder som mer forlokkende og fristende, og de bestemmer seg for å forlate Guds forsamling. Betlehem betyr faktisk brødhuset, og kristne som forlater en forsamling til fordel for verden, forlater brødhuset slik Naomi og mannen gjorde.

Det startet ikke så verst ut for de to, de fikk ett sted å være og de hadde det daglige brød. Det så ut som at det var gode dager, lykken smilte til dem etter som årene gikk. Når sønnene er voksne nok, blir begge to gift med kvinner som var av fremmed slekt (ikke isrealitter).

Når mennesker forlater Guds forsamling og begynner å søke lykke utenfor kan det i starten virke som om alt er mye bedre og at lykke og suksess kommer fortere og lettere til dem. Det er ikke så mye strev og så mange vanskeligheter som det var tidligere. Det kommer faktisk gode ting og tider til dem.

Men plutselig skjer det uventede, Naomi mister både mann og barn og sitter igjen alene, med to svigerdøtre, i ett fremmed land. Hun bestemmer seg for å vende hjem til Betlehem, hun har hørt at det igjen er mat der.

Mennesker har levd mange år utenfor Guds forsamling og opplever at det går i det synlige (og i andre menneskers øyne) framover med dem. Fasaden ser bra ut og de opplever framgang, men hvorfor blir det tommere og tommere på innsiden? Hvor forsvant tilfredsheten og gleden? Hvorfor gir alt det gode så kortvarig glede? Hvorfor blir det mørkere på innsiden når sola skinner fra nesten skyfri himmel på utsiden?

Naomi sitt vitnesbyrd når hun vender tilbake er at hun har opplevd mye tøft og bittert. Hun sier at hun har mistet det meste og står tomhendt tilbake. Rut har blitt med henne som den datter hun ikke hadde. Dermed er Naomi den utløsende faktor til at Rut kommer inn i det «fellesskap» hvor hun møter sin forløser. Trofast tjener Rut ved sin svigermor sin side og følger også hennes råd og påbud. Gud har ikke glemt Naomi og både ser hennes sak og arbeider bak kulissene for å hjelpe henne. Vi vet hva som skjer med Rut, at hun samler mat, er trofast og gifter seg med Boas. Disse får senere barn som Naomi får holde i sine armer. Igjen smiler lykken til Naomi, igjen får hun oppleve glede og mening.

Det er endel som har gått bort fra menighetene fordi de ikke fant den mat og hjelp der som de trengte. Endel har i tiden de var borte opplevd å miste mye, andre har gjort masse ting de nå angrer på. Men Gud vil ikke vende ryggen til det barn som vender hjem igjen. Som faren til den fortapte sønn sprang mot sitt barn med åpne armer, møter Gud den som gikk bort men vender hjem igjen, med åpne armer. Som Gud virket velsignesler inn i Naomis liv etter hun vendte tilbake, vil Gud virke velsignelser inn i livet til det barn som vender hjem. Det er nåde også for den som gikk bort.

av

Nåde for den som falt i seksuell synd

Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (Joh. 8:11)

Alle kjenner historien om kvinnen som var tatt i hor. Lederne kommer dragendes med henne og plasserer henne foran Jesus for å teste Herren selv, hva vil han gjøre? Vi vet hvordan Jesus møter henne. Nåde.

Kong David hadde en periode i livet der han lot litt for mye skli mellom fingrene. Han ble litt lei alle de vante oppgavene og pliktene og meldte seg litt ut for en tid. Dette førte til at han ikke var i krig som han skulle, og der han gikk og kjedet seg fant han lite mening i det meste. Øynene falt på en vakker dame og da var det gjort. David spinner ett nett av løgn og får til og med utført ett drap for å dekke sin skyld og skam. Men Gud vet, og Gud stiller David til veggs fordi han elsker ham og ønsker å bruke ham mer. Kong David måtte ta konsekvensene av sin synd og sine dårlige valg, men Gud tilgav, gjenopprettet og brukte mannen videre. Nåde.

Også i dag er seksuell umoral ett stort problem, også innad i menighetene. Jesus strammet inn lovens bud om hor til å også gjelde tankene: Den som ser på en kvinne med begjær driver hor, sa Jesus. Og her må vi alle innrømme vi har falt. Vi har sett på mennesker av det andre kjønn og både begjært og lystet det ene og andre. Vi har studert opp og ned og gjort våre oi oi’er. Vi har alle. For endel har det stoppet med nettopp dette, å bare sett, vurdert, likt og litt lystet hva øynene falt på, mens for en god del andre har det gått videre. Det har ført til sex med kjæreste og/eller tilfeldige andre, sex utenfor ekteskapet (hor) og for flere og flere er også porno blitt ett stort problem. Vi skal ikke stikke under en stol at mange innen kristenheten sliter med pornoavhengighet, og for endel har det ødelagt både deres kvinnesyn, deres seksuelle samliv, flere relasjoner og også ekteskap. Det er ett dypt alvor i dette som vi ikke må dekke over. Porno er ikke bare ett personlig og privat problem, det er synd mot Gud og andre mennesker.

Mange mennesker har fått oppleve hvordan andres seksuelle fall har ødelagt deres hjerter og liv. Den som opplevde utroskap, den som ble forlatt til fordel for en annen, den som ble ett objekt for en annens begjær og lignende. Endel har opplevd legedom og gjenopprettelse, mens andre opplevde dype sår og brutte relasjoner. Det er alvorlige konsekvenser som kan komme av seksuell umoral, både for den som «utfører handlingene» og for de uskyldige.

Gud ser ikke med lette øyne på synden, men han ser på synderen med nåde. Det er nåde, det er hjelp, legedom og gjenopprettelse for den som har falt. Det er mulig å igjen reise seg, å stå med haka opp og å tjene Herren. Gud er rede til å tilgi, husk hva Jesus sa til kvinnen de bragte foran ham: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»

Det er mulig å bli tilgitt synd av seksuell karakter, tro ikke løgnen om at det er for for flaut, for skittent til at Gud vil tilgi. Gud ønsker å utfri, lege og gjenopprette de mennesker som har falt i disse ting, men også de som er påført sår og problemer pga andres fall. Gud møter disse menneskene med nåde. Har du omvendt seg, så la ikke fordømmelse trykke deg ned. Gud tilgir og glemmer, Gud ser på deg med nåde. Det er konsekvenser å ta i denne verden og kanskje en god del ting som må jobbes med, men Gud er nådig, han tilgir og er rede til å gi deg den hjelp du trenger videre.

av

Nåde for flokken når en leder faller

Så løftet Moses hånden og slo to ganger på klippen med staven sin. Da fosset vannet fram, og både folket og buskapen deres drakk. (4.Mos.20:11)

De siste årene har det til tider blitt diskutert om mennesker virkelig har møtt Gud under «vekkelser» eller om det er en annen makt, ikledd lysets drakt som virket blant mennesker. Det har vært påstått at siden lederen/taleren tydeligvis er på kollisjonskurs med Guds Ord i enkelte saker, er det ikke Gud som virket med sin kraft blant de mennesker som hadde kommet for å få ett møte med Gud og ta del i den «utøsingen/vekkelsen» de «så/hørte/erfarte» skje.

Er dette sant? At det ikke er Gud som virker blant hungrige sjeler fordi lederen/taleren har endel synlige og ikke helt ubetydelige feil og skavanker både i eget liv og i sin forståelse av Guds ord? Før du leser videre, hva mener du? Hva mente du da Lakeland/Todd Bentley ble diskutert i vide lag, var det Gud som virket?

I 4. Mosebok kap. 20 leser vi at Israelsfolket er ute i ørkenen og at folket samler seg imot og også tretter med Moses og Aron fordi det ikke er vann der. Igjen kommer reglen med «har dere bare ført oss ut her for å dø? Vi hadde det mye bedre i Egypt.» Folket har allerede glemt at Gud litt tidligere sørget for dem og at det fosset vann ut av klippen etter at Moses slo på dem. Folket er bare opptatt av det som skjer akkurat der og da, og har ikke i tankene alt hva Gud allerede hadde gjort for dem. De stoler ikke på Herren, og de vender seg også mot sine ledere. Moses og Aron går utenfor leiren til sammenkomstens telt og søker Herren om hva de skal gjøre. Herrens herlighet viser seg og de får beskjed om å samle alle sammen. Foran hele folket skal de tale til klippen og Gud vil la det strømme vann ut av den.

Men vi ser her en Moses som er blitt både sinna og handler ulydig. Han taler til folket og sier: «Hør nå, dere opprørere! Tror dere vi kan få vann til å strømme ut til dere fra denne klippen?»(v 11). Moses er skikkelig sint fordi folket reiser seg mot dem og for at de ikke stoler på Herren- og i ett «anfall» av stolthet og forakt over folkets innstilling bryter Moses ut i denne reglen og så slår han to ganger på klippen.

Stoltheten kan vi ser i ordene han sier, «tror dere vi kan få vann til å strømme?» Moses og Aron kunne aldri få vannet til å strømme, bare Gud, men her setter Moses seg i det sted at han og Aron er de som sørger for folket. Gud hadde heller ikke sagt han skulle slå på klippen, Gud hadde sagt han skulle tale til klippen. Moses er blitt fanget inn i en kjødelig innstilling, han hever seg selv over de andre og han er ulydig mot hva Gud sa.

Vi mener ofte at når ledere viser en slik holdning av stolthet og ulydighet vil det ikke være Gud som virker blant mennesker, men er det slik? Vi leser her at Gud lar vannet fosse fram, selv etter Moses’ ulydighet, og både mennesker og buskap får drikke. Gud har omsorg for sine selv når de er trassige og selv når lederen feiler og faller, vil Gud i sin nåde og barmhjertighet sørge for flokken. Gud vil ikke la en forsamling/flokk tørste i hjel fordi lederen falt, det elsker han dem for mye til. Gud virker gjennom ufullkomne mennesker, og Gud vil også av omsorg, barmhjertighet og nåde overfor flokken, også virke gjennom ledere som feiler og faller.

Moses og Aron måtte ta konsekvensene av sin ulydighet, de fikk ikke lede folket inn i det lovede land. Men vi skal også huske hvordan Gud i nåde og barmhjertighet sørget for folket og buskapen selv når lederne feilet og falt.

av

Nåde for forbryteren

Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» (Luk.23:42-43)

Vi vet at Jesus ble korsfestet sammen med to røvere/forbrytere og selv om bibelen ikke sier noe om hva disseto var dømt for, vi vet litt om hvem romerne korsfestet på den tiden. Korsfestelse ble da sett på som den mest vanærende henrettelsesmetoden og brukt for å henrette slaver, opprørere, forrædere, pirater og kriminelle fra de nederste sosiale lagene. Mennesker som var frie romerske borgere ble kun unntaksvis korsfestet. Det var ingen symbolsk mening i korsfestelse (slik Jesu korsfestelse har for menigheten i dag), men det var kun brukt for å gi en lang, pinefull og offentlig vanærende død. «Fangene» hang til spott og spe mens kroppen ble pint til døden. Selve døden inntraff sjeldent før etter flere dager og da pga oksygenmangel eller en kombinasjon av utmattelse, tørste, blodtap og sjokk.

Selv om vi ikke kan si spesifikt hva denne forbryteren ble korsfestet for, kan vi anta at det er en mann som var fra en lavere samfunnsklasse, som gjorde opprør mot det etablerte og som ble tatt i kriminelle handlinger som f.eks. tyveri. Han ble dømt skyldig og fikk sin straff, men ulikt den andre forbryteren, så innrømmer han sin skyld (sier straffen er rettmessig). Samtidig erkjenner han også at Jesus er Guds sønn og spør om nåde.

Fortjener ett slikt menneske nåde? Fortjener en som har stjelt og løyet, som har lurt, bedradd og utnyttet andre å bli møtt med nåde? Fortjener virkelig den som har ødelagt for andre og kanskje ruinert menneskers liv både økonomisk, sosialt og ved å spre frykt, å bli møtt med nåde?

Jesus hang der ved hans side i stor smerte og i stede for å si «du får som fortjent» sier han: «Sannelig, i dag skal du være med meg i paradis». Ingen av oss fortjener å bli husket på av Gud, å bli tilgitt og få komme inn i varmen, men nettopp her møter Gud oss med en nåde som er uendelig stor. Det avhenger ikke av hva jeg gjorde, men av hva Jesus gjorde- og Jesus tok alt på seg selv for at vi skulle få gå fri.

Guds nåde gjaldt også for forbryteren, akkurat som nåden gjelder for dagens forbrytere. Jo det er konsekvenser av menneskers feile valg som de selv må bære, men når det gjelder forholdet til Gud, så har Jesus allerede tatt straffen på seg og sonet skylden, den som innrømmer sitt behov for hjelp og frelse, forbryter eller ei, møtes av Guds nåde.

av

Nåde

Han har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin egen vilje og nåde, som er gitt oss i Kristus Jesus fra evighet av… (2. Tim. 1:9)

Nåde er ett av Bibelens mest sentrale begreper og likevel er det mange som vil ha litt problem med å forklare hva nåde egentlig er. Og kanskje er det ikke så rart? For ordet inneholder dybder og bredder som jeg tror vi aldri helt vil gripe innholdet av før vi en dag er i himmelen og skuer Gud i hans hellighet.

Gjennom nåden blir Guds kjærlighet, barmhjertighet, hjerte og vesen åpenbart for menneskene. Gjennom nåden får vi del i frelsen, vi blir ett av Guds barn og en del av Guds familie. Nåden bevarer oss og leder oss til å fortsette i riktig retning (den oppdragende kraft i nåden). Sagt med andre ord: Nåden frelste oss, nåden bevarer oss og nåden vil en dag ta oss helt hjem.

Gud viser sin nåde mot oss basert på forsoningens grunn og det er denne vi må stå på når vi kommer fram for Gud. Det er Jesus blod som renser oss, det er Jesus som frelser oss og helliggjør oss og alt er av nåde.

Norsk språk bruker ordet «nåde» for flere av de ord som brukes i grunnteksten. I GT er de to vanligste hen og hæsæd mens det i NT er det greske chàris. GT ordenes betydning er: hen = vennlighet, godhet, gunst, miskunnhet, nåde (grunnbetydning av tilsvarende verb er ‘være from’). hæsæd = brukes også for mildhet og barmhjertighet, men har også en videre innholdsfylde enn hen og brukes spesielt om nåde-trosskap i paktsforholdet. Chàris i NT er uttrykk for 1) Guds nådige sinnelag (=yndest, velbehag,velvilje) og 2) yndestbevis, nådegjerning, velgjerning (kilde dette avsnitt: Ill. Bibelleksikon)

Vi vet at vi er frelst av nåde, men hva vi mange ganger glemmer er at det å være møtt, fylt og omsluttet av nåde, også innebærer at Gud ser på oss med velvilje og velbehag. Gud sitter ikke i himmelen og sukker, akker og ve’er seg over oss og alt det dumme vi kan finne på, men Gud gleder og fryder seg over sine barn- Gud gleder og fryders seg over sin kjære deg. Gud ser på deg med glede, han ønsker bare ditt beste og han lengter etter å overøse deg med godhet, barmhjertighet og kjærlighet. Gud er for deg, og nåden er et solid og håndfast bevis på dette.

Guds nåde er mye større enn vi kan forestille oss og den når dypere enn den mørkeste grav og den gjelder for mennesker i alle slags situasjoner og problemer, noe vi skal innom i de kommende innlegg.

Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus! (Fil. 1:2)