12 veldig ulike år

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)

Det er noe som forundrer meg litt i historiene vi fokuserer på denne uken, og det er at det to ganger nevnes 12 år. Det er ikke ofte vi leser i nye testamentet hvor gamle barna var, det er heller ikke helt vanlig at vi får høre hvor lenge noen har vært syke. Men i denne historien finner vi begge deler. Datteren til jairus er omkring tolv år og kvinnen med blødninger har lidd under dette i tolv år. Tolv år, tolv veldig ulike år…

Vi ser fort at Jairus er utrolig glad i jenta si. Hun er en velsignelse og glede for ham. Jeg tror det er litt som da Sara og Abraham fikk sin gutt og kalte ham Isak, som betyr latter. Jeg tror Jairus sin jente bragt mye latter og glede, mye forundring og gode opplevelser. I 12 år har familien holdt sammen og deltatt i både synagoge og fellesskap, de har fulgt hverandre gjennom tykt og tynt, gjennom gode dager og mindre gode. 12 gode år fullstappet med glede og kjærlighet.

Så er det kvinnen… 12 år med sykdom og plager, år som ikke bare er fulle av fysiske smerter og ubehag, men som også påvirker økonomi, fellesskap, selvfølelse og mye annet. Hun lider av noe som gjør at hun i andres øyne er uren, hun blir forkastet og utstøtt av andre. Hun får ikke delta i fellesskap, hun får ikke være i synagogen å høre Guds ord, hun er alene. Alene om smertene, om plagene, om tro og tvil. 12 år som nok er mer fylt med frustrasjon og fortvilelse enn glede og latter.

Har du tenkt over hvor forskjellige 12 år kan være?

Det flotte er at Jesus ser og hjelper dem begge. For Jesus har det ikke noe å si om det er «god eller vond baggasje» vi bærer med oss, det viktigste er at vi kommer og at vi tror han er den han sier han er. Jesus hjelper den som trenger hjelp, når de innrømmer egen maktesløshet og vender seg i tillit til ham.

Mennesker vi møter kan ha utrolig forskjellige liv og erfaringer med seg, men Jesus viser oss her viktigheten av å se den enkelte. Hver eneste en er like viktig og verdifull. Det er ingen forskjell, alle er like elsket, alle er like velkomne. Uansett hvem vi er og hvor vi har vært er det plass hos Jesus for oss.

Samtidig er det noe forunderlig i at Jairus må vente mens Jesus snakker med kvinnen, er det ikke? Vi er så kjente med historien at vi ikke tenker over det, for det er bare slik. Men tenk deg at du er Jairus, er det ikke urovekkende å måtte vente? Eller kanskje var det noe Jesus ville la Jairus ta del i som kunne vise han mer av Guds hjerte og samtidig styrke troen hans? Det skal vi se litt mer på i morgen. Til da, husk at alle mennesker trenger å bli sett for den de er.

postet første gang sep 2013, alle innlegg samlet HER

Veldig bra, men likevel helt feil

Hva er du mest opptatt av akkurat nå? Er det lengselen etter å ære Gud, å leve et liv til hans behag og ære og andre menneskers gagn, eller er det å forfølge egne planer?

I Lukas 14 forteller Jesus en lignelse om en rik mann som inviterer sine venner til en flott fest, men den dagen festen skal være begynner alle hans venner å gi unnskyldninger for hvorfor de likevel ikke kan komme. Den ene har kjøpt et landstykke han må ut og inspisere, den andre noen okser og den tredje har akkurat giftet seg. Gode og legitime forklaringer på hvorfor de ikke kunne komme, er det ikke?

Den rike mannen hadde invitert vennene sine og han hadde fått stelt i stand en haug av mat, drikke og komfort for at vennene skulle ha det godt mens de delte fellesskap, vennskap og glede med hverandre. Men så kommer de ikke og den rike mannen måtte jo forstå grunnene de hadde til å ikke komme, burde han ikke?

Det står i vers 21: Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ Han ble sint står det og i vers 23 leser vi videre at Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt.. Den rike mannen godtok ikke vennenes unnskyldninger for hvorfor de ikke kom, det opprørte ham faktisk på det sterkeste at de kunne unnlate å komme pga helt hverdagslige gjøremål.

Vennene hadde i bunn og grunn gode og legitime grunner til å ikke møte. Det er ikke galt å passe sine forretninger og med det skape rom og mulighet til å forsørge familien. Det er godt å være trofast og påpasselig i sitt arbeid og å legge ned en god innsats. Guds ord sier selv at det er en velsignelse å finne en hustru. Alle vennenes begrunnelser for å ikke komme i selskapet var gode, men de ble likevel helt feile.

Det er advent og mange er opptatt med å stelle i stand hjemmene så det blir klart og koselig. Det er masse aktiviteter og det er gaver som må handles. Enkelte bruker tiden til å pusse på det ytre for å glemme og gjemme de indre sårene, mens andre prøver å imponere andre med flott stæsj og overflod så det sønderknust hjertet ikke synes. Men Jesus kjenner hjertene, han vet om vi er mest opptatt av det indre eller det ytre, han vet om han får være midtpunktet i våre forberedelser og vår feiring eller om han settes på utsiden og er kun til utstilling.

Det var derfor den rike mannen ble sint, vennene visste hva som ble forberedt for dem, men de valgt å la egen vinning og søken etter suksess og trygg hverdag stå i veien for det nære fellesskapet med en de holdt kjær. Du er invitert til å være sammen med Jesus både her på jord og i himmelen. Om det er Jesu fødsel vi feirer, er det hans andre komme vi venter på. Er ditt hjerte vendt mot himmelen og beredt til å være sammen med Gud eller har hverdagens  oppgaver og velsignelse, utfordringer og prøvelser, jag og søken etter suksess og mening tatt over den plass Gud skulle hatt i ditt hjerte?

Da gårsdagen ble alt annet enn normalt med to gutter hjemme i stedet for ingen, fant jeg ut at det passet godt å bruke ett tidligere postet innlegg denne dagen (fra des 2012). Det vil også komme en reblog i morgen (da fra des 2011 på den andre bloggen), da denne dagen også blir alt annet enn normalt siden jeg skal avgårde med eldsten på spesialistundersøkelse nesten hele dagen og kvelden er vår siste sammen før guttene i morgen starter juleferie med pappa’n. Takk for nydelige kommentarer i går og Guds fred!

Når Jesus lar oss vente

 Dette innlegget er det fjerde som er basert på ukens tekst om Jairus’ datter og kvinnen som rørte ved Jesu kappekant (Markus 5 og Lukas 8). Det er også det første innlegget i en ny kategori på denne bloggen- kristen og kronisk syk. Det vil jevnlig komme innlegg i denne kategorien da vi som har kroniske sykdommer har endel erfaringer og utfordringer som andre kanskje ikke kjenner seg like godt igjen i. Samtidig vil disse innleggene skrives slik at de kan bli til ettertanke, oppmuntring og ettertanke for alle.

Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. (Mark. 5:32)

Jesus er på vei til Jairus sitt hus når han merker at en kraft går ut fra ham. Han snur seg og kikker rundt, han spør «hvem tok på meg?». Disiplene kommenterer at det er da så mange som trenger seg på, men Jesus gir seg ikke. Skjelvende kommer kvinnen som tok på kappekanten fram og forteller hva som har skjedd.

Jesus var på vei sammen med Jairus fordi Jairus sin datter var dødssyk. Det var et viktig ærend, det var et ærende som hastet, men like vel tar Jesus seg tid til å stoppe opp. Hvorfor? Hva er det med denne kvinnen som er viktigere enn å komme fort til Jairus sitt hus?

Jairus må også stoppe opp når Jesus stopper, det er ikke slik at han bare forter seg videre og hyler at Jesus må forte seg. Jairus må fint finne seg i å vente. Hvordan tror du han opplevde denne ventetiden? Full av ro og fred i hjertet eller med undring og forvirring? Skulle ikke Jesus helbrede hans datter eller?

Vi kan ofte oppleve slike perioder i livet også, om vi venter på helbredelse eller mirakler av andre slag. Vi har kommet til Jesus og øst våre hjerter og behov ut foran ham og han har lovet å hjelpe oss. Så vandrer vi på veien sammen mot målet, mot befrielsen, forløsningen og gjenopprettelsen. Men så er det plutselig stopp. Hva skjer? Skulle ikke snart Jesus gripe inn og gjøre noe? Hvorfor må jeg vente nå?

Jairus hadde egentlig bare to valg nå, han kunne mase og  irritere seg  eller han kunne følge med på hvorfor Jesus stoppet opp. Hadde han mast og klaget ville det åpnet for tvil i hans hjerte. Han kunne begynt å lure på om hva Jesus sa virkelig var sant. Hadde Jesus virkelig lovet å helbrede datteren hans? Eller han kunne følge med på hva som skjer foran øynene hans.

Jesus har stoppet opp fordi det er et menneske i nød som trenger et møte med frelseren og helbrederen. Jairus har allerede fått løftet om at det vil bli bra, men denne kvinnen er fortapt og alene. Jesus ser et menneske med enda større behov av hjelp enn det Jairus hadde. Jesus ser et fortapt menneske som trenger frelse.

Jairus hadde stort behov, det er liten tvil om det, men han gikk sammen med Jesus. De to delte allerede fellesskap og Jairus hadde fått Jesu løfte om hjelp, det hadde ikke denne kvinnen. Nå får Jairus ta del i at Jesus ser, møter og hjelper et annet menneske, han får med egne øyne se at Jesus er mektig til å frelse og helbrede. Jairus får se at det er medfølelse, nåde og kraft hos Jesus, han får ta del i Guds hjerte og han får se Guds kraft i aksjon.

Noen ganger når ting stopper opp og vi kjenner at ventetiden strekker ut, kan vi velge hva vi vil gjøre. Vil vi begynne å tvile på Guds ord om hjelp eller vil vi se utover og se om det er mennesker med større behov enn oss selv som Jesus ønsker å nå og hjelpe? Vi har kanskje store behov selv, men vi vandrer tross alt sammen med himmelens og jordens skaper. Kanskje ønsker Gud at vi skal se lenger enn egne behov og se nøden og behovet hos mennesker rundt oss? Når vi begynner å betjene andre med Guds nåde, kjærlighet og i Guds kraft, vil vi få del i Guds hjerte for de fortapte og vi vil se Guds kraft i aksjon, noe som er både trosstyrkende og bevarende. Mens du venter så del av hva du allerede har, velsign andre med den velsignelse du selv har fått del i.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt. 11:28-30)

12 veldig ulike år

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)

Det er noe som forundrer meg litt i historiene vi fokuserer på denne uken, og det er at det to ganger nevnes 12 år. Det er ikke ofte vi leser i nye testamentet hvor gamle barna var, det er heller ikke helt vanlig at vi får høre hvor lenge noen har vært syke. Men i denne historien finner vi begge deler. Datteren til jairus er omkring tolv år og kvinnen med blødninger har lidd under dette i tolv år. Tolv år, tolv veldig ulike år…

Vi ser fort at Jairus er utrolig glad i jenta si. Hun er en velsignelse og glede for ham. Jeg tror det er litt som da Sara og Abraham fikk sin gutt og kalte ham Isak, som betyr latter. Jeg tror Jairus sin jente bragt mye latter og glede, mye forundring og gode opplevelser. I 12 år har familien holdt sammen og deltatt i både synagoge og fellesskap, de har fulgt hverandre gjennom tykt og tynt, gjennom gode dager og mindre gode. 12 gode år fullstappet med glede og kjærlighet.

Så er det kvinnen… 12 år med sykdom og plager, år som ikke bare er fulle av fysiske smerter og ubehag, men som også påvirker økonomi, fellesskap, selvfølelse og mye annet. Hun lider av noe som gjør at hun i andres øyne er uren, hun blir forkastet og utstøtt av andre. Hun får ikke delta i fellesskap, hun får ikke være i synagogen å høre Guds ord, hun er alene. Alene om smertene, om plagene, om tro og tvil. 12 år som nok er mer fylt med frustrasjon og fortvilelse enn glede og latter.

Har du tenkt over hvor forskjellige 12 år kan være?

Det flotte er at Jesus ser og hjelper dem begge. For Jesus har det ikke noe å si om det er «god eller vond baggasje» vi bærer med oss, det viktigste er at vi kommer og at vi tror han er den han sier han er. Jesus hjelper den som trenger hjelp, når de innrømmer egen maktesløshet og vender seg i tillit til ham.

Mennesker vi møter kan ha utrolig forskjellige liv og erfaringer med seg, men Jesus viser oss her viktigheten av å se den enkelte. Hver eneste en er like viktig og verdifull. Det er ingen forskjell, alle er like elsket, alle er like velkomne. Uansett hvem vi er og hvor vi har vært er det plass hos Jesus for oss.

Samtidig er det noe forunderlig i at Jairus må vente mens Jesus snakker med kvinnen, er det ikke? Vi er så kjente med historien at vi ikke tenker over det, for det er bare slik. Men tenk deg at du er Jairus, er det ikke urovekkende å måtte vente? Eller kanskje var det noe Jesus ville la Jairus ta del i som kunne vise han mer av Guds hjerte og samtidig styrke troen hans? Det skal vi se litt mer på i morgen. Til da, husk at alle mennesker trenger å bli sett for den de er.

Å være elsket

Nå kastet han seg ned for Jesu føtter og bønnfalt ham om å komme hjem til seg. For hans eneste datter, som var omkring tolv år gammel, lå for døden. (Luk. 8:41b-42a)

I går snakket vi om at Jesus ikke gjør forskjell på mennesker og at han så, møtte og hjalp både den vel ansette Jairus og den foraktede kvinnen med blødninger. I dag skal vi snakke om det å være elsket og litt om å ikke være… Ukens tekst er historien om Jairus’ datter og kvinnen med blødninger som vi finner i Markus 5 og Lukas 8.

Jeg stoppet opp ved linjene som er over og ble tenkendes over hvor heldig den lille jenta på vel 12 år var. Hun har en far som elsker henne over alt på jord. Farens kjærlighet er varm og altomfattende, ja så dyp er den at Jairus er villig til å gi slipp på ansikt, status og posisjon for å søke Jesus om hjelp. Hva betyr de tingene når hans lille jente ligger for døden? Hva glede og trøst vil de bringe i forhold til det at datteren blir reddet? Ingen ting. Jairus gir slipp på det verdslige og synlige og kjemper for noe større, for sin dypt elskede og dyrebare datter. Tenk å være elsket på den måten da?

Så var det kvinnen med blødningene, hvem elsker henne på den måten? Mest sannsynlig er hun utstøtt og sett ned på av de fleste, også i egen familie. Mest sannsynlig har hun kjempet en lang og ensom kamp mot sykdom. Hun søkte hjelp hos fagfolk, men ble ikke bedre, bare verre. Helsa ble verre, menneskene som brydde seg ble færre, pengene ble borte, hun var ensom, foraktet og utstøtt. Hvem vil gi slipp på all verdens rikdom og status for hennes skyld?

Jesus elsker alle. Her hvor jeg bor ville noen sagt at han elsker alle noe så sinnsykt møe og at det er inni granskauen ufattelig og heilt konge. Jesus elsker alle med en evig kjærlighet og han er tilgjengelig for alle som søker ham. I dette tilfellet ser vi faktisk at den som har mest må vente mens Jesus betjener og hjelper den som har minst. Det er ikke det at Jairus ikke trengte hjelp, men Jesu kjærlighet er rik nok for alle.

Uansett hvem du er og hvor du er i livet, om du er elsket som Jairus’ datter eller er utstøtt og alene som kvinnen med blødninger, Jesus elsker deg og han har tid til nettopp deg.

Men Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet,  gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre misgjerninger. Av nåde er dere frelst. (Ef. 2:4-5)

15 ting Gud ikke kan (del 2)

6. Gud kan ikke ta på seg en jobb han ikke klarer

  • Se, jeg, Herren, er Gud for alt som lever. Finnes det noe som er umulig for meg?(Jer. 32:17)
  • Er det noe som er umulig for Herren? Jeg kommer tilbake til deg når tiden er inne. Da skal Sara ha en sønn. (1. Mos. 18:14)
  • For ingen ting er umulig for Gud. (Luk. 1:37)

7. Gud kan ikke ta parti

  • For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke. (5. Mos. 10:17)
  • La nå frykt for Herren være over dere! Pass på hva dere gjør, for hos Herren vår Gud er det ingen urett. Han gjør ikke forskjell på folk og tar ikke imot bestikkelser. (2. Krøn. 19:7)
  • For Gud gjør ikke forskjell på folk. (Rom. 2:11)

8. Gud kan ikke være «uhellig»

  • De ropte til hverandre: Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet. (Jes. 6:3)
  • For jeg er Herren deres Gud. Dere skal hellige dere og være hellige. For jeg er hellig. Dere skal ikke gjøre dere selv urene ved smådyrene som det kryr av på jorden. For jeg er Herren som førte dere opp fra Egypt for å være deres Gud. Dere skal være hellige, for jeg er hellig. (3. Mos. 11:44-45)
  • Ingen er hellig som Herren, for ingen er til uten du; det er ingen klippe som vår Gud. (1. Sam. 2:2)

9. Gud kan ikke huske synder han har tilgitt

  • Jeg, jeg er den som utsletter dine lovbrudd for min skyld, og dine synder minnes jeg ikke. (Jes. 43:25)
  • Hvem er en Gud som du, en som tar bort skyld og tilgir synd for den resten han eier? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn. Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.(Mika 7:18-19)
  • For i nåde vil jeg tilgi all uretten deres og ikke lenger huske syndene deres. (Heb. 8:12)

10. Gud kan ikke handle uten hensikt

  • Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. Ja, alle tider har han lagt i menneskenes hjerte. Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjort fra begynnelse til slutt. (Fork. 3:11)
  • Jeg slutter en evig pakt med dem; jeg vil ikke vende meg bort fra dem, men gjøre godt mot dem. Jeg legger frykt for meg i hjertet deres, for at de ikke skal vike fra meg. Jeg vil glede meg over dem og gjøre godt mot dem. Av hele mitt hjerte og hele min sjel skal jeg trofast plante dem i dette landet. (Jer. 32:40-41)
  • Store ting har du gjort for oss, Herre, min Gud, underfulle verk og planer, ingen er din like. Vil jeg fortelle og tale om dem, er de for mange til å telles. (Sal. 40:6)

Alle tre delene er samlet HER

Gud vil gi deg ord å dele

Gå nå! Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal si.» (2. Mos. 4:12)

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett på mennesker mens de snakker og lurt på hva jeg skal si. Der og da har jeg sukket stille: Gud gi meg ord å dele. Jeg vet heller ikke hvor mange ganger jeg har sittet foran dataen og lest brev og kommentarer og sukket stille: Gud gi meg ord å dele. Veldig ofte er jeg rådvill og vet ikke hva jeg skal si eller skrive. Jeg ser og hører at det er behov for oppmuntring, trøst, ord til ettertanke eller annet, men selv er jeg skål tom.

Helt sant.

Jeg har ofte hørt at «men du vet jo alltid hva du skal si/skrive», men det er ikke sant. Det er sjeldent jeg har glupe innfall som jeg vet er rette for det øyeblikket, jeg blir oftest veldig liten og avhengig av Guds ledelse og hjelp.

Har du vært i de situasjonene?  De øyeblikk der du står og vet at den andre forventer et svar av deg ganske snart men så har du har ingen aning om hva du skal si? Det kan være i forbindelse med vanlige hverdagslige handlinger, det kan være mennesker i nød, det kan være mennesker som lurer på noe i forhold til Gud og Jesus, det kan være du må forsvare troen din eller mye annet. Uansett hva den spesifikke situasjon er, er dilemmaet det samme: Hva skal vi svare/si/skrive?

Verset som er brukt i dag er ord Herren selv taler til Moses. Moses er ikke en mann av de mange og dype ord, han føler seg ganske forkommen og ute av stand til å fullføre det kall Gud akkurat har gitt ham. Gud gir et løfte om at Han selv skal både gi Moses de rette ord og Han skal lære ham hva han skal si.

I Luk. 12:11-12 sier Jesus noe av det samme til disiplene. Når de fremstilles for styresmakter og andre skal de ikke bekymre seg for hva de skal si, men Den Hellige Ånd vil gi dem ord å tale.

Jeremia opplever å bli kalt til profet mens han er ganske ung. Han føler seg ikke i stand til å stå i den oppgave han har fått og han er usikker på hva ha skal si. Gud sier klart og tydelig at han skal ikke si han er for ung, han skal konsentrere seg om å lyde Herren og de ord han får å dele skal han dele. (se Jer. 1:6-7).

Gud er tydelig i Bibelen på at han vil gi oss ord og dele og at Han vil lære oss hva som er riktig å si. Det som også er viktig å huske er at det er ikke våre egne kloke ord som skaper forandring og forvandling, det er kun de ord som går ut fra Gud selv og som Han puster liv og kraft inn i som har makt til å berøre og forvandle menneskers liv og omstendigheter. Våre ord kommer til kort men Guds ord kan skape forandring av evig verdi.

Nettopp det siste, at det er bare Guds ord som kan skape forandring av evig verdi, gjør at jeg mange ganger er usikker på hva jeg skal si/skrive, for jeg vet at det er ikke mine ord de trenger, det er Guds ord. Og da er det godt å vite hvilke fantastiske løfter Gud har gitt oss. Gud vil gi oss ord å dele. Når vi ikke vet hva som er riktig og si og vender oss til Herren med bønn om hjelp, vil vi oppleve å kunne gi ord i rette tid.