Andakt

av

Daglig brød

Gi oss i dag vårt daglige brød ber vi i Fadervår og vi tenker ofte veldig konkret om hva dette betyr. Ja, det betyr at vi skal ha nok for å leve, men jeg tror ikke vi bare skal stoppe der. Første først.

Å ha nok mat, ha klær og husrom er viktig for oss alle og vi vil gjerne vite at vi har disse behovene dekket i god tid på forhånd. Usikkerhet over om man har det nødvendige eller ikke er vond og frustrerende og det tapper en for krefter. Linjen gi oss i dag vårt daglige brød er en bønn om at Gud må dekke våre behov, samtidig er det viktig at vi husker hva Jesus sa litt tidligere: ‘Bekymre dere ikke for morgendagen og hva dere skal ete og kle dere med. Deres Far i himmelen vet dere trenger dette’. Når vi har bedt Gud om å dekke våre behov er det viktig at vi stoler på at han vil.

Det er også en annen side av dette vi ikke skal glemme. En gang disiplene var avgårde til en nærliggende by og ordnet mat snakket Jesus med en kvinne. Når de kommer tilbake sier de har de har maten og Jesus svarer: ‘Min mat er å gjøre min Fars vilje’. Dette er en side vi ofte glemmer, at når vi får virke for Gud og lar Gud virke gjennom oss, så er det som mat og forfriskning for vår sjel og ånd. Jesus sier jo at han er brød og vann kommet ned fra himmelen og at den som tar til seg dette ikke vil sulte eller tørste mer. I profeten oppfordres vi også å kjøpe brød som ikke forgår (Jes….

Min mat er å gjøre min Fars vilje. La oss la linjen gi oss i dag vårt daglige brød også bety at vi åpner opp for at Gud får virke i oss og gjennom oss. Det ligger ferdiglagte gjerninger klar for oss og vi trenger åpne øyne og ører så vi ser mulighetene vi har til å dele Guds godhet, nåde og sannhet med andre.

Verset minner oss ikke bare om at vi skal stole på Herren for våre fysiske behov og legge dem på ham, men også at vi må få stillet sjelens og åndens tørst etter å oppleve mer av Herren og stadig fylles av ham og hans kraft. Når kroppen får dekket sine behov er den bedre rustet til å klare dagens oppgaver og utfordringer og slik er det med vår ånd også, får vi dekket de indre behovene, vil vi stå sterkere og stødigere i hva vi møter og vi vil ha noe å gi videre til andre.

Gud, gi oss i dag vårt daglige brød, til både ånd, sjel og legeme. Amen

av

Kom hjem igjen

For ei tid tilbake fikk du det for deg at det var ikke vits i å vente på at Gud skulle gripe inn. Du hadde bedt dine bønner og du hadde ventet i tro, men ingen ting så ut til å skje. Så du bestemte deg for at skal noe skje, så får du gjøre det selv. Mens du var på vandring for å i egen kraft og kløkt få oppfylt dine drømmer og ønsker, så falt du dypere i synd, gikk lengre inn i mørket og bort fra det nære fellesskapet med Herren som tidligere betydde alt for deg.

Du trodde du skulle få det til, men dine forsøk falt i grus.
Du trodde at du var din egen lykkes smed, men tomheten ble bare tyngre.
Du trodde at suksess og fremgang ville bringe mening og fred, men det varte bare ei kort tid, så var tomheten tilbake og lengselen etter «noe mer» sterkere enn noen gang før.
Du vet det, at hva du trenger er å vende hjem til Far igjen, men du er usikker.
Usikker på om det er plass for deg, usikker på om nåden holder, usikker på om Jesus fortsatt elsker deg etter alt du har gjort, tenkt og sagt.

Du skal si til folket: Så sier Herren over hærskarene: Vend tilbake til meg, sier Herren over hærskarene, så vil jeg vende tilbake til dere, sier Herren over hærskarene.
(Sak. 1:3)

Kjære venn, Gud er ikke sint på deg. Han lengter etter deg og venter på at du skal vende hjem igjen. Som den bortkomne sønn ble tatt imot med åpne armer, vil du også møtes med åpne armer. Det er ikke pekefinger og reprimande som venter deg, men en kjærlig, omsorgsfull, barmhjertig og nådig Far som lengter etter det fellesskapet dere hadde. En Far som vil høre din stemme, som vil gi deg gode gaver, som vil vaske bort skyld og skam og igjen gi deg frelsens glede og fryd. Når du velger å svelge stoltheten, glemme usikkerheten og beveger deg mot Gud, så VIL han komme deg i møte.

Fryd deg, vær glad, datter Sion! For se, jeg kommer og tar bolig hos deg, sier Herren. (Sak. 2:14)

Guds herlighet vil igjen finnes i ditt indre. Det vil bli en dypere glede og en større overgivelse i ditt indre menneske. Gud vil la sitt lys skinne i din ånd og din sjel og bryte det mørket som har kommet inn i deg. Hans herlighet i deg, Jesus i deg, vil være tydeligere, klarere og mer kraftfull enn noen gang tidligere. Du vil ikke bli satt «på vent» fordi du en gang gikk bort, du vil bli overøst med godhet om velsignelser fordi du kom hjem.

Jeg  selv skal være en ildmur rundt byen, sier Herren, jeg skal vise min herlighet der inne. (Sak. 2:9)

Kjære venn, ikke utsett det lenger. Kom hjem! Far venter på deg med åpne armer og nåden holder også for deg.

 

av

Hva er størst i din bønn?

Før vi fortsetter oppfordrer jeg deg til å ta noen sekunder og svare på et spørsmål:
Hva er størst i din bønn, Gud eller problemene?

Når vi ber kan vi ha lett for å sitte å sutre og klage til Gud. Vi forteller hvor fælt vi har det og hvor vanskelig alt er. Vi beskriver umulige situasjoner og vi har fokuset på det fjellet av en utfordring vi står overfor. Vi gjør våre problemer veldig store.

Det som også er tilfelle når vi ber på den måten er at vi, uten å tenke over det, gjør Gud liten. Vi kommer med en holdning om at noe slikt som dette kan Gud umulig ha møtt på tidligere og vi tviler på at han i det hele tatt kan finne en løsning og vei ut av hva vi står oppi.

Når vi ber er det ikke galt at vi kommer med våre problemer og at vi forteller Gud hvordan vi føler det, men hovedfokuset skal ikke være her. Bønn skal hjelpe oss å rette fokuset mot hvem Gud er og hva han kan gjøre. Gud er suveren, han kan alt, han har oversikten og ingenting er umulig for ham.

Når vi opplever tider der vi utsettes for mer enn vi kan tåle, er det viktig at vi bevarer et Gud-sentrert fokus i vår bønn, hvis ikke havner vi fort i sutre- og klagebønn. Vi trenger å huske hvem vi søker og vi trenger å huske hva han kan gjøre.

Vi skal ikke fortelle Gud hvordan ting må fikses for å bli best mulig, for helt ærlig så vet vi ikke det. Vi skal ikke instruere Gud i hva han må gjøre for å bevise overfor oss at han er Gud og kan alt. Vi skal ikke be våre egne svar, vi skal legge byrdene fram for Gud og vente på hans svar.

2. Krøn. kap 20 forteller om at kong Josjafat og folket stod overfor en enorm hær og de var maktesløse. Hva vi ser er at kongen går til Gud i bønn og han roper også ut en faste (v 3). Folket kommer sammen og søker Herren og kongen leder dem i bønn. Tar vi tid og ser på hva han ber så er hovedpunktene:

1. Gi Gud ære og makt.
2. Beskrive Guds godhet og tidligere hjelp.
3. Nevne Guds løfter
4. Beskrive problemet kort
5. Overgi til Gud, fokusere på Gud, tillit til Gud.

Vers 12 er hvordan kongen avslutter bønnen:

For vi står maktesløse overfor denne store styrken som kommer mot oss. Vi vet ikke hva vi skal gjøre; men våre øyne er vendt mot deg.

Etter dette svarer Gud at folket skal ikke frykte for det er ikke deres kamp, men Gud sin (v 15) og de får deretter beskjed om hvordan de skal gå fram.

Det er viktig å bevisstgjøre oss selv om hva vi egentlig sier når vi kommer fram for Gud med rop om hjelp, for mange ganger vil vi erfare at vi faktisk gjør våre problemer og utfordringer større enn Gud, vi kommer med sutring og klaging i stede for bønn om hjelp, vi fokuserer på våre problemer i stede for på Gud og hans godhet, storhet og allmakt.

Jeg avslutter med å stille det samme spørsmålet en gang til:
Hva er størst i din bønn, Gud eller problemene?

Det blir ikke flere innlegg denne uken da timeplanen min er blitt drastisk endret og jeg må bruke de få kreftene jeg har på nødvendige gjøremål. Ønsker deg og alle du har kjær en god uke og en rik og velsignet høst. Guds fred!

av

Tiden leger ikke synd

Enkelte mennesker går rundt med trykkende smerte og knuter i hjertet. De vet at de har gjort noe galt, at de har syndet mot Gud, men de har ikke omvendt seg og bedt om tilgivelse. Noen av disse håper at det med tiden ikke vil kjennes så tungt ut og at den trykkende smerten og ubehaget vil forsvinne av seg selv. Men det fungerer bare ikke slik. Har vi syndet mot Herren, så må vi omvende oss og søke tilgivelse. Det er en sorg over synd som er av det gode, en Gudgitt sorg som har til hensikt å drive oss til omvendelse.

For dette var en sorg etter Guds vilje; altså har vi ikke gjort dere noen skade. En slik sorg fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død. (2. Kor. 7:9b-10)

Ofte er det stolthet som hindrer oss fra å be om tilgivelse. Vi er for stolte til å innrømme at vi ikke var sterke nok til å stå, for stolte til å innrømme at vi gav blaffen i hva som er rett og med overlegg gjorde galt, for stolte til å si at jeg feilet, for stolte til å innrømmme at vi gav blaffen i Guds ord og fulgte lystene, for stolte til å helhjerta si: Jeg har syndet mot deg Gud.

I endel tilfeller er det også nødvendig at vi går til andre mennesker å gjør opp, og for dem som hadde lederansvar innebærer det som oftest også en offentlig innrømmelse og unnskyldning. Det er i hovedsak kun én ting som hindrer oss fra å gjøre det nødvendige: Stolthet. Stolthet hindrer mange fra å ta de nødvendige skrittene da vi ikke vil miste ansikt eller vårt gode navn og rykte overfor andre mennesker Mange kan fint innrømme overfor Gud at de har feilet, men den delen med å ta ansvar overfor mennesker, er de ikke villige til å ta.

Det tragiske er: Stolthet holder oss ikke bare borte fra det nære forholdet til Gud, men det fører også til at Gud står oss i mot. Vi vil oppleve å miste fred og glede, velsignelser vil utebli, det ligger et tungsinn over kropp, tanker og hjerte, det vil komme unødvendige prøvelser og det vil bli mange tunge dager og harde netter, ting som før var enkelt blir tungt, ting som var kjekt blir kjedelig, alt fordi vi ikke vil ydmyke oss og be Gud (og mennesker) om tilgivelse.

Men nåden han gir, er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. (Jak. 4:6)

Uansett hvor mye man håper at det bli gå over med tiden, det vil ikke. Eneste måte å bli kvitt syndeskylden og det tunge og urolige hjertet på er å ta ansvar; innrømme sin synd, be om tilgivelse og omvende seg. Tiden vil aldri lege synd eller ta bort skyldfølelsen- kun innrømmelse, omvendelse, tilgivelse og Guds nåde.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. 9 Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:8-9)

av

Gjør gode feil

Ja da er det allerede et godt stykke ut på fredagen og selv om jeg ikke tror det er så mange av dere som savner meg, så vet jeg enkelte syntes det var rart det ikke kom en epost med noen ord i morges. Jeg valgte det faktisk bort i går kveld, til fordel for å hvile. Vet du, jeg gidder ikke å prøve å bortforklare det en gang, jeg hvilte etter en lang dag og valgte det fremfor å få klargjort noen ord. Noen ganger trenger vi å bare trekke oss bort fra plikt og annet og gi oss selv tid til å tenke over og forholde oss til alt som skjer. Nå over til fredagstankene mine.

Hovmod fører et menneske til fall, men den ydmyke vinner ære. (ordsp. 29:23)

Jeg har min ganske så store dose feil her i livet, jeg har sagt og gjort endel ting som jeg absolutt ikke er stolt over, mens andre ting kan jeg dele mens jeg smiler og rister oppgitt på hodet over meg selv. Og slik har du det også. Du har gjort og sagt noen ting som du helst ikke vil si høyt og du har andre ting som du ikke føler så stor skyld og skam i forhold til. Vi er alle like på det området, vi feiler og faller jamt og trutt.

Så et like viktig spørsmål som «hvordan unngå slike episoder» er det bakenforliggende: «Hvordan reagerer vi når vi feiler»? Eller med andre ord, «hva gjør vi utav våre feil»?

Vi har to hovedtyper her og selv om jeg er veldig kategorisk og tar grøftene, så vil dere forstå hva jeg mener. Du har den stolte og umodne og du har den ydmyke og modne. Den stolte vil ikke ta på seg det fulle og hele ansvaret for sine feil og vil også prøve å legge mye av skylden over på andre. Gjennom å ikke ta ansvar viser dette mennesket seg umodent og det avskjærer seg selv fra muligheten til å finne svar på hvordan ikke gjøre dette igjen. Den ydmyke vil med sorg innrømme at han feilet og kjenne på skyld overfor Gud, mennesker og seg selv. Denne viser modenhet i viljen til å ta ansvar for egen synd og skyld og samtidig viser denne sin ydmykhet gjennom å gå til Gud og andre for å gjøre opp. Gjennom en slik holdning vil det komme en lærdom og innsikt som gjør at kanskje går det ikke like galt neste gang en lignende situasjon kommer.

Å kjøpe visdom er bedre enn gull, å kjøpe innsikt er mer verdt enn sølv. De rettskafnes vei er å vende seg bort fra det onde, den som akter på sin ferd, bevarer livet. Stolthet kommer før sammenbrudd, hovmod før fall. (Ordsp. 16:16-18)

De største feilene vi gjør er de vi ikke lærer noe av, de andre er like mye feil men OGSÅ steg i en prosess av modning, utvikling og læring. Gjør du feil så innrømme det og finn lærdom i det. La det bli «gode feil» du gjør mest av og ikke «virkelige feil» som du ikke lærer noe som helst av…

***

Forrige fredag glemte jeg å skrive med listen over innlegg som var postet på den andre bloggen i uka som gikk, så her kommer det for to uker. Ellers, FERIE! Hvertfall for noen av oss 🙂 De som har vært her ei stund vet at jeg tar ferie sammen med guttene. Jeg skal få lagt klar endel innlegg i helga (vi tar en «på-gjensyn-med»-uke) og så er jeg tilbake om halvannen uke med nyskrevne innlegg. God helg til alle og god ferie til de det gjelder!

Dropp kristensvarene, vær så snill!!!
Nåden betyr ikke at alt er lov
Hold fast
Hvem trenger din hjelp?
For å være noens lysstråle…
Fraser kristne bør revurdere bruken av (1)