Bibelvers

av

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden seg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Ikke hadde de ant at dette skulle skje, selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier. De holdt bare på med de vanlige tingene, og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i vårt liv, og ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig ting kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret.

Jeg vil dele en drøm en bror sendte på mail til meg. Jeg deler den som ble delt og lar ordene stå for seg selv. Takk til MinsteBror for tilliten og for at du delte, det har vært gode ord for meg å bære med meg de siste ukene når ting har vært veldig trått og litt vanskelig. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, vi fortsetter trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofasthet og godhet. En dag vil vi, hvis vi holder trofast fram, oppleve at Gud plutselig snur alt opp ned i ett lite nu.

Fiskedrømmen.
I natt hadde jeg en drøm.
Om en som hadde fisket og fisket og fisket,
i mange år uten å få fisk.
Så nå, –
Plutselig, –
Med samme enkle fiskeredskapene, –
Dro han opp fisk på, på fisk, på fisk.
Stor fisk. –
Dette var merkelig. Hva skjer?
Og i et område hvor det nesten aldri var fisk å få,
og ingen her hadde hørt om noen som fikk stor fisk.

I dag tror jeg Herren vil si meg noe viktig, –
Føler det er meg det handler om, –
Og at jeg får være en «menneskefisker», –
Som får noen med meg, –
Til festen og gleden hos Herren.
Og jeg kan få lov til å fiske, –
og bare kose meg, –
Og Mennesker kommer til tro, –
Bare fordi Gud vil det, –
Og fordi han berører en og en, –
Fordi han er glad i hver og en, –
Og ber dem komme til festen og gleden.
Tror Mesteren sier meg noe mer:
Jeg vil være med i «båten» Din.
Det er jeg som sørger for «fangsten».
OK, – Herre, –
du som er den fantastiske og allmektige Gud:
Jeg vil vandrer sammen med Deg, –
Hver dag.
Du bruker meg,
Slik at ditt lys treffer meg,
og jeg
bare reflekterer lyset
som kommer
fra deg.
Og da er det Deg de ser, Herre.

Føyer til:
Dette er til oss som tror.
I drømmen over hadde han som plutselig fikk så mye fisk,
begynt å fisket på innsiden av øya.
Tror han bare hadde fisket på utsiden før,
der det var størst mulighet for å få fisk.
Kanskje du og jeg må tenke nytt. –
Og at Gud har en plan, som vi ikke hadde tenkt på før.

av

Herlighet svøpt i svakhet

… men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.  (2. Kor. 12:9)

Jeg har følt meg ganske nede fysisk sett de siste ukene og med det er ikke humøret og selvfølelsen helt på topp heller. Det er rett og slett litt pyton å være meg akkurat nå, for jeg føler meg litt ensom, veldig svak og veldig utenfor. Og jeg er ikke alene om å føle det slik, jeg vet (dessverre) om flere som kjenner på det samme.

En kveld jeg sukket til Gud om at det var ikke bare bare for tiden, får jeg noen ord til oppmuntring. Og hvilke ord bruker Gud til å trøste meg i slik en stund? Jo, han bruker en av de helt alminnelige hverdagstingene med litt vanskelige omstendigheter og viser meg at hans tanker og planer er ikke som våres og at han ser ikke hva jeg og andre mennesker ser. Jeg ble minnet om hva engelen sa til gjeterne på marken, hva tegn de skulle ha å kikke etter når de så etter frelseren som var født.

Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» (Luk. 2:12)

Det er nok første gang jeg har stoppet opp med dette verset og tenkt over hvor merkelig det egentlig er. For det var da helt vanlig at nyfødte ble svøpt i et klede!? Det var ikke noe som helst uvanlig med det. Akkurat som vi pakker våre nyfødte inn i tepper, gjorde de det for 2tusen år siden også. Jeg skal være enig i at det er mer uvanlig at de skulle lete etter en nyfødt baby i en krybbe, det var nok like uvanlig på den tiden som nå.

Men har du tenkt på det fantastiske i at det nettopp var noe helt vanlig, men med en litt prøvende omstendighet, de skulle kikke etter? Gjeterne hadde fått høre at det var frelseren som var født og de skulle finne han svøpt akkurat slik vanlige babyer var, men de ville finne ham oog foreldrene  i en mer prøvende situasjon enn normalen.

Og det kjenner jeg meg godt igjen i, en helt vanlig dame, men med en mer prøvende omstendighet enn hva som er normalen. Kanskje kjenner du deg også igjen i dette?

Når de kommer fram og finner babyen og foreldrene vet de at denne lille, sårbare og ‘svake’ guttebabyen er Guds Sønn og de fryder seg stort. De ser på et svakt menneskebarn som ligger der midt i prøvende omstendigheter, men hva de ser er Gud og hans herlighet. Jesus ble en liten baby som trengte hjelp til alt, men samtidig var det en herlighet som viste seg i hele situasjonen, fordi Gud selv var der.

Og da er det kanskje ikke like ille om jeg føler meg liten og svak heller, for Gud er ikke avhengig av min kløkt og min styrke, men av min villighet til å la Ham være Gud i meg og for meg slik som han ser det best. Som dagens vers minner oss så sårt, men dyrebart, om: Når jeg er svak, da er jeg sterk, for Guds kraft fullendes i svakhet.

av

Hvilke venner har og velger du?

Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe… (1. Kor. 1:28)

Gjeterne på marken er vi alle kjente med, men kanskje vet ikke alle like mye om bakgrunnen deres? Når vi tenker på gjetere, eller hyrder, så tenker vi ofte på det gode forbildet Jesus bar fram, men virkeligheten bak der var litt annerledes enn det småromantiske bildet vi har av det. Gjetere var ikke særlig godt likt i det hele tatt. De ble ofte sett på som litt langfingrede. De var ikke særlig inkluderte i det vanlige fellesskapet, noe som sier seg da de var ute på markene og passet sauer. Det var heller ikke uvanlig at det brygget opp til konflikter mellom dem og de som eide markene der sauene beitet. Å være gjeter var et lavstatusyrke som ikke ført verken godt rykte eller god anseelse med seg.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. (Luk. 2:8-9a)

Disse menneskene valgte Gud å fortelle den gode nyheten om frelserens fødsel til først. Og ikke bare sendte han en engel og gav beskjed, han sendte et helt englekor! Ikke noe småtteri der i gården da Gud skulle gi disse menneskene beskjed om det store som nettopp hadde skjedd!

Hvem velger vi å ha kontakt med? Velger vi venner og bekjentskap utfra hvem vi liker, om de som ser pene eller kule nok ut, om de som har penger og status, om de er like oss og lignende kriterier, eller lar vi Gud velge hvem vi skal ha kontakt med for oss… Jeg vet at den siste der er utfordrende for mange, for de mener at det er selvsagt de som skal velge hvem de vil være sammen med, men er det egentlig det?

Når vi lever livet med Gud og har Jesus som Herre, er det da ikke de han sier vi skal pleie fellesskap med vi skal velge? Skal ikke Gud få lov til å være Herre også i denne delen av livet vårt?

Da Gud valgte hvem som først skulle få høre, valgte han de som andre så ned på og ikke ville ha særlig mye med å gjøre. Da Jesus valgte dem som skulle være hans nærmeste, så valgte han mange usannsynlige og ikke bare godt likte og ansette menn. Da Gud valgte profeter og tjenere, var det en salig blanding av litt av hvert. Men alt dette er sett med menneskers øyne, med Guds øyne ser ting litt annerledes ut. Når vi velger våre bekjentskaper og venner, velger vi utfra hva vi liker og vil ha, eller lar vi Gud vise oss hvem som trenger oss og hvem som vil være til støtte, styrke og hjelp for oss utfra et evig perspektiv?

Hvem velger dine bekjentskaper og venner, du eller Gud? Og hvis det er deg, er dette de samme som Gud ville ha sagt du skulle bruke tid sammen med?

av

2. søndag i advent

Nå tenner vi det andre lys,
da kan vi bedre se.
Vi venter på at Gud, vår Far;
vil gi sin sønn hit ned.

Som jeg sa forrige søndag er advent en forberedelse- og ventetid. Mens det tidligere var en tid med måtehold, er det nå en stor forbruks- og fråtsetid. Vi har mistet noe viktig på veien da vi som nasjon, familier og enkeltpersoner endelig hadde nok til både å kjøpe mer og ha mer, vi mistet av syne storheten i det enkle.

Når vi endrer fokus så totalt som det har skjedd i vårt land de siste tiår, merkes det ikke bare på det materialistiske og personlige velvære-nivå, det merkes også i vårt forhold til Gud og andre mennesker, ja i det grunnleggende i egen person også. Når fokuset rettes mot det ytre og opplevelen av å føle lykke, glede og mening gjennom stæsj og flotte gaver, da er det mindre igjen til fellesskapet med både Gud og mennesker. Viktigere enn en forberedelse av det ytre er en forberedelse av det indre. Er vi i vårt hjerte klar til å ta imot Jesus?

Dette er en side av advent og jul som vi ofte overser. Vi venter på det lille barn, noe som egentlig er ganske ufarlig og koselig da det ikke utfordrer oss men kun skaper glede, takknemlighet og gode følelser. Å vente på Herrens andre komme derimot utfordrer, for det krever at vi vurderer egne hjerter opp mot Guds ord. Har vi olje på lampa vår eller er vi gått tomme i jaget etter å være som andre, ha som andre og gjøre som andre?.

Men det er enklere og det føles bedre ut å vente på et lite uskyldig barn som skal puttes i en renskuret krybbe i en nyoppusset og oppstæasja stall som lukter av aromadråper og røkelse. Dyrene som står omkring er nystrigla og de slipper aldri ut en promp eller bæsj fra baken. Jo, jeg overdriver, men hør tanken: Vi godtar denne romantiske og renskura fremstillingen av Jesu fødsel fordi den er lettere å svelge og det klør bedre i øret. Vi godtar det fordi sannheten setter oss på valg.

Vi feirer jul til minne om Jesu fødsel, men den Jesus vi venter på i vår tid er ikke det lille barnet, men den Jesus som skal komme tilbake i herlighet og majestet for å hente sine. Er du klar? Har du olje på lampa? Er ditt hjerte forberedt og sier «Kom Herre Jesus, kom»?

av

Jesaja, hans samtid og Immanuels-profetien

Mange vet at noen av de mest kjente profetiene om den kommende frelser finner vi hos nettopp profeten Jesaja, blant annet hva som kalles «Immanuels-profetien». Hva færre vet er at Jesaja var en mann med høy stilling og var godt kjent, i motsetning til de fleste andre profetene. Jesaja var muligens i familie med kongen, men dette er litt usikkert, men han hadde så høy posisjon at han gikk bortimot fritt inn og ut hos både konge og prester.

Jesaja levde på en tid som minner mye om vår. Menneskene snakket høyt og pent om Gud, men deres hjerter var langt borte fra ham. De hadde mistet respekten for Gud og de hadde liten eller ingen forståelse for at han var hellig, opphøyet og den rettmessige eier og herre av hele universet og alt i det. Menneskene da ville ha alle velsignelsene og rettighetene, men de ville ikke ha plikter og formaninger. De ville bestemme selv og være sine egne herrer. Er det ikke slik i dag også?

Nettopp disse tingene gir Gud Jesaja beskjed om å dele overfor lederskap og folk. Vi kan dele hans budskap inn i tre hoveddeler:

  1. Fortelle om folkets virkelige tilstand, at de hadde harde hjerter som var vendt bort fra Gud og manglet gudsfrykt.
  2. Fortelle at hvis de ikke vil omvende seg og vende helhjertet tilbake til å følge Herren, vil det komme harde tider.
  3. Gud vil nåde, barmhjertighet og gjenopprettelse, derfor vil det etter den harde tiden komme en tid av fornyelse og gjenopprettelse.

Gud vil ikke straffe folket, verken da eller nå, men forsetter de å følge egne veier, lyster og hjerter, vil Gud måtte gripe inn. Ikke fordi han liker å straffe, men fordi han er hellig og rettferdig og må avsi en rettferdig dom, frafall vil alltid føre konsekvenser med seg. Men, når disse tingene må komme, så er Guds ønske og håp at menneskene skal «våkne og ta til fornuft» og vende tilbake til ham og søke tilgivelse og nåde. Herren er rede til å tilgi, men kun hvis omvendelsen er helhjerta og med ekte anger.

Jeg skrev at Jesaja gav hva som blir kalt Immanuels-profetien. Immanuel betyr «Gud med oss» og den forteller at en gang vil en jomfru føde en sønn som skal bli til frelser for menneskene. Jesaja forteller også mye annet om denne frelseren, blant annet hvilken slekt han skal komme fra, at han skal regjere med rettferd og at han skal bringe fred til menneskene og landet. Men vi avslutter her for denne gang med noen av de mest kjente versene fra Jesaja om den lovede frelseren:

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. (Jes. 9:6)