Fortell det til Gud da!

Å komme gjennom dagene er ikke alltid like enkelt, noen av dem er ganske tunge. Når frustrasjon og maktesløshet tårner seg opp kan det være lett å trekke seg unna andre, også Gud, men dagens oppfordring er: Fortell det til Gud, ikke bare hold det inni deg.

Stol alltid på ham, dere folk,  øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt. (Sal. 62:9)

Det var en av de dagene som ikke startet bra og ikke ble den bedre heller. Jeg stod opp og selv etter 10 timers søvn kjente jeg meg mer utslitt enn ei gammel vaskefille. Ett av de første gjøremål ble å få i seg smertestillende så det hvertfall skulle lette litt og så ble kaffe satt på. Ti minutter senere sitter jeg med en kopp nylaget kaffe og leser i Bibelen. Selv om jeg leser ett par kapitler, og også skriver kladd til ett innlegg underveis, er det kun noen få linjer som blir med meg utover dagen.

«Utøs deres hjerter for Herren» blir det mye av denne dagen. Det verset vender tilbake når jeg sukker over det ene med det andre til Herren. Gud, jeg trenger styrke, jeg trenger hjelp, jeg trenger visdom, jeg trenger lys, mange ting blir løftet opp til Gud. Jeg skal ikke si dagen var god, men samtidig, det har vært en dag der jeg oftere enn vanlig har henvendt meg til Gud om ting fordi jeg har kommet så veldig til kort. Jeg har fått lagt tanker, bekymringer og manglende innsikt på ham og ventet, ventet på svar som nødvendigvis ikke kom umiddelbart, men som vil komme. Gud har lovet at mangler vi visdom så skal vi be ham om det og han vil med glede gi oss den (Jak.1:5). Så jeg vet at selv om jeg ikke ser veien videre akkurat nå, så vil jeg finne den.

Når jeg ikke har hode til å være mer rundt huset snører jeg på meg skoene og tar en liten gåtur. Jeg kjenner at jeg har lyst til å gå frustrasjonen ut, men finner fort ut at det er ikke kroppen i stand til. Jeg stopper på toppen av neste nedoverbakke og finner ut at går jeg ned, sliter jeg med å komme opp, og den innsikten får frustrasjonen til å boble mer. «Jeg vil mer enn ME’n vil la meg gjøre» og jeg blir veldig irritert på den tullete sykdomen. «Jeg vil gå tankene tomme så jeg kan få litt ro» tenker jeg og får fort svar på tiltale: «Det er min fred du vil ha og den finner du ikke slik». Guds Ånd kommer varsomt og minner meg på vidunderet om at selv i stormvær kan vi ha Guds fred i hjertene, og den freden overgår forstanden (Fil. 4:7). Jeg trekker pusten og lar naturens lyder og ro få synke inn. «Ja det er din fred jeg vil ha Gud» tenker jeg mens jeg sakte karrer meg hjemover mens jeg tenker over en av de andre linjene som har fulgt meg denne dagen.

For med visdom skal de forstå hans gjerning (Sal. 64:10b)

Med visdom, med en innsikt som er mer enn vanlig forstand og kunnskap skal vi forstå Herrens gjerning. Det er en ting å vite med hodet hva Bibelen sier om ting, det er noe annet når Ånden har fått åpenbart det og gjort det levende i våre hjerter. Kunnskap er til lite nytte hvis ikke den kan omsettes i praksis, men de ting vi får åpenbart blir gjort levende for oss og vi kan dermed leve dem ut. Det åpenbarte ordet blir til lys, hjelp og trøst for oss.

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil. 4:6-7)

Den fred jeg søkte da frustrasjonen var stor på innsiden, er en fred som hjelper meg å bli bevart i Kristus. Jeg trenger å være nærme Gud, jeg trenger hans nåde og hjelp, jeg trenger å gå ved hans side. Når jeg er ærlig med meg selv og Gud og lar alle ting komme fram for ham, så finner jeg hjelp, trøst, lys og omsorg. Vi vet at det hjelper å «tømme hjertene og tankene» for noen, men kanskje glemmer vi for ofte å gjøre det innfor Gud? Å la Gud få høre om de ting som frustrerer, irriterer og plager oss… å utøse våre hjerter for Gud. For, er det egentlig ikke hans hjelp vi vil ha? Han er en god og kjærlig Far som elsker sine barn og av den årsak så ønsker han å ta del i hele vårt liv, også disse sidene og dagene.

Å være Guds kall for oss

Ofte når vi tenker på Guds kall for våre liv, tenker vi på oppgaver vi skal utføre. Men Guds kall gjelder først og fremst ikke hva vi gjør, men hvem vi skal være.

Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. (Rom. 8:29)

I de siste uker og måneder har jeg følt meg mer satt på sidelinjen enn vanlig. Vel, det føles mer ut som jeg er plassert alene i ei hytte i ingenmannsland. Jeg har måtte prioritere guttene, hverdagen og nødvendigheter strengt da det har vært utfordringer og oppgaver i fleng. Med en ikke helt velfungerendes kropp (mildt sagt) har det vært, og er fortsatt for ei tid til, krevende og mer enn jeg egentlig klarer. Jeg har måtte i stor grad legge til sides det å involvere megi  andres liv, jeg har måtte legge ned skriving og jeg har ikke hode til å lese slik jeg liker og vet jeg trenger. Og jeg har kjent meg veldig unyttig, både for andre og for Gud.

Mine følelser sier at jeg har ikke gjort noe særlig for andre, eller for Gud,, at jeg kun har levd i min egen lille familie-og hverdagsboble. Unyttig for andre, unyttig for Gud. Men er det slik? Er hva følelsene mine sier meg sannhet?

Jeg føler meg unyttig fordi jeg har fått gjort så lite, men hva Gud drar tankene mine over på er hvem jeg har vært denne tiden. Har jeg vært et menneske som Gud har kunnet virke i og gjennom? Har jeg latt Gud være nok når jeg har strevd i mitt ingenting? Har jeg gitt de smil, de gode ord og den hjelp jeg har kunnet? Har jeg møtt andre med positiv holdning?

Jeg tenker på alt jeg ikke har gjort når jeg vurdere om jeg er i Guds kall eller ikke, Gud derimot, peker på hvem jeg er og om jeg lar Ham vinne mer og mer skikkelse i mitt liv.

For Gud er vår karakter viktigere enn alt vi kan prestere og gjøre. Bare jeg kan elske Gud slik jeg kan, bare jeg kan vise andre Guds godhet, nåde og kjærlighet på den måten jeg kan, bare jeg kan la Gud få rom og mulighet til å  hver dag gjøre meg litt mer lik Jesus. Og jeg trenger ikke streve for å være god i alt, jeg trenger å hvile i vissheten om at Gud er her, Gud elsker meg og Gud er mer enn nok for meg. Viktigere enn hva jeg gjør, er hvem jeg er. Guds kall for meg er først og fremst ikke en oppgave, slik vi liker å tenke på det, det er å bli mer og mer lik Jesus etter som dager, uker, måneder og år leves i lydighet til Gud og tillit til hans trofaste nåde og kjærlighet.

Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag. (Fil. 1:6)

* * * * *

Først: Velkommen til nye følgere av bloggen.

Takk for hyggelige kommentarer de siste ukene. Jeg visste jo at starten av året ble litt stri, men er det ikke utrolig hvordan ting kan hope seg opp? 😉 Jeg vet at vi fortsatt har noen uker med mer på planen enn jeg liker å organisere, så når neste innlegg kommer, er fortsatt usikkert. Slik det ser ut, vil hverdagen roe seg i slutten av denne måneden (håper jeg virkelig). Jeg håper fortsatt hver dag at i dag skal jeg orke å skrive, men som dere har forstått er det sjeldent blitt slik. Takk for deres tålmodighet og omsorg. 

Det vil bli bedre

NN sier:
Jeg har vært syk lenge og orker ikke mer…

Kjære deg, og andre det måtte gjelde.
Jeg har ikke problemer med å forstå dette. I disse dager er det 12 år siden jeg ble syk og etter det har aldri kroppen vendt tilbake til ‘normalen’ og den vil aldri hva jeg vil. Samtidig er den veldig flink til å si ifra om at ting ikke er bra, så jeg har ikke problem med å kjenne at jeg lever. Det meste annet er også trått og tungt for tiden og har vært det noen uker, ja måneder egentlig. Så jeg forstår at det er tøft og vanskelig, selv om jeg ikke helt vet hva du går igjennom.

Om jeg har gode ord og fikse løsninger? Nei, jeg har ikke det, men jeg kan minne både deg og meg om at det vil bli bedre. Vi vil kanskje ikke oppleve å bli helt friske her på jord, og problemer vil alltid komme vår vei, men det vil bli bedre enn det er i dag. Og til den dag kan vi være viss på at Gud er med oss hvert skritt, hvert sukk og hver tåre av veien som er foran oss. Det er kanskje en vanskelig vei, om det er dødsskyggens dal, flommende elver eller steile fjelltopper, men  uansett hva vi går igjennom, er Gud der og han vil ta oss igjennom. Ett sukk, ett skritt og ett minutt om gangen. Gi ikke opp kjære deg, det vil bli bedre. Og hva vet vi, kanskje er vi halvveis- eller mer- igjennom vår tøffe og tunge tid allerede? Da er det like langt tilbake som det er fram, gjennom og ut av det hele. Fortsett i tillit til at Gud er mektig nok til å hjelpe deg igjennom og ut av dette.

 Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser.(Sef. 3:17a)

Takk for kommentarer forrige uke. Jeg har ikke hatt overskudd til å svare enda, men vit at det blir lest og høyt verdsatt. Ønsker dere alle ei velsignet og god ny uke, må glede og fred fylle deres hjerter og sinn. 

Herlighet svøpt i svakhet

… men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.  (2. Kor. 12:9)

Jeg har følt meg ganske nede fysisk sett de siste ukene og med det er ikke humøret og selvfølelsen helt på topp heller. Det er rett og slett litt pyton å være meg akkurat nå, for jeg føler meg litt ensom, veldig svak og veldig utenfor. Og jeg er ikke alene om å føle det slik, jeg vet (dessverre) om flere som kjenner på det samme.

En kveld jeg sukket til Gud om at det var ikke bare bare for tiden, får jeg noen ord til oppmuntring. Og hvilke ord bruker Gud til å trøste meg i slik en stund? Jo, han bruker en av de helt alminnelige hverdagstingene med litt vanskelige omstendigheter og viser meg at hans tanker og planer er ikke som våres og at han ser ikke hva jeg og andre mennesker ser. Jeg ble minnet om hva engelen sa til gjeterne på marken, hva tegn de skulle ha å kikke etter når de så etter frelseren som var født.

Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» (Luk. 2:12)

Det er nok første gang jeg har stoppet opp med dette verset og tenkt over hvor merkelig det egentlig er. For det var da helt vanlig at nyfødte ble svøpt i et klede!? Det var ikke noe som helst uvanlig med det. Akkurat som vi pakker våre nyfødte inn i tepper, gjorde de det for 2tusen år siden også. Jeg skal være enig i at det er mer uvanlig at de skulle lete etter en nyfødt baby i en krybbe, det var nok like uvanlig på den tiden som nå.

Men har du tenkt på det fantastiske i at det nettopp var noe helt vanlig, men med en litt prøvende omstendighet, de skulle kikke etter? Gjeterne hadde fått høre at det var frelseren som var født og de skulle finne han svøpt akkurat slik vanlige babyer var, men de ville finne ham oog foreldrene  i en mer prøvende situasjon enn normalen.

Og det kjenner jeg meg godt igjen i, en helt vanlig dame, men med en mer prøvende omstendighet enn hva som er normalen. Kanskje kjenner du deg også igjen i dette?

Når de kommer fram og finner babyen og foreldrene vet de at denne lille, sårbare og ‘svake’ guttebabyen er Guds Sønn og de fryder seg stort. De ser på et svakt menneskebarn som ligger der midt i prøvende omstendigheter, men hva de ser er Gud og hans herlighet. Jesus ble en liten baby som trengte hjelp til alt, men samtidig var det en herlighet som viste seg i hele situasjonen, fordi Gud selv var der.

Og da er det kanskje ikke like ille om jeg føler meg liten og svak heller, for Gud er ikke avhengig av min kløkt og min styrke, men av min villighet til å la Ham være Gud i meg og for meg slik som han ser det best. Som dagens vers minner oss så sårt, men dyrebart, om: Når jeg er svak, da er jeg sterk, for Guds kraft fullendes i svakhet.

En god uperfekt advent til deg

Tiden vi er inne i og dagene som alt bygger seg opp mot, er for mange gode dager og tider, men ikke for alle. Hva gjør vi når vi føler vi «sklir ut» og ikke har balansen? Min oppfordring til oss i dag er å holde fast i Ham som bærer hele verden og også,  å hjelpe andre.

Alle har vi opplevd å gå på usikkert underlag å oppleve at vi sklir og mister balansen. Der og da flyver tanken «Å nei! Nå går det galt» gjennom hodet. Er vi f.eks. i skogen så griper vi etter hva vi kan få tak i, mens er vi på isete underlag  strever vi med å prøve å finne balansen mens vi seiler nedover i uelegant andedans. De siste årene har jeg tidvis ikke trengt ustødig underlag for å miste balansen, det har kroppen selv tatt seg fint av.

Men det går an å miste balansen uten å være på ustødig underlag, og kanskje er dette enda verre? Når vi opplever at tanker og hjerte ikke finner en god og rolig balanse, men strever med frustrasjon, motløshet, håpløshet, angst og annet. Vi merker at underlaget forsvinner og vi kaver for å prøve å holde balansen. Noen ganger finner vi noe å gripe tak i som hjelper oss raskt på beina igjen, som en god venns omsorg og råd, som et ord fra Herren eller annet. Men det er tider der vi ikke har dette å klynge oss til og faller. Problemene tårner seg opp og vi finner verken styrke til å reise oss eller balanse til å holde oss på beina.

Det er vondt. Og slik ei tid er det mange opplever nå. Det er mennesker som ser med tristhet og mørke på dagene vi går inn i, de er fulle av uro, mindreverdighetsfølelse, utenforskap og andre lignende følelser. Noen har mistet en kjær en det sise året og gruer seg for første høytid uten denne, for andre er tapet skjedd for år siden, men sorgen, savnet og alt det såre kommer likevel tilbake. Andre har neste ikke til mat og må høre på andres kjøpeplaner og aktivitetsplaner. Noen vet at denne jula skal jeg være uten mine, det var den andre forelderen sin tur. For ikke å nevne de som gruer seg pga ugreie familieforhold, foreldre/families alkohol- og rusmisbruk og annet. Det er kanskje ei god tid for mange, men ikke for alle.

Vi som sliter med kroniske sykdommer har også våre egne kamper å kjempe. Som å ikke kunne delta som vi ønsker, som begrenset kjøpekraft, som smerter som skygger for forventning og glede og mye annet. Det er ei tid med blandede følelser for mange av oss. Men hva gjør vi da? Vi kan jo ikke bare la tristhet og motløshet sige inn og ta over, kan vi?

I Salme 94: 17-19 er det noen nydelige vers som er til trøst for meg i disse tider og som også har vært til hjelp flere ganger tidligere når livet var litt for tungt, trist eller vanskelig:

Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land.
Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre.
Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.

Vi glemmer ofte at den tid vi går i møte er for å feire at den perfekte kom ned til oss uperfekte for å skinne sitt lys i vårt mørke. Vi glemmer at vi feirer at Jesus kom, samtidig som det er en påminnelse om at han en gang vil komme igjen. Jesus kom fordi vi ikke klarer og fordi vi ikke er perfekte. Jesus kom fordi vi har smerter og sorg og fordi han vil hjelpe oss. Jesus kom fordi han elsker oss og Guds ønske er fellesskap med oss alle. Det er den tiden vi er inne i og går i møte. Vi må ikke la stress, mas og oppgaver ta over for den viktige hjertegranskningen og forventningen. Vi må ikke la kjøpekalas ta oppmerksomheten bort fra at det å gi og hjelpe. Vi må ikke glemme at viktigere enn penger er tid (for de fleste blant oss).

Derfor er oppfordringen til meg og deg.

Husk at Gud ikke trekker seg bort fra våre vonde tanker og følelser,
men kommer nær med omsorg og hjelp.

Husk at viktigere enn alle dine penger og gaver
er din tid og omsorg.

Husk at det er viktigere å hjelpe og gi til dem som trenger det
enn kun dem som forventer det.

Viktigere enn å vise din omsorg med håndfaste gaver,
er det å vise Guds hjertelag og kjærlighet overfor andre.

Det er ikke så farlig om vi ikke får alt til som vi ønsker, så lenge hva vi gjør er viktig og hjertenært.
Det er ikke så farlig å la hybelkaninene få være i fred fordi du velger tid med dine kjære (sett ei skål grønnsåpevann under ei hylle eller demp lyset og tenn et duftlys)
Det er ikke så viktig om du ikke rekker 7 sorter og 4 festmiddager fra bunnen av (kjøp kaker hvis det er mest praktisk), jula kommer likevel og dreier seg om å være sammen som vi er.
Det er ikke så nøye om utsiden på deg, familien og huset ikke blir ferdig polert og stæsjet opp så lenge det er omsorg, fellesskap og delt glede og tid som er viktigst.

Med ønske om en god og uperfekt adventstid til deg og alle du har kjær.