Det vil bli bedre

NN sier:
Jeg har vært syk lenge og orker ikke mer…

Kjære deg, og andre det måtte gjelde.
Jeg har ikke problemer med å forstå dette. I disse dager er det 12 år siden jeg ble syk og etter det har aldri kroppen vendt tilbake til ‘normalen’ og den vil aldri hva jeg vil. Samtidig er den veldig flink til å si ifra om at ting ikke er bra, så jeg har ikke problem med å kjenne at jeg lever. Det meste annet er også trått og tungt for tiden og har vært det noen uker, ja måneder egentlig. Så jeg forstår at det er tøft og vanskelig, selv om jeg ikke helt vet hva du går igjennom.

Om jeg har gode ord og fikse løsninger? Nei, jeg har ikke det, men jeg kan minne både deg og meg om at det vil bli bedre. Vi vil kanskje ikke oppleve å bli helt friske her på jord, og problemer vil alltid komme vår vei, men det vil bli bedre enn det er i dag. Og til den dag kan vi være viss på at Gud er med oss hvert skritt, hvert sukk og hver tåre av veien som er foran oss. Det er kanskje en vanskelig vei, om det er dødsskyggens dal, flommende elver eller steile fjelltopper, men  uansett hva vi går igjennom, er Gud der og han vil ta oss igjennom. Ett sukk, ett skritt og ett minutt om gangen. Gi ikke opp kjære deg, det vil bli bedre. Og hva vet vi, kanskje er vi halvveis- eller mer- igjennom vår tøffe og tunge tid allerede? Da er det like langt tilbake som det er fram, gjennom og ut av det hele. Fortsett i tillit til at Gud er mektig nok til å hjelpe deg igjennom og ut av dette.

 Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser.(Sef. 3:17a)

Takk for kommentarer forrige uke. Jeg har ikke hatt overskudd til å svare enda, men vit at det blir lest og høyt verdsatt. Ønsker dere alle ei velsignet og god ny uke, må glede og fred fylle deres hjerter og sinn. 

Herlighet svøpt i svakhet

… men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.  (2. Kor. 12:9)

Jeg har følt meg ganske nede fysisk sett de siste ukene og med det er ikke humøret og selvfølelsen helt på topp heller. Det er rett og slett litt pyton å være meg akkurat nå, for jeg føler meg litt ensom, veldig svak og veldig utenfor. Og jeg er ikke alene om å føle det slik, jeg vet (dessverre) om flere som kjenner på det samme.

En kveld jeg sukket til Gud om at det var ikke bare bare for tiden, får jeg noen ord til oppmuntring. Og hvilke ord bruker Gud til å trøste meg i slik en stund? Jo, han bruker en av de helt alminnelige hverdagstingene med litt vanskelige omstendigheter og viser meg at hans tanker og planer er ikke som våres og at han ser ikke hva jeg og andre mennesker ser. Jeg ble minnet om hva engelen sa til gjeterne på marken, hva tegn de skulle ha å kikke etter når de så etter frelseren som var født.

Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» (Luk. 2:12)

Det er nok første gang jeg har stoppet opp med dette verset og tenkt over hvor merkelig det egentlig er. For det var da helt vanlig at nyfødte ble svøpt i et klede!? Det var ikke noe som helst uvanlig med det. Akkurat som vi pakker våre nyfødte inn i tepper, gjorde de det for 2tusen år siden også. Jeg skal være enig i at det er mer uvanlig at de skulle lete etter en nyfødt baby i en krybbe, det var nok like uvanlig på den tiden som nå.

Men har du tenkt på det fantastiske i at det nettopp var noe helt vanlig, men med en litt prøvende omstendighet, de skulle kikke etter? Gjeterne hadde fått høre at det var frelseren som var født og de skulle finne han svøpt akkurat slik vanlige babyer var, men de ville finne ham oog foreldrene  i en mer prøvende situasjon enn normalen.

Og det kjenner jeg meg godt igjen i, en helt vanlig dame, men med en mer prøvende omstendighet enn hva som er normalen. Kanskje kjenner du deg også igjen i dette?

Når de kommer fram og finner babyen og foreldrene vet de at denne lille, sårbare og ‘svake’ guttebabyen er Guds Sønn og de fryder seg stort. De ser på et svakt menneskebarn som ligger der midt i prøvende omstendigheter, men hva de ser er Gud og hans herlighet. Jesus ble en liten baby som trengte hjelp til alt, men samtidig var det en herlighet som viste seg i hele situasjonen, fordi Gud selv var der.

Og da er det kanskje ikke like ille om jeg føler meg liten og svak heller, for Gud er ikke avhengig av min kløkt og min styrke, men av min villighet til å la Ham være Gud i meg og for meg slik som han ser det best. Som dagens vers minner oss så sårt, men dyrebart, om: Når jeg er svak, da er jeg sterk, for Guds kraft fullendes i svakhet.

En god uperfekt advent til deg

Tiden vi er inne i og dagene som alt bygger seg opp mot, er for mange gode dager og tider, men ikke for alle. Hva gjør vi når vi føler vi «sklir ut» og ikke har balansen? Min oppfordring til oss i dag er å holde fast i Ham som bærer hele verden og også,  å hjelpe andre.

Alle har vi opplevd å gå på usikkert underlag å oppleve at vi sklir og mister balansen. Der og da flyver tanken «Å nei! Nå går det galt» gjennom hodet. Er vi f.eks. i skogen så griper vi etter hva vi kan få tak i, mens er vi på isete underlag  strever vi med å prøve å finne balansen mens vi seiler nedover i uelegant andedans. De siste årene har jeg tidvis ikke trengt ustødig underlag for å miste balansen, det har kroppen selv tatt seg fint av.

Men det går an å miste balansen uten å være på ustødig underlag, og kanskje er dette enda verre? Når vi opplever at tanker og hjerte ikke finner en god og rolig balanse, men strever med frustrasjon, motløshet, håpløshet, angst og annet. Vi merker at underlaget forsvinner og vi kaver for å prøve å holde balansen. Noen ganger finner vi noe å gripe tak i som hjelper oss raskt på beina igjen, som en god venns omsorg og råd, som et ord fra Herren eller annet. Men det er tider der vi ikke har dette å klynge oss til og faller. Problemene tårner seg opp og vi finner verken styrke til å reise oss eller balanse til å holde oss på beina.

Det er vondt. Og slik ei tid er det mange opplever nå. Det er mennesker som ser med tristhet og mørke på dagene vi går inn i, de er fulle av uro, mindreverdighetsfølelse, utenforskap og andre lignende følelser. Noen har mistet en kjær en det sise året og gruer seg for første høytid uten denne, for andre er tapet skjedd for år siden, men sorgen, savnet og alt det såre kommer likevel tilbake. Andre har neste ikke til mat og må høre på andres kjøpeplaner og aktivitetsplaner. Noen vet at denne jula skal jeg være uten mine, det var den andre forelderen sin tur. For ikke å nevne de som gruer seg pga ugreie familieforhold, foreldre/families alkohol- og rusmisbruk og annet. Det er kanskje ei god tid for mange, men ikke for alle.

Vi som sliter med kroniske sykdommer har også våre egne kamper å kjempe. Som å ikke kunne delta som vi ønsker, som begrenset kjøpekraft, som smerter som skygger for forventning og glede og mye annet. Det er ei tid med blandede følelser for mange av oss. Men hva gjør vi da? Vi kan jo ikke bare la tristhet og motløshet sige inn og ta over, kan vi?

I Salme 94: 17-19 er det noen nydelige vers som er til trøst for meg i disse tider og som også har vært til hjelp flere ganger tidligere når livet var litt for tungt, trist eller vanskelig:

Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land.
Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre.
Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.

Vi glemmer ofte at den tid vi går i møte er for å feire at den perfekte kom ned til oss uperfekte for å skinne sitt lys i vårt mørke. Vi glemmer at vi feirer at Jesus kom, samtidig som det er en påminnelse om at han en gang vil komme igjen. Jesus kom fordi vi ikke klarer og fordi vi ikke er perfekte. Jesus kom fordi vi har smerter og sorg og fordi han vil hjelpe oss. Jesus kom fordi han elsker oss og Guds ønske er fellesskap med oss alle. Det er den tiden vi er inne i og går i møte. Vi må ikke la stress, mas og oppgaver ta over for den viktige hjertegranskningen og forventningen. Vi må ikke la kjøpekalas ta oppmerksomheten bort fra at det å gi og hjelpe. Vi må ikke glemme at viktigere enn penger er tid (for de fleste blant oss).

Derfor er oppfordringen til meg og deg.

Husk at Gud ikke trekker seg bort fra våre vonde tanker og følelser,
men kommer nær med omsorg og hjelp.

Husk at viktigere enn alle dine penger og gaver
er din tid og omsorg.

Husk at det er viktigere å hjelpe og gi til dem som trenger det
enn kun dem som forventer det.

Viktigere enn å vise din omsorg med håndfaste gaver,
er det å vise Guds hjertelag og kjærlighet overfor andre.

Det er ikke så farlig om vi ikke får alt til som vi ønsker, så lenge hva vi gjør er viktig og hjertenært.
Det er ikke så farlig å la hybelkaninene få være i fred fordi du velger tid med dine kjære (sett ei skål grønnsåpevann under ei hylle eller demp lyset og tenn et duftlys)
Det er ikke så viktig om du ikke rekker 7 sorter og 4 festmiddager fra bunnen av (kjøp kaker hvis det er mest praktisk), jula kommer likevel og dreier seg om å være sammen som vi er.
Det er ikke så nøye om utsiden på deg, familien og huset ikke blir ferdig polert og stæsjet opp så lenge det er omsorg, fellesskap og delt glede og tid som er viktigst.

Med ønske om en god og uperfekt adventstid til deg og alle du har kjær.

Du, et bønnesvar

Å leve med kronisk sykdom kan lett føre til en innsnevring av vår sosiale verden og til et egosentrisk syn på oppgaver og mennesker. Vi er begrensede på mange måter og vi må ta mange personlige hensyn for å kunne klare livet og oppgaver best mulig. I dag er oppfordringen til oss alle: Ikke glem å se lenger enn nesa rekker.

Det er mange dager der jeg har mer enn nok med å få meg selv gjennom dagene på en god måte, oppi det hele må jeg ta hensyn til at guttene mine har det godt, at de får den hjelp de trenger og at de har hva de trenger. Det er krevende nok å  hale meg selv gjennom dagen og så skal jeg liksom ha overskudd til andre også?

Hodet dunker i takt med rockemusikken som jeg hører bak lukka dører, kroppen er veldig tilstede og jeg har ikke problem med å kjenne jeg lever, jeg er tappet tom og jeg skal se lenger enn meg selv?

Vi må innse at det er mye vi ikke kan gjøre for å hjelpe og støtte andre, det er en av de såre sidene ved kronisk sykdom, men vi må ikke la dette hindre oss fra å gjøre og være det beste vi kan. Det er lett å glemme at nettopp det at vi kjenner på begrensninger og smerter, samtidig som vi vet at Gud er med og er nok, er nettopp hva enkelte trenger å høre og erfare å se levd ut. Det er mennesker som trenger å høre «jeg forstår det er tungt» og kunne vite at den som sier det faktisk vet hva de snakker om. Det er mennesker som trenger å høre «jeg vet det er lys i enden av tunellen» og vite at den som sier det selv har gått gjennom dødsskyggens dal. Det er mennesker som trenger å høre «jeg vet Gud er trofast i sin kjærlighet og nåde» og kunne vite at det er nettopp Guds nåde og kjærlighet som har tatt det andre mennesket gjennom.

Våre erfaringer, våre kamper, våre bønnesvar, den nåde vi har blitt bært av i de onde (og vonde) dagene farger de ord og den forståelse vi kan bringe andre mennesker. Vi kan peke på lyset og si det virker, for vi var selv i mørket og opplevde at lyset brøt mørkets makt. Vi kan bringe legende og trøstende ord fordi vi selv har erfart det fra Gud og andre.

Det kan være vanskelig å innfinne seg med alle hvorfor’ene som hverdagen bringer, men kanskje skulle vi glemme dem (for vi vil aldri helt forstå) og heller stille oss hvordan-spørsmålene? Hvordan kan jeg bringe deg ære Gud? Hvordan kan jeg hjelpe andre oppi egen smerte? Hvordan kan jeg bringe lys og trøst til andre?

Svaret er i tillit til Herren. Når vi er villige til å se lenger enn nesen rekker og holde ut en hjelpende hånd mot andre, vil våre erfaringer, ord, klemmer og støtte fylles med Guds nåde, trøst og kraft.

Det liv du har istandsetter deg til å forstå og hjelpe mennesker andre ikke kan nå. Du kan meget godt være bønnesvar på noens rop til Gud om hjelp, rop etter mennesker som forstår, mennesker som har erfart at Gud er nok. Vil vi se utenfor oss selv og gå til de mennesker Gud viser oss? Vil vi gå rundt som levende bønnesvar, medvandrere og himmelens ambassadører? Hvis vi vil, vil Gud gi oss hva vi trenger for å stå støtt og sterkt i det.

Da Peter gikk på vannet

Det er dager der livet stormer både på innsiden og utsiden. Vi begynner å tenke på alt vi ikke makter og alt vi ikke klarer, og vi starter å synke ned i fortvilelse, tvil, motløshet og annet. Men visste du at Peter til slutt gikk på vannet? I dag er oppfordringen til oss alle at vi holder ut slik at også vi kan oppleve det!

Peter er ikke sikker på at det er Jesus som kommer gåendes på vannet, så han må rope å spørre. Når han får det bekreftet spør han om å få komme og Jesus sier kom. Jesus inviterer Peter til å komme ut til ham, til å gå på vann i stormende vær. Og Peter går ei lita stund, men så husker han plutselig at det var jo ordentlig skittvær. Han begynner å se på frådende bølger og merker at vinden river skikkelig i kjortelen. Han slipper Jesus av syne og fokuserer på stormen i stede for, og da synker han.

Livet oppleves slik ut mange ganger også. Det raser på utsiden og etter litt begynner det å rase på innsiden også. Vi møter omstendigheter som virker som kjemper og med en kropp som ikke fungerer som den skal, føler vi oss bare enda mindre og mer maktesløse etter som dagene går. Vi glemmer å holde blikket på Jesus og vi kjenner at sammen med våre begrensninger og smerter, sniker det seg inn fortvilelse, motløshet og håpløshet. Vi strever med å holde hodet over vannet og føler for å gi opp å prøve.

Peter sank, og han gav opp å prøve i egen kraft. Han visste at dette var utenfor hans makteevne, og han roper: Jesus, berg meg! Jesus rekker ut hånda og trekker han opp igjen. Peter opplevde hjelp og nåde, han opplevde Guds styrke og Guds omsorg. Han sank, men Jesus hjalp han opp igjen.

Peter opplever lignende ting i tiden som følger etterpå også. Det er ganger han er bråkjekk og Jesus må irettesette han, det er ganger han ikke forstår og trenger å bli opplyst og det er ganger han svikter totalt, som den famøse flukten fra forgården er et eksempel på. Peter kunne gitt opp hele “kristenlivet” underveis, han kunne pakket sekken og reist hjem igjen. Han kunne tenkt “jeg klarer ikke dette, jeg faller og feiler for ofte”, og bestemt seg for å gi opp og forlate Jesus. Men han blir. Og igjen og igjen opplever han Guds hjelp, styrke, nåde og kjærlighet.

Er du der at du må velge hva du vil? Vil du fortsette å følge Jesus eller vil du gi slipp på alt og vende Jesus ryggen? Peter visste at det er noe med Jesus, at han var Messias, og fordi Gud var så viktig for han, fortsetter han selv om han feiler, faller, synker og svikter. Og etter hvert tilfelle erfarer han at det er nåde, kjærlighet og hjelp å få. Om han svikter, så er Gud trofast, hver eneste gang.

I apostlenes gjerninger kap. 12 leser vi at Herodes har tatt Peter og satt han i fengsel. Herodes har tenkt å halshugge Peter da han merket at det gleder jødene at han kvitter seg med de kristne lederne. Det er på ny som om livet har kastet en orkan hans vei, men vet du hva Peter gjør kvelden før Herodes skal føre han fram? Han sover! Han ligger lenket mellom to soldater og sover! Peter har tidligere erfart så mange ganger at Gud er tilstede og at Gud er der at nå han har fred i hjertet og tro til at Gud er større. Hvis ikke dette er det samme som å gå på vannet, så vet ikke jeg hva vi skulle sammenligne med! Der ligger en dødsdømt mann og sover!

Føler du at troen nesten er borte og at du bare orker å hviske “Jesus hjelp…” Gud hører deg da også.

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut. (Jes. 42:3)

Har du falt mange ganger og trengt hjelp av jesus til å komme deg på beina igjen? Fortvil ikke, husk hva Gud har lovet:

 Herren støtter alle som faller, og reiser alle nedbøyde opp. (Sal. 145:15)

Om du akkurat nå sliter med å tro, så spring til Jesus, han vil hjelpe deg.

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal. 34:19)

Det er kanskje slik at du i dag vil trenger hjelp av Gud for å klare å tro og for å klare å reise deg igjen, men fortsett vandringen, ikke gi opp. En dag der framme vil du oppleve som Peter gjorde, at troen og freden flytter inn i hjertet og du kan “sove” selv om livet stormer på sitt verste. En dag vil du også, hvis du ikke gir opp, oppleve å gå på vannet!

Natten før Herodes skulle føre ham fram, lå Peter og sov mellom to soldater. Han var bundet med to lenker, og fengselet ble bevoktet av vaktposter som sto utenfor døren. (Ap.gj. 12:6)

Dette innlegget er også blitt postet på bloggen «med Gud i hverdagen»

Gud elsker deg- også på dårlige dager

Det er dager der begrensningene er så store at jeg ikke liker meg selv, men om jeg ikke liker den meg som kommer til uttrykk, så gjør Gud. I dag vil jeg minne deg om at Gud fryder seg over deg.

 Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd… (Sef. 3:17)

Verset over har mange ganger (nesten alltid) vært vanskelig for meg å svelge og å tro. At Gud fryder og gleder seg over meg, at han jubler over meg. Nei, det sprenger tankene og det er så til de grader motsatt av hvordan jeg  mange dager opplever meg selv og hva jeg føler.

Men det står der… og det samstemmer med hele Guds Ord. Gud elsker meg (og deg) med en evig kjærlighet, alt Gud skaper er godt og har en mening, Gud søker etter oss, Gud lengter etter oss og etter nært fellesskap med oss, Gud gleder seg sammen med oss når gode dager er der og deler vår sorg og fortvilelse når de tyngre melder seg. Og han jubler over meg.

De dagene jeg klarer mer enn normalt er det litt enklere å tro. De dagene jeg ikke ramler sammen før etter guttene er gått ut døra om morgenen. De dagene jeg orker å lage middag fra bunnen av, og spise etterpå. De dagene jeg orker lekser og trening uten å bli sur og grinete. De dagene jeg kan reise meg fra sofaen uten problem, selv etter at kveldens ro har senket seg. De dagene jeg kan dusje (og vaske håret) uten å bli satt helt utenfor og må ligge noen timer for å komme meg. De dagene er det litt enklere å tro hva Gud sier, at han faktisk har et godt øye til meg og gleder seg over meg. For de dagene er jeg selv litt fornøyd med alt jeg har klart og orket på tross av begrensninger, smerter og utfordringer.

Men det er ikke bare de dagene Gud snakker om, han snakker om en evig, kjærlighet, en evig hengivenhet, han snakker om alltid. Og det betyr også:

De dagene jeg ikke orker å lage middag men trekker rett-i-koppen opp av skuffa, smører skiver og sier smilende: «Det er den du liker!» i et forsøk på å ikke vise dagens virkelige form. De dagene jeg bare kan drømme om å ta en dusj. De dagene en langtur er å hente posten, hvis jeg kommer ut av døra da. De dagene hele kroppen skriker at jeg vil ikke mer, jeg klarer ikke mer. De dagene jeg ikke kan være så tilstede for guttene som jeg ønsker. De dagene hjernen kræsjer og ord og tanker svømmer rundt i fri flyt og ikke vil ut. De dagene elsker Gud meg like mye, de dagene gleder og fryder han seg over meg, også de dagene jubler han over meg.

Guds kjærlighet er ikke knyttet opp mot hva vi klarer eller ikke klarer, den er knyttet til at vi er hans skapninger. Vi er Gud sine og han gleder og fryder seg over sitt skaperverk. Vi er et mesterverk fra skapermesterens hånd og hjerte. Vi er ønsket, vi er villet, vi er elsket.

Guds kjærlighet er ikke skiftende, han elsker oss like mye alle dager- om vi kan prestere eller ikke. Guds kjærlighet til meg er ikke større og sterkere de dagene jeg er «flink», ei er den mindre eller fraværende de dagene jeg feiler eller ramler sammen. Hver dag, alltid, elsker Gud meg med en total og altoppslukende kjærlighet.

Du er skapt av Gud og derfor er du elsket. Hva du klarer og ikke klarer forandrer ikke på Guds kjærlighet for og mot deg. Gud gleder og fryder seg over deg. Du er evig elsket.

E v i g   e l s k e t.

At du lever bringer Gud enorm tilfredsstillelse, han fryder og gleder seg over deg, ja så stor er gleden at han til og med jubler over deg!

 * ♥ * ♥ * ♥ * ♥ * ♥ *

Senvinters ble jeg spurt om å være gjest i et program som heter «med Gud i hverdagen» som går på kanal 10 Norge denne høsten. Vil få ønske alle ei god helg, og til dere som starter ferien denne helga: God ferie!

Opptaket kan ses i en video som er i slutten av dette innlegget på den andre bloggen.

Kanskje er stillhet en gave fra Gud?

Har du opplevd at tanker, følelser og smerter skriker så høyt at det er vanskelig å finne stillheten? Hvordan finner vi roen når det er så mange utfordringer og begrensninger hver eneste dag? I dag vil jeg oppmuntre deg til både å søke og kjempe for stillheten!

Vi fanges lett inn av bekymring, slitenhet og mye annet som får tankene til å spinne konstant og som trekker fokuset vårt bort fra de viktigste tingene. Smerte kan fort få oss bort fra roen, hverdagens oppgaver kan øke hjertefrekvensen til racer-fart, en ekstra regning kan gi søvnløse netter og en uventet oppgave kan fylle kalenderen fortere enn du sier «hei på deg din gamle sei».

Alle mennesker har tider der de ikke finner ro i sjelen og tankene, men som kronisk syke har vi en del ekstra utfordringer og bekymringer som de som i hovedsak er friske ikke har. Hva om jeg må begynne med rullestol? Hva om jeg blir sengeliggende hele døgnet? Hva hvis jeg ikke kan følge opp barna? Hva hvis jeg blir enda dårligere? Hvordan skal jeg klare alle de ekstra utgiftene som sykdommen bringer når inntekten allerede er redusert? Det er mange vanskelige, såre og vonde tanker som fort stjeler den fred og stillhet vi ønsker å ha.

Hvorfor er det så vanskelig å bare «skru av» alle de forstyrrende ulydene og nyte fred og ro? Kan det være at stillhet er noe som for mennesker, pga syndenaturen, ikke er naturlig? Kanskje trenger vi at Gud planter stillhet i våre sinn gjennom at han Han plasserer sin fred i våre hjerter?

Når vi setter oss ned og skal være stille begynner vi virkelig å merke hva som egentlig romsterer rundt inne i oss. Smertene kan skrike høyt, bekymringer kan overmanne, frykt kan lamme, usikkerhet kan bringe følelsen av håpløshet og mye mer. Det er ikke bare å bestemme seg for å ikke tenke på alt det som kan skje, som er vanskelig eller annet, vi må forholde oss til det og vi må gjøre noe med det.

Bibelen er tydelig på at vi skal komme med våre byrder til Herren, og det gjelder både smerter, frustrasjon, usikkerhet, utrygghet for fremtiden og alt annet. Vi må kjenne på hva som romsterer inne i oss og vi må gi det over til Gud. Dette er ikke noe vi klarer ved første forsøk, vi må fortsette til vi kjenner at freden senker seg i hjertet og sjelen kan hvile i stillheten.  Samtidig som vi stadig må gi over hva vi kjenner, tenker og føler på, må vi også velge å tro Guds ord som sant. Vi må velge å stole på at når vi gir alle våre bekymringer og vansker over i Guds hender så er det i orden og vi er trygge, selv om det kanskje ikke alltid føles slik ut.

For mange vil det å være stille bli en urovekkende opplevelse i starten, for alt som kommer til overflaten er skummelt, men våg å gå den veien. For andre vil det være sårt og tårene triller fordi de ikke med ord kan forklare alt som rører seg i dem, men husk at Gud forstår tåre-språket bedre enn oss! Uansett hvordan du opplever det å sette deg ned å skulle være stille, så ikke gi opp selv om du merker alt mulig «rart» begynner å røre seg i deg. Det er naturlig å oppleve dette hvis man ikke er vant med å sette seg ned å søke stillhet. Det tar tid å lære seg å stille sin egen sjel og sine egne tanker.

Kanskje er det en av de tingene vi trenger mest i dag… å våge å gå gjennom tåredalen og over smertefjellene, å gå gjennom frustrasjonsskogene og kappe ned oppgave-villnisset slik at vi tilslutt kan komme ut i stillheten der vi kan høre Gud tale til oss. For selv om Gud taler til oss på mange måter, er stillheten det stedet han møter de som lengter nok etter han til å våge seg ut av det komfortable og gjennom det såre og vonde til de kommer dit hen at de vet at det eneste som virkelig teller er Gud. (utdrag fra andakten: Å våge å være i stillheten)

Kanskje har jeg allerede svart på spørsmålene jeg stilte lenger oppe, men her er en oppsummering. Jeg tror stillhet er både noe vi må kjempe for og noe vi får i gave fra Herren. Vi har et ansvar for å gå til Gud med hva som romsterer rundt i oss og vi må ta den kampen det er å prøve å legge av oss alt som fanger oss inn. Så tror jeg at etter en tid vil vi merke at Guds fred begynner å senke seg mer og mer ned over oss. Dette fordi vi etter hvert lærer å slippe bekymringene ned og la dem være der hos Gud, i stede for å bare vise dem fram for Gud for så å ta dem med oss videre i hverdagen.  Når denne endringen skjer, vil Guds fred overta plassen uro hadde og vi finner hvile i sjel og hjerte. Da vil vi klarer både å nyte og å være tilstede i stillheten uten uro og annet.

Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse.  Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle. (Sal. 62:2-3)

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil. 4:6-7)