Tiden vi er inne i og dagene som alt bygger seg opp mot, er for mange gode dager og tider, men ikke for alle. Hva gjør vi når vi føler vi «sklir ut» og ikke har balansen? Min oppfordring til oss i dag er å holde fast i Ham som bærer hele verden og også,  å hjelpe andre.

Alle har vi opplevd å gå på usikkert underlag å oppleve at vi sklir og mister balansen. Der og da flyver tanken «Å nei! Nå går det galt» gjennom hodet. Er vi f.eks. i skogen så griper vi etter hva vi kan få tak i, mens er vi på isete underlag  strever vi med å prøve å finne balansen mens vi seiler nedover i uelegant andedans. De siste årene har jeg tidvis ikke trengt ustødig underlag for å miste balansen, det har kroppen selv tatt seg fint av.

Men det går an å miste balansen uten å være på ustødig underlag, og kanskje er dette enda verre? Når vi opplever at tanker og hjerte ikke finner en god og rolig balanse, men strever med frustrasjon, motløshet, håpløshet, angst og annet. Vi merker at underlaget forsvinner og vi kaver for å prøve å holde balansen. Noen ganger finner vi noe å gripe tak i som hjelper oss raskt på beina igjen, som en god venns omsorg og råd, som et ord fra Herren eller annet. Men det er tider der vi ikke har dette å klynge oss til og faller. Problemene tårner seg opp og vi finner verken styrke til å reise oss eller balanse til å holde oss på beina.

Det er vondt. Og slik ei tid er det mange opplever nå. Det er mennesker som ser med tristhet og mørke på dagene vi går inn i, de er fulle av uro, mindreverdighetsfølelse, utenforskap og andre lignende følelser. Noen har mistet en kjær en det sise året og gruer seg for første høytid uten denne, for andre er tapet skjedd for år siden, men sorgen, savnet og alt det såre kommer likevel tilbake. Andre har neste ikke til mat og må høre på andres kjøpeplaner og aktivitetsplaner. Noen vet at denne jula skal jeg være uten mine, det var den andre forelderen sin tur. For ikke å nevne de som gruer seg pga ugreie familieforhold, foreldre/families alkohol- og rusmisbruk og annet. Det er kanskje ei god tid for mange, men ikke for alle.

Vi som sliter med kroniske sykdommer har også våre egne kamper å kjempe. Som å ikke kunne delta som vi ønsker, som begrenset kjøpekraft, som smerter som skygger for forventning og glede og mye annet. Det er ei tid med blandede følelser for mange av oss. Men hva gjør vi da? Vi kan jo ikke bare la tristhet og motløshet sige inn og ta over, kan vi?

I Salme 94: 17-19 er det noen nydelige vers som er til trøst for meg i disse tider og som også har vært til hjelp flere ganger tidligere når livet var litt for tungt, trist eller vanskelig:

Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land.
Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre.
Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.

Vi glemmer ofte at den tid vi går i møte er for å feire at den perfekte kom ned til oss uperfekte for å skinne sitt lys i vårt mørke. Vi glemmer at vi feirer at Jesus kom, samtidig som det er en påminnelse om at han en gang vil komme igjen. Jesus kom fordi vi ikke klarer og fordi vi ikke er perfekte. Jesus kom fordi vi har smerter og sorg og fordi han vil hjelpe oss. Jesus kom fordi han elsker oss og Guds ønske er fellesskap med oss alle. Det er den tiden vi er inne i og går i møte. Vi må ikke la stress, mas og oppgaver ta over for den viktige hjertegranskningen og forventningen. Vi må ikke la kjøpekalas ta oppmerksomheten bort fra at det å gi og hjelpe. Vi må ikke glemme at viktigere enn penger er tid (for de fleste blant oss).

Derfor er oppfordringen til meg og deg.

Husk at Gud ikke trekker seg bort fra våre vonde tanker og følelser,
men kommer nær med omsorg og hjelp.

Husk at viktigere enn alle dine penger og gaver
er din tid og omsorg.

Husk at det er viktigere å hjelpe og gi til dem som trenger det
enn kun dem som forventer det.

Viktigere enn å vise din omsorg med håndfaste gaver,
er det å vise Guds hjertelag og kjærlighet overfor andre.

Det er ikke så farlig om vi ikke får alt til som vi ønsker, så lenge hva vi gjør er viktig og hjertenært.
Det er ikke så farlig å la hybelkaninene få være i fred fordi du velger tid med dine kjære (sett ei skål grønnsåpevann under ei hylle eller demp lyset og tenn et duftlys)
Det er ikke så viktig om du ikke rekker 7 sorter og 4 festmiddager fra bunnen av (kjøp kaker hvis det er mest praktisk), jula kommer likevel og dreier seg om å være sammen som vi er.
Det er ikke så nøye om utsiden på deg, familien og huset ikke blir ferdig polert og stæsjet opp så lenge det er omsorg, fellesskap og delt glede og tid som er viktigst.

Med ønske om en god og uperfekt adventstid til deg og alle du har kjær.