”Cecilie, stopp nå!” hører jeg plutselig og svarer tilbake: ”Hva er det Gud?”. ”Nå gjør du det igjen. Du tar mitt ord og gir det videre uten å høre det selv”. Jeg trenger ikke tenke en gang, for jeg vet det er sant. ”Ja Gud, jeg gjør. Tilgi meg og vis meg først, så kan jeg skrive etterpå.”

Kanskje er ikke du slik som meg? Jeg hører Guds ord, om det er et ord til oppmuntring og styrke eller til formaning og forløsning, så tenker jeg uansett alt for fort: ”Det skulle den ha hørt, det hadde de trengt å høre.” Jeg er rask til å sende Guds ord videre uten å ha latt det synke inn i mitt hjerte og sinn først, å la det prøve meg, å la det styrke og trøste meg. Og det var dette Gud stoppet meg i nå. Budskapet jeg fikk var til menigheten, men det må alltid starte med meg, jeg må la det prøve meg og mitt liv før jeg gir det videre.

Jesus sier til menigheten i Laodikea: ”Jeg vet om gjerningene dine, at du verken er kald eller varm. Om du enda var kald eller varm! Derfor, fordi du er lunken… vil Jeg spy deg ut av min munn.” (Åp.3:15-16) Det er harde ord vi oftest skjermer oss fra gjennom ulike teknikker vi har for å rettferdiggjøre oss selv. ”Jeg er jo ikke så ille, de andre er verre” er en av dem, en annen er ”alle andre gjør det jo.” Når Gud kommer med ord som dette, er det smarteste vi kan gjøre å si oss enige med Gud, for Gud vet, Gud kjenner oss. I stede for å prøve å kle oss i fine klær, kan vi heller bare innrømme at alt er ikke som det burde være. Gud kommer ikke med disse tingene for å straffe oss eller for å få oss til å føle oss mislykka, men fordi han elsker oss og ønsker å ta oss videre. Gud vil gjøre oss enda mer lik Jesus og enda mer brennende for ham, slik at vi kan bli bevart i det nære fellesskapet med ham og med det unngå å bli lunkne.

Versene videre viser at vi har tendensen til å ha en falsk og usann oppfattelse av oss selv. Vi tror vi klarer mer enn godt nok, men Gud ser ikke det samme som oss. Han ser at vi er i behov av hjelp, han ser vi trenger nåde og kraft. Han ber oss kjøpe gull renset i ild av ham og øyensalve til våre øyne så vi kan se. Han sier at han refser oss fordi han elsker oss og ber oss omvende oss. Den som kommer nær til ham og renser sitt hjerte og hender, vil Gud komme nær til og holde måltid med. Om jeg har en dråpe eller en liter av ulumskheten i meg er uinteressant, begge deler er for mye og jeg trenger Guds nåde.

Helt kort 5 punkter som Gud viste meg at jeg, at vi, må ta tak i. Etter hvert punkt anbefaler jeg at du trekker pusten, lukker øynene og spør Gud: Er det noe du vil vise meg her?

Det første er at vi har glemt hvem vi var. Vi har glemt at vi var syndere, uverdige, fattige, begredelige, skitne, egoistiske og dåraktige mennesker som var i stort behov av Herrens nåde og hjelp. Glemmer vi hvem vi var, verdsetter vi ikke den nåde og kjærlighet Gud har vist og viser oss.

Det andre er at vi har glemt hvem vi er. David glemte hvem han var, Israels konge, og tillot seg selv hva øyne og kropp lystet etter. Han gikk til sengs med Batseba, noe som gav alvorlige konsekvenser i mange år etterpå. Vi er et hellig folk, utvalgt av Gud, vi er prester og konger, den høyeste Guds elskede barn, vi må aldri glemme det.

Det tredje er at vi glemmer hvem Gud er. Han er hellig og ren, han er nådig og barmhjertighet, han er rettferdig og trofast. Vi er de heldige som får gå veien sammen med Gud. Vi følger ham, det er ikke han som følger oss.

Noe som tar oss til fjerde punkt, vi har glemt hensikten. Vi skal gi videre hva vi har sett og hørt. Ikke bare skal budskapet ut i Jerusalem, men også i Judea, Samaria og hele verden. Vi må ikke stoppe opp med meg, mine og mitt. Vi har fått i overflod for å gi videre.

Dette tar oss til femte punkt som er at vi danser litt for lett rundt gullkalven. Israelsfolket ble oppslukt av annet enn å lyde og tjene Gud, de gav seg hen i avgudsdyrkelse og vill og gledesfylt forlystelse. Det er ikke galt å glede seg, men forlystelser og fornøyelse må aldri ta over for det å tjene Gud og mennesker.

Gud, tilgi meg, tilgi oss, for at vi så lett går egne veier og glemmer alt du har gjort for oss. Se i nåde til oss, rens oss, forny oss, fyll oss igjen med din gode Ånd. Amen.

Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning! For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret.  De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter. (2. Tim. 4:2-4)

Det vil i tiden foran komme endel innlegg som handler om ulike sider ved lunkenhet, og Jesus’ ord til menigheten i Laodikea vil være hovedteksten. Det hele er basert på hva Gud har talt inn i mitt liv, både for min egen del og for menighetens del. Jeg starter i morgen med et innlegg som i utgangspunktet ble skrevet for min egen menighets månedlige blad «Innsyn». Jeg kjenner at jeg selv blir personlig berørt av det budskap Gud gav meg å dele, og samtidig jeg tror også det gjelder for en større del av Kristi legeme enn akkurat min lokale menighet, jeg tror det budskapet Gud gav meg har mer almenn gyldighet i disse dager. Gud kaller sitt folk til å vende om fra ugudelighetens vei og på ny legge ALT ned for hans føtter og søke Guds rike og hans rettferdighet først.

Det er selvsagt mer lystbetont å lese (og skrive) innlegg som umiddelbart skaper en «halleluja-følelse» i vårt indre, men vi trenger balanse. Som Paulus skrev til Timoteus: «Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning!» Vi trenger å høre om både Guds godhet og hans strenghet. Det er viktig at vi ikke stenger våre hjerter og åndelige ører for de ord av formaning og refselse som Gud gir, vi må ta dem til oss og gå til Gud å spørre om det er noe han vil fortelle oss. Vi kan ikke bare lese de deler av Bibelen som vi personlig er enige i og som kjennes godt ut, men vi må ta til oss hele Guds ord, og da vil det også komme ord til formaning vår vei.

Tanken er at dere først får hele innlegget i morgen, og deretter vil jeg stykkevis og delt gå mer inn i de enkelte punktene. Det er ganske mange tanker som skal samles i noen få setninger når man skriver innlegg av den typen, og jeg kjenner for å gå litt mer inn i de enkelte delene.

Jeg håper du vil følge med videre, og enda mer håper jeg at du lar Gud tale til ditt hjerte. Vi har alle sider i oss som ikke er gudfryktige og gode og Gud setter ikke lys på dem for at vi skal føle oss udugelige og fordømte, men fordi han vil lede oss ut i en enda større frihet og inn i en enda større fylde av hans herlighet. Gud skinner sitt lys i våre mørke kroker for å bryte mørkets makt. Han vil vise oss spindelvevene og hybel-elefantene vi har og gi oss mulighet for å si at vi vil ikke ha dem, vi vil bli fri, og så vil han gjøre sitt verk i oss når vi slipper han til. Men hvordan kan vi vite hva som er i de krokene, hvis vi ikke lar Gud lyse dem opp med den nådefulle sannhet som hans kjærlighet og ord bringer med seg?