hel ferd

av

Gud virker gjennom våre liv

“Dere er jordens salt… Dere er verdens lys… la lyset deres skinne for menneskene slik at de kan se de gode gjerningene deres og ære deres Far, Han som er i himmelen.” (Matt.5.13-15)

Gud fører andre mennesker nærmere seg selv gjennom hvordan vi lever våre liv. Det vitnesbyrd vi frembærer er enten med på å skape avstand mellom mennesker og Gud, eller det kan være med på å trekke dem nærmere.

Ett vitnesbyrd trenger ikke alltid være uttalt, det vises i hvordan vi lever livet, i hvordan vi takler motgang, i hvordan vi forholder oss til og behandler andre mennesker. Hele vårt liv er ett stort utstillingsvindu.

Lever vi livet på en slik måte at mennesker blir nysgjerrige? Hvorfor smiler du nesten alltid? Du har alltid noe godt  si… Hvordan kan du stå oppreist etter alt du har vært igjennom? Hvorfor er du ikke bitter? Hvorfor… fordi Herren er min hyrde, fordi Gud har lovet å være med meg alle dager, Han har lovet å aldri svikte meg eller forlate meg- og Han holder sitt ord og alle sine løfter- derfor!

Mennesker vil ofte ikke høre det talte ord til å begynne med, men det kommer en tid der det også må gjøres- som da Filip møtte den etiopiske hoffmannen, da var det tid for å legge ut evangeliet om frelse og dom for han, da ble Kristus og Hans forsoningsverk forklart utfra skriften. Men oftest er det slik at mennesker ikke bryr seg om hva vi har å fortelle, før de vet vi bryr oss– da er døren plutselig mye mer åpen.

Lever vi livet som jordens lys og salt? Vi har himmelen som hjemland, livet her på jord er kun midlertidig, vi har ett oppdrag- er vi oppdraget som himmelens ambassadører bevisst?

Kjære Gud, la Ditt lys og Din sannhet virke gjennom mitt liv. Jeg vet at det ikke kan gjøres i egen kraft, hjelp meg å leve ett liv som er Deg til ære og andre til gagn. Hjelp meg å ikke glemme at tiden her er midlertidig og kort, la meg alltid ha oppdraget for øye, i Jesu Navn, AMEN!


La mitt liv vitne klart – om Din kjærlighet og makt
la hvert ord, hver gjerning – bli fylt av Din kraft
La min tid her på jord – være Deg til behag
så oppdraget leves  – og til Deg, menn’sker dras

Første gang publisert på med Gud i hverdagen mars 2010

Da har «Ett ord for dagen» nådd en ny milepæl. Innlegget i dag er #200 på denne bloggen. Takk til dere lesere for positive tilbakemeldinger og mest av alt, takk til Gud som har gjort det mulig. Hadde ikke klart det uten han! Har flere ganger hatt lyst å gi opp, men har alltid fått en oppmuntring i rett tid og alltid «fått innlegg» å skrive/dele, selv om det mange ganger har føltes ut som det kom i siste liten.

av

en vandrendes reklameplakat

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules…Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen! (Matt. 5:14+16)

Det er nok litt feil å si at Jesus gikk rundt som en vandrendes reklameplakat, men Jesus sa selv at de som hadde sett ham, hadde sett Faderen, og at hans hjerte var å gjøre Fars vilje. Jesus liv var et bilde på hvem Faderen var. Den omsorg Jesus viste, var en gjenspeiling av Faderens hjerte, den refs og formaning Jesus kom med mot synd og religiøsitet, var ett uttrykk for Fars hjerte. Jesus viste i sine ord og handlinger hvem Gud Fader er.

I våre omgivelser er det mange mennesker som aldri vil plukke opp en bibel å lese, det eneste bilde de har av hvem Jesus er, er hva de ser i oss. På den måten er også vi vandrende reklameplakater. Vi lever våre liv i glasshus og andre ser på oss for å vurdere om Gud er noe de ønsker seg.

Viser vi gjennom ord og handlinger hvordan Gud er? Er det Guds hjerte og kjærlighet som stråler ut av våre liv? Lever og snakker vi slik at andre blir dradd mot det budskap vi lever og forteller?

Våre liv kan enten føre mennesker på større avstand fra Herren, eller det kan dra dem mot ham.

Vi føler nok alle at vi titt og ofte kommer til kort i det å reflektere Jesus i våre liv. Når vi føler at vi kommer til kort og trenger en forandring, kan vi gå til Gud.Gud, jeg vet at for mange er jeg den eneste bibelen de leser. og jeg ønsker at du skal reflekterers i mitt liv. Jeg klarer ikke alltid så godt selv, men vis meg hvem du vil jeg skal hjelpe, hvem du vil jeg skal gå til. Jeg er klar til å være lys og salt i denne verden. Du har min lommebok, mitt hus, min tid og meg. Led meg, hjelp og bruk meg Gud.

av

Forberedelse for den kommende stormen

Hvorfor Gud Hvorfor har jeg fått så mye om å omvende seg, om lunkenhet, om å leve overgitt? var spørsmålene jeg stilte Gud midt i skrivingen av de siste to ukers innlegg. Gud kommer ganske så fort og minner meg om flere ting han har vist meg tidligere. Om hvordan samfunn og økonomier rundt oss vil ramle sammen, om at det vil bli harde tider også i Norge, om at vi står foran en storm vi ikke har hørt maken til om i tidligere tider. Jeg ikke bare tror, men jeg vet, at det vil komme virkelig harde tider foran oss. Og jeg vet at de som vil stå som fyrtårn i den tid, er de mennesker som har lært å stole på Herren og leve i tro og tillit til at for Gud er alt mulig.

Gud minnet meg om et syn der jeg så en parade komme inn med pomp og prakt, med 7 banner/segl løftet høyt og hvordan Gud viste meg at dette var ikke fra ham men falsk forkynnelse. Jeg husker sinnet, sorgen og frustrasjonen jeg følte. Mange ble i det falske, men noen få gikk. De som forlot den falske «lykkerusen» gikk ofte ut i ødemarken. En ødemark der de ble prøvd og testet, men som samtidig var et sted der de var alene med Far og ble forfrisket. Ordene om at de vil forkynne «fred og ingen fare» når Gud kaller til omvendelse fra ugudelighet og et liv i forlystelse, «ringer» også i ørene mine. Gud minnet meg om flere ord og tanker han hadde gitt meg tidligere og om at det står at alt som kan rystes vil bli rystet for at det som ikke kan rystes (det evige) vil bli stående igjen. Han minnet meg om at at han hadde sagt jeg skulle mane mennesker til å løsrive seg fra denne verdens innflytelse og leve overgitte liv.

De som setter sin lit til Herren, er som Sion-fjellet; det skal aldri rokkes, men stå til evig tid. (Sal. 125:1)

 Her står det: «enda en gang». Dette viser at det som kan rokkes fordi det hører til det skapte, skal skiftes ut, for at det som ikke kan rokkes, skal bestå. Derfor: Siden vi får et urokkelig rike, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste i gudsfrykt og ærefrykt, til glede for Gud. For vår Gud er en fortærende ild. (Heb. 12:27-29)

Det er endel kristne rundt oss som allerede i dag er i storm og ødemark, og endel av dem vet ikke hvor heldige de er. De har hørt Herrens røst og er gått avsides, og der i ensomheten får de møte Gud på en spesiell måte. De som er alene med Gud blir kjent med ham på en helt annen måte enn de som bare svipper innom en gang inni mellom. De som er alene med Gud, vil ikke bare se, men erfare Guds trofasthet på en helt spesiell måte. De vil bli grunnfestet, de vil bli likedannet Kristus, de vil forvandles innenfra og ut og gå fra herlighet til herlighet. Det forunderlige er, når de en dag der framme blir kalt ut av stormen og ødemarken, så ser de ikke selv at de skinner av Guds herlighet og kjærlighet. De tror de er svake og utkjørte, men de har en urokkelig tro på at Gud kan. Gud har formet disse menneskene på en helt spesiell måte.

Gud kaller oss i denne tid til omvendelse og fornyelse, og vi gjør lurt i å innrømme egen skyld og klynge oss til Gud. Det kommer en tid foran oss hvor bare de som har lært å dra styrke og visdom av Gud vil stå sterkt, en tid der alt raser rundt oss og Gud alene blir vår tilfluksborg og vårt sterke vern- og nettopp for en slik tid forbereder Gud de av sine barn som hører hans kall til omvendelse og som ydmyker seg i stede for å forherde sine hjerter. Hadde det ikke vært for Guds nåde hadde det vært ute med oss, la oss ikke glemme det. Men selv om Gud er nådig, vil det kommer en dag hvor dommen slippes løs.

Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse. Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset. Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte. Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.  Mens dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte. (2.Pet. 3:9-14)

av

Viktigere enn å leve lett er å leve rett

Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’  Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave. (Matt. 10:7-8)

Noe som tar oss til fjerde punkt, vi har glemt hensikten. Vi skal gi videre hva vi har sett og hørt. Ikke bare skal budskapet ut i Jerusalem, men også i Judea, Samaria og hele verden. Vi må ikke stoppe opp med meg, mine og mitt. Vi har fått i overflod for å gi videre.

Dette tar oss til femte punkt som er at vi danser litt for lett rundt gullkalven. Israelsfolket ble oppslukt av annet enn å lyde og tjene Gud, de gav seg hen i avgudsdyrkelse og vill og gledesfylt forlystelse. Det er ikke galt å glede seg, men forlystelser og fornøyelse må aldri ta over for det å tjene Gud og mennesker.
(utdrag fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

For to dager siden nevnte jeg at vi er ambassadører for Guds rike. Vi er ikke lenger av denne verden, selv om vi er i den. Selv om vi er del av en nasjon, et samfunn og et fellesskap her på jord, er vår egentlige familie Guds familie og vårt egentlige hjemland himmelen. Og her ligger det som er vårt kall, vår tjeneste- å gjøre Guds rike kjent. Som ambassadører skal vi jobbe for et rikes beste, for å bedre dets omry og for å fremme dets interesser, vekst og posisjon. Det er et kall alle kristne har, å være medå utbre Guds rike og vi har alle fulltidstjeneste som himmelrikets ambassadører. Det finnes ingen deltidsstillinger tiltenkt de unge, de eldre, de syke, de travle småbarnsforeldrene eller andre, vi har alle fulltidstjeneste. Kanskje har vi ikke den tittelen vi vanligvis forbinder med fulltidstjeneste som evangelist, pastor eller lovsangsleder, men til og med dem med titler som mamma, ektefelle, førskolelærer, sykepleier, ingeniør, kontormedarbeider, student eller hva det måtte være, er i fulltidstjeneste for Herren.

Tenk deg at du åpner avisen og ser overskriften: Norges ambassadør i Tjebestjina hjemkalt! Du leser videre og blir både overrasket og forundret over hva du leser. Den norske ambassadøren hadde begynt å bli for hjemmekjær i det land han var utstasjonert. Han var ikke like ivrig i å fremme norske interesser, han hadde også begynt å leve litt for utsvevede og var flere ganger observert sjanglende på gata med ny dame i armkroken,  i tillegg hadde han begynt å kjøpe seg opp land og eiendom for å kunne bosette seg. Ja han hadde til og med søkt om statsborgerskap i Tjebestjina.  Ikke bare nok med at han sluntret unna pliktene og bragt Norgs gode navn og rykte i vanære, men han hadde også begynt å jobbe for den andre nasjonen og fremmet nå deres interesser mer enn de norske. Hvem ville ikke ment at en slik ambassadør skulle hjemkalles?

Hva da med kristne? Er vi gode ambassadører for Guds rike eller har vi blitt for hjemmekjære i denne verden? Er vi for opptatt av å passe inn og være en del av «den fremmede kultur og tradisjon» i stede for å være stolte av vårt opphav og stå ranke og sterke som ambassadører for Gud den allmektige og hans himmelske rike?

1. Johannesbrev har en flott start, vi leser i 1:1-3 (egen understrekning)

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus.

Vi ser at det er hva Johannes personlig hadde sett, hørt, tatt på og erfart som ble delt videre, og det ble gjørt for at andre skulle få frelsesbudskapet forkynt slik at andre kunne komme inn i fellesskapet med Gud.

Ofte gjør vi ting veldig vanskelige, men det viktigste vi har å dele med andre mennesker er vårt egne, personlige vitnesbyrd. Hva Gud har gjort både med oss og for oss, hva vi har fått ta del i og hvordan Gud har utfridd oss og hjulpet oss. Det handler om å leve et liv med integritet og trofasthet, det handler om å huske at vi er «undersåtter og tjenere», det handler om å huske hvem vi var og hvem vi er. Det handler om å gi videre hva vi selv mottok for ingenting. Det handler om troskap mot Herren og hans kongerikes regler, og det handler om å velge å leve rett i stede for lett. En ting om gangen, et steg om gangen, en dag om gangen. Å gå dit Gud leder og dele de ord han gir, å handle på de tanker vi får og om å være lys og salt i denne verden. Kongerikets verdier og skatter er ikke for at noen få og priviligerte skal få mer, men for at de fattige, svake, utstøtte og andre skal bli løftet opp.

Hvis Gud gir oss trøst, er det ikke bare for å trøste oss, men også for å forme oss til å bli trøstere som kan trøste andre. Gi videre den trøst du selv mottok.

Hvis Gud velsigner oss økonomisk, er det ikke for at vi skal leve i luksus, men for at vi skal ha hva vi trenger og likevel ha mulighet til å så inn i Guds rike og hjelpe andre.

Hvis Gud frelste oss, kan han frelse alle, og hva vi har erfart med Gud, hvordan han tok oss fra mørkets rike og over i lysets rike, det er virkelig ord og sannhet verdt å dele med andre. Skulle vi ikke ønske at andre også får erfare dette?

av

Ingen over, ingen ved siden av

Hvem er en Gud som du, en som tar bort skyld og tilgir synd for den resten han eier? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn. (Mika 7:18)

Hva hadde du svart meg hvis jeg spurte deg: Hvem er egentlig Gud?

Han er verdens skaper og opprettholder
Han er verdens frelser og forløser
Han er kjærlighet
Han er konge og Herre
Han er allmektig og tre i en
Han er far,bror og venn
Han er rettferdig og god

Alt er selvsagt sant, men Gud er mye mer enn alt som er nevnt. I dag skal vi ta tak i noe som har vært fremtredende i endel forkynnelse de siste par tiår, og dessverre har det ført oss inn på mange unødvendige omveier og også gitt endel unødvendige fall under vår vandring. Samtidig fører det nok til at vi ikke er kommet så langt på veien som Gud gjerne ville tatt oss. Hva vi ser i dag er at det ofte blir en «grøfte-framstilling» av hvem Gud er, på den ene siden er det bare nåde og kjærlighet og på den andre er det strenghet og dom. Men er ikke Gud begge deler, både streng og god?

I innlegget Se i nåde til oss Gud er jeg kort innom dette:

Det tredje er at vi glemmer hvem Gud er. Han er hellig og ren, han er nådig og barmhjertighet, han er rettferdig og trofast. Vi er de heldige som får gå veien sammen med Gud. Vi følger ham, det er ikke han som følger oss.

I dag er det ikke like ofte vi hører forkynnelse om den daglige omvendelse og om å daglig ta opp korset. Det er ikke helt «in» og «stuerent» å snakke om, fordi det høres så strengt, hardt og tungt ut. Men det er akkurat det motsatte. Ved å leve i en stadig omvendelse og erkjennelse av at vi trenger Gud og hans nåde, får vi mulighet til å vandre og leve i nåde, vi får leve et liv i Ånden. Gud kan ikke ta oss lenger enn hva vi er villige til å gi opp. Uansett hvor mye av Gud jeg vil ha, kan jeg få det, men da må jeg også lage «rom og plass» i mitt eget liv- og det må skje gjennom å legge ned mitt eget for å motta hva som er Gud sitt. Du kan ikke fylle mer vann i et fullt glass, kan du?

Hva vi også må huske er at det er vi som går veien med Gud. Det er ikke Gud som skal gå ved vår side og plukke opp restene vi etterlater og fikse hva som måtte bli ødelagt, det er vi som går sammen med Gud på hans vei. Vi får ikke Gud med på å gå vår vei- det er han som er Herre, ikke vi- men vi blir invitert til å gå veien sammen med Gud.

Skal vi vandre i det fellesskapet må vi underordne oss Guds forordninger, og det er blant annet en avleggelse av selviske lyster og higet etter verdens glitter, stas og suksess. Gud har en helt annen vei for oss, og den går gjennom omvendelse, ydmykhet og tonnevis med nåde.

Vi trenger en balanse i hva vi tror og forkynner. Gud er god, men han er også streng. Gud vil tilgi de som omvender seg, men han vil også dømme ulydighet og ondskap. Guds rike har regler akkurat som verdens riker har, og det har sine naturlover akkurat som Gud satte slike i verden også. Sår du harde ord, høster du mismot og forakt. Sår du nåde og barmhjertighet, høster du velvilje og hjelp. Slik er det bare.

Paulus sier i Rom. 4:4-8 (egen uthevelse)
 Eller forakter du hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? Med ditt harde hjerte som ikke vil vende om, hoper du opp vrede over deg til vredens dag, når Gud åpenbarer sin rettferdige dom. Han skal lønne hver og en etter det han har gjort: De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv. Men de som i selvgodhet er ulydige mot sannheten og lar seg lede av uretten, har vrede og harme i vente.

Verset jeg startet med i dag sier at Gud gjerne vil vise miskunn, det er hans hjerte. Men stiller vi oss i en posisjon der Gud får vise oss miskunn? Tar vi innover oss alvoret i daglig omvendelse og det å ta opp korset, det å hver dag leve til Guds ære og andres gagn? Gud lar seg ikke spotte, han kjenner hjertene våres. Han vil vise den ydmyke nåde og stå den stolte imot.

Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende!  5 Eller mener dere det er tomme ord når Skriften sier: Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss?  6 Men nåden han gir, er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. (Jak.4:4-6, egen uthevelse)