advent

av

Hvilke venner har og velger du?

Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe… (1. Kor. 1:28)

Gjeterne på marken er vi alle kjente med, men kanskje vet ikke alle like mye om bakgrunnen deres? Når vi tenker på gjetere, eller hyrder, så tenker vi ofte på det gode forbildet Jesus bar fram, men virkeligheten bak der var litt annerledes enn det småromantiske bildet vi har av det. Gjetere var ikke særlig godt likt i det hele tatt. De ble ofte sett på som litt langfingrede. De var ikke særlig inkluderte i det vanlige fellesskapet, noe som sier seg da de var ute på markene og passet sauer. Det var heller ikke uvanlig at det brygget opp til konflikter mellom dem og de som eide markene der sauene beitet. Å være gjeter var et lavstatusyrke som ikke ført verken godt rykte eller god anseelse med seg.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. (Luk. 2:8-9a)

Disse menneskene valgte Gud å fortelle den gode nyheten om frelserens fødsel til først. Og ikke bare sendte han en engel og gav beskjed, han sendte et helt englekor! Ikke noe småtteri der i gården da Gud skulle gi disse menneskene beskjed om det store som nettopp hadde skjedd!

Hvem velger vi å ha kontakt med? Velger vi venner og bekjentskap utfra hvem vi liker, om de som ser pene eller kule nok ut, om de som har penger og status, om de er like oss og lignende kriterier, eller lar vi Gud velge hvem vi skal ha kontakt med for oss… Jeg vet at den siste der er utfordrende for mange, for de mener at det er selvsagt de som skal velge hvem de vil være sammen med, men er det egentlig det?

Når vi lever livet med Gud og har Jesus som Herre, er det da ikke de han sier vi skal pleie fellesskap med vi skal velge? Skal ikke Gud få lov til å være Herre også i denne delen av livet vårt?

Da Gud valgte hvem som først skulle få høre, valgte han de som andre så ned på og ikke ville ha særlig mye med å gjøre. Da Jesus valgte dem som skulle være hans nærmeste, så valgte han mange usannsynlige og ikke bare godt likte og ansette menn. Da Gud valgte profeter og tjenere, var det en salig blanding av litt av hvert. Men alt dette er sett med menneskers øyne, med Guds øyne ser ting litt annerledes ut. Når vi velger våre bekjentskaper og venner, velger vi utfra hva vi liker og vil ha, eller lar vi Gud vise oss hvem som trenger oss og hvem som vil være til støtte, styrke og hjelp for oss utfra et evig perspektiv?

Hvem velger dine bekjentskaper og venner, du eller Gud? Og hvis det er deg, er dette de samme som Gud ville ha sagt du skulle bruke tid sammen med?

av

Kom Herre Jesus, kom

Vi er inne i ei tid der ensomhet og problemer vokser seg større og sterkere for mange, noe vi har sett tydelig i mediebildet de siste par ukene. Det har vært modige mennesker som står fram og forteller om en hverdag og et liv de fleste distanserer seg fra. Noen om ensomhet og savn etter fellesskap, andre om fattigdom og manglende økonomisk evne til å gi barna gaver til jul. En høytid vi feirer til minne om at Gud gav oss alt gjennom Jesus, er preget av ensomhet og fattigdom for mange tusener i et av verdens beste og rikeste land. Tragisk, ikke sant?

I USA har det de siste årene rast en spesiell debatt da flere store kjeder nekter sine ansatte å ønske kundene god jul, samtidig som de konsekvent reklamerer med god høytid. Det er ikke lov å si ”Merry Christmas” fordi det innebærer å si Christ (Kristus) og det er jo ekskluderende mot alle de som ikke tror eller tror noe annet. Lignende diskusjoner foregår i Norge og Sverige bl.a. når det gjelder den tradisjonelle skolegudstjenesten før jul. Jesus fjernes fra en høytid som er til minne om hans egen fødsel. Tragisk, eller hva?

I ukene før jul vil det stjeles varer for over 300 millioner i norske butikker og mye av dette vil havne ferdig innpakket under juletre. Hvor gikk vi feil? Det er ikke galt å bruke penger vi har på gaver til mennesker vi bryr oss om, men vi må også tenke litt lenger. Bør vi bruke så mye at de som er økonomisk mindre heldig stilte føler seg totalt utenfor og mislykka? Bør vi bruke så mye på noen som har det meste og lite eller ingenting på de som mangler det nødvendige? Når ble det viktigere med stadig mer, flottere og dyrere enn en enkel markering av det gledesbudskapet om fred, forsoning og fellesskap som julen bringer?

Advent kommer fra det latinske ordet ”adventus” som betyr ”komme”. Ordet sikter til Herrens komme og advent er både en ventetid og forberedelsestid for julehøytiden. Tidligere var advent preget av måtehold, det var bl.a. en vanlig fastetid innen ulike kirker, mens vi i dag ser at det er årets største forbrukstid. I dag er advent fylt opp med et jag, storshopping og fråtsing uten like. Bare tenk på all handlingen som er, vi må til og med ha åpent på søndager for at folk skal få handlet alt de tror de må ha. Vi har julebord på rekke og rad som svømmer over av det den ene godsaken etter den andre og mange skal unne seg ikke bare litt mer enn vanlig, men mye mer. Vi har et styr uten like for å rekke ett lass arrangementer, egne forberedelser og alt vi føler må til. Forberedelsene er flyttet fra det indre, fra å rense hjerte og liv og det å rette blikket på Jesus, til å polere et blankt og fint ytre og mette egne behov. Tragisk, eller hva?

Da Jesus ble født var det mange som ventet ivrig på en frelser, men få av disse var klare for å ta imot ham. De var mer opptatte av det ytre enn det indre. Denne julen vil også være slik, mange vil være opptatt av alt det ytre mens de overser det viktigste, hjertet sitt. Det er viktigere at vi er forberedt i hjertet på å ta imot Jesus enn at vi har alt det ytre på stell. Selv om det er frelserens komme vi skal feire, er det også en påminnelse til oss om at han vil komme igjen. De som er forberedt og har olje på lampa vil si ”Kom Herre Jesus, kom” og slippe Jesus til i sine liv. Disse vil få del i den herlighet, fred og hellighet Jesus kom med. Andre vil gå glipp av både denne julens midtpunkt og også Jesu annet komme fordi de sier ”vi har ikke rom og tid så du får gå videre”. Er du klar til å møte Frelseren eller er du mest opptatt av all stæsjen som må være på plass?

Tidligere publisert i «Innsyn» des 2012 og på bloggen «med Gud i hverdagen» 09.12.12.

av

2. søndag i advent

Nå tenner vi det andre lys,
da kan vi bedre se.
Vi venter på at Gud, vår Far;
vil gi sin sønn hit ned.

Som jeg sa forrige søndag er advent en forberedelse- og ventetid. Mens det tidligere var en tid med måtehold, er det nå en stor forbruks- og fråtsetid. Vi har mistet noe viktig på veien da vi som nasjon, familier og enkeltpersoner endelig hadde nok til både å kjøpe mer og ha mer, vi mistet av syne storheten i det enkle.

Når vi endrer fokus så totalt som det har skjedd i vårt land de siste tiår, merkes det ikke bare på det materialistiske og personlige velvære-nivå, det merkes også i vårt forhold til Gud og andre mennesker, ja i det grunnleggende i egen person også. Når fokuset rettes mot det ytre og opplevelen av å føle lykke, glede og mening gjennom stæsj og flotte gaver, da er det mindre igjen til fellesskapet med både Gud og mennesker. Viktigere enn en forberedelse av det ytre er en forberedelse av det indre. Er vi i vårt hjerte klar til å ta imot Jesus?

Dette er en side av advent og jul som vi ofte overser. Vi venter på det lille barn, noe som egentlig er ganske ufarlig og koselig da det ikke utfordrer oss men kun skaper glede, takknemlighet og gode følelser. Å vente på Herrens andre komme derimot utfordrer, for det krever at vi vurderer egne hjerter opp mot Guds ord. Har vi olje på lampa vår eller er vi gått tomme i jaget etter å være som andre, ha som andre og gjøre som andre?.

Men det er enklere og det føles bedre ut å vente på et lite uskyldig barn som skal puttes i en renskuret krybbe i en nyoppusset og oppstæasja stall som lukter av aromadråper og røkelse. Dyrene som står omkring er nystrigla og de slipper aldri ut en promp eller bæsj fra baken. Jo, jeg overdriver, men hør tanken: Vi godtar denne romantiske og renskura fremstillingen av Jesu fødsel fordi den er lettere å svelge og det klør bedre i øret. Vi godtar det fordi sannheten setter oss på valg.

Vi feirer jul til minne om Jesu fødsel, men den Jesus vi venter på i vår tid er ikke det lille barnet, men den Jesus som skal komme tilbake i herlighet og majestet for å hente sine. Er du klar? Har du olje på lampa? Er ditt hjerte forberedt og sier «Kom Herre Jesus, kom»?

av

Lydighet selv når det koster

Da sa Samuel: «Har Herren sin glede i brennoffer og slaktoffer ike mye som i lydighet mot Herrens ord? Nei, å adlyde er bedre enn slaktoffer, å lytte er bedre enn fett av værer. (1. Sam. 15:22)

Verset over er en av de ting profeten Samuel forteller til kong Saul når han blir forkastet av Herren fordi han ikke gjorde som Gud, gjennom profeten, hadde sagt. Saul går egne veier og handler oftere i frykt for mennesker enn for Gud. Hans hjerte er ikke helt med Herren, og dette gjør at han blir forkastet som konge.

Maria har mange ganger fasinert meg. Hennes villighet til å lyde Herrens ord og handle i lydighet selv når hun vet det vil koste, er for meg beundringsverdig. Maria er ei ung jente som er kjent med skriftene og med Guds ord til hennes folk. Hun vet at Gud har lovet en frelser, men jeg tror aldri at tanken om at hun skulle bli en del av dette har streifet henne. En dag får hun et besøk som hadde skremt vettet at mange når det plutselig står en engel foran henne. Ikke bare er hva hun ser og opplever utrolig, men ordene hun får høre er enda mer utrolige. Gud har utvalgt henne til å bære fram hans sønn som skal bli verdens frelser.

Maria kan ikke begripe hvordan dette skal skje, forståelig nok, men hun lar ikke dette hindre henne fra å ville adlyde. Hun stiller et enkelt spørsmål: Hvordan skal dette gå til? Og hun godtar svaret hun får, selv  om hun nok ikke helt forstår hva det betyr. Men det som fasinerer meg, og som er til forbilde for meg, er at hun uten protester sier: La det skje din tjenestekvinne som du vil.

Hun svarer ja til hva Gud kaller henne til, selv om hun ikke forstår, selv om hun må ha visst at dette vil bringe mange vonde stunder i form av andres skulende blikk, harde ord og annet. Hun adlyder villig. Hun har en forståelse av Herren Gud som kanskje vi mangler litt av i dag? Hun vet at Gud er Gud, allmektig og hellig, verdens skaper og opprettholder og hun vet at det er Gud som er den rettmessige eier av alt og at han skal æres og adlydes.

Marias enkle men kraftfulle ord burde være til ettertanke og inspirasjon for oss alle:

Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» (Luk. 1:38)

Når Gud kaller oss til å gjøre noe spesielt burde vi adlyde uten protester og innvendinger og vi burde være villig til å handle selv om vi ikke forstår hvordan det hele skal gå til. Gud vil være med og han vil gi oss hva vi trenger for å fullføre den oppgave vi har fått. For Gud betyr vår lydighet mye, mye mer enn mange andre ting vi kan gi ham da sann lydighet viser respekt, kjærlighet, overgivelse og tjenersinn.

av

En god uperfekt advent til deg

Tiden vi er inne i og dagene som alt bygger seg opp mot, er for mange gode dager og tider, men ikke for alle. Hva gjør vi når vi føler vi «sklir ut» og ikke har balansen? Min oppfordring til oss i dag er å holde fast i Ham som bærer hele verden og også,  å hjelpe andre.

Alle har vi opplevd å gå på usikkert underlag å oppleve at vi sklir og mister balansen. Der og da flyver tanken «Å nei! Nå går det galt» gjennom hodet. Er vi f.eks. i skogen så griper vi etter hva vi kan få tak i, mens er vi på isete underlag  strever vi med å prøve å finne balansen mens vi seiler nedover i uelegant andedans. De siste årene har jeg tidvis ikke trengt ustødig underlag for å miste balansen, det har kroppen selv tatt seg fint av.

Men det går an å miste balansen uten å være på ustødig underlag, og kanskje er dette enda verre? Når vi opplever at tanker og hjerte ikke finner en god og rolig balanse, men strever med frustrasjon, motløshet, håpløshet, angst og annet. Vi merker at underlaget forsvinner og vi kaver for å prøve å holde balansen. Noen ganger finner vi noe å gripe tak i som hjelper oss raskt på beina igjen, som en god venns omsorg og råd, som et ord fra Herren eller annet. Men det er tider der vi ikke har dette å klynge oss til og faller. Problemene tårner seg opp og vi finner verken styrke til å reise oss eller balanse til å holde oss på beina.

Det er vondt. Og slik ei tid er det mange opplever nå. Det er mennesker som ser med tristhet og mørke på dagene vi går inn i, de er fulle av uro, mindreverdighetsfølelse, utenforskap og andre lignende følelser. Noen har mistet en kjær en det sise året og gruer seg for første høytid uten denne, for andre er tapet skjedd for år siden, men sorgen, savnet og alt det såre kommer likevel tilbake. Andre har neste ikke til mat og må høre på andres kjøpeplaner og aktivitetsplaner. Noen vet at denne jula skal jeg være uten mine, det var den andre forelderen sin tur. For ikke å nevne de som gruer seg pga ugreie familieforhold, foreldre/families alkohol- og rusmisbruk og annet. Det er kanskje ei god tid for mange, men ikke for alle.

Vi som sliter med kroniske sykdommer har også våre egne kamper å kjempe. Som å ikke kunne delta som vi ønsker, som begrenset kjøpekraft, som smerter som skygger for forventning og glede og mye annet. Det er ei tid med blandede følelser for mange av oss. Men hva gjør vi da? Vi kan jo ikke bare la tristhet og motløshet sige inn og ta over, kan vi?

I Salme 94: 17-19 er det noen nydelige vers som er til trøst for meg i disse tider og som også har vært til hjelp flere ganger tidligere når livet var litt for tungt, trist eller vanskelig:

Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land.
Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre.
Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.

Vi glemmer ofte at den tid vi går i møte er for å feire at den perfekte kom ned til oss uperfekte for å skinne sitt lys i vårt mørke. Vi glemmer at vi feirer at Jesus kom, samtidig som det er en påminnelse om at han en gang vil komme igjen. Jesus kom fordi vi ikke klarer og fordi vi ikke er perfekte. Jesus kom fordi vi har smerter og sorg og fordi han vil hjelpe oss. Jesus kom fordi han elsker oss og Guds ønske er fellesskap med oss alle. Det er den tiden vi er inne i og går i møte. Vi må ikke la stress, mas og oppgaver ta over for den viktige hjertegranskningen og forventningen. Vi må ikke la kjøpekalas ta oppmerksomheten bort fra at det å gi og hjelpe. Vi må ikke glemme at viktigere enn penger er tid (for de fleste blant oss).

Derfor er oppfordringen til meg og deg.

Husk at Gud ikke trekker seg bort fra våre vonde tanker og følelser,
men kommer nær med omsorg og hjelp.

Husk at viktigere enn alle dine penger og gaver
er din tid og omsorg.

Husk at det er viktigere å hjelpe og gi til dem som trenger det
enn kun dem som forventer det.

Viktigere enn å vise din omsorg med håndfaste gaver,
er det å vise Guds hjertelag og kjærlighet overfor andre.

Det er ikke så farlig om vi ikke får alt til som vi ønsker, så lenge hva vi gjør er viktig og hjertenært.
Det er ikke så farlig å la hybelkaninene få være i fred fordi du velger tid med dine kjære (sett ei skål grønnsåpevann under ei hylle eller demp lyset og tenn et duftlys)
Det er ikke så viktig om du ikke rekker 7 sorter og 4 festmiddager fra bunnen av (kjøp kaker hvis det er mest praktisk), jula kommer likevel og dreier seg om å være sammen som vi er.
Det er ikke så nøye om utsiden på deg, familien og huset ikke blir ferdig polert og stæsjet opp så lenge det er omsorg, fellesskap og delt glede og tid som er viktigst.

Med ønske om en god og uperfekt adventstid til deg og alle du har kjær.