Jeg klarer det ikke Gud…

Gud, jeg har så lyst til å gjøre deg stolt og jeg vil at du skal være fornøyd med meg, men jeg svikter alltid. Jeg klarer ikke å være god kristen, jeg klarer ikke å gjøre noe godt nok. Når jeg endelig har en mulighet til å fortelle om deg, så kjenner jeg at magen knytter seg og at halsen snører seg sammen. I stede for å si noe godt om deg, blir jeg liten og redd og leter etter en utvei. Jeg ønsker å stole på deg for alle ting, men Gud… jeg tviler… og så er jeg redd mange ganger. Jeg føler at jeg ikke lever opp til dine forventninger og jeg føler at du er sinna på meg. Du må være så skuffa over meg de gangene jeg faller og de gangene jeg trekker meg unna. Jeg er hvertfall innmari skuffa over meg selv, så hvorfor skulle ikke du være det også… Jeg er redd jeg har sviktet deg for mange ganger og at nå vil du ikke ha mer med meg å gjøre, jeg tror faktisk jeg har passert grensen for hva du tåler og tillater… Jeg ville bare at du skulle være stolt av meg, men så svikter jeg igjen og igjen og igjen…

Noen som leser dette føler at de leser om seg selv. Du tror at nå er alt håp ute og du føler at Gud må ha fått nok av deg. Du har sunket sammen og gitt opp. Gitt opp å kjempe for å klare alt det du trodde du måtte klare. Gitt opp å prøve å være en god kristen, for det var umulig for deg. Og du tror Gud er sint og skuffa på deg.

Vet du hva jeg tror Gud vil si til deg?

Mitt barn, jeg elsker deg over alt på denne jord. Ingenting du gjør- eller ikke gjør- kan få meg til å elske deg mindre. Jeg har lenge sett på at du kjemper i egen kraft og det har vært vondt å se på. Jeg har sett at du sliter deg ut på å være en du ikke er og ved å prøve å leve opp til forventninger som ikke er der. Mitt barn, jeg er ikke skuffet over deg. Jeg elsker deg! Og vet du hva, nå har du endelig kommet dit hen at du har gitt opp å kjempe i egen kraft, nå har du endelig innsett at det er ikke du som skal klare det. Barnet mitt, det var aldri meningen at du skulle leve troens liv i egen kraft. Jeg er her og jeg skal hjelpe deg. Jeg skal forandre innsiden din, jeg skal virke gjennom deg og jeg skal fullføre det verk jeg har startet! Jeg har ventet på at du skulle gi opp slik at jeg kunne få hjelpe deg. Vil du det barnet mitt? Vil du la meg få elske deg, la meg få hjelpe deg, la meg få forme deg i min Sønns bilde? Jeg vil gjøre det, hvis du lar meg. Det er ikke når du er sterkest du er til mest nytte og glede for meg, men når du innser at du ikke kan gjøre noe uten meg. Når du gir opp å klare i egen kraft og du åpner opp ditt hjerte og ditt liv for meg, da gleder jeg meg!. Nei barnet mitt, jeg er ikke skuffet, langt i fra. Og bare så du vet det, jeg ser virkelig fram til alt du og jeg skal oppleve fremover. Jeg vil hjelpe deg!

 «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.  (2. Kor. 12:9-10)

Til de av dere som leser dette gjennom RSS eller e-post. Det er en video knyttet til innlegget som jeg anbefaler du tar tid til å kikke på hvis innlegget var til deg. Siden jeg vet videoer ikke alltid «vises» gjennom RSS og e-post, nevner jeg det slik at dere er klar over det.

Egen rettferdighet duger ikke

De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet. Derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud. (Rom. 10:3)

Da vi ble frelst visste vi at det ene og alene var et nådesverk. Vår tro på Jesus og hans verk var hva som frelste oss. Vi kunne ikke gjøre oss fortjente til dette, vi kunne ikke bli gode nok til å motta Guds aksept, det var ene og alene nåde. Vår tro på Jesus og hans stedfortredende soning frelste oss.

Så gikk det ei tid og vi kjenner at de ting vi gjør galt brenner i vårt indre, vi vil ikke gjøre det, men uansett hva vi prøver så ender vi opp med å gjøre det. Samvittigheten taler mot oss, Guds ord taler mot oss og våre forventninger taler mot oss. Hvorfor klarer jeg ikke å bryte ut av det onde? Hvorfor gjør jeg hva jeg ikke vil?

Endel legger seg skikkelig hardt i selen for å bryte gamle og negative vaner og tankemønstere. De setter opp et strengt regime rundt seg selv og er påpasselige med å lese nok, be nok, springe på mer enn nok møter, de faster og ber, de strever og vinner fram. De har i egen kraft slitt seg løs fra noe som var dårlig. Men har disse menneskene noe fortrinn innfor Gud?

NEI! Det nytter ikke å komme med tanken om at jeg har kjempet hardt, jeg la bånd på meg i månedsvis, jeg har brutt vanen, Gud må jo se på det som bra og som noe som fortjener en ekstra klapp på skuldra. Jeg fortjener jo en ekstra oppmuntring og påskjønnelse når jeg kjempet og slet slik, gjør jeg ikke?

NEI! Vår egen rettferdighet når aldri opp, den eneste rettferdighet Gud aksepterer er Kristus’. Det nytter ikke å jobbe intenst på sitt gamle jeg for å forme en standhaftig og sterk ny Kristus-skikkelse i våre liv. Både  rettferdiggjørelse og helliggjørelse er et Guds verk. Vårt eget strev legger ingen ting til. De eneste gangene vi kan komme fram foran Gud er når Kristus er vår rettferdighet. Kommer vi med egne prestasjoner, vil det ikke imponere Gud en smule en gang. Kommer vi derimot med Kristi rettferdighet, vil vi ha tilgang til Gud. Det er hva Jesus gjorde som er vår redning. Eneste mulighet vi har til å tre inn i Guds gode og underfulle nåde er ved å erkjenne sannheten, i meg selv finnes det ingen ting godt. Jesus er min rettferdighet.