mismot

av

å være ett mislykka kar

Når karet han holdt på å lage av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd, laget han det om til et annet kar, slik han syntes det var riktig. (Jer. 18.4)

Ofte føler vi at vi ikke er så gode som vi burde være. Vi feiler i mangt og vi har kort lunte og handler irrasjonelt. Enkelte dager har vi bare lyst å gi opp, pakke sekken og flytte ut i ei hule langt uti ødemarka. Da ville hvertfall andre slippe å ha med oss å gjøre, for stakkars dem som må ha meg rundt seg…

Og ikke nok med det, jeg kaller meg kristen… Jeg tror på Jesus og jeg ønsker å leve ett liv som bringer ham ære og som er til andres beste. Men jeg tør nesten ikke si noe eller gjøre noe, for jeg går jo så totalt på trynet… Jeg vil ikke at Gud skal bringes i vanære fordi jeg ikke klarer selv…

Jeg tror mange av oss kan kjenne oss igjen i slike tanker, vi har vært der mer enn en gang. Vi kan aldri gjøre mer enn vårt beste, og vi vil feile, men det gjør ikke at Gud gir oss opp. Gud vet vi er sprukne, ødelagt kar, men likevel kommer han til oss, pappa elsker oss uansett. Faktisk er vår svakhet ett sted hvor Guds kraft og herlighet virkelig kan få lyse og skape forandring. Vi trenger ikke være sterke i oss selv, Guds kraft fullendes i vår svakhet.

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger, og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd. De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet. (Jes. 61:1-3)

første gang postet 15.02.12

av

Jeg klarer det ikke Gud…

Gud, jeg har så lyst til å gjøre deg stolt og jeg vil at du skal være fornøyd med meg, men jeg svikter alltid. Jeg klarer ikke å være god kristen, jeg klarer ikke å gjøre noe godt nok. Når jeg endelig har en mulighet til å fortelle om deg, så kjenner jeg at magen knytter seg og at halsen snører seg sammen. I stede for å si noe godt om deg, blir jeg liten og redd og leter etter en utvei. Jeg ønsker å stole på deg for alle ting, men Gud… jeg tviler… og så er jeg redd mange ganger. Jeg føler at jeg ikke lever opp til dine forventninger og jeg føler at du er sinna på meg. Du må være så skuffa over meg de gangene jeg faller og de gangene jeg trekker meg unna. Jeg er hvertfall innmari skuffa over meg selv, så hvorfor skulle ikke du være det også… Jeg er redd jeg har sviktet deg for mange ganger og at nå vil du ikke ha mer med meg å gjøre, jeg tror faktisk jeg har passert grensen for hva du tåler og tillater… Jeg ville bare at du skulle være stolt av meg, men så svikter jeg igjen og igjen og igjen…

Noen som leser dette føler at de leser om seg selv. Du tror at nå er alt håp ute og du føler at Gud må ha fått nok av deg. Du har sunket sammen og gitt opp. Gitt opp å kjempe for å klare alt det du trodde du måtte klare. Gitt opp å prøve å være en god kristen, for det var umulig for deg. Og du tror Gud er sint og skuffa på deg.

Vet du hva jeg tror Gud vil si til deg?

Mitt barn, jeg elsker deg over alt på denne jord. Ingenting du gjør- eller ikke gjør- kan få meg til å elske deg mindre. Jeg har lenge sett på at du kjemper i egen kraft og det har vært vondt å se på. Jeg har sett at du sliter deg ut på å være en du ikke er og ved å prøve å leve opp til forventninger som ikke er der. Mitt barn, jeg er ikke skuffet over deg. Jeg elsker deg! Og vet du hva, nå har du endelig kommet dit hen at du har gitt opp å kjempe i egen kraft, nå har du endelig innsett at det er ikke du som skal klare det. Barnet mitt, det var aldri meningen at du skulle leve troens liv i egen kraft. Jeg er her og jeg skal hjelpe deg. Jeg skal forandre innsiden din, jeg skal virke gjennom deg og jeg skal fullføre det verk jeg har startet! Jeg har ventet på at du skulle gi opp slik at jeg kunne få hjelpe deg. Vil du det barnet mitt? Vil du la meg få elske deg, la meg få hjelpe deg, la meg få forme deg i min Sønns bilde? Jeg vil gjøre det, hvis du lar meg. Det er ikke når du er sterkest du er til mest nytte og glede for meg, men når du innser at du ikke kan gjøre noe uten meg. Når du gir opp å klare i egen kraft og du åpner opp ditt hjerte og ditt liv for meg, da gleder jeg meg!. Nei barnet mitt, jeg er ikke skuffet, langt i fra. Og bare så du vet det, jeg ser virkelig fram til alt du og jeg skal oppleve fremover. Jeg vil hjelpe deg!

 «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.  (2. Kor. 12:9-10)

Til de av dere som leser dette gjennom RSS eller e-post. Det er en video knyttet til innlegget som jeg anbefaler du tar tid til å kikke på hvis innlegget var til deg. Siden jeg vet videoer ikke alltid «vises» gjennom RSS og e-post, nevner jeg det slik at dere er klar over det.

av

… og det ble morgen

Skapelsesberetningen er kanskje ikke den delen av Bibelen jeg leser mest. Et par ganger har det vært tider der jeg har fått se mye som passer inn med dette og som har gjort at jeg har lest litt ekstra og fundert enda mer. Denne gangen var det ordene «og det ble kveld og det ble morgen» som fanget oppmerksomheten og satte tankene i gang. Dette gjentas for hver dag, det ble kveld og det ble morgen. Etter hver natt bryter lyset fram og en ny dag er startet og hver dag bringer noe nytt inn.

Jeg har skrevet et par innlegg om at Gud ser oss i våre prøvelser og at det er viktig å sette sitt håp til Herren når det ser ut til at alt håp er ute. Jeg nevner hva som kalles sjelens mørke natt og oppfordret de som var der til å velge å sette sitt håp til Herren uavhengig av deres følelser og omstendigheter. Den viktigste forandringen er ikke at omstendigheter blir enklere, men at Gud får forvandle våre hjerter.

Du opplever kanskje at livet er som mørkeste natta akkurat nå, men jeg har et ord til deg «og det ble dag». Natten du er i begynner å gå mot slutten og du vil oppleve at det snart gryr av dag. Forvent at Guds ord til deg er sant, forvent at Gud vil være lys i mørket og at Hans lys vil skinne så sterkt i ditt hjerte og liv at mørket drives på flukt og du opplever at den nye dagen gryr fram. Om det ikke føles slik ut nå, så har Gud gode planer for deg og han ivrer etter å føre deg ut i en ny dag. Kanskje trengte du en natt for igjen å vende fokuset mot Herren? kanskje trengte du en natt for å se at Jesus ikke satt på tronen i livet ditt? Kanskje trengte du en natt for å se at det er ikke din styrke og fortreffelighet det avhenger av? Kanskje trengte du en natt for at stolthet skulle fare og du innså at dette klarer du ikke i egen kraft? Uansett hva som tok deg inn i natten, vit at Gud igjen vil la lyset stige opp over deg og du vil oppleve nye ting ta form i livet. Hva som dødde av deg under nattens tunge mørke, vil Gud erstatte med at noe av Hans vokser fram i ditt liv. Du vil om litt se at selv om det var vondt mens det stod på, gav det rik glede og velsignelse i ettertid.

I Jes. 60:1-2 leser vi:
Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg.
Se, mørke dekker jorden, skodde dekker folkene. Men over deg går Herren opp, hans herlighet viser seg over deg.

Reis deg, rist av deg mismotet og tvilen som har fanget deg, Gud har lovet å utfri deg. Om du kjenner at mismotet og tvilen ligger som tett skodde over ditt hjerte, så vit at Herrens lys og varme vil få den til å dampe bort i en fei, lik morgendis forsvinner når sola stiger lenger og lenger opp. Det er ikke ute med deg, du måtte kanskje gå gjennom dødsskyggenns dal, gjennom elver og vann, men det var bare en del av vandringen. Nå skal du oppleve at Gud skaper noe nytt og at Han lar sitt lys komme over ditt liv på ny.

Ja vi leser at det ble kveld, men avslutningen er enda viktigere, og det ble morgen. Ja du opplevde en mørk og tung tid i livet, men du vil oppleve at nå gryr det snart av dag igjen.

av

Håp i mørke natten

Sett ditt håp til Herren! Vær frimodig og sterk, ja, sett ditt håp til Herren! (Sal. 27:14)

Sjelen er fylt med fortvilelse og mismot. Det virker som om natten er lys i forhold til hva som råder i tankene. Livet har vært nådeløst og hardt den siste tiden. Smerte og sorg, fortvilelse og frustrasjon, fordømmelse og tvil griper sterkere og sterkere tak om hjertet. Vil det aldri ta slutt? Vil det aldri bli bra? Vil det aldri gry av dag?

Det er noe som kalles sjelens mørke natt og det er betegnelse på tider der det er veldig tungt. Prøvelser kommer inn på rekke og rad og samtidig med dette er Gud plutselig blitt stille. Vi føler at våre bønner ikke når lenger enn taket, vi føler at våre sukk og tårer ikke enses, vi føler at vi er forlatt og står ensomme i vår kamp. En kamp vi vet vi vil tape… for vi er ikke sterke nok i oss selv til å overvinne synden som har fanget oss inn, til å overvinne kjempen (økonomi, sykdom, fortvilelse, angst og annet) som har reist seg og står truende over oss og i stede for at det lysner av dag blir skyggene lenger og lenger og nattens mørke senker seg tungt over oss. Hva skal vi gjøre?

Vi kan enten la denne tiden trekke oss nærmere Gud eller vi kan la den ta oss bort fra Gud. Det er ei tid der vi virkelig stilles på valg, vil du tro at Gud er den han sier han er og at han vil gjøre hva han har sagt han skal gjøre? Vi må velge å enten la mismotet vinne fram eller vi må fortsette å håpe selv om alt håp er ute.

i Rom 4:18 leser vi: Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag… Abraham ventet i 25 år på at det løftet Gud hadde gitt om løftes-sønnen ble oppfylt. Vi vet at det var tider der Abraham sprang foran Gud og prøvde å fikse opp i det selv og vi vet at han hadde tvil og at mistro var i hjertet. Men det flotte er at selv om han feilet og falt, selv om han kjente på mismot og tvil, hadde han et lite håp likevel. Et håp som var grunnfestet ikke i egen kraft, styrke og evner, men et håp som var forankret i hvem Gud var og hva han hadde sagt. Og at Abraham ikke slapp dette håpet var hva som bragt løftet til oppfyllelse.

Hebreerbrevet nevner også Abrahams tro og vi leser i 6:18-19:  Med løfte og ed, to ting som ikke kan forandres – og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss. Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget… (vers 19 uthevet)

Vi oppfordres til å gripe det håp som ligger foran oss, eller som startverset sier: Sett ditt håp til Herren! I vers 19 leser vi hva dette håpet som vi skal sette vår lit til er, nemlig Jesus selv. Setter vi vårt håp til Herren kan vi vite at vi er trygge fordi vi har et fast anker for sjelen.  Å sette sitt håp til Herren er en bestemmelse som nødvendigvis ikke  automatisk følges av gode følelser, men med tiden vil vi se at Gud er trofast og nådig og at han vil gripe inn og utfri oss. Sett ditt håp til Herren og du vil se at Han er trofast og sann, han vil hjelpe deg. Ved Guds hjelp vil du oppleve å bli ført tilbake til et sted der fred, glede, kraft og styrke råder.

Og du skal vende tilbake ved din Guds hjelp. Hold fast på kjærlighet og rett, ha alltid håp til din Gud! (Hos.12:7)

av

Gud kan

  Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene. (Sak. 4:6)

Hva trenger du i livet som du ikke klarer å få til selv? Har du lenge strevd med en synd som henger fast og uansett hva du gjør så ramler du tilbake i det? Er hjertet tungt av sorg fordi du opplever vanskelige tider i familie og hverdag? Er du frustrert fordi du gjør så godt du kan, men det blir aldri godt nok for andre? Er det mismot eller depresjon du kjemper med og mot? Uansett hva det er, jeg vil oppfordre deg til å slutte å prøve alene.

Det er mange ting, opplevelser, følelser, synd og annet som vi ikke kan ta i tu med i egen kraft, men likevel så fortsetter vi å prøve i egen kraft og med egen innsikt, og vi fortsetter å gå på trynet. Det er bare pyton og vanskelig, og jo lenger det varer jo mer nedtrykte blir vi og håpløshet og mismot kryper inn.

Uansett hva du kjemper med og mot, jeg ble minnet av Gud om å dele dette med deg:

Slutt å kjemp alene.
Klyng deg til meg og jeg vil hjelpe deg.
Det som er umulig for deg, er fullt ut mulig for meg.
Stol på meg, jeg vil gjøre det.
Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene.