Jeg klarer det ikke Gud…

Gud, jeg har så lyst til å gjøre deg stolt og jeg vil at du skal være fornøyd med meg, men jeg svikter alltid. Jeg klarer ikke å være god kristen, jeg klarer ikke å gjøre noe godt nok. Når jeg endelig har en mulighet til å fortelle om deg, så kjenner jeg at magen knytter seg og at halsen snører seg sammen. I stede for å si noe godt om deg, blir jeg liten og redd og leter etter en utvei. Jeg ønsker å stole på deg for alle ting, men Gud… jeg tviler… og så er jeg redd mange ganger. Jeg føler at jeg ikke lever opp til dine forventninger og jeg føler at du er sinna på meg. Du må være så skuffa over meg de gangene jeg faller og de gangene jeg trekker meg unna. Jeg er hvertfall innmari skuffa over meg selv, så hvorfor skulle ikke du være det også… Jeg er redd jeg har sviktet deg for mange ganger og at nå vil du ikke ha mer med meg å gjøre, jeg tror faktisk jeg har passert grensen for hva du tåler og tillater… Jeg ville bare at du skulle være stolt av meg, men så svikter jeg igjen og igjen og igjen…

Noen som leser dette føler at de leser om seg selv. Du tror at nå er alt håp ute og du føler at Gud må ha fått nok av deg. Du har sunket sammen og gitt opp. Gitt opp å kjempe for å klare alt det du trodde du måtte klare. Gitt opp å prøve å være en god kristen, for det var umulig for deg. Og du tror Gud er sint og skuffa på deg.

Vet du hva jeg tror Gud vil si til deg?

Mitt barn, jeg elsker deg over alt på denne jord. Ingenting du gjør- eller ikke gjør- kan få meg til å elske deg mindre. Jeg har lenge sett på at du kjemper i egen kraft og det har vært vondt å se på. Jeg har sett at du sliter deg ut på å være en du ikke er og ved å prøve å leve opp til forventninger som ikke er der. Mitt barn, jeg er ikke skuffet over deg. Jeg elsker deg! Og vet du hva, nå har du endelig kommet dit hen at du har gitt opp å kjempe i egen kraft, nå har du endelig innsett at det er ikke du som skal klare det. Barnet mitt, det var aldri meningen at du skulle leve troens liv i egen kraft. Jeg er her og jeg skal hjelpe deg. Jeg skal forandre innsiden din, jeg skal virke gjennom deg og jeg skal fullføre det verk jeg har startet! Jeg har ventet på at du skulle gi opp slik at jeg kunne få hjelpe deg. Vil du det barnet mitt? Vil du la meg få elske deg, la meg få hjelpe deg, la meg få forme deg i min Sønns bilde? Jeg vil gjøre det, hvis du lar meg. Det er ikke når du er sterkest du er til mest nytte og glede for meg, men når du innser at du ikke kan gjøre noe uten meg. Når du gir opp å klare i egen kraft og du åpner opp ditt hjerte og ditt liv for meg, da gleder jeg meg!. Nei barnet mitt, jeg er ikke skuffet, langt i fra. Og bare så du vet det, jeg ser virkelig fram til alt du og jeg skal oppleve fremover. Jeg vil hjelpe deg!

 «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.  (2. Kor. 12:9-10)

Til de av dere som leser dette gjennom RSS eller e-post. Det er en video knyttet til innlegget som jeg anbefaler du tar tid til å kikke på hvis innlegget var til deg. Siden jeg vet videoer ikke alltid «vises» gjennom RSS og e-post, nevner jeg det slik at dere er klar over det.

Du er god nok

Et innlegg spesielt til deg som ikke vet om du tror på Gud og til deg som sliter med tvil.
~ DU er elsket og ønsket!

Det var en dag der ordene traff hjertet hardere enn normalt og jeg følte det som om jeg ble sablet ned av krav og forventninger som jeg ikke var i nærheten av å leve opp til. Jeg dugde ikke, jeg var ikke flink nok, jeg var rett og slett ikke god nok. Tårene presser seg forbi den store klumpen i halsen og jeg klarer ikke å blunke dem unna. Jeg føler meg så liten, så utilstrekkelig, så udugelig. Det er bare vondt, for uansett hvor mye jeg prøvde på å gjøre noe bra, ble det ikke bra nok. Jeg var ikke bra nok.

Kjenner du igjen følelsen av å ikke være god nok? Du har ikke de samme talentene som de du ønsker å henge sammen med, du klarer ikke å leve opp til krav og forventninger andre har, du klarer kanskje ikke å være den du selv ønsker å være engang. Du har prøvd å gjemme smerten og sårene for andre, for du vil jo bare bli likt, du vil jo bare være ønsket, du vil jo bare være inkludert.

Du prøver kanskje å være en du ikke er gjennom å kopiere de populære sin stil, tale og væremåte? Eller kanskje du prøver å tøffe deg slik at du skal få status av den årsak? Men selv om du får noen beundrende blikk og noen klapp på skuldra, så er fortsatt smerten, sårene og tomheten i hjertet der. Og tanken kommer: Hvorfor ble ikke det tomme hullet borte da jeg ble inkludert? Var det ikke det jeg trengte?

Vi har alle et dypt ønske og behov for å være elsket, likt og akseptert for den vi er- og vi er det. Kanskje opplever vi det ikke slik fra mennesker rundt oss, men det er En som alltid har elsket deg, som alltid har likt deg og som mer enn gjerne vil bruke timesvis og hele evigheten sammen med deg. Jesus.

Jesus elsker deg som den du er, ikke for den du prøver å være. Det innerste rommet i hjertet der sårheten, smerten og tomheten bor, det rommet ønsker Jesus å fylle med seg selv og med kjærlighet og nåde. Det er ikke slik at vi må skikke oss og bli bedre eller gode nok for å bli elsket av Gud. Vi er elsket fra evighet av og vi vil alltid være elsket. Jesus ønsker å være med deg, han ønsker å dele tid og opplevelser sammen med deg, han ønsker å fylle det tomme rommet med nåde, kjærlighet, aksept, trygghet, glede, fred og mye annet godt. Han ønsker å få lov til å vise deg sin store kjærlighet. Men han vil ikke trenge seg på, han venter til du spør han om å komme nær, og da vil han være der.

Jeg snek meg ut en tur og gikk sakte nedover en sti. Jeg trengte å være litt alene og jeg sukket til Gud om at dette var vondt og sårt. Jeg følte meg virkelig udugelig, og det på flere områder. Og jeg ba: Gud, hjelp meg å få tankene bort fra dette, jeg trenger å oppleve din kjærlighet og trøst. Jeg vet du elsker meg, alltid og som jeg er. Ikke vet jeg hvordan det skjedde, men det var som om det såre og vonde rant litt og litt mer av meg jo lengre jeg gikk. Da jeg snudde for å gå hjem, var det blitt rolig i hjertet. Jeg kunne gå og kikke på alt det fargerike rundt meg og også glede meg over bekkens klukking og fuglenes sang (noe som irriterte meg på nedturen). Gud hadde kommet nær og trøstet hjertet mitt, Gud var nær med sin kjærlighet. En kjærlighet som ikke krevde noe av meg, men bare elsket meg. En kjærlighet som alltid elsker, uavhengig av om jeg har gode eller dårlige dager. En ubetinget og total kjærlighet.

DU er elsket. DU er ønsket. Jesus venter på å få bruke tid med deg og på å få fylle ditt hjerte med sin kjærlighet. Han liker deg ikke bare på gode dager, han elsker deg alltid, alle dager og uansett. Vil du motta og oppleve hans ubetingede kjærlighet?