Jeg klarer det ikke Gud…

Gud, jeg har så lyst til å gjøre deg stolt og jeg vil at du skal være fornøyd med meg, men jeg svikter alltid. Jeg klarer ikke å være god kristen, jeg klarer ikke å gjøre noe godt nok. Når jeg endelig har en mulighet til å fortelle om deg, så kjenner jeg at magen knytter seg og at halsen snører seg sammen. I stede for å si noe godt om deg, blir jeg liten og redd og leter etter en utvei. Jeg ønsker å stole på deg for alle ting, men Gud… jeg tviler… og så er jeg redd mange ganger. Jeg føler at jeg ikke lever opp til dine forventninger og jeg føler at du er sinna på meg. Du må være så skuffa over meg de gangene jeg faller og de gangene jeg trekker meg unna. Jeg er hvertfall innmari skuffa over meg selv, så hvorfor skulle ikke du være det også… Jeg er redd jeg har sviktet deg for mange ganger og at nå vil du ikke ha mer med meg å gjøre, jeg tror faktisk jeg har passert grensen for hva du tåler og tillater… Jeg ville bare at du skulle være stolt av meg, men så svikter jeg igjen og igjen og igjen…

Noen som leser dette føler at de leser om seg selv. Du tror at nå er alt håp ute og du føler at Gud må ha fått nok av deg. Du har sunket sammen og gitt opp. Gitt opp å kjempe for å klare alt det du trodde du måtte klare. Gitt opp å prøve å være en god kristen, for det var umulig for deg. Og du tror Gud er sint og skuffa på deg.

Vet du hva jeg tror Gud vil si til deg?

Mitt barn, jeg elsker deg over alt på denne jord. Ingenting du gjør- eller ikke gjør- kan få meg til å elske deg mindre. Jeg har lenge sett på at du kjemper i egen kraft og det har vært vondt å se på. Jeg har sett at du sliter deg ut på å være en du ikke er og ved å prøve å leve opp til forventninger som ikke er der. Mitt barn, jeg er ikke skuffet over deg. Jeg elsker deg! Og vet du hva, nå har du endelig kommet dit hen at du har gitt opp å kjempe i egen kraft, nå har du endelig innsett at det er ikke du som skal klare det. Barnet mitt, det var aldri meningen at du skulle leve troens liv i egen kraft. Jeg er her og jeg skal hjelpe deg. Jeg skal forandre innsiden din, jeg skal virke gjennom deg og jeg skal fullføre det verk jeg har startet! Jeg har ventet på at du skulle gi opp slik at jeg kunne få hjelpe deg. Vil du det barnet mitt? Vil du la meg få elske deg, la meg få hjelpe deg, la meg få forme deg i min Sønns bilde? Jeg vil gjøre det, hvis du lar meg. Det er ikke når du er sterkest du er til mest nytte og glede for meg, men når du innser at du ikke kan gjøre noe uten meg. Når du gir opp å klare i egen kraft og du åpner opp ditt hjerte og ditt liv for meg, da gleder jeg meg!. Nei barnet mitt, jeg er ikke skuffet, langt i fra. Og bare så du vet det, jeg ser virkelig fram til alt du og jeg skal oppleve fremover. Jeg vil hjelpe deg!

 «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.  (2. Kor. 12:9-10)

Til de av dere som leser dette gjennom RSS eller e-post. Det er en video knyttet til innlegget som jeg anbefaler du tar tid til å kikke på hvis innlegget var til deg. Siden jeg vet videoer ikke alltid «vises» gjennom RSS og e-post, nevner jeg det slik at dere er klar over det.

Du er god nok

Et innlegg spesielt til deg som ikke vet om du tror på Gud og til deg som sliter med tvil.
~ DU er elsket og ønsket!

Det var en dag der ordene traff hjertet hardere enn normalt og jeg følte det som om jeg ble sablet ned av krav og forventninger som jeg ikke var i nærheten av å leve opp til. Jeg dugde ikke, jeg var ikke flink nok, jeg var rett og slett ikke god nok. Tårene presser seg forbi den store klumpen i halsen og jeg klarer ikke å blunke dem unna. Jeg føler meg så liten, så utilstrekkelig, så udugelig. Det er bare vondt, for uansett hvor mye jeg prøvde på å gjøre noe bra, ble det ikke bra nok. Jeg var ikke bra nok.

Kjenner du igjen følelsen av å ikke være god nok? Du har ikke de samme talentene som de du ønsker å henge sammen med, du klarer ikke å leve opp til krav og forventninger andre har, du klarer kanskje ikke å være den du selv ønsker å være engang. Du har prøvd å gjemme smerten og sårene for andre, for du vil jo bare bli likt, du vil jo bare være ønsket, du vil jo bare være inkludert.

Du prøver kanskje å være en du ikke er gjennom å kopiere de populære sin stil, tale og væremåte? Eller kanskje du prøver å tøffe deg slik at du skal få status av den årsak? Men selv om du får noen beundrende blikk og noen klapp på skuldra, så er fortsatt smerten, sårene og tomheten i hjertet der. Og tanken kommer: Hvorfor ble ikke det tomme hullet borte da jeg ble inkludert? Var det ikke det jeg trengte?

Vi har alle et dypt ønske og behov for å være elsket, likt og akseptert for den vi er- og vi er det. Kanskje opplever vi det ikke slik fra mennesker rundt oss, men det er En som alltid har elsket deg, som alltid har likt deg og som mer enn gjerne vil bruke timesvis og hele evigheten sammen med deg. Jesus.

Jesus elsker deg som den du er, ikke for den du prøver å være. Det innerste rommet i hjertet der sårheten, smerten og tomheten bor, det rommet ønsker Jesus å fylle med seg selv og med kjærlighet og nåde. Det er ikke slik at vi må skikke oss og bli bedre eller gode nok for å bli elsket av Gud. Vi er elsket fra evighet av og vi vil alltid være elsket. Jesus ønsker å være med deg, han ønsker å dele tid og opplevelser sammen med deg, han ønsker å fylle det tomme rommet med nåde, kjærlighet, aksept, trygghet, glede, fred og mye annet godt. Han ønsker å få lov til å vise deg sin store kjærlighet. Men han vil ikke trenge seg på, han venter til du spør han om å komme nær, og da vil han være der.

Jeg snek meg ut en tur og gikk sakte nedover en sti. Jeg trengte å være litt alene og jeg sukket til Gud om at dette var vondt og sårt. Jeg følte meg virkelig udugelig, og det på flere områder. Og jeg ba: Gud, hjelp meg å få tankene bort fra dette, jeg trenger å oppleve din kjærlighet og trøst. Jeg vet du elsker meg, alltid og som jeg er. Ikke vet jeg hvordan det skjedde, men det var som om det såre og vonde rant litt og litt mer av meg jo lengre jeg gikk. Da jeg snudde for å gå hjem, var det blitt rolig i hjertet. Jeg kunne gå og kikke på alt det fargerike rundt meg og også glede meg over bekkens klukking og fuglenes sang (noe som irriterte meg på nedturen). Gud hadde kommet nær og trøstet hjertet mitt, Gud var nær med sin kjærlighet. En kjærlighet som ikke krevde noe av meg, men bare elsket meg. En kjærlighet som alltid elsker, uavhengig av om jeg har gode eller dårlige dager. En ubetinget og total kjærlighet.

DU er elsket. DU er ønsket. Jesus venter på å få bruke tid med deg og på å få fylle ditt hjerte med sin kjærlighet. Han liker deg ikke bare på gode dager, han elsker deg alltid, alle dager og uansett. Vil du motta og oppleve hans ubetingede kjærlighet?

Gud elsker deg- også på dårlige dager

Det er dager der begrensningene er så store at jeg ikke liker meg selv, men om jeg ikke liker den meg som kommer til uttrykk, så gjør Gud. I dag vil jeg minne deg om at Gud fryder seg over deg.

 Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd… (Sef. 3:17)

Verset over har mange ganger (nesten alltid) vært vanskelig for meg å svelge og å tro. At Gud fryder og gleder seg over meg, at han jubler over meg. Nei, det sprenger tankene og det er så til de grader motsatt av hvordan jeg  mange dager opplever meg selv og hva jeg føler.

Men det står der… og det samstemmer med hele Guds Ord. Gud elsker meg (og deg) med en evig kjærlighet, alt Gud skaper er godt og har en mening, Gud søker etter oss, Gud lengter etter oss og etter nært fellesskap med oss, Gud gleder seg sammen med oss når gode dager er der og deler vår sorg og fortvilelse når de tyngre melder seg. Og han jubler over meg.

De dagene jeg klarer mer enn normalt er det litt enklere å tro. De dagene jeg ikke ramler sammen før etter guttene er gått ut døra om morgenen. De dagene jeg orker å lage middag fra bunnen av, og spise etterpå. De dagene jeg orker lekser og trening uten å bli sur og grinete. De dagene jeg kan reise meg fra sofaen uten problem, selv etter at kveldens ro har senket seg. De dagene jeg kan dusje (og vaske håret) uten å bli satt helt utenfor og må ligge noen timer for å komme meg. De dagene er det litt enklere å tro hva Gud sier, at han faktisk har et godt øye til meg og gleder seg over meg. For de dagene er jeg selv litt fornøyd med alt jeg har klart og orket på tross av begrensninger, smerter og utfordringer.

Men det er ikke bare de dagene Gud snakker om, han snakker om en evig, kjærlighet, en evig hengivenhet, han snakker om alltid. Og det betyr også:

De dagene jeg ikke orker å lage middag men trekker rett-i-koppen opp av skuffa, smører skiver og sier smilende: «Det er den du liker!» i et forsøk på å ikke vise dagens virkelige form. De dagene jeg bare kan drømme om å ta en dusj. De dagene en langtur er å hente posten, hvis jeg kommer ut av døra da. De dagene hele kroppen skriker at jeg vil ikke mer, jeg klarer ikke mer. De dagene jeg ikke kan være så tilstede for guttene som jeg ønsker. De dagene hjernen kræsjer og ord og tanker svømmer rundt i fri flyt og ikke vil ut. De dagene elsker Gud meg like mye, de dagene gleder og fryder han seg over meg, også de dagene jubler han over meg.

Guds kjærlighet er ikke knyttet opp mot hva vi klarer eller ikke klarer, den er knyttet til at vi er hans skapninger. Vi er Gud sine og han gleder og fryder seg over sitt skaperverk. Vi er et mesterverk fra skapermesterens hånd og hjerte. Vi er ønsket, vi er villet, vi er elsket.

Guds kjærlighet er ikke skiftende, han elsker oss like mye alle dager- om vi kan prestere eller ikke. Guds kjærlighet til meg er ikke større og sterkere de dagene jeg er «flink», ei er den mindre eller fraværende de dagene jeg feiler eller ramler sammen. Hver dag, alltid, elsker Gud meg med en total og altoppslukende kjærlighet.

Du er skapt av Gud og derfor er du elsket. Hva du klarer og ikke klarer forandrer ikke på Guds kjærlighet for og mot deg. Gud gleder og fryder seg over deg. Du er evig elsket.

E v i g   e l s k e t.

At du lever bringer Gud enorm tilfredsstillelse, han fryder og gleder seg over deg, ja så stor er gleden at han til og med jubler over deg!

 * ♥ * ♥ * ♥ * ♥ * ♥ *

Senvinters ble jeg spurt om å være gjest i et program som heter «med Gud i hverdagen» som går på kanal 10 Norge denne høsten. Vil få ønske alle ei god helg, og til dere som starter ferien denne helga: God ferie!

Opptaket kan ses i en video som er i slutten av dette innlegget på den andre bloggen.

Gud blir ikke trøtt av deg

Gud blir ikke trøtt av å elske deg.
Gud blir ikke trøtt av å hjelpe deg.
Gud blir ikke trøtt av å trøste deg.
Gud blir ikke trøtt av å fylle deg.
Gud blir ikke trøtt av å kjempe for deg.
Gud blir ikke trøtt av å forandre deg.
Gud blir ikke trøtt av å bære deg.
Gud blir ikke trøtt av å styrke deg.

Gud blir ikke trøtt av dine tårer.
Gud blir ikke trøtt av din svakhet.
Gud blir ikke trøtt av din vaklende forsøk.
Gud blir ikke trøtt av dine sukk.
Gud blir ikke trøtt av dine bønner.

Gud blir ikke trøtt av deg.
Hans kjærlighet er evig.
Hans nåde er større en du kan gripe.
Hans tanker er håp og framtid for deg.
Han kan gjøre hva han har sagt,
og han vil gjøre det.

Gud blir ikke trøtt av å elske deg og hjelpe deg.
Du er hans dyrebare barn og han er alltid med deg.
Han er trofast, alltid og til alle tider.
Han er alltid der med deg,
og alle dine tider er i hans hånd.

Frykt ikke, du er elsket av Herren.

Stol på Herren til alle tider, for han, Herren, er en evig klippe. (Jes. 26:4)

Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider. (Sal. 23:6)

Var dette noe for deg? Da vil du kanskje også finne glede og trøst i innlegget 15 ting Gud ikke kan

Neste uke er det høstferie på denne kanten av landet. Vanligvis tar jeg ferie sammen med guttene, men denne gangen kommer det til å bli postet to innlegg i løpet av ferieuken. Ønsker alle ei god helg og god neste uke, og til dere som har ferie: God ferie!

En Fars inderlige hjertesukk

Jeg sa: Jeg vil sette deg blant sønner og gi deg et herlig land, den prektigste arv blant folkeslagene. Jeg tenkte dere ville kalle meg far og ikke vende dere bort fra meg. (Jer. 3:19)

Et vers som fanget min oppmerksomhet og nesten fikk meg i tårer, er dagens vers. Midt i vanlig hverdagskaos og oppgaver, midt i barn og slitenhet, kommer plutselig ordene ut av teksten: Jeg tenkte dere ville kalle meg far.

Det er så jeg kjenner håpet, nøden og fortvilelsen som er i ordene eksplodere og begynne å brenne i  hjertet. Hva må Gud ha tenkt og følt da han gjennom profeten fikk disse ordene skrevet ned? Hvor stor og dyp, altomfattende og altoppslukende må ikke  hans kjærlighet være når det ligger så mye savn og håp i noen får ord? Det var som om jeg hørte Gud dele sitt hjerte og si:

Jeg gjorde så mye godt for dere, jeg sørget for dere og hjalp dere, jeg viste dere nåde og tilgav, jeg tok dere tilbake og var barmhjertig mot dere, jeg gjorde alt dette fordi jeg elsker dere med en brennende og evig kjærlighet, jeg gjorde dette fordi jeg ønsker å vandre i fellesskap med dere, jeg gjorde det fordi jeg tenkte at da ville dere kalle meg far.

Folket som disse ordene ble skrevet til, vendte seg bort fra Gud. Selv om Gud hadde gjort ufattelig mye godt mot dem, gav de ham ikke i gjengjeld den nærhet, kjærlighet og fortrolighet som han lengtet så inderlig sterkt etter.

Hvordan er det med oss? Når Gud er nådig og god mot oss, tar vi det som en selvfølge eller får det takknemligheten over å kunne kalle Gud min Far til å eksplodere i hjertet? Hvordan svarer vi på  Guds rop etter et nært og fortrolig fellesskap med oss?

Gud er en god Far

Torsdag våknet jeg med kraftig senebetennelse i skrive (ehh taste)hånden. Det er umulig å skrive mer enn noen få setninger. Velger derfor å bruke et eldre innlegg fra den andre bloggen i stede for å ferdigskrive kladdene jeg har her. Neste uke kommer det også til å postes innlegg fra tidligere år, både fordi de fortsatt er gjeldende og fordi det gir meg hvilepause. Alle lesere ønskers ei riktig god helg!

Gud er en god Far

“Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det!” (1.Joh.3.1a)

Bibelen sier at de som tar imot Jesus blir Guds barn. Å ta imot Jesus er mer enn å bare si en bønn, mer enn å bare tro at man tror- det er ett aktivt liv! Frelse er noe som forandrer ett menneske, fordi ett nytt liv er begynt på innsiden. Etter som dager, uker og måneder går- skal forandring ta sted. Man tenker og handler annerledes, plutselig forandres interesser, det som før var greit er plutselig ikke det, verdier endres, og kanskje den dypeste forandring er at man begynner å tenke mer på andre…

For mange ender livet som kristen opp i å følge ett nytt sett regler, det er fort å bli religiøs og tro at en god livsførsel og det å gjøre de rette ting er nok, men selv om dette er viktig er ikke dette kjernen i kristenlivet… Kjernen er at Gud elsker oss så mye at Han gav sin egen sønn for at vi gjennom Ham kunne bli frelst og få komme inn i det nære fellesskap med Gud som vi er skapt til. Mennesket er skapt til å bli elsket og å elske- av Gud og andre mennesker.

Gud ønsker å være Far for oss, Han ønsker å hjelpe oss og å være der for oss, Han tar imot oss med åpne armer- selv de ganger vi har gått skikkelig på trynet, Han veileder og rettleder oss, Han er Far med stor F.

For mange kan det være vanskelig å forholde seg til denne siden av Gud, fordi egne erfaringer ikke er gode. Men Gud er en Far som ikke svikter, som alltid elsker, som alltid gir tilgivelse og nåde, som alltid er der. Alltid trofast, tålmodig, nådig og kjærlig.

Vi fanges fort av hverdagens mas og jag og glemmer å trekke oss litt tilbake å pleie forholdet med Far. Som vi ønsker å være sammen med våre barn, ønsker Gud å være sammen med sine. Jeg ønsker ikke at mine barn kommer til meg bare når de trenger noe, jeg vil være der med dem og for dem gjennom lek og alvor, tårer og latter, sorg og glede, utfordringer og mestringer- jeg ønsker å være der i hele deres liv. Slik er Gud også, Han ønsker å bli sluppet inn i hele våre liv. Hvorfor ikke ta noen minutter i stillhet, takk Gud for at du får være Hans barn, pris Han for den Han er og bare si at du er glad i Ham og trenger Ham…

Lukas 15 har fortellingen om den bortkomne sønn. Han som tilslutt befant seg på bunnen og etter å ha husket alt det gode hos far vender nesen hjem. Han møtes ikke av en pekefinger, han møtes av en far som kommer løpende mot ham og kaster seg rundt han i glede over at han er hjemme igjen. Gutten prøver å forklare og unnskylde seg, men faren vil ikke høre på alle ‘jammen jeg har…’ som kommer. Han tar imot med åpne armer, nådig og kjærlig. Om vi kommer bort, om vi går på trynet, er Gud nådig- Han vil tilgi og Han tar imot oss med åpne armer. Det finnes ikke “en strek i sanden” der nåden tar slutt, Gud tilgir alltid ett angrende barn. Ikke la skyldfølelse og fortid hindre deg fra å være ett barn av Gud… Gud lover at om vi kommer nær til Ham vil Han komme nær til oss!

Fred og styrke

Du skal omsluttes med fred og bæres med styrke i mine armer

Linja over var ordene Gud fortalte meg natt til søndag. Det hadde vært en tung kveld for min del, og på slutten av den hadde jeg en av mine sukke-stunder med Gud. Du vet, de gangene vi setter oss ned og sukker og sutrer litt over hva som ikke er så bra, om det som er tungt, det som føles sårt ut og slikt. Jeg liker ikke meg selv helt når jeg har de stundene, for jeg synes jeg er så sutrete. Men samtidig vet jeg at vi må være ærlige om den delen av livet også. Det er ikke alltid like lett, og sånn var det der og da..

Visste du at det bare er en god måte å takle sorg på? Det er å sørge. Hvordan vi sørger kan ha mange uttrykk, men skal vi gjennom sorgen må vi tillate oss selv å sørge. Det er litt slik med tunge tider også, vi må innrømme at slik er det faktisk og så må vi forholde oss til det.

Det er godt å høre Gud si slike ord når man føler seg liten og sliten, men samtidig er det også litt sårt. Sårt fordi jeg må godta at jeg er både liten, sårbar og ikke i stand til å klare denne utfordringen selv. For jeg vil jo gjerne selv… Selv om vi vet at Guds kraft fullendes i vår svakhet, er det ikke godt å føle seg liten og svak. Hva som derimot er godt å vite er at Gud ikke ser på det som at jeg har feilet, men han ser at det er et av hans kjære barn som trenger ekstra omsorg, nærhet og hjelp. Han strekker armene ut og omfavner den lille så trygghet og varme får bre seg. Hans tilstedeværelse gir en fred og styrke som bare en trygg, trofast og god pappa kan utstråle. Gud er Far for det lille barnet sitt.

Gud er din pappa, han elsker deg og vil deg alltid ditt beste.

Han har sagt: «Ja, de er mitt folk, barn som aldri sviker.» Og han ble deres frelser. I all deres trengsel var det ingen trengsel. Engelen for hans ansikt frelste dem. I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem i gamle dager. (Jes. 63:8-9)