Tilgivelse er veien til frihet

Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet. For hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv.

Gal. 5,13-14

Tilgivelse er et av de tema som er vanskelig og sårt, samtidig som det er kjernen i det kristne budskap. Vi lengter etter tilgivelse, men er ofte strenge med å gi det ut. Gud er tydelig på at vi skal tilgi dem som gjør oss vondt og dette opplever mange som et for hardt bud. Hvordan kan Gud kreve at vi skal tilgi hva andre gjorde mot oss når det var så stygt, fælt og vondt? Fordi han gjorde det mot oss. Jesus kom da vi var fiender, han åpnet veien for motstandere slik at de kunne bli familie. Den tilgivelse vi sårt lengter etter gjorde han klar lenge før vi kjente på ønsket om å oppleve det. Derfor sier Gud vi skal tilgi, fordi tilgivelse er en like naturlig del av Gud som hans kjærlighet og rettferdighet.

Når vi velger å holde fast på det vonde og onde mennesker har gjort mot oss så stenger vi oss selv opp. Vi lukker inne sinne og bitterhet og vi begynner å formes etter det. Det er ikke bare vi som lider fordi vi velger bitterhet framfor tilgivelse, men også vårt forhold til Gud og til alle mennesker rundt oss. Ja til og med hvordan vi ser på verden og på muligheter farges av det. Tilgivelse er ikke valgfritt for dem som ønsker å følge Jesus, det er en del av hva vi har sagt ja til. Slik Gud tilga oss da vi var syndere og motstandere skal vi tilgi dem som gjør ondt mot oss.

Da Jesus led, sonet straffen og åpnet veien til Far for oss alle så visste han at ikke alle ville ta imot den tilgivelse som han tilveiebragte, men han ordnet opp likevel. Og det er noe vi skal huske, selv om vi tilgir så betyr nødvendigvis ikke det at vi kommer inn i et riktig og godt forhold til mennesker igjen. Ikke alle vil bli tilgitt og mange mener at det ikke er noe de trenger tilgivelse for. Som mennesker ikke alltid ønsker, søker eller ser at de trenger Guds tilgivelse, så vil mange ikke oppfatte at de trenger menneskers heller. Men det er deres valg, det endrer ikke det faktum at vi skal tilgi.

Når vi tilgir så er det vi som blir satt fri fra det fangenskap vi har ført oss selv inn i ved å holde fast på vondt, bitterhet, selvmedlidenhet og selvrettferdighet. Tilgivelse bryter de lenker vi har snurret rundt sjelen vår og det løsner bitterhetens anker slik at det ikke fortsetter å dra oss ned i mørket. Tilgivelse bringer frihet for sjelen, frihet i forhold til Gud, frihet i forhold til andre mennesker. Frihet.

tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere ber vi i Fadervår (Matt.6,12). Hva betyr det egentlig? Betyr det at vi må tilgi først før Gud tilgir? Må vi gjøre oss fortjent til Guds tilgivelse? Og hvis det er tilfelle, kan ikke vi da kreve av andre at de angrer og ber om tilgivelse før vi gir det?

Hvis du ber Fadervår fordi Gud er din Far, har ikke du da allerede opplevd Guds tilgivelse? Når Gud sier vi må tilgi for å oppleve det samme, så er det ikke fordi vi må gjøre oss fortjent til videre tilgivelse, men fordi vi skal leve i den nåde og tilgivelse vi selv mottok først fra Gud. Han tilgav først da han tok syndeskylden av oss og vi ble tatt over fra mørket til lyset, nå er det vårt ansvar å leve i den nåde vi har fått og erfarer, og en del av det er å leve i tilgivelse. Vi skal leve i lyset, i den frihet Kristus kalte oss inn i, og derfor kan vi ikke stenge vårt hjerte overfor andre fordi vi har opplevd urett. Guds barn skal gi videre hva de selv har mottatt uten å kreve «betaling» for det, vi skal gi videre hva vi selv mottok av bare nåde. Og takk Gud, vi trenger ikke å klare det ved å stramme opp menneskenaturen, vi kan søke Gud om hjelp og styrke, om helbredelse og nåde til å klare det i hans kraft. Gud vil hjelpe oss gjennom at vi likedannes Kristus, og når vi velger å ta valg som å tilgi selv når det føles vanskelig ut, så kan vi stole på at Gud vil hjelpe oss å leve i lydighet mot hans ord og bud.

Egen rettferdighet duger ikke

De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet. Derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud. (Rom. 10:3)

Da vi ble frelst visste vi at det ene og alene var et nådesverk. Vår tro på Jesus og hans verk var hva som frelste oss. Vi kunne ikke gjøre oss fortjente til dette, vi kunne ikke bli gode nok til å motta Guds aksept, det var ene og alene nåde. Vår tro på Jesus og hans stedfortredende soning frelste oss.

Så gikk det ei tid og vi kjenner at de ting vi gjør galt brenner i vårt indre, vi vil ikke gjøre det, men uansett hva vi prøver så ender vi opp med å gjøre det. Samvittigheten taler mot oss, Guds ord taler mot oss og våre forventninger taler mot oss. Hvorfor klarer jeg ikke å bryte ut av det onde? Hvorfor gjør jeg hva jeg ikke vil?

Endel legger seg skikkelig hardt i selen for å bryte gamle og negative vaner og tankemønstere. De setter opp et strengt regime rundt seg selv og er påpasselige med å lese nok, be nok, springe på mer enn nok møter, de faster og ber, de strever og vinner fram. De har i egen kraft slitt seg løs fra noe som var dårlig. Men har disse menneskene noe fortrinn innfor Gud?

NEI! Det nytter ikke å komme med tanken om at jeg har kjempet hardt, jeg la bånd på meg i månedsvis, jeg har brutt vanen, Gud må jo se på det som bra og som noe som fortjener en ekstra klapp på skuldra. Jeg fortjener jo en ekstra oppmuntring og påskjønnelse når jeg kjempet og slet slik, gjør jeg ikke?

NEI! Vår egen rettferdighet når aldri opp, den eneste rettferdighet Gud aksepterer er Kristus’. Det nytter ikke å jobbe intenst på sitt gamle jeg for å forme en standhaftig og sterk ny Kristus-skikkelse i våre liv. Både  rettferdiggjørelse og helliggjørelse er et Guds verk. Vårt eget strev legger ingen ting til. De eneste gangene vi kan komme fram foran Gud er når Kristus er vår rettferdighet. Kommer vi med egne prestasjoner, vil det ikke imponere Gud en smule en gang. Kommer vi derimot med Kristi rettferdighet, vil vi ha tilgang til Gud. Det er hva Jesus gjorde som er vår redning. Eneste mulighet vi har til å tre inn i Guds gode og underfulle nåde er ved å erkjenne sannheten, i meg selv finnes det ingen ting godt. Jesus er min rettferdighet.

Kjenner du Gud?

Mine søsken, jeg ønsker av hjertet og ber til Gud at de må bli frelst. For det vitnesbyrdet gir jeg dem at de brenner for Guds sak, men uten virkelig å kjenne ham. De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet. Derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud. (Rom.10:1-3)

Det er mange som kjenner til Gud. Det er de som har hørt og lest om ham, de som har gått på møter og kristne samlinger, de som har vært med i de riktige aktivitetene, de som har sagt og gjort de «riktige» tingene og endel av alle disse kaller seg også kristne.Men kjenner de Gud og hans rettferdighet?

Og dette er spørsmål vi bør stille oss selv:
Prøver vi å gjøre oss rettferdige og gode nok gjennom eget strev og egne gjerninger, eller har vi opplevd Guds underfulle nåde og ikledd oss hans rettferdighet?

Kjenner vi bare til Gud eller kjenner vi Gud personlig?

For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.  Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. (Ef. 2:8-9)

fra A til B

«bil-metafor-uka«
Vi finner en god del lignelser i Bibelen. Noen veldig korte, andre lengre. Fellesnevner er at de er knyttet til mennesker og hverdagshendelser, om noe menneskene rundt Jesus var vel kjent med. I dag er det ikke sau, fisk og jordbruk som er gjengs, men heller teknologi, velferd og kommunikasjon. Denne uka vil vi gå gjennom bibelske prinsipper med utgangspunkt i bilen.

Fra A til B

Det finnes ikke frelse i noen annen (Jesus Kristus), for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved. (Ap.gj.4:12)

Bilen er ett fremkomstmiddel vi benytter oss av for å komme fra ett sted til ett annet, fra A til B. Mens vi for å komme oss rundt har ulike muligheter å velge mellom (bil, buss, sykkel, bein, båt og annet) er det derimot, når det gjelder å komme til himmelen, bare en mulig fremkomstmåte. Gode gjerninger, ett godt liv, gavmildhet og annet holder ikke, selv om det er en utbredt oppfatning at mange vil være i himmelen fordi de var snille og gode. Bibelen er tydelig på at det er bare gjennom å ta imot Jesus som Frelser og Herre at man kan komme til himmelen. Det er mange måter å bli kjent med Jesus på, men Jesus er den eneste måte å komme til himmelen på.