hjerteholdning

av

Fred blant mennesker

Jeg har siden jeg startet å skrive hatt lyst til å ha med et innlegg der jeg minner om at vi må huske dem utenfor vår nærmeste krets, så i dag tar jeg det (siden det går fort mot selve jula).

Det er sikkert de som er skikkelig lei av å høre at vi må huske andre, men det er en påminnelse vi trenger. Det er større uro, bekymring og sårhet i befolkningen denne førjulstida enn på mange år. Flere har det mye vanskeligere, samtidig har mange det helt greit å mere til. Det har alltid vært de som har kjent på det vonde med de store forskjellene, men i år er det flere. Det er vårt ansvar å avhjelpe noe av den nød, ensomhet og sårhet som finnes rundt forbi.

Jesus kom ikke bare for å bringe fred mellom oss og Gud, men også mennesker imellom. Vi glemmer ofte at om vi blir frelst på egenhånd så settes vi inn i et fellesskap. Kristenlivet skal ikke leves individualistisk, alltid i fellesskap. Og som Guds barn er vi kalt til å elske hverandre, ikke kun å bry oss om hverandre. Faderen og Jesus har vist oss hva kjærlighet er, å være villig til å gå uendelig langt for at andre skal få det bedre. Er vi det? Kjærlighet, ser vi det fra Guds side, er den uselviske handling som strekker seg så langt som den må for å avhjelpe et menneskes behov, selv om det koster tårer, strev og liv. Vi trenger ikke gi vårt liv, slik Jesus gjorde, men vi trenger å utfordres på at det å virkelig elske søsknene (og verden) vil koste. Gaver gitt for å dempe dårlig samvittighet vil hjelpe den som får, men den vil ikke falle i god jord hos Gud, for Gud vil vi skal gi av hjertet.

Vi har lov til å ha ekstra god mat og gi gaver til de vi er glade i, men er vi moderate eller tar det helt avgårde? Vi kan ikke alle hjelpe andre gjennom gaver eller økonomisk støtte, og det er greit- det er de som har som har ansvar for å hjelpe en bror eller søster i nød, ikke de som ikke har. Men, de fleste av oss kan på en eller annen måte oppmuntre og være der for andre. Jeg har fått ett par gaver i posten denne uka, og det varmer noe enormt, men det gjorde også julekortene jeg fikk. Begge deler viser at noen tenkte på meg og gav av tid for å si meg det- og det er dyrebart.

Vi må gjøre mer enn å bry oss om andre, vi må elske dem slik Jesus sa vi skulle.
Be Gud minne deg om hvem du kan bringe en oppmuntring eller velsignelse til, og hvordan du skal gjøre det (om det er gjennom gave, økonomisk støtte, et julekort, et besøk eller annet)

Og til deg som lite kan, jeg vet, det kan være sårt å lese slike innlegg fordi du gjerne vil- ja hjertet nesten brister fordi du ikke kan hva du vil (pga helse, økonomi el.a.), men- det er greit at du ikke kan bidra like stort som andre, men gjør hva du kan. Be en bønn og send ei melding å si det, skriv et brev eller et kort, lag en gode-bibelvers-samling å gi (f.eks. 10 håndskrevne kort/smålapper med vers om fred/håp/frykt ikke). Gaven verdsettes ikke utfra hva man ønsker å gjøre men utfra hva man har, og er det vondt å se på mennesket og bare overrekke et brev, legg det i postkassa.

Jeg har hentet fram ett par innlegg fra den andre bloggen som er skrevet ift jul og den ikke helt gledelige delen. Julesårhet som tar for seg den for enkelte ambivalens, og for andre smerte, sorg og tunghet som er i denne tid. (Det innlegget har en liste med lenker til hjelpetelefoner ol. Lenkene funker fortsatt og vil lede til riktige sider, men det er endringer ift klokkeslett oppført)
Må lysglimt treffe ditt hjerte er en julehilsen skrevet spesielt til de som sliter, har det tungt og vanskelig (men som kanskje alle burde lese).

Avslutter med en bønn hentet fra innlegget Må ditt mørke fylles med lys
Hvor det er mørke i ditt liv, må Herrens lys bryte igjennom.
Hvor der er uro i din sjel, må Guds fred synke inn.
Hvor der er bitterhet i ditt hjerte, må Guds nåde hjelpe deg å tilgi.
Hvor der er sår i ditt indre, må Herrens legedom få virke.
Hvor der er uvisshet i dine tanker, må Guds visdom vise vei.
Når du ikke klarer mer, må du vite at du er båret av evige armer,
at Gud er sterk nok for dere begge og må Hans styrke hjelpe deg å både stå støtt og bevege deg videre.
I Jesu dyrebare navn, amen.

av

Lyset skinner i mørket

Noe av det siste jeg leste i Bibelen under dagens lesning var om ny himmel og jord og at natten ikke skal være mer og at vi ikke trenger eksterne lyskilder fordi Herren Gud skal lyse over oss (Åp.22.5). I morgen kommer jeg til, om Gud vil, å starte lesningen med «Dette er ættetavlen til Jesus Kristus» (Matt.1.1). Det interessante med den linjen er ordene på grunnteksten som sier at ‘dette er begynnelsen’ til Jesus Kristus*. Det samme ord som brukes om begynnelsen i Moseboken, brukes om Jesu Kristi begynnelse her. Gud begynte skapelsen ved å si at det skulle bli lys (1.Mos.1.3) , og da Jesus kom inn i verden, kom livets kilde (Sal.36.10) og verdens lys til verden som kjød. Jesus gav seg selv den beskrivelsen, «jeg er verdens lys» og fortsatte med at «Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys». (Joh.8.12)

I Jesaja leser vi at det folk som sitter i mørket ser et stort lys og at over dem som bor i dødsskyggens land, ståler lyset fram (Jes.9.2) og bare litt senere får vi høre at et barn er oss født og en sønn er oss gitt (v6). Så kan jeg ikke unngå å også tenke på hva vi leser i Johannes evangeliet om at ‘det sanne lys som lyser for hvert menneske kom til verden’ (1.9). Og er det ikke ofte her vi stopper? Jesus, verdens lys, det sanne lys, kom til verden. Men fortsettelsen er trist som lite annet; verden kjente ham ikke (v10) og hans egne tok ikke imot ham (v11).

Vanligvis når jeg spiser middag alene så pleier jeg å sette meg med et kryssord eller helst sudoko, men i dag ble den en liturgisk andaktsbok. Det er faste elementer som gjentas hver dag, og da jeg kom til «be denne bønnen som Jesus lærte oss» (=fadervår) ble plutselig øynene helt våte. Det var en forunderlig opplevelse, men jeg kjente bare takknemligheten reiste seg inni meg. Takk Jesus for at du kom og for at du lærer oss. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har bedt om hjelp til å lære å be, og en av de bønner jeg ber fast er Fadervår. Men hva som ble så stort i dag er at Jesus, som kom som sannheten, som lyset, som veien, lærer meg. Vi glemmer ofte at uten Jesus er det nytteløst og håpløst å leve et gudfryktig liv. Jesus kom ikke for å gjøre livene våre bedre, han kom for å frelse oss og for å lære oss hvem Gud er. Han ikke bare er offeret som tilfredsstilte Guds rettferdige vrede, Han er Ordet som viser oss hvem Gud er og hvordan vi skal leve. Han er kilden til all kunnskap, liv og kraft vi trenger.

Om vi på underfullt vis er tatt over i lysets riket og blitt lysets barn, så lever vi fortsatt i en mørk tid der de fleste ikke vil ha noe med Bibelens Gud å gjøre. De kan gjerne si de liker Jesus, men ikke når det kommer til å følge de ord han sa- og da er ordene de hører til ingen nytte for dem. For at Guds Ord skal bringe lys inn i vårt mørke, trenger vi ikke bare å høre dem- men vi må også tro dem og leve etter dem. Og kilden til det liv, den visdom og det lys vi trenger- finner vi kun i Jesus. Vi tror ikke på Jesus før vi ønsker og elsker å følge Hans bud, og også- lengter etter å vokse mer i kunnskap og kjennskap til Ham og Gud (vi har ‘tammere’ perioder, men jeg snakker nå om hovedretningen på våre liv).

Far, takk for at du sendte Jesus til oss, og Jesus, takk for at du frivillig kom. Hjelp meg å se mer av hvem du er, må din sannhet lyse opp mitt indre slik at både mørke tanker svinner hen og jeg kan tydeligere se og forstå sannheten om deg og livet. Og Gud, gi meg de rette ord å dele med de mennesker jeg kommer i kontakt med, slik at de også kan se deg ikke bare som et lite barn i ei krybbe, mens som verdens frelser og det sanne lys og liv. Lær oss din sannhet, og må din sannhet lede hele vårt liv. I Jesu navn, amen.

«Bare han som gav lys i den første skapelsen kan skape lys i den nye skapelsen»
George Swinnock

* genesos er det ordet som står, og det er en form av genesis som bl.a. betyr fødsel, begynnelse, opphav.
Genesis betegner en begynnelse, opprinnelse, og blir også oversatt ‘ættetavle’. I Septuaginta forekommer det som tittel på 1.Mosebok- begynnelsenes bok. Ordet kan også uttrykke noe som er født eller det skapte liv. Kilde: Studiebibelen bind 9. Gresk-norsk leksikon A-Z s270. (Studiebibelen kan leses på sidene til nasjonalbiblioteket fra norske ip-adresser)

av

Hvordan forholder vi oss til Jesus?

Jeg har hver dag gått og sukket til Gud om tanker jeg skal dele. Noen dager kommer det mens jeg leser andaktsbøker, bibel eller systematisk teologi, andre dager så kommer det utover ettermiddagen etter som jeg ber eller tenker over hva jeg har tatt inn. I dag var det liksom tungt- og litt tomt. Kanskje fordi jeg også følte meg slik? Uka startet med to dager omgangssyke for å gå rett over i (til nå) to dager med forkjølelse og feber. Jeg gikk og tenkte på ulike sider med juleevangeliet, men det var liksom ikke noen respons i mitt indre. Det gjorde ikke noe med meg. Og det er skumle saker. Å kunne lese om det fantastiske Jesus har gjort, å kunne gå og tenke over det og kjenne på… ingenting.

Da kveldinga satte inn ble lysene i den 7-arma lysestaken i vinduet så tydelig og tanken; Jesus kom som lys inn vårt mørke slo ned. Takknemligheten reiste seg og jeg kunne ikke annet enn å takke han for at han villig kom til jord for å sone vår straff, rense og sette oss fri- og føre oss inn i fellesskap med seg selv og Gud. For en kjærlighet! Ikke bare fra Jesus, men også Faderen!

Matteus 2.1-12 har fått overskriften vismennene hyller Jesus, men det er mye mer i de få versene enn akkurat det. Vismennene har fulgt stjerna i maaange mil og endelig er de i Jerusalem der de spør seg rundt etter den nye kongen. Dette skaper selvsagt litt oppstyr, for hvilken ny konge? Samtidig så når ryktet om de rare mennene med det merkelige spørsmålet raskt Herodes som tilkaller dem for å få vite mer. Han er absolutt ikke interessert i en utfordrer, men dette skjuler han gjennom å late som om han også vil tilbe. Siden han ikke har peiling på hva de snakker om når det gjelder en jødisk konge tilkaller han sakkyndig ekspertise. Jødiske skriftlærde av ypperste sort kommer inn og de har raskt svaret på de spørsmål som blir stilt. Jo da, de vet selvsagt hvor denne kongen er blitt født, det er i Betlehem! Og de kan fortelle akkurat hvor det står også. Herodes sender vismennene på dør med beskjed om at de må komme tilbake å fortelle hvor denne kongen er å finne og avgårde farer de. Når de finner barnet på morens fang faller de ned på kne og hyller ham, og de overrekker også gaver.

De tre hovedgruppene av hvordan mennesker reagerer på Jesus finner vi i disse få versene. Det er de som ligner vismennene; de tror, de søker og de tilber (kanskje har de ikke alltid den mest fullstendige forståelse, men de handler etter hva de vet). Det er de som likner de skriftlærde, de kjenner Ordet men er likegyldig i forhold til det (de vet best av alle hvor Messias skulle bli født men er absolutt ikke interessert å å reise dit selv- eller i dag; de vet hva Guds Ord sier er riktig og galt, men vil ikke leve etter det). Og det er Herodes-gjengen, de hører, vil ikke ha noe med det og prøver i tillegg å ødelegge det (fiender av både Jesus, Gud, det bibelske budskap og de som står på Ordet).

For mange er advent og jul fylt med mange tradisjoner både når det gjelder tekster de hører og sanger de synger, og dette er farlig hvis vi ikke er bevisste. Det kan fort bli noe vi gjør litt automatisk, og selv om det gleder oss er det mer fordi det er tradisjon enn at det er fellesskap med Jesus. Som stjerna ledet vismennene til Jesus må vi huske at julens budskap og sanger må ta oss til Jesus og føre til tilbedelsesoffer; det er i Jesus vi har alt.

Og en liten ettertanke med bønn;
Vi kjenner alle mennesker i de ulike kategoriene, og vi vil møte mennesker lik dem alle i tiden som kommer, ber vi Gud om å hjelpe oss til å være lys inn i deres hverdag utfra hva Han vet de trenger å høre fra oss eller se i våre liv? Gud hjelp oss å være vitner om din store kjærlighet og nåde mot oss i Kristus Jesus for alle dem vi møter. I Jesu Navn, amen.

av

En god uperfekt advent til deg

Tiden vi er inne i og dagene som alt bygger seg opp mot, er for mange gode dager og tider, men ikke for alle. Hva gjør vi når vi føler vi «sklir ut» og ikke har balansen? Min oppfordring til oss i dag er å holde fast i Ham som bærer hele verden og også, å hjelpe andre.

Alle har vi opplevd å gå på usikkert underlag for så å skli og miste balansen. Tanken «Å nei! Nå går det galt» flyr gjennom hodet mens vi prøver å gjenvinne balansen der vi seiler nedover det isete underlaget i uelegant andedans. Det går også ann å miste balansen uten å være på ustødig underlag og dette er kanskje enda verre? Når vi opplever at tanker og hjerte ikke finner en god og rolig balanse, men strever med frustrasjon, håpløshet, angst og annet. Vi merker underlaget forsvinne bort og vi kaver for å prøve å holde balansen. Noen ganger finner vi noe å gripe tak i som hjelper oss raskt på beina igjen, som en god venns omsorg og råd, som et ord fra Herren eller annet. Men det er tider der vi ikke har dette å klynge oss til og faller. Problemene tårner seg opp og vi finner verken styrke til å reise oss eller balanse til å holde oss på beina.

Det er vondt. Og slik ei tid er det mange opplever nå. Det er mennesker som ser med tristhet og mørke på dagene vi går inn i, de er fulle av uro, mindreverdighetsfølelse, utenforskap og andre lignende følelser. Noen har mistet en av sine kjære i løpet av året som gikk og gruer seg for første høytid uten denne, for andre er tapet skjedd for år tilbake, men sorgen, savnet og alt det såre kommer likevel tilbake. Andre har neste ikke til mat og må høre på andres kjøpeplaner og aktivitetsplaner. Noen vet at denne jula skal jeg være uten mine, det var den andre forelderen sin tur. For ikke å glemme de som gruer seg pga ugreie familieforhold, foreldre/families alkohol- og rusmisbruk og annet. Det er kanskje ei god tid for mange, men ikke for alle.

Vi som sliter med kroniske sykdommer har også våre egne kamper å kjempe. F.eks. å ikke kunne delta som vi ønsker, begrenset kjøpekraft, smerter som overskygger forventningen og mye annet. Det er ei tid med blandede følelser for mange av oss. Men hva skal vi gjøre da? Vi kan ikke bare la tristhet og motløshet sige inn og ta over, kan vi? I Salme 94: 17-19 er det noen nydelige vers som er til trøst for meg i slike tider: “Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land. Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.”

Vi glemmer ofte at den tid vi går i møte er for å feire at den perfekte kom ned til oss skadeskutte sjeler for å skinne sitt lys i vårt mørke. Jesus kom fordi vi ikke klarer, fordi vi ikke er perfekte, fordi vi har smerter og sorg, fordi han vil hjelpe oss. Jesus kom fordi han elsker oss og Guds ønske er fellesskap med oss. Den tiden er det vi er inne i og går i møte. Vi må ikke la stress, mas og oppgaver ta over for den viktige hjertegranskningen, forventningen og fellesskapet. Vi må ikke la kjøpekalas ta over for det å gi og hjelpe de som trenger det mest. Vi må ikke glemme at for de fleste er tid mer betydningsfullt enn penger.

Derfor er oppfordringen til meg og deg.
* Husk at Gud ikke trekker seg bort fra våre vonde tanker og følelser, men kommer nær med omsorg og hjelp.
* Husk at viktigere enn dine penger og gaver er din tid og omsorg.
* Husk viktigheten av å hjelpe og gi til dem som trenger det og ikke bare dem som forventer det.
* Viktigere enn å vise din omsorg med håndfaste gaver, er det å vise Guds hjertelag og kjærlighet overfor andre.

Det er ikke så farlig om vi ikke får alt til slik vi ønsker, så lenge hva vi gjør er viktig og hjertenært.
Med ønske om en god og uperfekt adventstid til deg og dine kjære.

av

Forberedelsestiden er nå

En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! (Jes. 40:3)

Jeg vet enkelte lager lister over alt mulig de skal gjøre, slik er ikke jeg. Selv om jeg ikke har en skrevet liste over hva jeg skal gjøre framover, så har jeg likevel brukt krefter og tid på å finne ut av det.

“Har lyst til”-listen er lang, “burde gjøre”-listen endel kortere og den siste , “kan klare”-listen, er kortest. Det er mye jeg kunne tenkt meg å gjøre, både alene og sammen med guttene, men når jeg er tappet for krefter er selv slike koselige aktiviteter for mye og da er det ikke verdt det. Derfor har jeg plukket ut noen få ting jeg skal krefter og tid til å gjøre sammen med guttene, resten må bare være.

Det viktigst for meg er at vi har tid og mulighet til å snakke mye og å gjøre noen få ting sammen. Snakke om advent og jul og så knytte tråder til hvordan vi kan leve ut dette budskapet i hverdagen. Det å muliggjøre praktisk tro er for meg viktigere enn glitter og stas. Å gjøre noen få ting som skaper “oss-følelsen” er viktigere enn å farte rundt på alt mulig av aktiviteter som stresser og sliter oss ut.

Å leve med en kropp som er så begrenset som min er, hjelper meg faktisk å holde fokus på hva som er viktigst. Viktigere enn 7 sorter er det å snakke om å gi. Viktigere enn skinnende rent hus er det å lage gaver sammen. Viktigere enn meterlange ønskelister er tiden vi bruker på å finne ut hvem vi skal hjelpe i år. Kroppen tillater meg ikke å gjøre så veldig mye og nettopp det hjelper meg å bli bevart i avhengigheten til Gud og også å rydde rom og tid for ham i hverdagen.

Å klargjøre hus, pakker og kaker er ikke galt i seg selv, noe det å glede seg over aktiviteter og å ha mange planer heller ikke er, så lenge vi ikke lar disse praktiske og synlige tingene bli det viktigste. Viktigere enn disse tingene er den forberedelsen som skjer i hjertene og det fellesskap vi deler med Gud og hverandre.

Velger vi å gjøre mange ting i adventstiden så legger vi endel steiner i veien for vårt hjerteforhold med Gud. Vi gjør det vanskeligere for oss selv å kunne sette oss ned og bruke tid med Gud og la han få skinne sitt lys inn i våre hjerter å hjelpe oss å forberede dette. Ingen av oss vet hvor mange dager vi har igjen her på jord. Derfor burde det være viktigere for oss å vite at våre hjerter er klare for å møte vår Herre og frelser enn at våre hjem alltid er skinnende rene. Nå, i dag, er alltid den rette tid for å forberede sitt hjerte, aldri i morgen (for vi vet ikke om morgendagen kommer).

“Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer” står det i ordspråkene, og det gjelder også nå i hva som for mange er den travleste tiden av året. Ikke bli så opptatt av de ytre og synlige tingene at du glemmer det viktigste, å bruke tid med Gud og å være i hans nærhet.

*******

Dagens gave i adventskalenderen på den andre bloggen er en 5-pk med hekla gullstjerner. Ønsker du å delta kan du trykke HER, og så kommer du til en side med bilde og påmeldingsskjema (du må ikke like, dele, følge eller noe slikt- kun oppgi at du er med i trekning ved å gi beskjed)