livsførsel

av

En sann bibelsk omvendelse

Hvordan kan vi vite at noen virkelig er blitt frelst? Er det tegn på sann omvendelse som vi kan se etter eller må vi bare ta andre på deres ord? Dette er viktige ting å tenke over siden vi lever i en tid der mange som kaller seg kristne faktisk ikke er født på ny. De har ikke tatt imot den frelsende troen, de er ikke født på ny av Ånden. Som jeg har skrevet tidligere: Det å ha bedt en frelsesbønn, å gjenta noen ord etter noen andre, betyr ikke at du er frelst. Frelsen er ikke en viljeshandling eller følelseshandling vi mennesker utfører, det er Guds verk fra ende til annen som vi bøyer kne for og aksepterer.

Jeg satt og leste i Lukas her om dagen og kom til historien om Sakkeus og plutselig gikk lyset opp for meg: Sakkeus kjente virkelig til loven. Det står ved loven lærer vi synden å kjenne (Rom. 3:19-20), at det er loven som viser oss at vi alle kommer veldig til kort når det gjelder å leve de hellige og syndfrie livene som kreves for at vi kan tre inn i Guds nærhet (Rom. 3:23). Dette hadde tydeligvis jobbet i Sakkeus, for han hadde en sterk lengsel etter å se Jesus. Loven hadde viste ham at han var en synder verdig Guds vrede og dom, men han hadde også hørt ordene om at Jesus forkynte riket, at han var Davids sønn og at han tilgav synder. Så derfor gjorde Sakkeus hva han kunne for å se Jesus. Om Sakkeus var bevisst sin syndige tilstand før han klatret opp i treet, eller om han ble det da Jesus snakket til ham, skal jeg ikke si med sikkerhet. Kanskje opplevde han som Natanael (Joh. 1:48) å være kjent og sett i det innerste da Jesus sa hans navn. Jesus visste hvem han var, uten at noen sa noe! Dette kan ha utløst en forståelse av at Jesus er mer enn et menneske, akkurat slik han hadde hørt, og han kan ha blitt overbevist der og da. Uansett ser vi at Sakkeus blir møtt med nåde og velvilje fra Jesus. Jesus sier at han skal ta inn hos Sakkeus og skaper med det stor misnøye hos mennesker rundt seg, for Sakkeus var tross alt en stor synder, og så skal Jesus gå inn til ham?!

Jesus visste selvsagt at Sakkeus var en synder, men han viste med sin handling at der det er en tydelig og klar gudslengsel, der er ikke han avvisende. Jesus kom tross alt ikke for de friske, men for de syke, og den viktigste legedom et menneske kan motta er frelsen, å bli tilgitt og renset. Jesus så hjertet og visste at dette var en mann med et hjerte som lengtet etter tilgivelse og fellesskap med Gud. Som Jesus selv sier litt senere: «For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt». (Luk. 19:10)

Sakkeus står fram og sier noe litt forunderlig når Jesus er i hans hus: Herre, jeg gir halvparten av hva jeg eier til de fattige og har jeg presset penger av noen skal jeg gi firedobbelt tilbake! «Jesus sier da til ham: I dag er frelse blitt dette hus til del, siden også han er en Abrahams sønn». (Luk. 19:9)

Det er her jeg fikk tanken om at Sakkeus kjente loven, samtidig som vi virkelig ser at han er blitt «en ny skapning». Loven sier at har du tatt noe urettmessig fra andre skal du legge til 1/5 når du selv tar initiativ til å det levere tilbake, men Sakkeus sier han vil gi firedobbelt tilbake, og dette er straffen som loven setter på dem som blir tatt for tyveri av f.eks. andres dyr. Sakkeus gir med dette opp hele sin rikdom, halvparten til de fattige og så i overflod til de han har røvet fra. Dette står i skarp kontrast til den rike unge mannen som vi leser om litt tidligere i Lukas, som ikke ville gi slipp på sin rikdom. Det er liten tvil om at Sakkeus er blitt «en ny mann»!

Enkelte tegn på omvendelse som vi finner i denne teksten og ellers i NT:
«Ny skapning» og «født på ny av Ånden» er livsforvandlende øyeblikk og hendelser som vil føre til endring i menneskers liv, hvis ingen ting forandres, kan man faktisk stille spørsmål ved ektheten av omvendelsen.

  • Ånden vil skape en lengsel i den troende etter å bli bedre kjent med Gud. Å vokse i kunnskap og kjennskap til Herren, nåden, frelsen og alt annet, vil være en lengsel som driver den nye troende til å søke Herren. Og hva bedre sted å bli bedre kjent med Gud enn å lese de ord han har gitt oss? Endel sier de elsker Jesus så mye, men de åpner aldri opp Bibelen for å bli bedre kjent med ham, hvor mye elsker de ham egentlig?
  • En voksende grad av helliggjørelse vil ta sted. Dette er en naturlig følge av å bli født på ny og å vokse i kunnskap og kjennskap til Herren. Så la oss huske at dette foregår både i forskjellig tempo og på forskjellige områder for den enkelte, men det skal være en større grad av hellighet i en troendes liv etter som tiden går. Dette betyr både å vende seg bort fra de gale ting man har gjort og å begynne å gjøre andre og gode ting. Det betyr også en endring i vårt indre menneske og at vi likedannes Kristus mer og mer etter som årene går.
  • Lydighet mot Guds Ord og Guds ledelse og tiltale.
  • Kjærlighet til Gud som fører til kjærlighet overfor andre mennesker. Vi lever ikke lenger først og fremst for oss selv, men for Gud og andre.
***
Fordypningskilder jeg har brukt utover Guds ord er denne gangen:
– ESV StudyBible  (Crossway 2008),
– Norsk Studiebibel (Bibelforlaget 1998) og
– Studiebibelen bind II (Illustrert Bibelleksikon 1978)

 

av

Forberedelsestiden er nå

En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! (Jes. 40:3)

Jeg vet enkelte lager lister over alt mulig de skal gjøre, slik er ikke jeg. Selv om jeg ikke har en skrevet liste over hva jeg skal gjøre framover, så har jeg likevel brukt krefter og tid på å finne ut av det.

“Har lyst til”-listen er lang, “burde gjøre”-listen endel kortere og den siste , “kan klare”-listen, er kortest. Det er mye jeg kunne tenkt meg å gjøre, både alene og sammen med guttene, men når jeg er tappet for krefter er selv slike koselige aktiviteter for mye og da er det ikke verdt det. Derfor har jeg plukket ut noen få ting jeg skal krefter og tid til å gjøre sammen med guttene, resten må bare være.

Det viktigst for meg er at vi har tid og mulighet til å snakke mye og å gjøre noen få ting sammen. Snakke om advent og jul og så knytte tråder til hvordan vi kan leve ut dette budskapet i hverdagen. Det å muliggjøre praktisk tro er for meg viktigere enn glitter og stas. Å gjøre noen få ting som skaper “oss-følelsen” er viktigere enn å farte rundt på alt mulig av aktiviteter som stresser og sliter oss ut.

Å leve med en kropp som er så begrenset som min er, hjelper meg faktisk å holde fokus på hva som er viktigst. Viktigere enn 7 sorter er det å snakke om å gi. Viktigere enn skinnende rent hus er det å lage gaver sammen. Viktigere enn meterlange ønskelister er tiden vi bruker på å finne ut hvem vi skal hjelpe i år. Kroppen tillater meg ikke å gjøre så veldig mye og nettopp det hjelper meg å bli bevart i avhengigheten til Gud og også å rydde rom og tid for ham i hverdagen.

Å klargjøre hus, pakker og kaker er ikke galt i seg selv, noe det å glede seg over aktiviteter og å ha mange planer heller ikke er, så lenge vi ikke lar disse praktiske og synlige tingene bli det viktigste. Viktigere enn disse tingene er den forberedelsen som skjer i hjertene og det fellesskap vi deler med Gud og hverandre.

Velger vi å gjøre mange ting i adventstiden så legger vi endel steiner i veien for vårt hjerteforhold med Gud. Vi gjør det vanskeligere for oss selv å kunne sette oss ned og bruke tid med Gud og la han få skinne sitt lys inn i våre hjerter å hjelpe oss å forberede dette. Ingen av oss vet hvor mange dager vi har igjen her på jord. Derfor burde det være viktigere for oss å vite at våre hjerter er klare for å møte vår Herre og frelser enn at våre hjem alltid er skinnende rene. Nå, i dag, er alltid den rette tid for å forberede sitt hjerte, aldri i morgen (for vi vet ikke om morgendagen kommer).

“Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer” står det i ordspråkene, og det gjelder også nå i hva som for mange er den travleste tiden av året. Ikke bli så opptatt av de ytre og synlige tingene at du glemmer det viktigste, å bruke tid med Gud og å være i hans nærhet.

*******

Dagens gave i adventskalenderen på den andre bloggen er en 5-pk med hekla gullstjerner. Ønsker du å delta kan du trykke HER, og så kommer du til en side med bilde og påmeldingsskjema (du må ikke like, dele, følge eller noe slikt- kun oppgi at du er med i trekning ved å gi beskjed)

av

Forberedelsestiden er nå

En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! (Jes. 40:3)

Jeg vet enkelte lager lister over alt mulig de skal gjøre, slik er ikke jeg. Selv om jeg ikke har en skrevet liste over hva jeg skal gjøre framover, så har jeg likevel brukt krefter og tid på å finne ut av det.

“Har lyst til”-listen er lang, “burde gjøre”-listen endel kortere og den siste , “kan klare”-listen, er kortest. Det er mye jeg kunne tenkt meg å gjøre, både alene og sammen med guttene, men når jeg er tappet for krefter er selv slike koselige aktiviteter for mye og da er det ikke verdt det. Derfor har jeg plukket ut noen få ting jeg skal krefter og tid til å gjøre sammen med guttene, resten må bare være.

Det viktigst for meg er at vi har tid og mulighet til å snakke mye og å gjøre noen få ting sammen. Snakke om advent og jul og så knytte tråder til hvordan vi kan leve ut dette budskapet i hverdagen. Det å muliggjøre praktisk tro er for meg viktigere enn glitter og stas. Å gjøre noen få ting som skaper “oss-følelsen” er viktigere enn å farte rundt på alt mulig av aktiviteter som stresser og sliter oss ut.

Å leve med en kropp som er så begrenset som min er, hjelper meg faktisk å holde fokus på hva som er viktigst. Viktigere enn 7 sorter er det å snakke om å gi. Viktigere enn skinnende rent hus er det å lage gaver sammen. Viktigere enn meterlange ønskelister er tiden vi bruker på å finne ut hvem vi skal hjelpe i år. Kroppen tillater meg ikke å gjøre så veldig mye og nettopp det hjelper meg å bli bevart i avhengigheten til Gud og også å rydde rom og tid for ham i hverdagen.

Å klargjøre hus, pakker og kaker er ikke galt i seg selv, noe det å glede seg over aktiviteter og å ha mange planer heller ikke er, så lenge vi ikke lar disse praktiske og synlige tingene bli det viktigste. Viktigere enn disse tingene er den forberedelsen som skjer i hjertene og det fellesskap vi deler med Gud og hverandre.

Velger vi å gjøre mange ting i adventstiden så legger vi endel steiner i veien for vårt hjerteforhold med Gud. Vi gjør det vanskeligere for oss selv å kunne sette oss ned og bruke tid med Gud og la han få skinne sitt lys inn i våre hjerter å hjelpe oss å forberede dette. Ingen av oss vet hvor mange dager vi har igjen her på jord. Derfor burde det være viktigere for oss å vite at våre hjerter er klare for å møte vår Herre og frelser enn at våre hjem alltid er skinnende rene. Nå, i dag, er alltid den rette tid for å forberede sitt hjerte, aldri i morgen (for vi vet ikke om morgendagen kommer).

“Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer” står det i ordspråkene, og det gjelder også nå i hva som for mange er den travleste tiden av året. Ikke bli så opptatt av de ytre og synlige tingene at du glemmer det viktigste, å bruke tid med Gud og å være i hans nærhet.

*******

Da har jeg fått beskjed om at den trykte utgaven av adventsheftet «Ett ord for dagen – i adventstiden» er i anmarsj. De som har lyst på et eksemplar kan skrive navn og adresse i kontaktskjemaet under. Bare for å presisere, dere får dem. Dere skal ikke betale for verken hefte eller porto, det er en gave. PS! Jeg sender over hele verden, så selv om du bor utenfor Norge er det bare å skrive seg opp.

Ellers er vi godt i gang med adventskalender på den andre bloggen. Fram til kl 18 i dag (tirsdag) kan dere skrive dere opp på gaven for 1. des. og fram til kl. 18 onsdag på gaven til 2. des.

 

av

Djevelen fikk meg til å gjøre det!

Derfor skal du ikke lenger leve etter menneskelige lyster, men etter Guds vilje den tiden du har igjen å leve i kroppen. (1. Pet. 4:2)

Jeg vet ikke hvorfor, men linja i tittelen har runget i hodet mitt i flere dager nå. Jeg synes det er litt merkelig for jeg har ikke hørt den unnskyldningen for å bortforklare synd på en stund. Men den er ekte, jeg har lest og hørt den flere ganger tidligere.

La oss bare slå fast med en gang, djevelen kan ikke få deg til å synde. Han prøver så godt han kan med å lokke deg og friste deg, men han har ikke makt til å få deg til å synde. Det valget står fullt og helt på deg, og derfor er det også viktig at du tar ansvar for din synd og også konsekvensene det medfører. Det nytter ikke å legge egen skyld på andre mennesker eller djevelen, det er like dumt som å si at «det var ikke jeg som feis» når stanken står rundt deg.

Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar. (1. Jak. 1:14)

Det er våre lyster, de ting vi begjærer, som fører oss til fall. Våre hjerter er fulle av ting vi har lyst på og har lyst til å gjøre. Noen mener det er greit å snike til seg penger på jobb fordi lønna er dårlig, andre mener at sex utenfor ekteskap er greit fordi det føles godt ut. Noen mener det er ikke galt å ha lyst på nye ting, fordi alle andre har dem jo. Vi vil ha mer, ha flottere, ha bedre. Vi vil ha lykke, suksess og enkle dager. Vi vil ha glitter og stas. Det er lyster som Bibelen tydelig sier er i uoverenstemmelse med Gud og ikke fra ham.

For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden. (1. Joh. 2:16)

Vi har fått den nåde og hjelp vi trenger til å stå som mer enn overvinnere. Vi har i Guds nåde hjelp til å overvinne de ting i oss som ikke er av Gud. En av nådens oppgave er faktisk å oppdra oss, å hjelpe oss å vende oss bort fra verdens tomhet og lystene som lokker og drar.

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, (Tit. 2:11-12, egen uthevelse)

Jesus ble fristet av djevelen men han falt ikke, og har du tenkt på hvorfor? Var det fordi han var sterkere enn oss? Var det fordi han var både Gud og menneske? Var det fordi djevelen ikke prøvde hardt nok? Jesus falt ikke fordi hans hjerte var vendt mpt Far og å gjøre Fars vilje. Han hadde ikke et hjerte som var fylt med menneskelige og verdslige lyster, han hadde et hjerte som var fylt med ønsket om å gjøre Fars vilje.

Også vi må vende oss bort fra de menneskelige og verdslige lystene, vi må legge dem ned ved korset hver gang de reiser seg i oss og ønsker å styre oss i en retning som ikke er Gud til ære og behag. Vi må innrette våre tanker etter det som er der oppe og ikke la oss dras inn av alt vi ser, hører og opplever i denne verden. Vi skal regne oss som døde for synden, for lysten og for verden, men som levende i og for Gud.

La altså ikke synden herske i den dødelige kroppen deres, så dere følger kroppens lyster. Og still ikke lemmene deres til tjeneste for synden, som våpen for urett. Men still dere selv og lemmene deres til tjeneste for Gud, som våpen for det som er rett. For dere var døde, men er blitt levende. (Rom. 6:12-13)

av

Anerkjenn andre!

Jeg fikk meg ett par slag i ansiktet her om dagen, vel,egentlig var de slag i hjertet. De fortalte meg at jeg ikke dugde til all verdens og at jeg bare kunne sitte der alene på tua. Heldigvis for meg kom det også ett par gode oppmuntringer den dagen. Jeg fikk skryt som tok noe av brodden av det såre.

Det er så lett å kommentere hva vi synes ikke er bra, godt nok, riktig og annet. Men hvorfor er det så vanskelig å si hva som er bra?

Bibelen oppfordrer oss stadig til å si gode ord, til å oppmuntre hverandre, til å styrke hverandre. Som kristne burde vi derfor være ekstra påpasselige med hvilke ord vi bruker, våre ord viser hva vi lar råde i hjertet. Vi kan enten rive ned eller bygge opp, og vi er ikke kalt til å rive ned mennesker.

Det er enkelte mennesker som har en spesiell gave i å se og anerkjenne både mennesker og det gode. Det er en uvanlig blanding av godhet og oppmuntring i dem og de gjør at man føler seg vel, får nytt mot og blir takknemlig. De har en nådegave fra Herren og virker på en spesiell måte i oppmuntring. Vi er ikke alle slik og heller har ikke alle den nådegaven, men selv om enkelte er «mestere» i dette, betyr det ikke at vi andre slipper unna. Vi skal alle oppmuntre og anerkjenne, vi skal alle bygge opp, vi skal alle gi støtte og omsorg.

Bruk ordene dine med omhu, du kan ikke ta dem tilbake.

Men vi som hører dagen til, skal være edru, kledd med tro og kjærlighet som brynje og med håpet om frelse som hjelm.  For Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus. Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover. Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør. (1. Tess. 5:8-11)