Uansett hvem du er vil Jesus ta imot deg

Heisann godtfolk!
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive 2-3 nye innlegg denne uka, men i går kveld kom jeg over en serie innlegg som jeg ikke husket og begynte å lese. Det ble en av de gangene jeg satt og leste og tenkte: Hæ?! Har jeg skrevet dette? Så, de innleggene var av det slag at jeg ønsker å ta en reprise på dem og det blir det denne uken. De er også blitt samlet på temasiden under tittel På vandring fra bønnerop til bønnesvar hvis du ikke vil vente men lese alt nå. Alle innlegg postet første gang i sep 2013

For Gud gjør ikke forskjell på folk. (Rom. 2:11)

Denne uken kommer vi til å holde oss i historien om Jairus og hans dødssyke datter. Denne er flettet sammen med historien om kvinnen som kommer opp bakfra, rører ved Jesus’ kappekant og blir helbredet. Jeg har brukt denne historien tidligere også, da i en serie som het Guds løfter holder- mirakelet vil komme. Historien finner vi i Lukas 8 og Markus 5. Vi kommer innom endel av de samme punkter som forrige gang, men med litt ny vinkling.

Jairus er en fornem og vel respektert mann. Han har posisjon i samfunnet og han vet at hva han holder på å gjøre kommer til å koste. De ledende religøse ledere hadde allerede tatt avstand fra Jesus og de som gikk til ham ble ikke sett på med milde øyne. Jairus visste dette, så han må ha fått en åpenbaring om at Jesus var Guds sønn og at han var den frelser og forløser folket ventet på. Hvorfor skulle han ellers være villig til å gi opp så mye? Samtidig med dette, bar han på en stor nød og sorg i hjertet sitt. Hans datter er alvorlig syk og han trenger overnaturlig hjelp. I denne settingen ser vi Jairus komme til Jesus. Det forunderlige er at han faller ned på kne foran Jesus, han er ikke redd for å vise verken sin nød eller sin anerkjennelse av hvem Jesus er. Jairus vet at dette er en mann full av medfølelse og kraft, han vet at denne mann er verdt lov og pris, og på tross av konsekvenser bringer han begge deler fram for Jesus. Det er en tillit i bunn av det hele, Jairus vet at Jesus kan hjelpe og at han vil hjelpe.

Kvinnen som kommer opp bakfra har en helt annen historie. Hun er utstøtt og sett ned på, hun er den folk krysser gata for å unngår og hun er ikke del i noe fellesskap. Hun får ikke delta i synagogen og ingen vil ha henne med på ting. Hun er uren, hun er utstøtt, forkastet av mennesker og sett ned på. Og alt dette fordi hun er syk og uansett hvor mye hun har prøvd, blir hun ikke blitt frisk. Det er en nød og et skrik i hennes hjerte, «bare jeg får røre ved kappen hans, så blir jeg frisk». Også denne kvinnen har en forståelse av at Jesus er mer enn et vanlig menneske, slik Jairus også har, men hun har en helt annen livshistorie og livssituasjon enn Jairus og hans familie.

Jesus tok imot begge, Jesus så begge, Jesus hørte på dem begge, Jesus viste medfølelse med begge. Jesus hjalp begge.

Uansett hvem du er og hvor i livet du er, om du har det godt og mangler ingen ting- slik Jairus gjorde- eller om du er utstøtt, alene og i dypt mørke- slik kvinnen var- Jesus vil ta imot deg. Jesus tar imot alle som kommer til ham i tro.

For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. (Gal. 3:26)

Uansett hvem du er vil Jesus ta imot deg

For Gud gjør ikke forskjell på folk. (Rom. 2:11)

Denne uken kommer vi til å holde oss i historien om Jairus og hans dødssyke datter. Denne er flettet sammen med historien om kvinnen som kommer opp bakfra, rører ved Jesus’ kappekant og blir helbredet. Jeg har brukt denne historien tidligere også, da i en serie som het Guds løfter holder- mirakelet vil komme. Historien finner vi i Lukas 8 og Markus 5. Vi kommer innom endel av de samme punkter som forrige gang, men med litt ny vinkling.

Jairus er en fornem og vel respektert mann. Han har posisjon i samfunnet og han vet at hva han holder på å gjøre kommer til å koste. De ledende religøse ledere hadde allerede tatt avstand fra Jesus og de som gikk til ham ble ikke sett på med milde øyne. Jairus visste dette, så han må ha fått en åpenbaring om at Jesus var Guds sønn og at han var den frelser og forløser folket ventet på. Hvorfor skulle han ellers være villig til å gi opp så mye? Samtidig med dette, bar han på en stor nød og sorg i hjertet sitt. Hans datter er alvorlig syk og han trenger overnaturlig hjelp. I denne settingen ser vi Jairus komme til Jesus. Det forunderlige er at han faller ned på kne foran Jesus, han er ikke redd for å vise verken sin nød eller sin anerkjennelse av hvem Jesus er. Jairus vet at dette er en mann full av medfølelse og kraft, han vet at denne mann er verdt lov og pris, og på tross av konsekvenser bringer han begge deler fram for Jesus. Det er en tillit i bunn av det hele, Jairus vet at Jesus kan hjelpe og at han vil hjelpe.

Kvinnen som kommer opp bakfra har en helt annen historie. Hun er utstøtt og sett ned på, hun er den folk krysser gata for å unngår og hun er ikke del i noe fellesskap. Hun får ikke delta i synagogen og ingen vil ha henne med på ting. Hun er uren, hun er utstøtt, forkastet av mennesker og sett ned på. Og alt dette fordi hun er syk og uansett hvor mye hun har prøvd, blir hun ikke blitt frisk. Det er en nød og et skrik i hennes hjerte, «bare jeg får røre ved kappen hans, så blir jeg frisk». Også denne kvinnen har en forståelse av at Jesus er mer enn et vanlig menneske, slik Jairus også har, men hun har en helt annen livshistorie og livssituasjon enn Jairus og hans familie.

Jesus tok imot begge, Jesus så begge, Jesus hørte på dem begge, Jesus viste medfølelse med begge. Jesus hjalp begge.

Uansett hvem du er og hvor i livet du er, om du har det godt og mangler ingen ting- slik Jairus gjorde- eller om du er utstøtt, alene og i dypt mørke- slik kvinnen var- Jesus vil ta imot deg. Jesus tar imot alle som kommer til ham i tro.

For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. (Gal. 3:26)

Kjemp den gode strid

Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet. (Gal. 5:13)

En handletur her om dagen inkluderte bl.a. et kort besøk innom en møbelkjede. Jeg hadde aldri kikket rundt i akkurat denne butikken og tok en runde. Jeg blir stående å lese på en dørmatte før jeg hoderistende går videre med kommentaren: «Den der kommer aldri inn i mitt hus» til venninnen som er med. Oversatt til norsk stod det: «Hvor mye kan jeg slippe unna med og fortsatt komme til himmelen?».

Har du hatt den tanken? Eller har du kanskje hørt andre si ting som dette? Det er ikke så farlig, Gud forstår at jeg ikke klarer, Gud er jo god, Gud er nådig, Gud tilgir jo alt, det er ikke så nøye, jeg er jo frelst likevel, jeg er jo bare et menneske.

Det er mye vi ikke klarer i egen kraft og en av de tingene er å leve gudfryktig og i stadig helliggjørelse. Vi trenger Guds hjelp for å stå sterkt i troen, vi trenger at Gud gjør sitt verk både i oss og gjennom oss. Men det at vi ikke kan selv er ingen unnskyldning for å ikke gi og gjøre vårt beste. Vi skal ikke slite oss ut med egenstrev, men vi må ta opp kampen mot det som ikke er av det gode. Vi må ta de riktige valgene og ikke bare unnskylde oss med at «jeg følte ikke for det og Gud vil forstå».

Jeg tror ikke Gud forstår at vi må gjøre ting vi vet strider mot hans ord. Hvorfor skulle han forstå? Han har jo gitt oss tilgang på alt vi trenger for å stå som overvinnere? Han har gitt sin egen sønn for at vi skulle kunne vandre i nært fellesskap med ham. Han har noe mye bedre for oss enn hva vi i enkelte øyeblikk føler for fordi vi ikke vet om vi vil kjempe den gode strid. Jeg tror faktisk ikke Gud forstår, jeg tror han blir såret og lei seg, og frustrert over at vi velger egne veier og lyster når han har så utrolig mye godt og bedre lagt klart for oss.

Nåden er ikke en unnskyldning for å ikke kjempe, den er kraften til å vinne kampen. Heb. 4:16 sier: La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.

Til ettertanke: Bruker du unnskyldninger som egen svakhet og lyster som (bort)forklaring på hvorfor du ikke kjemper den gode strid?

Gud har ikke glemt deg

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen. (Gal. 6:9-10)

Du omsorgsfulle medmenneske, du stødige medvandrer, du trofaste tjener, Gud har ikke glemt deg!

Du har i årevis gitt så mye av deg selv til andre mennesker. Du tenker sjeldent på hva du selv kunne trengt, fordi det er andre som har større behov enn deg. Du har trofast elsket, støttet og hjulpet andre, men opplever at det kommer lite tilbake til deg. Kanskje en takk og en klem en gang inni mellom, men ellers er det stille. Ingen uventede blomster, ingen som spør hvordan du egentlig har det, ingen som tilbyr hjelp, ingen ting.

Du gjør alt det rette og du lever ikke i synd, men like vel føles det som Gud har forlatt deg. Du strever og kjemper for å gi ditt beste, være ditt beste og alltid leve i overensstemmelse med Guds ord. Men kampen er tung og ensom og du begynner å bli sliten og litt lei av å vente på å se Guds løfter komme igjennom for deg også. Du vet innerst inne at Gud ikke har forlatt deg, men du føler han har glemt deg, at du er puttet i en skuff som er blitt lukket igjen. Og du tenker: Hvorfor opplever jeg ikke Guds velsignelser over mitt liv? Hvorfor gir og gir og gir jeg og får lite tilbake? Du strever litt med frustrasjon og motløshet for tiden, for du kunne trengt en klem og en klapp på skuldra, du kunne trengt en liten oppmuntring. Men ingen gir deg det… Du føler deg glemt av mennesker og av Gud.

Min venn, du dyrebare, du Herrens trofaste tjener, gi ikke opp! Din tid vil komme! Gud har ikke glemt deg, han har ikke glemt din trofaste tjeneste. Han har sett din godhet og kjærlighet, han har sett og verdsetter din oppofrelse og din hjerteholdning, Gud ser deg og hans løfter vil bli virkelige for deg også, gi bare ikke opp. Fortsett med din trofaste tjeneste, fortsett i din daglige overgivelse, Gud ser deg og han vil sende godt din vei også.

Du omsorgsfulle medmenneske, du stødige medvandrer, du trofaste tjener, Gud har ikke glemt deg!

For Gud er ikke urettferdig så han glemmer det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å tjene de hellige, nå som før. Vi ønsker bare at hver og en av dere helt til det siste må vise like stor iver etter å bevare håpets fulle overbevisning. (Heb. 6:10-11)

Neste måltid blir servert onsdag 17. juli rundt soloppgang.
PS! Lenge siden du har laget en takkeliste over alt du er glad for og takknemlig over?

Hvem behage?

Nei, Gud selv har prøvet oss og betrodd oss evangeliet. Derfor taler vi som vi gjør, ikke for å gjøre mennesker tilfreds, men Gud, han som prøver våre hjerter. (1.Tess.2:4) -se også Gal.1:10

Det er ikke ukjent at enkelte predikanter pakker Guds ord inn i bomull for å ikke støte noen. «Vi må være litt rund i kantene så ingen tar anstøt» har blitt uttalt flere ganger. Og vi er ikke bedre i vår egen hverdag, vi prøver å være litt forsiktige og gå rundt grøten slik at evangeliet blir lettere for andre å akseptere.

Ved å gjøre dette forkynner vi ikke den hele og fulle sannhet, vi vanner ut evangeliet. Evangeliet er en kraft til frelse når det forkynnes i sin helhet, men hva skjer med det når vi vrir og tvister det til slik  at alle skal kjenne seg igjen og samtidig aldri føle seg støtt av noe? Er det da Guds frelsende evangelium vi forkynner?

Vi skal ikke springe rundt å sende folk til helvete, men vi skal våge å si det som det er. Synd skiller menneskene fra Gud og Jesus er den eneste veien til Gud. Det er ved å akseptere det verk Jesus gjorde du kan bli frelst og komme til himmelen.

Mange vil si det er ett hardt og brutalt budskap og at vi stenger mange mennesker ute ved å si det slik. Skal ikke kristne elske alle da? Jo vi skal, men det betyr ikke at vi skal akseptere alle slags meninger, holdninger og livsstiler. Hva vi skal leve  og forkynne utfra, er sannheten i Guds Ord, og det sier at det er bare Jesus som kan frelse.

Når du forteller andre om Gud, våger du å si det som Guds ord forteller det? Eller er du mer opptatt av å ikke støte (=behage) mennesker og dermed både pakker evangeliet inn i bomull og kutter kanter for at det skal fremstå som mer spiselig?

mens vi venter…

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal.6:9)

Det er dager og tider der vi har mer lyst til å gi opp ennå fortsette. Vi har f.eks. holdt på med en oppgave eller tjeneste lenge, men ser ikke noe særlig til resultat. Sjeldent er det en oppmuntring å få eller en takk for hva man gjør, det kommer aldri ett tilbud om litt hjelp eller ører som er villige til å lytte. De gode tilbakemeldingene er få, mens de negative om alt som er galt eller kunne vært annerledes er det flere av. Det er lett å bli matt å kjenne at frustrasjonen bygger seg opp… Er det noe vits i å fortsette?

Det er lett for andre å si at det er Gud du tjener og at du ikke skal tenke på å se synlige resultater eller på å få litt anerkjennelse av andre, men det er noe annet når man er den som står midt oppi disse tidene og følelsene. Det er vondt og sårt, man er trett og sliten, og man kjenner på frustrasjon og motløshet. Fordi vi er skapt til å være del av ett fellesskap, er vi også i behov av andres kjærlighet, omsorg, oppmuntring og anerkjennelse. Men skulle vi ikke få det når vi føler vi trenger det, er det likevel vårt ansvar å fortsette å gjøre det gode. Har ikke Gud tydelig talt til deg om å avslutte hva du holder på med av oppgaver og tjenester, så bli værende. Klyng deg til Herren selv, la Han få trøste og oppmuntre deg, la Hans styrke fylle deg- en dag vil du se resultatet bli synlige, gi bare ikke opp.

Herre, du min styrke, jeg har deg kjær. Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker tilflukt. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern…  For hvem er Gud om ikke Herren, hvem er en klippe om ikke vår Gud, den Gud som kler meg i styrke og gjør min ferd hel.
(Sal.18:2-3, 32-33)

Vær med og hjelp de som lider nød

Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet. (Rom.12:13)

«Vær med og hjelp de hellige som lider nød» setter fokus på to ulike typer handlinger. Ved første øyekast er det lett å lese det som: Vær med å hjelp som i å gi en hjelpende hånd når noen er i nød eller er i behov av hjelp. Ser vi derimot tydeligere etter, ser vi at det er faktisk to ulike typer handlinger som nevnes.

  • Vær med og
  • Hjelp

Det er snakk om både en omsorgsside og en praktisk side i forhold det å hjelpe de som lider nød. Vi ikke bare oppfordres til, men vi pålegges, å dele hverandres byrder og å gå sammen gjennom det vonde. Vi skal være med den som lider i dennes lidelse. Det betyr at vi må høre på tanker og frustrasjoner, dele tårer og sorg, og vi må være deres støtte å lene seg til og skulder å gråte på. Samtidig skal vi bringe håp og trøst inn i deres nød gjennom vår omsorg og gjennom å peke på Gud. Det skal med andre ord også utvises omsorg gjennom å involvere seg og ikke kun ved å gi en liten praktisk eller økonomisk håndsrekning slik vi fort tenker.

Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter. (Rom12:15)

Bær byrdene for hverandre og oppfyll på den måten Kristi lov. (Gal.6:2)