stolthet

av

Jeg kjenner familien

Åhh, er det henne? Du vet, jeg kjenner tanta hennes, hun er ikke helt god altså. Sikkert nervene, men hun finner på all verdens rare ting, og hun henger med helt feil folk.
Åhh, han ja! Jeg kjenner til den gjengen, både faren og onkelen er noen tullinger. De satte både eget og andres liv i fare med alle påfunnene sine.
Har du hørt noe i denne duren når du har snakket om enkeltmennesker til andre? Du trenger ikke å ha sagt noe for å rakke ned på mennesket, men gjett om du får høre mye sladder og nedsettende prat. I min oppvekst var det et stempel å komme fra bygda jeg er fra og bor i, og jeg husker selv at det var plasser andre steder i Norge som ble omtalt nedsettende.

Hva har dette med advent og jul å gjøre? Vel egentlig så var ordet jeg har hatt i tankene i dag forbundet med navnet på et sted, nemlig Nasaret og nasareer. Det kommer opp i slutten av Matteus kap 2 i forbindelse med at Josef bringer familien tilbake fra eksil i Egypt. Hvor han tenkte å bosette seg blir ikke noe av fordi det er farlig, og igjen blir han varslet i en drøm og ender opp i Nasaret. Matteus sier at det ord talt gjennom profetene om at han skulle kalles en nasareer dermed blir oppfylt* (v22-23). Å bli kalt nasareer var nedsettende da Nasaret ble nedlatende og foraktelig omtalt av andre. Bare tenkt på hva Nathanael flere år senere sier; Kan det komme noe godt fra Nasaret? (Joh.1.46). Det hånet som stedet ble omtalt med, falt også på dets innbyggere.

Og dette er ikke første gang i forbindelse med Jesu unnfangelse og fødsel vi møter på situasjoner som bringer negativ omtale på folkemunne. Vi kan alle tenke oss at det var ikke få rykter som florerte om Maria da naboene hennes fant ut at hun var gravid, men hvor mange av oss tenker på at mye også må ha rammet Josef? For vil ikke menneskers første tanke være at de ikke klarte å holde seg borte fra hverandre? Både Jesu biologiske mor og hans adoptivfar utsettes for menneskers tunger og deres fordømmelse. Dette er noe som også følger Jesus gjennom oppvekst og i voksenlivet. Jesus ble født inn i en fattig familie som mest sannsynlig hadde et ganske frynsete rykte blant mange( selv om de nok ble hedret for sin gudsfrykt i hverdagen), og ikke nok med det, han vokste opp på et uglesett sted og da han begynte sin tjeneste, så valgte han ikke de ytre sett riktige mennesker, men mennesker uten anseelse. Ikke jordisk rikdom eller status, men nok av foraktelse og nedlatenhet.

Og er ikke dette noe av det som går igjen gjennom hele Bibelen? Gud utvelger seg det som ingen ting er, og virker mektig igjennom deres liv. Gud tar de små, de misforståtte, de ubetydelige- og virker under ikke bare i dem, men også gjennom dem. David var ikke det naturlige valget for å kjempe mot Goliat, ei heller til å bli konge. Men Gud utvalgte ham. Matteus var uglesett og hatet av mange rundt seg, men Jesus utvalgte ham til å bli en av de 12, og også til å skrive et av evangeliene. Tenk å stole på en toller til noe slikt? Gud bruker ofte det verden ser ned på og oppfatter som svakt og ynkelig til å gjøre kjent sin nåde og makt. Han er ikke avhengig av våre styrker, posisjoner og kløktige idèer, men av at vi innser vår svakhet og vårt behov av ham. Tror vi at vi er noe og er sterke og kloke nok i oss selv, vil Gud ofte gå oss forbi og bruke den som ser på seg selv som svak og i behov av Guds nåde og kraft for å klare noe.

Til de som setter seg selv høyt og tror de er noe, burde dette være en advarsel, for Gud knuser dem han bruker slik at de ikke kan skryte av seg selv, men i takknemlighet og ydmykhet takker og ærer Gud for hans nåde og makt. For dem som føler seg små, svake og tidvis ubrukelig; fatt mot! Gud trenger ikke dine styrker, han trenger at du stoler på ham og lar han virke i deg. Verden ser kanskje på mange kristne som raringer, sveklinger og belastninger- men ikke Gud, og den Gud kaller til et liv i helliggjørelse og tjeneste vil han også utruste med sin Ånd, makt og styrke.

Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud. Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at den som er stolt, skal være stolt av Herren, slik det står skrevet.

1. Kor.1.28-31

*Du vil ikke finne et sted i Gamle Testamentet som nevner denne profetien, derfor er det også litt forskjellige forklaringer på opphavet. Det er dem som mener det er knyttet til det hebraiske ordet for kvist (bl.a. en kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, Jes.11.1), enkelte knytter det til nasireerløftet, andre mener det sikter til beskrivelsen av Messias i Jesaja 53 der han omtales som foraktet av mennesker og den siste forklaring jeg har hørt er at de på den tid kjente til skrifter og profetier som vi ikke har i vår Bibel (det vises til Enoks profeti som Judas omtaler (v14-15) og også eksempelet med at noe Jesus sa (som ikke er i evangeliene) står i Apostlenes gjerninger (20.35). Nevnte kilder har ikke bare forklaringer ift profetiordet, men også om ordets (oppfattede) mening på Jesu tid.
Kilder, bl.a.: New Bible Dictionary(3rd ed) s807-8, Editors; I.H. Marshall, A.R. Millard, J.I. Packer & D.J. Wiseman, IVP 2015 og Believer’s Bible Commentary (2nd ed) s1117-18, William MacDonald, Thomas Nelson 2016. Punkt 4 omtales av John Mac Arthur i en tale som er publisert på youtube 10.jan.2017 med tittel ‘The Geography of Christmas Prophecy’

av

Tiden leger ikke synd

Enkelte mennesker går rundt med trykkende smerte og knuter i hjertet. De vet at de har gjort noe galt, at de har syndet mot Gud, men de har ikke omvendt seg og bedt om tilgivelse. Noen av disse håper at det med tiden ikke vil kjennes så tungt ut og at den trykkende smerten og ubehaget vil forsvinne av seg selv. Men det fungerer bare ikke slik. Har vi syndet mot Herren, så må vi omvende oss og søke tilgivelse. Det er en sorg over synd som er av det gode, en Gudgitt sorg som har til hensikt å drive oss til omvendelse.

For dette var en sorg etter Guds vilje; altså har vi ikke gjort dere noen skade. En slik sorg fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død. (2. Kor. 7:9b-10)

Ofte er det stolthet som hindrer oss fra å be om tilgivelse. Vi er for stolte til å innrømme at vi ikke var sterke nok til å stå, for stolte til å innrømme at vi gav blaffen i hva som er rett og med overlegg gjorde galt, for stolte til å si at jeg feilet, for stolte til å innrømmme at vi gav blaffen i Guds ord og fulgte lystene, for stolte til å helhjerta si: Jeg har syndet mot deg Gud.

I endel tilfeller er det også nødvendig at vi går til andre mennesker å gjør opp, og for dem som hadde lederansvar innebærer det som oftest også en offentlig innrømmelse og unnskyldning. Det er i hovedsak kun én ting som hindrer oss fra å gjøre det nødvendige: Stolthet. Stolthet hindrer mange fra å ta de nødvendige skrittene da vi ikke vil miste ansikt eller vårt gode navn og rykte overfor andre mennesker Mange kan fint innrømme overfor Gud at de har feilet, men den delen med å ta ansvar overfor mennesker, er de ikke villige til å ta.

Det tragiske er: Stolthet holder oss ikke bare borte fra det nære forholdet til Gud, men det fører også til at Gud står oss i mot. Vi vil oppleve å miste fred og glede, velsignelser vil utebli, det ligger et tungsinn over kropp, tanker og hjerte, det vil komme unødvendige prøvelser og det vil bli mange tunge dager og harde netter, ting som før var enkelt blir tungt, ting som var kjekt blir kjedelig, alt fordi vi ikke vil ydmyke oss og be Gud (og mennesker) om tilgivelse.

Men nåden han gir, er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. (Jak. 4:6)

Uansett hvor mye man håper at det bli gå over med tiden, det vil ikke. Eneste måte å bli kvitt syndeskylden og det tunge og urolige hjertet på er å ta ansvar; innrømme sin synd, be om tilgivelse og omvende seg. Tiden vil aldri lege synd eller ta bort skyldfølelsen- kun innrømmelse, omvendelse, tilgivelse og Guds nåde.

Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. 9 Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1. Joh. 1:8-9)

av

Respektfull uenighet

Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. (Fil. 2:3)

Hvor mange har ikke gått inn i en diskusjon med holdningen «jeg har rett» og «jeg har rett til å bli hørt»? Vi mener vi har svaret på det hele og det er vår oppgave å få andre til å bli enige. Det begynner med av vi snakker fram og tilbake og vi merker at uenighetene og den andres «motvilje mot mitt argument» gjør at vi blir mer hissige og skarpere i ordene. Det hele eskalerer fort og situasjonen kommer ut av kontroll og ingen går derfra med godt hjerte. Det kan ha blitt sagt ting man senere angrer på og det kan ende med at vennskap går tapt. Kanskje vant man diskusjonen, men man tapte noe viktigere, vennskap.

Utgangspunktet for slike situasjoner er at vi mener vi vet best og at andre bare ikke har forstått det. Vi hever oss selv over en annen og ser det som vår oppgave å opplyse dem og føre dem inn på den rette vei. Men er dette riktig sett i et bibelsk perspektiv? Kan ikke kristne diskutere på en ordentlig måte uten å være eller bli enige? Er uenighet virkelig så farlig?

Kanskje burde vi heller gå inn i en diskusjon med ønske om å forstå den andre i stede for å bli forstått selv? Er ikke det en del av det å sette andre høyere enn seg selv? Ved å legge til grunn at vi er uenige men jeg ønsker å forstå hvorfor du tenker slik, utviser vi en respekt for hverandres meninger og syn uten å heve oss over hverandre. Vi vil aldri være enige med alle, men vi kan (og skal) behandle andre med respekt. Det er vår oppgave å sette andre høyere enn oss selv, ikke å sette oss selv over andre.

Diskuterer du på en måte som bringer Gud ære eller er du mest opptatt av å hevde din rett og ha rett?

av

Ikke hindre andre i å hjelpe

Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. Husk de ordene Herren Jesus selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å få. (Ap.gj.20:35)

Jeg har blitt minnet om noen episoder i livet i dag, om tider og dager der jeg måtte svelge hardere enn hardt for å få ned stoltheten. Den ene gjelder en tannlegeregning jeg hadde for noen år siden som for meg var høy. Ett par måneder tidligere hadde en kjær kjenning sagt at jeg skulle bare si når det ble, så skulle jeg få pengene.

Dagen kom der jeg gikk hjem med regninga i hånda og med viten i hodet om hva han hadde sagt, men jeg ville ikke. Jeg ville ikke ydmyke meg, jeg ville ikke svelge stoltheten og jeg prøvde meg: Men Gud, du kan jo ordne det på en annen måte. Du kan fikse pengene uten at jeg må spør. Jeg hadde bare ikke lyst i det hele tatt, for det ville være totalknekk i stoltheten og direkte ydmykende. Tålmodig som Gud er lot han meg mase ett par dager før det kort og kontant kom: Jeg har allerede ordnet det!

Det var det, ikke noe pengedryss fra himmelen eller uventa konvolutt i postkassen, jeg måtte krype til korset og innrømme at jeg var stoltere og staere enn ett esel og at jo, Gud hadde allerede ordnet det. Jeg måtte ta mot til meg og gi beskjed: Nå har jeg regninga her… du å fælt, men pengene var der dagen derpå og regninga betalt.

Stoltheten min måtte knekkes og svelges og jeg måtte være villig til å ydmyke meg. Jeg måtte være villig til å ta imot hjelp selv, selv om det er SÅ mye lettere å hjelpe andre enn å motta selv. Jeg vet at Jesus sa det er saligere å gi enn å få, og jeg føler det slik selv, men så har Gud minnet meg om tanken: Hvem er jeg som vil hindre andre fra å oppleve nettopp hvor velsignet det er å få gi? Det er ikke innenfor mine rettigheter, det er heller min plikt å motta med glede og takknemlighet det Gud minner andre om å gi meg eller hjelpe meg med. Noen ganger er det min tur til å gi, andre ganger til å motta, sånn er det bare.