Forfatter: Cecilie

av

Veien til Frelseren

På kveldene pleier jeg å sette meg ved kjøkkenbordet og lese litt før jeg skal legge meg. I går satt jeg og så på adventsstaken som stod der og tenke gjennom litt familiehistorie. Den er en av mine kjære eiendeler fordi den først tilhørte min oldemor, så min farmor, så min grandtante (farmors lillesøster) og nå, meg. Jeg husker den fra farmor (men er usikker med oldemor) og da jeg så den igjen hos grandtanta mi for noen år siden ble jeg glad. Men ikke så glad som da jeg fikk den i julegave av henne ei tid etter, det kom et hyl fra meg da jeg åpna den gaven. Det er historie i den enkle og godt brukte staken, men det som gjør historien spesiell er jo fordi den er knyttet til mennesker jeg er glad i og har tilknytning til. Og jeg husket hva grandtanta mi fortalte om hvordan oldemor og oldefar kom til tro på Jesus. Om Frelsesarmeen som hadde møter i bygdas danselokale og hvor oldemor ble frelst. Om da oldefar hadde hjerteinfarkt og ramlet ned en stige og så sine synder for seg, og hvordan doktoren som kom var kristen og de sammen hadde bøyd kne og bedt frelsesbønn, han fikk to år med Jesus før han ble tatt hjem. Oldemor har jeg svake minner fra siden hun levde til jeg var rundt 12, men det jeg ikke visste og som jeg fikk høre for litt siden var hvor trofast hun hadde bedt for familie og andre fra hun ble frelst og helt til det siste. Jeg husker hva grandtante fortalte hun hadde sagt da det nærmet seg døden; at selv om hun reiste så ville bønnene hennes være igjen. Det er en nydelig tanke, for vi vet jo at bønnene vi ber ikke alltid blir oppfylt i vår levetid, og det var også en god ting å minne grandtante på- at det gjelder også hennes bønner for barn, barnebarn, oldebarn, tippoldebarn og alle andre hun trofast har bedt- og ber- for. Selv om hun reiser hjem før bønnene er bønnhørt, vil de fortsatt være virksomme. Vi vil aldri vite hva våre bønner har båret fram før vi er i herligheten.

Hva vet jeg, kanskje var deres bønner delaktige i min vei til Jesus? Jeg er oppvokst med søndagsskole, men eller ingen ting kristent. Søndagskole og barneforening var noe jeg likte, og tydeligvis må jeg ha fått med meg endel riktig derfra. Da jeg var rundt 13 var det en i klassen som sa han hadde hørt at mamma var blitt frelst, og så spurte han om jeg også var kristen. Jeg svarte nei, for det var det ærlige svaret, men da jeg sa det kjente jeg at hele innsida mi vrengte seg og jeg fant ut at ‘ da må jeg kanskje være det’. Det skjedde noe da jeg tenkte den tanken, for jeg ble forandret i et nu. Jeg gikk hjem og begynte å lese Guds Ord og jeg leste mye på den tida, og da jeg senere fikk Bibel var det gjennom den også. Og umiddelbart var det å begynne i menighet og være i fellesskap med andre, og jeg var virkelig glad i forkynnelsen. Min vandring er ikke helt lik mange andres, de fleste kjenner at de blir dradd mot kristne, kristne sammenhenger eller Guds Ord, for meg var det et øyeblikk. Jeg hadde ikke tenkt tanken tidligere, og plutselig bare visste jeg (men siden jeg ikke visste hva det innebar måtte jeg jo lese).

I dag leste jeg en andakt som gikk gjennom hvordan vismennene kom til å se Jesus og tilbe ham som konge. Gud hadde på mange vis brukt deres hverdagsliv og profesjon for å dra dem til Jesus. De var gjennom en lengre ferd som innebar forskjellige opplevelser, men når de så Jesus, så æret de ham som konge. Sinclair Ferguson sier at deres opplevelse var spesiell, men samtidig er det elementer i deres reise mot Jesus som er lik hva de fleste andre opplever. Det begynner med en oppvåkning, så en dragelse, så oppdagelse og deretter tilbedelse*. Og er ikke dette likt hva mange erfarer? Plutselig vekkes noe i hjertene deres seg og de søker mot Jesus, de opplever, leser og hører ting som trekker dem nærmere, de får evangeliet presentert og ved Guds Ånd går lyset opp i deres hjerter og de «ser» Frelseren for første gang, og dette fører til et liv i takknemlighet og tilbedelse. Mennesker som aldri har unnet Jesus en tanke begynner plutselig å trekkes mot det. Mennesker som aldri har trodd de trengte en Frelser, kjenner plutselig på nød og behov. Gud trekker dem til seg. Gud virker på ulikt vis i menneskers liv, og på ulik tid i livet, men alle de Faderen kaller på vil komme til Jesus.

La oss ikke mistet motet når vi ber for mennesker og ser lite skje. Vårt ansvar er å be for dem, det er Gud som kaller, trekker og åpenbarer seg for dem. Har vi mulighet så deler vi Guds Ord, men om vi kan nå deres ører er det bare Guds Ånd som kan nå deres hjerter og åpne dem for sannheten. Be for ufrelste, be om at de som går til kirke bare i jula får høre evangeliet og at Gud ved sin Ånd må åpne deres hjerter. Be om at mennesker ikke bare skal se et lite barn i ei krybbe, men verdens lys og frelser.

* The Dawn of Redeeming Grace s.116, Sincllair B.Ferguson, the good book company 2022

av

Stjerna er ikke nok

Vismennene fra Østen hadde sett ei stjerne og det var noe med denne stjerna som gjorde at de undersøkte mer. Vi vet ikke om de hadde kjennskap til noen av profetiene som i tidligere tider var gitt Israelsfolket mens de var i kontakt med andre folkeslag, men det er kanskje ikke unaturlig å tenke det siden de visste det var jødenes konge. Hva som er spesielt med disse vismennene er at de handler på hva de oppfatter. De synes ikke bare at det er kult å oppdage stjerna og at de har fått innblikk i en ny konge, nei de pakker sakene sine og legger i vei på en farefull ferd. Og ikke bare det, de skaffer seg dyrebare gaver slik at de har noe å gi den nye kongen. Ferden tar dem til Jerusalem der de ender opp hos Herodes, og det er her de får den manglende brikken når de blir fortalt at Messias skal fødes i Betlehem.

Vi er litt lurt av de bilder vi har sett oppigjennom årene der stjerna henger rett over huset hvor Jesus var, men det er jo ikke slik det var. Husk, vi snakker om et himmellegeme. Den stjerna de har fulgt hang ikke 100 meter over huset, mer lik 100 tusen kilometer over huset. Hadde de bare fulgt stjerna kunne de havnet hvorsomhelst i det området, men fordi de hadde fått høre profetien visste de at når de så stjerna over det området Betlehem var, så var det dit de skulle.

Gud har på usynlig vis virket i disse vismennene over lengre tid. De oppdaget stjerna og deres nysgjerrighet (og kanskje en uforklarlig trang?) gjorde at de undersøkte mer. De handlet på det de fant ut, de var villige til å legge ut på en ferd som var slitsom og de var heller ikke redde for å spørre om mer hjelp når de selv stod rådløse. De stolte kanskje på feil menneske (Herodes), men Gud brukte det likevel og sørget også for beskyttelse både for dem og den hellige familien.

Slik er manges ferd mot Jesus. Det er hendelser og ord som drar i dem. Det er uforklarligheter som trekker dem mot kristne mennesker, sammenhenger eller Guds Ord. De søker etter noe, men vet ikke helt hva, og derfor følger de den vei som legges ut for dem. Det kan virke som om det tilfeldigheter som styrer dem, men det er samtidig en mening i det som skjer. Men uansett om de føler at de er nærmere enn da de startet, så mangler fortsatt noe. Og det ‘noe’ er hva vi alle trenger, Guds Ord. Det er hva de som søker etter fred og frihet fra skyldfølelse trenger, og det er det vi som tidvis slitne, motløse og urolige pilegrimer trenger. Guds Ord som gir oss visdom og innsikt slik at vi kan ta de riktige og gode valgene videre. Det Guds Ord som leder oss til Jesus Kristus, om det er for første eller tusende gang.

Vismennene kommer til Betlehem og tilslutt finner de huset der barnet er med sin mor. Det er forunderlig hvordan Matteus beskriver det. Det er ikke moren med barnet, men barnet med sin mor. Det er det lille, avhengige, svake barnet som er sentrumet. Men vismennene ser ikke bare et barn, de ser forbi det svake og ser en konge, en konge som er verdig deres tilbedelse.

Kanskje er det mennesker som leter etter ei stjerne som de kan følge slik at de finner veien hjem, men hva vi må huske er at det nytter ikke bare å følge stjerna, vi trenger også Guds Ord. Vi kan ikke bare ønske å få visdom og innsikt og be om at mennesker må komme vår vei, vi må søke Guds Ord. Vi kan ikke bare be om at andre skal ledes til Gud, vi må også være villige til å dele Guds Ord med dem (når det passer seg). Uansett om det er ufrelste som er på leting etter noe ‘mer’ eller det er kristne som er litt bortkomne, Guds Ord er vår hjelp, og det vil alltid lede oss til Jesus. Og en viktig lærdom fra vismennene, når vi finner Jesus så er det eneste riktige å gjøre å gi gaver (takknemlighetsoffer) og tilbedelse!

av

Lyset skinner i mørket

Noe av det siste jeg leste i Bibelen under dagens lesning var om ny himmel og jord og at natten ikke skal være mer og at vi ikke trenger eksterne lyskilder fordi Herren Gud skal lyse over oss (Åp.22.5). I morgen kommer jeg til, om Gud vil, å starte lesningen med «Dette er ættetavlen til Jesus Kristus» (Matt.1.1). Det interessante med den linjen er ordene på grunnteksten som sier at ‘dette er begynnelsen’ til Jesus Kristus*. Det samme ord som brukes om begynnelsen i Moseboken, brukes om Jesu Kristi begynnelse her. Gud begynte skapelsen ved å si at det skulle bli lys (1.Mos.1.3) , og da Jesus kom inn i verden, kom livets kilde (Sal.36.10) og verdens lys til verden som kjød. Jesus gav seg selv den beskrivelsen, «jeg er verdens lys» og fortsatte med at «Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys». (Joh.8.12)

I Jesaja leser vi at det folk som sitter i mørket ser et stort lys og at over dem som bor i dødsskyggens land, ståler lyset fram (Jes.9.2) og bare litt senere får vi høre at et barn er oss født og en sønn er oss gitt (v6). Så kan jeg ikke unngå å også tenke på hva vi leser i Johannes evangeliet om at ‘det sanne lys som lyser for hvert menneske kom til verden’ (1.9). Og er det ikke ofte her vi stopper? Jesus, verdens lys, det sanne lys, kom til verden. Men fortsettelsen er trist som lite annet; verden kjente ham ikke (v10) og hans egne tok ikke imot ham (v11).

Vanligvis når jeg spiser middag alene så pleier jeg å sette meg med et kryssord eller helst sudoko, men i dag ble den en liturgisk andaktsbok. Det er faste elementer som gjentas hver dag, og da jeg kom til «be denne bønnen som Jesus lærte oss» (=fadervår) ble plutselig øynene helt våte. Det var en forunderlig opplevelse, men jeg kjente bare takknemligheten reiste seg inni meg. Takk Jesus for at du kom og for at du lærer oss. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har bedt om hjelp til å lære å be, og en av de bønner jeg ber fast er Fadervår. Men hva som ble så stort i dag er at Jesus, som kom som sannheten, som lyset, som veien, lærer meg. Vi glemmer ofte at uten Jesus er det nytteløst og håpløst å leve et gudfryktig liv. Jesus kom ikke for å gjøre livene våre bedre, han kom for å frelse oss og for å lære oss hvem Gud er. Han ikke bare er offeret som tilfredsstilte Guds rettferdige vrede, Han er Ordet som viser oss hvem Gud er og hvordan vi skal leve. Han er kilden til all kunnskap, liv og kraft vi trenger.

Om vi på underfullt vis er tatt over i lysets riket og blitt lysets barn, så lever vi fortsatt i en mørk tid der de fleste ikke vil ha noe med Bibelens Gud å gjøre. De kan gjerne si de liker Jesus, men ikke når det kommer til å følge de ord han sa- og da er ordene de hører til ingen nytte for dem. For at Guds Ord skal bringe lys inn i vårt mørke, trenger vi ikke bare å høre dem- men vi må også tro dem og leve etter dem. Og kilden til det liv, den visdom og det lys vi trenger- finner vi kun i Jesus. Vi tror ikke på Jesus før vi ønsker og elsker å følge Hans bud, og også- lengter etter å vokse mer i kunnskap og kjennskap til Ham og Gud (vi har ‘tammere’ perioder, men jeg snakker nå om hovedretningen på våre liv).

Far, takk for at du sendte Jesus til oss, og Jesus, takk for at du frivillig kom. Hjelp meg å se mer av hvem du er, må din sannhet lyse opp mitt indre slik at både mørke tanker svinner hen og jeg kan tydeligere se og forstå sannheten om deg og livet. Og Gud, gi meg de rette ord å dele med de mennesker jeg kommer i kontakt med, slik at de også kan se deg ikke bare som et lite barn i ei krybbe, mens som verdens frelser og det sanne lys og liv. Lær oss din sannhet, og må din sannhet lede hele vårt liv. I Jesu navn, amen.

«Bare han som gav lys i den første skapelsen kan skape lys i den nye skapelsen»
George Swinnock

* genesos er det ordet som står, og det er en form av genesis som bl.a. betyr fødsel, begynnelse, opphav.
Genesis betegner en begynnelse, opprinnelse, og blir også oversatt ‘ættetavle’. I Septuaginta forekommer det som tittel på 1.Mosebok- begynnelsenes bok. Ordet kan også uttrykke noe som er født eller det skapte liv. Kilde: Studiebibelen bind 9. Gresk-norsk leksikon A-Z s270. (Studiebibelen kan leses på sidene til nasjonalbiblioteket fra norske ip-adresser)

av

Hvordan forholder vi oss til Jesus?

Jeg har hver dag gått og sukket til Gud om tanker jeg skal dele. Noen dager kommer det mens jeg leser andaktsbøker, bibel eller systematisk teologi, andre dager så kommer det utover ettermiddagen etter som jeg ber eller tenker over hva jeg har tatt inn. I dag var det liksom tungt- og litt tomt. Kanskje fordi jeg også følte meg slik? Uka startet med to dager omgangssyke for å gå rett over i (til nå) to dager med forkjølelse og feber. Jeg gikk og tenkte på ulike sider med juleevangeliet, men det var liksom ikke noen respons i mitt indre. Det gjorde ikke noe med meg. Og det er skumle saker. Å kunne lese om det fantastiske Jesus har gjort, å kunne gå og tenke over det og kjenne på… ingenting.

Da kveldinga satte inn ble lysene i den 7-arma lysestaken i vinduet så tydelig og tanken; Jesus kom som lys inn vårt mørke slo ned. Takknemligheten reiste seg og jeg kunne ikke annet enn å takke han for at han villig kom til jord for å sone vår straff, rense og sette oss fri- og føre oss inn i fellesskap med seg selv og Gud. For en kjærlighet! Ikke bare fra Jesus, men også Faderen!

Matteus 2.1-12 har fått overskriften vismennene hyller Jesus, men det er mye mer i de få versene enn akkurat det. Vismennene har fulgt stjerna i maaange mil og endelig er de i Jerusalem der de spør seg rundt etter den nye kongen. Dette skaper selvsagt litt oppstyr, for hvilken ny konge? Samtidig så når ryktet om de rare mennene med det merkelige spørsmålet raskt Herodes som tilkaller dem for å få vite mer. Han er absolutt ikke interessert i en utfordrer, men dette skjuler han gjennom å late som om han også vil tilbe. Siden han ikke har peiling på hva de snakker om når det gjelder en jødisk konge tilkaller han sakkyndig ekspertise. Jødiske skriftlærde av ypperste sort kommer inn og de har raskt svaret på de spørsmål som blir stilt. Jo da, de vet selvsagt hvor denne kongen er blitt født, det er i Betlehem! Og de kan fortelle akkurat hvor det står også. Herodes sender vismennene på dør med beskjed om at de må komme tilbake å fortelle hvor denne kongen er å finne og avgårde farer de. Når de finner barnet på morens fang faller de ned på kne og hyller ham, og de overrekker også gaver.

De tre hovedgruppene av hvordan mennesker reagerer på Jesus finner vi i disse få versene. Det er de som ligner vismennene; de tror, de søker og de tilber (kanskje har de ikke alltid den mest fullstendige forståelse, men de handler etter hva de vet). Det er de som likner de skriftlærde, de kjenner Ordet men er likegyldig i forhold til det (de vet best av alle hvor Messias skulle bli født men er absolutt ikke interessert å å reise dit selv- eller i dag; de vet hva Guds Ord sier er riktig og galt, men vil ikke leve etter det). Og det er Herodes-gjengen, de hører, vil ikke ha noe med det og prøver i tillegg å ødelegge det (fiender av både Jesus, Gud, det bibelske budskap og de som står på Ordet).

For mange er advent og jul fylt med mange tradisjoner både når det gjelder tekster de hører og sanger de synger, og dette er farlig hvis vi ikke er bevisste. Det kan fort bli noe vi gjør litt automatisk, og selv om det gleder oss er det mer fordi det er tradisjon enn at det er fellesskap med Jesus. Som stjerna ledet vismennene til Jesus må vi huske at julens budskap og sanger må ta oss til Jesus og føre til tilbedelsesoffer; det er i Jesus vi har alt.

Og en liten ettertanke med bønn;
Vi kjenner alle mennesker i de ulike kategoriene, og vi vil møte mennesker lik dem alle i tiden som kommer, ber vi Gud om å hjelpe oss til å være lys inn i deres hverdag utfra hva Han vet de trenger å høre fra oss eller se i våre liv? Gud hjelp oss å være vitner om din store kjærlighet og nåde mot oss i Kristus Jesus for alle dem vi møter. I Jesu Navn, amen.

av

Når avgjørelser må tas

Det er fort for at julebudskapet gjøres om til sentimental nostalgi. «Bli med meg tilbake til Betlehem, se for deg… hyrdene på marken, den høygravide ungjenta, den stusselige stallen» og annet. Det som skjedde er viktig, men viktigere enn at vi forestiller oss hva som skjedde der og da, er hva det betyr for oss her og nå. Hvis juleevangeliet- og resten av hendelsene rundt Jesu unnfangelse og fødsel- kun blir en historietime for oss, har vi mistet poenget. Dagens tanker er fra Matt. 1:16-22, så jeg anbefaler å lese det før du fortsetter.

Jeg vet ikke om haka til Josef ramlet ned da han fikk høre at Maria var gravid. Eller oppdaget han plutselig at det var litt trangere i klærne hennes? Vi vet ikke hvordan Josef fant ut at Maria var gravid, men det må uansett ha kommet som et stort sjokk, og snudd hele verden hans på hodet. Han visste jo at han ikke var faren, så da gjenstod egentlig to alternativ, Maria var utsatt for seksuelt overgrep eller hadde vært utro. Uansett så må han ha begynt å tvile på alt han trodde om Maria, og kanskje også på sin egen vurderingsevne. Han hadde trodd hun var en gudfryktig ung jente, men var hun det? Hva mer kunne hun ha skjult? Hvem er hun? Josef som hadde bundet seg til henne for livet møter en situasjon som krever at han tar en avgjørelse. I følge loven er det enkelt, men det er noe som holder han tilbake… det er noe som ikke stemmer, men hva?

Josef var en gudfryktig mann. Han ble regnet som rettferdig, og da vet vi at han hørte til Herrens paktsfolk, mottok Guds velsignelser og ønsket å følge Guds bud og forskrifter. Josef er oppvokst jøde og ville som guttunge ha sittet under solid opplæring i Toraen (mosebøkene) og også pugget den. Han var en mann av bestemmelse og pågangsmot (bare tenk på hvor raskt han handlet på beskjeden om å flykte til Egypt), men nå når han tenker på å skille seg fra Maria er det noe som ikke helt stemmer. Kanskje har han en følelse av at han mangler den viktigste brikka i puslespillet? Uansett, han tar ikke bare en rask og ugjennomtenkt avgjørelse, han bruker tid.

Han må forholde seg til alt som styrer inni seg selv av tanker og følelser, og også de knuste drømmer og forhåpninger han kjenner på. Hva som skulle være lykke er plutselig snudd til hva som kjennes ut som et mareritt. Hvis Maria har vært utro, har hun ikke bare såret seg selv og Josef, men også syndet mot hele den andre tavlen av Moseloven. Men uansett om Maria har sviktet Gud og ham, han vil handle barmhjertig. Josef tar en avgjørelse basert på trofasthet mot Guds bud og Ord, men det er noe som holder han igjen fra å gjennomføre det umiddelbart, så han sover på det.

Den natten får han englebesøk i drømme og den manglende brikke fortelles ham. Ikke vær redd for å ta Maria til kone, for barnet er av Den Hellige Ånd. Hun skal få en sønn og du skal gi ham navnet Jesus fordi han skal frelse sitt folk fra deres synder. Hvordan tror du Josef følte det da han våknet? Overlykkelig, lettet, litt skremt og mye annet. Men han er en handlingens mann og tar Maria hjem til seg som kone.

Josef havnet ikke bare tilfeldig inn i en trolovelse med Maria og denne situasjonen. Gud hadde valgt ham til å være Jesu adoptivfar og han hadde også forberedt ham for å stå støtt i hva som skulle komme. Det var en ydmyk mann som ønsket å glede Herren gjennom trofasthet. Vi kan fort misse det poenget, men merk hva engelen sa; Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg. Er det noe rettferdige mennesker frykter er det å såre og svikte Gud. De ønsker ikke å ta avgjørelser som ikke er i samsvar med Guds vilje, vei og natur, de vil i alle ting glede Herren og adlyde Ham. Og nettopp derfor tar de heller ikke raske avgjørelser. De tenker gjennom situasjonen, de søker hjelp i Guds Ord og de ber om visdom og åpenbaring.

Josef visste utfra loven hva som var riktig, men likevel så utsetter han å handle på avgjørelsen han tar. Og dette kan vi også oppleve, vi vet hva som er riktig utfra hva vi vet og ser av en situasjon, men så er det noe som holder oss tilbake og vi har følelsen av at det er noe vi ikke vet eller ser. I stede for å handle da, så gjør som Josef, vent. Han fikk svar samme natt, men vi må kanskje vente litt lenger på våre svar.

Josef er et godt forbilde når det gjelder å forholde seg til utfordringer og nødvendige avgjørelser. Vi må ønske å først av alt ære Gud med våre valg, vi må søke hjelp og visdom i Skriften og vi må be om Åndens hjelp til både å forstå riktig og ta riktige valg. Og hvis vi etter alt dette fortsatt ikke har helt ro for hva som ser ut som den riktige avgjørelsen, vent litt.