Andakt

av

Når sykdom driver mennesker bort

Mange som sliter med kronisk sykdom har erfart at mange mennesker ikke takler dette. Hvordan forholder vi oss til dette? I dag vil jeg minne deg om at selv om mennesker kanskje ikke ser deg, så ser Gud deg.

Sykdom har en tendens til å drive mennesker bort, hvertfall sykdom som varer over tid. Det er enkelte som sier at de har en 6-ukers grense der de ser om noen blir eller går, min erfaring er at etter ca 3 måneder vil du erfare om det er mennesker som vil være sammen med deg eller ikke.

Men så er det slik at når vi blir syke så påvirker det ikke bare mulige nye bekjentskaper, men også de vi allerede har. Det er de som opplever at både familie og venner trekker seg mer og mer bort. De ‘holder’ kanskje litt lenger enn mulige nye, men etter en tid blir de også mer og mer borte. Og det er vondt, det er sårt og det føles vanvittig urettferdig ut.  Kong David sier i Salme 38:12 noe mange kan kjenne seg igjen i: «Venner og de som står meg nær,  holder seg borte fra min plage, mine nærmeste holder seg på avstand.» 

Det er en beskrivelse av hva mange med sykdom opplever, men samtidig gir det oss en liten pekepinne til hvorfor mennesker trekker seg bort og holder seg vekke. De holder seg borte fra min plage, sier David, og det er oftest dette som er årsaken til at vi opplever at mennesker forsvinner ut i periferien. Den smerte, de utfordringer, de plager og begrensninger vi opplever pga sykdom, blir en stadig påminnelse for andre om egen svakhet, dødelighet og manglende evne til å hindre at de selv kanskje ender opp slik. Det er rett og slett for krevende, tungt og belastende for enkelte og hele tiden bli minnet om at de egentlig ikke har kontrollen.

Men selv om vi vet dette, er det like vondt å oppleve at vi blir sittende mer og mer alene tilbake. Det er ikke godt å oppleve at mennesker tar avstand fra oss fordi de ikke håndterer sykdommens utslag. Vi merker at de klarer ikke å se oss lenger fordi sykdommen blir så stor i deres øyne at det stenger for deres evne til å se den oss vi alltid har vært.

Hagar opplevde en tid i livet der alt var mørkt, tungt og vanskelig og hun rømte ut i ørkenen. Det var konflikt mellom henne og hennes frue og oppi dette var hun gravid. Hun har lyst å gi opp, hun orker ikke mer av vanskelighetene. Der ute i ørkenen kommer Gud til henne og taler ord av nåde, visdom og kjærlighet. Hun får klar beskjed om hva hun skal gjøre og også om at Gud vil være med henne og barnet hun bærer. Det er her, i en utrolig fortvilet og mørk stund, at Gud viser en spesiell side ved seg selv- han er «den Gud som ser meg».

Om du opplever at mennesker ikke klarer å se deg lenger fordi sykdommen din stenger for dem eller om du opplever at mennesker holder seg borte fra deg pga sykdommen, vit at Gud aldri forlater deg. Han er den Gud som ser deg, Han er den Gud som kommer nær selv i det tunge og vanskelige og gir nåde, trøst, hjelp og styrke. Om mennesker forlater deg så vil aldri Gud.

Herren selv skal gå foran deg. Han skal være med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet!  (5. Mos. 31:8)

av

Plutselig var de borte vekk

Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» (Joh. 6:67)

Jeg vet ikke hva som er skjedd, antagligvis en teknisk feil, men i løpet av noen få sekunder forsvant 2/3 av følgerne på begge bloggene. Om de får oppdateringer eller ikke, vet jeg ikke, de er hvertfall borte vekk fra oversikten som fortellermeg antall følgere.

Jeg var en smule forfjamset noen sekunder, men vet jo at det er lite jeg kan gjøre, så jeg valgte å ikke tenke mer på det. Men Guds Ånd var på meg nesten umiddelbart med tanken om alle de som forlot Jesus fordi de mente han satte strenge krav og at han var hard i ordene.

Det var mange medvindsfølgere på den tiden også, akkurat slik det er i dag. De ønsker sensasjonene, de ønsker ropene og klappene, de ønsker å si de var der, de ønsker å se og erfare det gode, de er mottakere og deltakere i noe som skjer. Vi har disse i de fleste menigheter og forsamlinger. Men så kommer det til punktet at Jesus sier at nå har du opplevd og fått så mye at det er på tide at du begynner å følge meg også. Hva? Skal jeg gjøre noe? Og i tillegg noe som krever oppofrelse, tid, tårer og svette? Nei nå altså!

Jesus hadde snakket om å legge ned sitt liv, og dette skapte murring og ubehag i mengden. Faktisk i så stor grad at det ble en snakkis mellom disiplene hans også. Det er i denne sammenhengen Jesus spør dem om disse ordene vil få dem til å falle fra. Han sier at det er Ånden som gjør levende og kjøtt og blod duger ikke.

Og dette er det mange som ikke liker. Ikke nok med at de må bli etterfølgere og ikke bare deltakere, men så kommer Jesus og sier at hva du har og kan duger ikke i forhold til himmelens rike. Jeg vil du skal gi opp ditt eget, dine drømmer og meninger, dine planer og forventninger, og jeg vil du skal følge med dit jeg leder deg, du skal si de ord jeg legger i munnen på deg, du skal gi av mitt og ikke ditt eget.

Nå er det mange av disiplene som trakk seg unna og ikke gikk med Jesus og de tolv lenger, det kostet mer enn de var villige til å gi opp.  Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?»  Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.» (Joh. 6:67-69)

Hvis Jesus kom til deg i dag og spurte det samme spørsmålet, hva ville du svart?

av

Gud med oss

Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss. (Matt. 1:23)

Josef står med brødrene sine foran seg og sier: Dere mente det til vondt, men Gud til godt. Det er store ord fra en mann som har lidd noe enormt de siste årene. Hva er det som gjør at Josef kan si noe slikt etter alt han var igjennom? Kan det være at Josef har erfart at Gud er allmektig, at Gud er med i alle ting og at Gud faktisk vender det vonde til noe godt?

Det er kanskje nærheten til Gud som får Josef til å fortsette å alltid gi sitt beste, selv etter å ha blitt forkastet, forlatt, solgt, bedradd og mye annet. En nærhet som gjør at han vet at Gud har kontrollen, at Gud vil bruke dette til godt, at Gud kan og vil gi ham den nåde, hjelp og styrke han trenger for å leve et liv til Guds ære.

Til stadighet leser vi om Josef at «Gud var med ham». Se på disse få eksemplene:

  • Stamfedrene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham og berget ham ut av all nød. Han ga ham visdom og lot ham vinne velvilje hos farao, egypterkongen, og kongen satte ham til å styre Egypt og hele sitt hus.  (Ap.gj. 7:9-10)
  • Herren hans (Potifar) så at Herren var med ham (Josef) og lot ham lykkes i alt han gjorde. (1. Mos. 39:3)
  • Men Herren var med Josef og viste ham godhet. Han lot ham finne godvilje hos fengselsbestyreren. (1. Mos. 39:21)

Mange av de ting Josef opplevde var ikke godt, det er lite tvil om det. Så hvordan kan Josef da si at det som var tenkt til vondt, mente Gud til godt?

Våre prøvelser, utfordringer og motgang har en særegen evne til å dra oss nærmere Gud. Vi står i en posisjon der vi føler oss totalt avhengig av Guds hjelp og inngripen. Vi vet at dette makter vi ikke i oss selv og vi legger vår tillit og vårt liv i Herens hender. Det er godt! Det å være avhengig av Gud og bli trukket inn i hans nærhet, det er av det gode. Og som sagt, hva kan bringe oss dit i en slik grad som prøvelser og motgang kan? Lite.

Josef opplevde masse vondt, men han erfarte også noe som var viktigere, mektigere og fylt med nåde og kraft- Gud var med ham! Gud var med ham i brønnen. Gud var med ham da han tjente hos Potifar og Gud var også med ham da han ble falskt anklaget og kastet i fengsel. Gud var med ham i fengselet og Gud var med ham da han ble bragt foran Farao. Uansett hva Josef opplevde, så erfarte han også at Gud var der.

Ogaå i dag er Gud så tilstede i våre liv, men vi trenger å tro det og vi trenger å tillate oss selv å være totalt avhengig av Herrens hjelp, nåde og kraft. Profeten sa om Jesus at han skulle kalles Immanuel, som betyr Gud med oss. Historien om Josef minner oss om dette- uansett hva vi møter her i livet er Gud med oss. Og den nærheten og avhengigheten til Herren vi opplever i slike stunder er av det gode (selv når omstendigheter ikke er det).

Gud er med deg! Frykt ikke, bare tro!

av

Liten i en stor verden

Jeg fører de blinde på en vei de ikke kjenner, på stier de ikke kjenner, leder jeg dem. Jeg gjør mørket foran dem til lys og ulendt mark til slette. Dette er det jeg vil gjøre, og jeg skal ikke la det være. (Jes. 42:16)

Begge guttene mine har tatt nye steg i modenhet. De forstår mer enn de gjorde tidligere, de ser sammenhenger de før ikke ante om og de ser enda mer av sin plass i verden. De merker at de blir større, at det kreves mer av dem og at de får større ansvar både for seg selv og andre. Og det er ikke lett.

Noen dager er det kjekt å «være stor» og klare masse, andre dager er det følelsen av å ikke ha overblikk og kunne mestre som slår inn. Dager der de føler seg liten i en stor verden. Dager der de innser at de er blitt større, men ønsker egentlig å få lov å være liten igjen.

Jeg har det slik jeg også inni mellom. Verden og alle dens utfordringer, prøvelser og oppgaver presser så på at jeg føler for å være liten og ikke måtte forholde meg til alt. Jeg merker at jeg har ikke overblikk, ikke kontrollen og jeg kan langt i fra mestre alt dette. Jeg blir liten med et stort ansvar, og det tynger. Det skremmer, det bringer fram motløshet og frustrasjon.

Jeg roper ut til Gud etter hjelp. Jeg øser ut hjertet og fortvilelsen og spør etter hjelp fra han som kan alt, han som er sterk nok til å bære meg og alle andre, han som er mektig nok til å ordne alt og som er nådig og kjærlig nok til å bry seg om min hverdag og mine problemer. Jeg roper ut til Gud og venter… venter på løsninger og svar, på visdom og styrke.

Kanskje er det ikke bare guttene mine og jeg som føler oss små i en stor verden, kanskje gjør du også? Vet du hva, det er i orden! Ingen av oss er supermennesker som mestrer alt på strak arm og til toppkarakter. Vi møter alle tider og utfordringer der vi føler vi kommer alt for mye til kort. Det er greit, det er normalt, det er slik å være menneske. Men det fantastiske er at Gud har lovet at han vil hjelpe oss. Han vil lede oss, han vil gjøre mørket til lys og han vil gjøre ulendt terreng til flat mark. Han understreker til og med at han vil med å si, «og jeg skal gjøre det».

 

av

Det er Gud som kaller på deg

Dyp roper til dyp i drønnet av dine fossefall. Alle dine bølger og brenninger skyller over meg. (Sal. 42:8)

I 1. Sam. kap 3 leser vi hvordan Gud kaller den ungen gutten Samuel. De fleste av oss vet at Samuel ikke gjenkjenner Guds stemme og springer inn til Eli og sier at her er jeg. Eli sier han ikke har ropt og at gutten skal gå tilbake i seng. Dette gjentar seg inntil Eli forstår at det er kanskje Gud som kaller på gutten og da sier han at neste gang Samuel hører stemmen skal han si at her er jeg Herre. Når stemmen igjen kaller på Samuel, svarer han som fortalt og Herren selv taler til ham.

Samuel kjente ikke igjen stemmen til Gud. Han hadde ikke en erfaringshistorie med seg som sa at Gud snakker til mennesker på denne måten. Derfor sprang han inn til den han trodde det var, men blir avvist med nei, var ikke meg og bare gå og sov igjen. Dette gjentar seg til en åpenbaring om at det er Gud som kaller kommer.

Noen opplever at det er en dyp nød i deres hjerte, en dyp sorg og fortvilelse over at ting ikke skjer. De har bedt og kjempet i lang tid, men ser ikke noe skjer. De vet at de er på linje med Guds ord, de lever ikke i synd og de har myke hjerter innenfor Gud, men like vel skjer ingenting? Det som tidligere var lave sukk har sunket så dypt ned i hjertet at de ikke lenger har ord til å forklare hva de ønsker av Herren. Deres ønsker er ikke for egen del, for personlig vinning, men for at Gud skal æres og at hans rike skal gå fram. De prøver å finne skriftsteder som sier noe om dette, men klarer ikke finne de ord som gir forløsning og fred. De prøver å søke hjelp hos venner, men disse sier bare ro deg ned, ikke vær så fastlåst, ikke vær så ekstrem, ro deg ned og unn deg litt hvile og sov litt. Men uroen kommer, stemmen som de ikke kjenner kaller på dem igjen og igjen og igjen. Gud kaller og han gir seg ikke.

Gud kaller noen til et dypere fellesskap med seg selv, Gud kaller noen til å legge ned egne interesser og gå hundre prosent for Guds rike og Gud skaper en lengsel, en nød som går dypt ned i hjertene- og fra Herrens dype kjærlighet og nåde kalles det ut til dypet i våre hjerter. Kom nær, hør på meg, gå min vei, jeg vil tale til deg og bruke deg.

Har du kjent en kallelse dypt i hjertet? At det er noen som vil noe med deg men så klarer du ikke finne ut hva som skjer og hvem det er? Er det som en usynlig tråd trekker deg i en retning du ikke forstår? Er det noe nytt i ditt indre som er så dypt i hjertet at du ikke finner ord til å forklare det? Har du tenkt på at det er kanskje Gud som kaller på deg? Samuel fikk et enkelt svar å gi: «Tal Herre, din tjener hører» (1. Sam. 3:9-10). Kanskje dette er svaret du også skal gi neste gang du kjenner at det er noe/-n som kaller på deg i hjertets dyp?