Har du opplevd at tanker, følelser og smerter skriker så høyt at det er vanskelig å finne stillheten? Hvordan finner vi roen når det er så mange utfordringer og begrensninger hver eneste dag? I dag vil jeg oppmuntre deg til både å søke og kjempe for stillheten!

Vi fanges lett inn av bekymring, slitenhet og mye annet som får tankene til å spinne konstant og som trekker fokuset vårt bort fra de viktigste tingene. Smerte kan fort få oss bort fra roen, hverdagens oppgaver kan øke hjertefrekvensen til racer-fart, en ekstra regning kan gi søvnløse netter og en uventet oppgave kan fylle kalenderen fortere enn du sier «hei på deg din gamle sei».

Alle mennesker har tider der de ikke finner ro i sjelen og tankene, men som kronisk syke har vi en del ekstra utfordringer og bekymringer som de som i hovedsak er friske ikke har. Hva om jeg må begynne med rullestol? Hva om jeg blir sengeliggende hele døgnet? Hva hvis jeg ikke kan følge opp barna? Hva hvis jeg blir enda dårligere? Hvordan skal jeg klare alle de ekstra utgiftene som sykdommen bringer når inntekten allerede er redusert? Det er mange vanskelige, såre og vonde tanker som fort stjeler den fred og stillhet vi ønsker å ha.

Hvorfor er det så vanskelig å bare «skru av» alle de forstyrrende ulydene og nyte fred og ro? Kan det være at stillhet er noe som for mennesker, pga syndenaturen, ikke er naturlig? Kanskje trenger vi at Gud planter stillhet i våre sinn gjennom at han Han plasserer sin fred i våre hjerter?

Når vi setter oss ned og skal være stille begynner vi virkelig å merke hva som egentlig romsterer rundt inne i oss. Smertene kan skrike høyt, bekymringer kan overmanne, frykt kan lamme, usikkerhet kan bringe følelsen av håpløshet og mye mer. Det er ikke bare å bestemme seg for å ikke tenke på alt det som kan skje, som er vanskelig eller annet, vi må forholde oss til det og vi må gjøre noe med det.

Bibelen er tydelig på at vi skal komme med våre byrder til Herren, og det gjelder både smerter, frustrasjon, usikkerhet, utrygghet for fremtiden og alt annet. Vi må kjenne på hva som romsterer inne i oss og vi må gi det over til Gud. Dette er ikke noe vi klarer ved første forsøk, vi må fortsette til vi kjenner at freden senker seg i hjertet og sjelen kan hvile i stillheten.  Samtidig som vi stadig må gi over hva vi kjenner, tenker og føler på, må vi også velge å tro Guds ord som sant. Vi må velge å stole på at når vi gir alle våre bekymringer og vansker over i Guds hender så er det i orden og vi er trygge, selv om det kanskje ikke alltid føles slik ut.

For mange vil det å være stille bli en urovekkende opplevelse i starten, for alt som kommer til overflaten er skummelt, men våg å gå den veien. For andre vil det være sårt og tårene triller fordi de ikke med ord kan forklare alt som rører seg i dem, men husk at Gud forstår tåre-språket bedre enn oss! Uansett hvordan du opplever det å sette deg ned å skulle være stille, så ikke gi opp selv om du merker alt mulig «rart» begynner å røre seg i deg. Det er naturlig å oppleve dette hvis man ikke er vant med å sette seg ned å søke stillhet. Det tar tid å lære seg å stille sin egen sjel og sine egne tanker.

Kanskje er det en av de tingene vi trenger mest i dag… å våge å gå gjennom tåredalen og over smertefjellene, å gå gjennom frustrasjonsskogene og kappe ned oppgave-villnisset slik at vi tilslutt kan komme ut i stillheten der vi kan høre Gud tale til oss. For selv om Gud taler til oss på mange måter, er stillheten det stedet han møter de som lengter nok etter han til å våge seg ut av det komfortable og gjennom det såre og vonde til de kommer dit hen at de vet at det eneste som virkelig teller er Gud. (utdrag fra andakten: Å våge å være i stillheten)

Kanskje har jeg allerede svart på spørsmålene jeg stilte lenger oppe, men her er en oppsummering. Jeg tror stillhet er både noe vi må kjempe for og noe vi får i gave fra Herren. Vi har et ansvar for å gå til Gud med hva som romsterer rundt i oss og vi må ta den kampen det er å prøve å legge av oss alt som fanger oss inn. Så tror jeg at etter en tid vil vi merke at Guds fred begynner å senke seg mer og mer ned over oss. Dette fordi vi etter hvert lærer å slippe bekymringene ned og la dem være der hos Gud, i stede for å bare vise dem fram for Gud for så å ta dem med oss videre i hverdagen.  Når denne endringen skjer, vil Guds fred overta plassen uro hadde og vi finner hvile i sjel og hjerte. Da vil vi klarer både å nyte og å være tilstede i stillheten uten uro og annet.

Bare hos Gud er jeg stille, fra ham kommer min frelse.  Bare han er min klippe og min frelse og mitt vern, jeg skal ikke vakle. (Sal. 62:2-3)

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil. 4:6-7)