Andakt

av

Det er mat i alle fall

Jeg skulle ønske jeg en dag innimellom kunne trekke en pose ut av skuffa å lage middag, men det går ikke her i hus. På grunn av IBS hos en unge må varm mat lages fra bunnen av og det er ikke alle dager man verken føler for det eller har overskudd til det. Det er kvelden av en slik dag når jeg sitter og skriver og dagens middag var av det særdeles enkle slag. Ildfast form hentet ut, tomatsaus lages i forma (koking orker vi ikke), en halv pose makaroni tømmes oppi sammen med oppkutta pølser. Alt blandes, ost på toppen og halv time i stekeovnen. Det smakte langt ifra vondt, det var helt grei mat, eller som jeg tenkte: Det var ikke godt, men det var mat.

Og den linja gikk jeg og tenkte på i forhold til det å lese Guds Ord også. Det er ikke alltid vi merker så mye til godfølelser når vi leser. Noen ganger er det ingen ting vi biter oss spesielt merke i, ingenting som varmer hjertet eller gir ny innsikt, ingen ord som plutselig bringer håp, fred eller dyp glede, det er liksom bare helt greit. Men, det er mat.

Vi trenger mat for hele oss og vi vet det. Vi vet at kroppen trenger det og vi vet vår sjel trenger det. Vi trenger mat og noen ganger er hva vi putter i oss bare helt greit, ikke mer eller mindre, men det er mat. Det er enklere å huske det i forhold til kroppen, men vi trenger å huske det i forhold til sjelen også. Vi trenger Guds Ord, også når vi ikke føler vi orker, også når vi ikke har krefter til å gjøre mye ut av det, men vi trenger mat. Vi trenger at Guds Ord får fylle vårt indre å gi oss næring og styrke til å fortsette, og det vil Guds Ord gjøre, også de ganger vi ikke opplever at vi får noe spesielt under lesing eller de ganger vi bare leser litt fordi vi ikke har krefter til mer.

Jeg følte jeg orket ikke lese, men jeg satt meg med studiebibelen og gikk igjennom et nytt kapittel av Galaterbrevet. Mens jeg leste var det to-tre steder jeg stoppet opp og tenkte, og det var tanker om Guds godhet og nåde mot oss. Det var godt å bli minnet på hvor stor nåde vi har mottatt og at vi er forsonet med Kristus. At vi trenger ikke streve for å bli rettferdige, for det vil vi aldri klare, men vi kan sette vår lit til Jesus og hans verk, vi blir ikledd hans rettferdighet.

Jeg kan si litt om de ting jeg tenkte, men hva jeg egentlig leste husker jeg bare litt av. Hodet har ikke overskudd til mer enn det denne kvelden, men jeg fikk mat, og det var mat som der og da gav styrke, glede og takknemlighet og det er mat som- selv om jeg ikke husker alt- vil fortsette å gi nødvendig næring til mitt indre.

Noen ganger orker og klarer vi kanskje ikke å lese så mye som vi egentlig ønsker, men glem aldri at noe mat trenger vi å få i oss, selv om det bare er noen få vers. Vi burde være mer nøye med å få i oss mat for sjel og ånd enn vi er med kropp (selv om begge deler er nødvendig og viktig), for det er den maten som former oss og istandsetter oss for evigheten.

I evighet, Herre, står ditt ord fast i himmelen.       
Din trofasthet varer fra slekt til slekt, du har grunnfestet jorden, og den består.
Etter dine lover består de til denne dag, for alle ting må tjene deg.
Hvis jeg ikke fryder meg over din lov, går jeg til grunne i min nød.

Salme 119;89-92
av

Hos Gud er styrke

Jeg kjenner godt på kroppen at det blir mye mindre hvile enn jeg burde ha. Dagene er fylt opp med venting og kjøring, og mer venting og kjøring. De helgene som kommer mellom alt er for korte til å kunne hente nye krefter, de holder kun til at jeg nesten kommer meg nok til at jeg kunne begynt å hvile. Plutselig kan det knuge i hjertet, hvor lenge vil dette gå? Vil jeg klare å holde meg på beina utover høst og vinter? Tanken er der aldri lenge, for om jeg kjenner på uro der og da, så må jeg bare si: Gud, du må være min styrke og hjelp.

I natt satt jeg og leste igjennom Kolosserbrevet. Siden jeg ikke fikk sove pga vondt og konstant during inni ørene, så fant jeg ut etter en god time at jeg kunne like godt stå opp og gjøre noe. Jeg visste at når klokka nærmet seg 3 ville det være mer ro for søvn. Og jeg leser og sukker og takker, og blir minnet om at hvis vi er reist opp med Kristus så skal vi søke det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd (Kol.3,1) og at vi må selv la sinnet være vendt mot det som er der, og ikke her på jorden (v2). La sinnet være vendt, skriver Paulus, så da betyr jo det at vi må velge og handle på det. Vi må tenke på Gud, på de velsignelser vi har i Kristus, på den forsoning som er oss gitt, på den hjelp vi har i Gud og at uansett hva vi står oppi, så har Gud kontroll, oversikt og massevis av nåde og hjelp å gi oss.

I salme 41,2-4 står det at Gud styrker den som har omsorg for andre når han/hun selv opplever sykdom, ja ikke bare styrker, men forvandler leiet. Og det er jo akkurat hva vi husker fra Rom 8;28, at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Herren. Gud bruker hele vårt liv og alt vi er til å forme oss i sin sønns bilde, og også våre- menneskelig sett- svake sider er redskap i hans mektige og dyktige hånd. Når vi har sinnet vendt mot Gud og det som hører ham til, så vil vi selv i det tunge oppleve at det finnes fred og glede, og vi vil oppleve at det er styrke til å bevege oss videre. Ja ikke bare det, vi vil også kjenne på en sterkere omsorg og medfølelse for mennesker rundt oss som også lider, fordi vi vet det er tungt, og våre bønner for dem blir flere, fordi vi vet at hos Gud er hjelp og styrke å få.

Når vi går gjennom tåredalen, når følelser og hjerte er slitent, tungt og kanskje litt tomt, da er Gud med oss og han vil gi nåde og hjelp, styrke og kjærlighet. Hva vi opplever som vanskelig, vil bli sprinklet med nåde og kraft fra Gud selv, og det vil ikke bare dryppe, men renne velsignelser ut. Kanskje opplever vi det ikke slik selv alltid, for vi kjenner mer på slitenhet og tomhet, men nettopp de ting og tider gjør oss mer avhengige av Guds hjelp og gjør at vi med større iver søker Gud og det som er der oppe. Salme 84,7-8 sier at de som går gjennom tåredalen, eller bakatrærnes dal, vil gjøre den om til et kildevell. Bakatrær vokste på tørre steder, og er det ikke slik vi opplever de tunge og vonde tidene i livet, som tørre steder? Vårt hjerte og våre følelser er nede og tårene sitter løst, men oppi dette så er det Herrens hjelp og styrke som tar oss igjennom, og den hjelp og den nåde vi mottar blir som regn som legger seg på det tørre. Det står at de går fra kraft til kraft, og de trer fram for Gud på Sion. Gud vil forandre leiet, slik vi så i salme41, og han vil la hva vi er oppi tjene til det gode, slik Rom 8.28 sier. Når vi løfter blikket fra å se på det umulige og vanskelige, eller fra å kikke på egen svakhet og utilstrekkelighet, men vender sinnet mot Gud og det som er i himmelen, da kommer styrke, håp, fred, glede og mange andre velsignelser inn i vårt hjerte og vår sjel. Hos Gud er styrke og hjelp, for alle ting og tider og alltid mer enn nok.

av

Til mitt kjære barn

barnet mitt
er det ikke på tide å komme hjem?
Jeg elsker deg, og lengter etter deg
Jeg kjenner deg bedre enn noen,
Jeg vet hva som har skjedd og hvordan du har falt,
men det betyr ikke noe,
hva som betyr noe er du
Jeg elsker deg med en evig kjærlighet,
og vil aldri elske deg mer eller mindre enn hva jeg gjør nå,
jeg elsker deg av hele mitt hjerte, du er min
kom hjem, mitt barn,
la meg få vaske sårene,
la meg få lege det sønderbrutte
la meg gjenopprette det som ble ødelagt
Jeg kan og vil,
hvis du lar meg slippe til
Gi ditt hjerte til meg på ny,
gi meg ditt alt, og du har tilgang til alt mitt
Det er glede etter tårer,
det er legedom etter smerte
det er trøst etter sorg
slik det er morgen etter natt

«De sørgende i Sion skal få hodepynt i stede for aske,
gledens olje i stede for sorg,
lovprisningens drakt i stede for avmakts ånd.
De skal kalles rettferdighetens terebinter,
som Herren har plantet,
så Han kan bli herliggjort.»

Mine armer er ikke for korte til å frelse,
mitt hjerte er ikke for lite til å tilgi
min kjærlighet kan lege alle sår
min fred kan fylle ditt hjerte på nytt
jeg rekker ut håp til hver sønderbrutt sjel
ingenting er umulig for meg.
Er det ikke på tide å komme hjem, barnet mitt?
Jeg elsker deg og savner deg,
du er alltid i mitt hjerte og i mine tanker
~ pappa’n din ~

Skrevet i 2010, men verdt en repetisjon. Hva som kommer under ble skrevet da innlegget ble reblogget des-17.
I går og i dag har det vært skikkelig glatt her og det er fort gjort å enten skli på beina eller få en sleng på bilen. Noen ganger er livet også slik. Vi havner på glattisen, har ikke helt kontrollen og tidvis tar vi feilskjær eller faller. Selv om vi gjør dette må vi aldri glemme at Guds kjærlighet og nåde til oss aldri tar slutt. Det er alltid mulig å komme tilbake for den som angrer og omvender seg. Det er alltid trøst for den som sørger og visdom for den som ber om det. Skulle du ha havnet litt lenger bort fra det nære fellesskapet med Gud som ditt hjerte lengter etter og trenger, fordi du for en tid glemte Gud eller fordi du feilet eller falt, fordi livet ble for tungt eller travelt eller annet, søk tilbake. Gud venter på deg og han ønsker å få øse av seg og sitt over og inn i ditt liv.

av

Korsfestet med Kristus

Ved loven døde jeg bort fra loven, så jeg kan leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.

Gal.2,19-20

Jeg vet ikke hva det sier om meg, det får andre avgjøre, men jeg har virkelig hatt problemer med å vri hjernen rundt hva jeg er korsfestet med Kristus egentlig betyr. De første årene som troende var de versene ikke så problematiske, da ble de sagt og trodd, men de senere år så har det vært som om jeg leser ord jeg egentlig ikke forstår. Og kanskje er ikke jeg den eneste?

Jeg har sittet her og prøvd å få litt mer grep om det ved å lese om verset i flere studiebibler og annet, men samtidig så må jeg sukke til Gud; Gud, må du ved din Ånd åpenbare dette for meg, for det er bare du som kan gi mitt indre den forståelse jeg trenger. For det er virkelig noen dybder og bredder i dette som jeg ikke klarer å gripe eller forstå verken med hjerne eller hjerte.

Gud er den som rettferdiggjør oss, og eneste grunn til at han kan rettferdiggjøre skyldige, syndige mennesker er Jesu stedfortredende død. For, syndens lønn er døden. Når Gud kaller oss rettferdige så blir vi ved troen forenet med Kristus. Jeg blir i Kristus og Kristus lever i meg. Det er for ufattelig for min hjerne, men jeg vet det er slik. Når vi er forenet med Kristus i troen, så blir vi også en del av hans stedfortredende død og oppstandelse. I Ham er vi derfor døde for synden, fra vårt tidligere liv og vår syndenatur, og i Ham, ved Hans oppstandelse, har vi fått del i et nytt liv. Vi er- i Kristus- nye skapninger.

Tenk at vi er forenet med Kristus! Nåde over nåde, og all takk og pris til Gud! For dette er både ufortjent og ufattelig!

John Stott har en forklaring i sin bok om galaterbrevet som gjorde ting litt enklere for meg. Om vers 19 og ordene for jeg er ved loven død for loven skriver han at lovens krav om død ble tilfredsstilt i Kristi død. og om v 20 og ordene jeg er korsfestet med Kristus forklarer han at det vil si forenet med Kristus i hans syndbærende død, slik at min syndige fortid er slettet ut. (J.Stott, Galaterbrevet, Lunde forlag 1995, s67)

Jeg lever ikke selv, sier Paulus, og hva mener han nå egentlig med det? Er hans personlighet vasket ut og er han ikke seg selv lenger? Dette er det endel som tror at må skje når man er blitt kristen, vi kan ikke være oss selv lenger. Men det er ikke snakk om at vi må forandre personlighet når vi blir født på ny, vi dør bort fra syndenaturen, fra å forfølge kravet om å bygge egen rettferdighet og fra fokuset på personlige og selviske mål og oppnåelser. Vi slutter å ha oss selv og vår egosentrisitet i sentrum, og begynner å leve etter hva som er viktig for Gud. Gud, himmel og hellighet får en helt ny betydning for oss, og det er dette vi lengter etter å både se mer av og forstå og oppleve mer av. Dette kan vi ikke gjøre i egen kraft, men Guds Ånd i oss gir oss hva vi trenger for å klare dette. Det «jeg-fokuset» som vi har med oss fra fødselen av, dør, og vårt fokus blir Gud og i Kristus. Vi ønsker ikke lenger å leve i synd, og de ganger vi faller i synd så gremmes vi og søker om tilgivelse. Vi har fått et nytt liv på innsiden, vi er ikke den samme lenger (selv om vi på en måte også er det) og vi ønsker og lengter etter helt andre ting enn da syndenaturen styrte oss.

Det liv vi nå lever skal vi leve i troen på Kristus Jesus som gav seg selv for oss, og dermed er det vår nye natur som skal prege livene våre. Det å vokse i kunnskap og kjennskap til Gud, det å helliggjøres og se at Jesus vinner skikkelse i oss, det å leve i trofasthet mot Guds bud og å se andre mennesker bli berørt av Gud. Vi legger av oss mer og mer av egoisme og selvhevdelse, av trang til å lykkes i egne og andre øyne og etter å rettferdiggjøre egne feil, og vi strekker oss mot himmelen og lengter etter at Gud gjør mer av sitt verk i våre liv så vi kan komme nærmere ham og bli litt bedre kjent med ham. Meningen med livet- livsinnholdet- er nytt, å kjenne Gud, å være kjent av Gud og å gjøre Gud kjent.

Far, må du gi oss å forstå mer av hva disse ordene dreier seg om, må du ved din Ånd åpenbare det i vårt indre slik at det blir en livsforvandlende sannhet som gir retning, mening og styrke til våre liv. I Jesu navn, amen

av

Etterprøv hva du hører (og leser)

Jeg hadde skrevet med ei venninne som nylig flyttet lenger enn langt bort og merket etter at jeg trykket send at det var noen ord som hadde endret seg. Jeg skrev hva jeg mente, men glemte- som ikke uvanlig er- å sjekke at det var de ord jeg skrev som poppet opp og at ordlista ikke hadde endret dem. Igjen ble jeg minnet på viktigheten av å sjekke opp hva vi leser og hører. Og ja, jeg mener dere som leser bloggen skal bruke tid på å sjekke opp hva jeg også skriver. Jeg er ikke ute etter å lure noen, jeg prøver å være trofast mot hele Guds Ord, men jeg er underveis og jeg er ikke lærd.

Jeg selv er ikke alltid av de flinkeste til å sjekke i ettertid at hva jeg har hørt eller lest stemmer med Guds Ord, men jeg blir flinkere til det. Men jeg har lært meg at de ganger jeg kjenner det skurrer i meg, selv om hva som sies/skrives høres godt og rett ut, så sjekker jeg det ut og hvis jeg ikke har krefter til det der og da så holder jeg meg unna til jeg får sett mer nøye på det.

Guds Ord har mange advarsler om at det vil være falske profeter og lærere (bl.a. 2.Pet.2,1 og 1.Joh.4,1), og likevel tar vi det ikke så alvorlig. Vi misbruker Paulus sine ord om at tross alt, Jesus blir forkynt (Fil.1,18). Men hvis det er et falskt evangelium som presenteres oss, eller en veldig ensidig framstilling av Gud og hans ord, er det da den sanne, bibelske Jesus som forkynnes?

Lukas skriver at de troende i Berøa var av et edlere sinn enn dem i Tessalonika. De tok velvillig imot ordet og gikk hjem og gransket nøye hva de hadde hørt (Ap.gj.17,11). Stemte det Paulus sa med hva de leste i Skriftene? Sa han det som det stod eller utelot eller la han til noe? Var han trofast mot Skriften og hadde de ting han fortale om Jesus virkelig hold i hva profetier forutså og Skriften ellers sa?

Vi ser ikke viktigheten av å sjekke hva vi leser og hører av flere årsaker. Den ene er at vi har tillit til den som presenterer budskapet, en annen er at vi faktisk ikke ser viktigheten av at Ordet presenteres nøye og korrekt. Vi har en mangelfull forståelse av viktigheten av å holde Guds ord rent og av å presentere hele Guds ord som det står. Vi liker ensidig forkynnelse om gode ting og lyse utsikter, men misliker advarsler og påbud. Vi liker å høre om våre rettigheter som Guds barn, men ikke om våre plikter. Vi tenker at når hva vi leser og hører får oss til å kjenne på gode følelser, så må det jo være riktig.

Åndelige varslere som står opp og sier at noe ikke stemmer og at ordet forvrenges er verken godt likt eller ansett, men vi trenger dem sårt. Vi trenger dem som våger å stå på Skriften og som holder Guds Ord så kjært og dyrebart at de heller vil motta menneskers motvilje og kommentarer om å være skeptiske, kritiske, gammeldagse og pirkete enn at de vil godta at ordet framlegges feil, med alvorlige mangler eller med stor slagside. Vi trenger dem som har gaven til å skille ånder og som raskere enn andre kjenner at noe er feil, som nøye sjekker ut hva de opplever er feil og som våger å stå fram og ta tak i det. De vil sjeldent bli aksepterte, likt eller hørt, men vi trenger dem sårt.

Det er mennesker som på en spesiell måte er utrustet av Guds Ånd til å skjelne ånder (1.Kor.12,10), og de færreste av oss er nok av dem, men vi har alle et ansvar for å kontrollere at hva vi tar til oss av åndelig føde faktisk er i samsvar med Guds Ord. Å stole på godfølelser er ikke godt nok, for det er faktisk en av de ting som er viktig for de som forkynner halve sannheter, forvrengte budskap og falsk lærer satser på, å få mennesker til å kjenne på gode følelser og føle at de er veldig ok. Vi må gå til Skriften, og ikke bare det, vi må ta avstand fra budskap som ikke samstemmer med Ordet.

Når vi blir oppfordret til å sjekke alt og holde fast ved det gode (1.Tess.5,21), så er det gode ikke det som automatisk får oss til å føle godt, men det som stemmer med Guds Ord. Og husk, det er helheten som teller, summen av Guds Ord er sannhet (Sal.119,116). Selv om en linje presenteres ordrett, trenger ikke utleggelsen i etterkant å stemme med resten av Guds Ord. Vi må lære Skriften å kjenne, hele Skriften.

La meg følge dine forskrifter med helt hjerte
så jeg ikke blir til skamme.

Salme 119:80