ny skapning

av

Korsfestet med Kristus

Ved loven døde jeg bort fra loven, så jeg kan leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.

Gal.2,19-20

Jeg vet ikke hva det sier om meg, det får andre avgjøre, men jeg har virkelig hatt problemer med å vri hjernen rundt hva jeg er korsfestet med Kristus egentlig betyr. De første årene som troende var de versene ikke så problematiske, da ble de sagt og trodd, men de senere år så har det vært som om jeg leser ord jeg egentlig ikke forstår. Og kanskje er ikke jeg den eneste?

Jeg har sittet her og prøvd å få litt mer grep om det ved å lese om verset i flere studiebibler og annet, men samtidig så må jeg sukke til Gud; Gud, må du ved din Ånd åpenbare dette for meg, for det er bare du som kan gi mitt indre den forståelse jeg trenger. For det er virkelig noen dybder og bredder i dette som jeg ikke klarer å gripe eller forstå verken med hjerne eller hjerte.

Gud er den som rettferdiggjør oss, og eneste grunn til at han kan rettferdiggjøre skyldige, syndige mennesker er Jesu stedfortredende død. For, syndens lønn er døden. Når Gud kaller oss rettferdige så blir vi ved troen forenet med Kristus. Jeg blir i Kristus og Kristus lever i meg. Det er for ufattelig for min hjerne, men jeg vet det er slik. Når vi er forenet med Kristus i troen, så blir vi også en del av hans stedfortredende død og oppstandelse. I Ham er vi derfor døde for synden, fra vårt tidligere liv og vår syndenatur, og i Ham, ved Hans oppstandelse, har vi fått del i et nytt liv. Vi er- i Kristus- nye skapninger.

Tenk at vi er forenet med Kristus! Nåde over nåde, og all takk og pris til Gud! For dette er både ufortjent og ufattelig!

John Stott har en forklaring i sin bok om galaterbrevet som gjorde ting litt enklere for meg. Om vers 19 og ordene for jeg er ved loven død for loven skriver han at lovens krav om død ble tilfredsstilt i Kristi død. og om v 20 og ordene jeg er korsfestet med Kristus forklarer han at det vil si forenet med Kristus i hans syndbærende død, slik at min syndige fortid er slettet ut. (J.Stott, Galaterbrevet, Lunde forlag 1995, s67)

Jeg lever ikke selv, sier Paulus, og hva mener han nå egentlig med det? Er hans personlighet vasket ut og er han ikke seg selv lenger? Dette er det endel som tror at må skje når man er blitt kristen, vi kan ikke være oss selv lenger. Men det er ikke snakk om at vi må forandre personlighet når vi blir født på ny, vi dør bort fra syndenaturen, fra å forfølge kravet om å bygge egen rettferdighet og fra fokuset på personlige og selviske mål og oppnåelser. Vi slutter å ha oss selv og vår egosentrisitet i sentrum, og begynner å leve etter hva som er viktig for Gud. Gud, himmel og hellighet får en helt ny betydning for oss, og det er dette vi lengter etter å både se mer av og forstå og oppleve mer av. Dette kan vi ikke gjøre i egen kraft, men Guds Ånd i oss gir oss hva vi trenger for å klare dette. Det «jeg-fokuset» som vi har med oss fra fødselen av, dør, og vårt fokus blir Gud og i Kristus. Vi ønsker ikke lenger å leve i synd, og de ganger vi faller i synd så gremmes vi og søker om tilgivelse. Vi har fått et nytt liv på innsiden, vi er ikke den samme lenger (selv om vi på en måte også er det) og vi ønsker og lengter etter helt andre ting enn da syndenaturen styrte oss.

Det liv vi nå lever skal vi leve i troen på Kristus Jesus som gav seg selv for oss, og dermed er det vår nye natur som skal prege livene våre. Det å vokse i kunnskap og kjennskap til Gud, det å helliggjøres og se at Jesus vinner skikkelse i oss, det å leve i trofasthet mot Guds bud og å se andre mennesker bli berørt av Gud. Vi legger av oss mer og mer av egoisme og selvhevdelse, av trang til å lykkes i egne og andre øyne og etter å rettferdiggjøre egne feil, og vi strekker oss mot himmelen og lengter etter at Gud gjør mer av sitt verk i våre liv så vi kan komme nærmere ham og bli litt bedre kjent med ham. Meningen med livet- livsinnholdet- er nytt, å kjenne Gud, å være kjent av Gud og å gjøre Gud kjent.

Far, må du gi oss å forstå mer av hva disse ordene dreier seg om, må du ved din Ånd åpenbare det i vårt indre slik at det blir en livsforvandlende sannhet som gir retning, mening og styrke til våre liv. I Jesu navn, amen

av

en uslepen diamant

Se, jeg har renset deg, men ikke som sølv, jeg har prøvet deg i lidelsens smelteovn. (Jes. 48.10)

Vi kjenner alle til uttrykket «en uslepen diamant» og vet vi snakker om skjult skjønnhet som trenger litt hjelp for å komme fram. I dagens samfunn er det er ofte ting som skal få den ytre skjønnhet til å skinne man tenker på, bare se på alle TV-program der hjelpen er slanking, operasjoner, tips og styling.

En uslepen diamant er bare et lite krystall som folk flest ikke ville ofre et blikk. Det er diamantsliperens dyktighet som frigjør diamantens ildfulle skjønnhet. Uttrykket en «uslepen diamant» brukes når man vil beskrive noe som gjemmer på en sjelden skjønnhet og bare trenger å slipes og poleres for å bringe den frem. (fra Wikipedia)

Det trengs en ekte mester og ett godt trenet øye for å se den skjønnhet som skjuler seg under en ordinær og til tider kjedelig overflate, det gjelder både for diamanter og mennesker. Mens mennesker ofte gir en overflatebehandling for å få frem skjønnhet, gjør Gud det på en annen måte, han jobber innenfra og ut. Gud går dypere til verks og både sliper og polerer vårt indre menneske. Det er en vond prosess siden det krever at vi både kjenner på og blir fri fra vonde opplevelser og sår, men også fordi vi blir tatt forbi egen evne og kapasitet og plutselig befinner oss i storm, mørke og lidelse. Samtidig må vi legger vår oppførsel, våre tanker og vårt liv inn under Guds autoritet etter som han peker på ting som ikke behager ham. Gud bringer fram «diamantens ildfulle skjønnhet» gjennom å bruke smerte, lidelse og prøvelser, og det vil til slutt få oss til å stråle enda mer av hans herlighet.

Du hjelpeløse og forblåste som ikke finner trøst! Se, jeg legger en grunnvoll for deg av edelstener og bygger grunnmuren din med safirer. (Jes.54.11)

 …De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet.
(Jes.61:3 siste del- les gjerne hele Jes.61)

første gang postet 22.feb.12

av

Å bli sett på med nåde

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. (2. Kor. 5:17-19)

Det er tider der jeg merker at både det ene og det andre ikke er på plass i livet mitt. Jeg feiler i mang og mye. Tålmdighet, humør, nåde og barmhjertighet er ikke så mye tilstede som jeg ønsker, jeg er et verk under arbeid.

For 6-7 uker siden laget jeg plommesyltetøy. Å få ut alle steinene av gryta er litt av en jobb. Man fjerner hva man ser og venter litt, rører opp igjen og tror du ikke like mange nye steiner kommer til syne? Og så venter man litt, rører opp og der, joda, mange flere. Det blir noen ganger med dette, og hvis man gjentar dette to-tre ganger til etter man tror alle steinene er fjermet, er man garantert å finne mer. Jeg kan føle det slik noen ganger, at uansett hvor mye som er rensket ut av mitt liv, så kommer det alltid omstendigheter som avslører enda flere «steiner».

For tre uker siden brukte Gud plommesyltetøyet for å gi meg en dyrebar påminnelse om nåden i Kristus. Når man spiser hjemmelaget plommesyltetøy synes jeg noe av sjarmen er å plukket ut en stein eller to inni mellom, det høre liksom med. Derfor var forbauselsen stor når vi var kommet godt nedi glass nummer tre og ikke hadde funnet en eneste stein enda. Jeg rører nedi glasset og tenker at «det må jo være én stein i alle fall», men det er det ikke. Det er da Gud taler til meg, ikke med hørbar stemme, men ved at ordene legges inn i hjertet mitt. «Det er slik jeg ser deg i Jesus. Du ser alle ‘steinene’, jeg ser deg uten dem alle.»

Kanskje har du lett for å se alt du ikke får til og alt som ikke er på plass i livet ditt? Det er selvsagt ting vi alle har å jobbe med, men vi må huske at vi skal ikke forandres ved hjelp av viljestyrke og gode ønsker, men gjennom at Gud forandrer oss fra innsiden og ut. Som rettferdiggjørelsen er i Kristus er også vår helliggjørelse i Kristus. Vi kan ikke selv, Gud må fullføre det verk han har startet i oss. Og når vi har Jesus som herre i våre liv, så er vi under blodets beskyttelse og for Far er vi rene og hellige. Når Gud ser oss i kristus så ser han oss uten alle skavankene og feilene vi vet er der, det er å bli sett på med nåde!

av

En ny skapning

Jeg ønsker ikke at de dårlige sidene ved meg kun skal bli litt bedre, jeg vil de skal bli borte. Jeg vil at det som er smittet av syndenaturen skal dø ut og at Guds natur skal manifestere seg mektigere i og gjennom mitt liv.

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? (Jes. 43:19a)

Vi har lett for å tenke at hva som må til for at alt skal bli bedre er kun en liten forbedring og litt forandring. Sannheten er at det som hører til det gamle mennesket, det som er smittet og ødelagt av syndenaturen, ikke skal bli gjort bedre, det skal bli borte. Da vi tok imot Jesus som Herre og Frelser ble vi født på ny (Joh. 1:13) og ble en ny skapning (2. Kor. 5:17). Derfor skal vi ikke ta til takke med å flikke på og fikse opp det gamle, men søke det nye Gud har for oss. Det hjelper fint lite å style et dødt menneske opp som en toppmodell, det er dødt like vel, det må nytt liv til, og det nye livet finner vi hos Gud.

av

Å kjempe for hellighet

Streb etter fred med alle, og etter helliggjørelse, for uten den skal ingen se Herren. (Heb. 12:14)

Har du hørt noe så uåndelig som å strebe og kjempe etter hellighet? Det er da ikke slik det skal være? Er det ikke nok å pugge noen utvalgte bibelvers og så sitere dem med jamne mellomrom slik at Gud må gjøre hva jeg sier?

Verset i hebreerbrevet sier faktisk at vi må legge inn en store dose arbeid og energi i det å jobbe på vår helliggjørelse. Hvis vi ønsker å se og erfare mer av Guds hellighet er dette noe vi ikke kommer utenom. Men hva slags arbeid og streben er det snakk om?

Vi kan med en gang slå fast at vi gjør ikke vårt beste for å oppnå pluss i boka til Gud slik at han til slutt må belønne oss med hva vi ønsker. Det ville vært lønn for utført arbeid og det er ikke den typen streben det er snakk om. Det er mer snakk om å velge å leve etter hvordan vi vet det skal og bør være, at vi gir vårt beste i gjerning, ord og oppførsel. Et enkelt eksempel:

Når noen for n’te gang sier noe negativt om oss og vi kjenner at det freser og koker på innsiden. Da roper vi til Gud om hjelp, vi teller til 50, vi svelger hardt, vi trekker pusten dypt og vi svarer så høflig og greit som vi kan. Vi tillater ikke oss selv å tenne i boks, ei heller å fyre av en lang rekker av karakteristikker og halvsannheter fordi vi føler for å forsvare oss. Vi gir vårt beste i å håndtere situasjonen på en gudfryktig, god og tjenelig måte. Det er å strebe etter hellighet.

Funker det alltid? Både ja og nei. Vi ser ikke alltid et synlig resultat i hvordan vi tenker og handler der og da, men det betyr ikke at det ikke skjer noe. Så: Nei, det gir ikke alltid umiddelbar effekt, men også ja fordi det vil skape en positiv endring i lengden. Ja, fordi vi velger å gi vårt beste i å håndtere situasjonen på en måte som ærer Gud og er god for andre og oss. Fortsetter vi slik vil vi se at ting gradvis endrer seg fordi Gud forvandler vår innside.

Det vi trenger en en dypere forståelse av at Gud ikke lar alt skje umiddelbart. Av en eller annen grunn er det ting vi står i og kjemper for og imot i lange tider før vi ser endringen komme. Det kan være frustrerende og vi kan føle at vi taper kampen. Men velger vi å ikke gi opp, vil vi se at det i rette tid skjer noe. Det som er saken (og som jeg glemmer litt for ofte) er: Når jeg ønsker å gjøre noe som er til behag for Gud og samtidig søker hans hjelp, så setter jeg min lit og tro til at Han hører meg og vil hjelpe meg. MEN: Min tillit er ikke bare for det eksakte øyeblikket, det er også for at Gud skal gjøre et verk på innsiden av meg i tiden foran. Jeg stoler på Guds hjelp og nåde for dagens der og da og jeg stoler på Guds nåde og hjelp for framtiden. Dagens nåde er hjelp i øyeblikket, framtidens nåde er hjelp til at min indre menneske forvandles, fornyes og styrkes litt etter litt.

Neste innlegg kommer onsdag 3. juli.
PS! Lenge siden du har sendt kort i posten til noen?