Andakt

av

Å leve og tjene i Guds kraft

Noen ganger opplever jeg det forunderlig hvor ofte ett enkelt vers kan siteres av så mange ulike mennesker på så kort tid. For meg er det spesielt et vers jeg har både hørt i samtaler, selv lest eller hørt i forkynnelse de siste dager og det er:

En gang han spiste sammen med dem, påla han dem dette: «Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.» (Ap.gj. 1:4-5)

Og tror du ikke også at Gud ved sin Ånd minnet meg om dette verset da jeg kjente at kroppen gikk helt tom for krefter mens jeg var midt oppi noe 🙂 Jeg har holdt et veldig rolig tempo i det siste fordi kroppen har krevd det, noe som selvsagt fører til at endel ting blir utsatt. Den ene er at yngsten ønsket å bytte seng og madrass og det har jeg ikke orket. Etter ett par dager med god hvile kjente jeg bare at «nå gjør jeg det» og jeg satte igang. Optimismen ble slått død etter mindre enn ti minutter da jeg kjente «bonk, der var kroppen tom». Jeg som trodde jeg hadde mer krefter på lager enn dette, erfarte sårt at det var det ikke. Etter lang pause fortsetter jeg forsiktig og det er i en av de små arbeidsøktene at Gud minner meg om at det er derfor vi mange ganger ikke fullfører hva vi er satt til. Vi går tomme for krefter fordi vi går i egen kraft når vi skulle ha gått i Guds kraft. Og da blir det tungt, ja ikke bare tungt, gleden med det hele forsvinner også og man kjenner en smule motløshet siger inn.

Hva var det Jesus sa til disiplene etter at de hadde fått misjonsoppdraget? (fritt gjengitt) Hold an gutter. Jeg vet dere vil springe ut og sette igang øyeblikkelig, men det skal dere ikke. Dere skal trekke dere tilbake og vente på at Fars løfte til dere blir virkelig, når dere blir ikledd kraft i fra det høye, da kan dere gå igang, ikke før.

Jeg tror ikke det er bare jeg som gjør denne feilen, men at de fleste av oss gjør den flere ganger. Vi kjenner at Guds leder oss til å gjøre noe, til å starte i en ny oppgave eller annet, og så setter vi igang med en gang, uten å ha trukket oss tilbake og bragt tid i bønn og i fellesskap med Gud og andre troende og ventet på at vi ble ikledd kraft og evne til å fullføre det kall Gud plantet i vårt hjerte. Vi springer avgårde i egen kraft og så kommer smellen. Og da kommer også anklager, tvil og annet. Tenk om vi hadde lært å bruke mye mer tid alene med Gud før vi satte i gang, at vi husket nødvendigheten av at Gud må fylle oss sin kraft, sin visdom og sin styrke.

Jeg sukket for meg selv under en av pausene, for jeg merket etter hvert at hva jeg hadde begynt på ikke ville bli ferdig den kvelden og ikke bare det, jeg ville være mer sliten enn beregnet etterpå. Hvordan skulle jeg klare morgendagen? En liten stund etter mitt hjertesukk tikker det inn en melding på mobilen, om yngsten kunne være en dag ekstra hos far? Nesten umiddelbart etter meldingspipen kom også et annet ord opp i tankene: «Nåde». Jeg sier ja til ekstra dag og smiler mens jeg tenker: «Typisk deg Gud».

Jeg fikk en ekstra dag å hvile på og jeg trengte ikke stresse kroppen med å gjøre noe den egentlig ikke klarte. Jeg kunne ta det rolig. Og slik møter Gud oss også når vi i iver har lagt ut i egen kraft og opplevd å gå på smellen, han kommer til oss med nåde og tilbyr seg å hjelpe oss videre. Han gir oss ikke opp fordi vi trodde vi kunne klare å tjene ham i egen kraft, han kommer med nåde. Noen ganger må vi gå på slike smeller for å se at i oss selv har vi ikke hva vi trenger for å tjene i kraft og styrke, for å forstå enda mer at vi er avhengige av av at Gud fyller oss med sin kraft.

Har du gått på en smell og forstår ikke hvorfor alt plutselig ble tungt, vanskelig og tapper deg for krefter? Eller kanskje har du i din iver gått igang i egen kraft i stede for å vente på at Gud skulle fylle deg… du trodde du var sterk nok og dyktig nok til å kunne klare dette, men innser nå at du er ikke. Fortvil ikke, fordi når en liten del av din selvgodhet og selvstyrke dør som dette, så blir du mer innstilt på å klynge deg til Gud og mer mottakelig for at han kan fylle deg med sin kraft. Ikke la dette holde deg borte fra Gud og fra det å tjene ham, omvend deg og søk inn til Herren og be om kraft i fra det høye slik at du kan fullføre hva du har startet på.

av

Godt og tjenlig vær

En av kirkebønnene har formuleringen over; vi ber om godt og tjenlig vær, og det er vel en særs aktuell bønn i disse dager. Sør-Norge hadde hatt godt av større mengder nedbør slik at knusktørre skoger hadde blitt bløytet opp og jeg tror også det er ganske mange bønder av ulike slag rundtforbi som kunne tenkt seg nedbør. Men hva er godt og tjenlig vær? For det kan da være så mangt, kan det ikke?

Hadde vi spurt noen mennesker så hadde vi sikkert fått endel ulike svar. Noen ville være basert på personlige preferanser (jeg liker/-ikke sol og varme), andre ville dreid seg om andres behov (stakkars de eldre og alle husdyrene), noen ville tenkt på den større sammenheng (som skogbløyte for å forhindre branner eller jordbruket), mens noen igjen ville hatt holdningen vi tar hva som kommer og ikke tenkt verken den ene eller andre veien.

Jeg satt og tenkte på denne bønnelinjen i en annen sammenheng: Hva er godt og tjenlig «vær» i mitt liv? Hvis jeg ber om at Guds vilje skal skje i mitt liv, så ber jeg egentlig om at hva som er godt og tjenlig skal skje. Men ber jeg utfra personlige ønsker og mitt ståsted eller ber jeg om at Gud skal få sin vei med meg og at hva han ser som best for meg- både personlig og i den store sammenhengen- er hva som må skje?

Hva er godt og tjenlig vær i våre liv?

Det er ikke bare gode dager, for da ville vi blitt overfladiske, manglet dybde, søkt Gud sjeldnere og mindre intenst, stolt mindre på Gud og mye annet.

Det er ikke bare tunge dager, for da ville vi slitt med å holde hode over vann, kjempet konstant mot motløshet og strevd med å finne styrke til å stå opp enda en dag.

Det er en blanding av sol og regn, av gode stunder og utfordrende stunder. Som naturen går gjennom årstider og også trenger ulikt vær for å fungere som den er ment, så trenger vi ulike årstider og «vær/føreforhold» i livet for at vi skal modnes og styrkes.

Troen, avhengigheten og tilliten til Gud vokser mest i de tyngre tidene, men vi trenger også å oppleve at det er dager der det er godt å leve, at lovsangen flyter utav hjertet og at vi smiler til alt og alle. Så er det slik at noen blant oss får mye mer av de tunge tidene enn de gode tidene, men da må vi aldri glemme Guds svar til Paulus da han ba om at tornen måtte bli fjernet: Min nåde er nok for deg. Tenk det, Paulus ble ikke kvitt tornen, men han ble overøst med Guds nåde for å kunne gå igjennom dette som mer enn en overvinner!

Tør vi be Gud om å gi godt og tjenlig vær inn i våre liv og så avslutte med; må din vilje skje, og ikke min?

*****
Siste innlegg på den andre bloggen er om et tema som sjeldent snakkes særlig om, vitnesbyrdet som kommer gjennom et prøvet liv. Her er et lite utdrag:

Det er noen ganger at de prøvelser vi går igjennom ikke er en test av vår tro eller fordi vi skal likedannes Jesus mer, noen ganger opplever vi å havne i utfordringer og prøvelser fordi Gud trenger noen han kan vise sin storhet og herlighet på slik at det blir et vitnesbyrd for mennesker rundt. Enkelte vil ikke høre Gud Ord, men de kan ikke unngå å se Guds storhet og allmakt når han viser sin herlighet og kjærlighet gjennom menneskers liv.

 

av

Gud elsker sine barn!

Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! (1. Joh. 3:1a)

Vi vet at Gud elsker oss, men likevel havner vi fort i en av to grøfter. Enten tror vi ikke at Guds kjærlighet er så altomfattende som den er eller så tror vi at Guds kjærlighet gjør at han overser og «tillater» alle våre svakheter og skavanker (hvor endel kan kalles synd). Den siste går vi ikke mer inn på her, men jeg ville rette fokus på den første, på at Gud elsker sine barn! Jeg mener, han ELSKER sine barn!

Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham! (Matt. 7:11)

Jeg ville aldri i verden blitt sur på en 5-åring fordi han ikke klarte 4.klasse pensum i matte. Jeg ville ikke blitt oppgitt over at guttungen som sluttet med bleie for ei uke siden hadde noen uhell. Jeg ville ikke syntes at ungen min var dårlig til å sykle fordi han ikke klarte det på tredje forsøk. Jeg ville ikke slått hånda av ungen min fordi han sutret og ville balansere uten en trygg hånd, for deretter å ramle og slå seg. Jeg elsker guttene mine, og jo, jeg kan bli oppgitt og frustrert, også sint og irritert, men jeg elsker dem.

For Far selv elsker dere fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er kommet fra Gud. (Jog. 16.27)

Gud elsker sine barn, de som er trofaste mot ham. Han forventer ikke at vi skal være perfekte, men at vi gjør vårt beste utfra der vi er og at vi strekker oss etter å vokse i modenhet og visdom. Når vi faller blir ikke Gud sint, han strekker ut ei hånd og minner oss om at det er tilgivelse og gjenopprettelse. Når vi ikke vet nok til å ordlegge oss riktig, så gir han oss ikke opp, men han fortsetter å åpenbare seg og sitt ord for oss. Når vi har dårlige dager og feiler og faller i mangt, så elsker han oss med en like overstrømmende og altomfattende kjærlighet som han gjør på våre gode dager.

Gud elsker sine barn!

Og som en god Far vil han irettesette og tidvis straffe, men det er utav kjærlighet, ikke utav ønsker om å hevde sin rett og vise sin autoritet. Han gjør det fordi han vet hva som er best for oss og fordi han vet at vi noen ganger trenger det.

Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. (Ef. 5:1)

Men som en god Far vet han også at vi trenger å vite at vi er elsket og at vi kan stole på ham. Barn som er trygge på foreldrenes kjærlighet vil aldri lure på om de vil få hjelp når de trenger det, om de vil få mat neste måltid eller hva morgendagen vil bringe av utfordringer eller smerter, de stoler på at de er elsket og at det er trygge armer å gjemme seg i og at hvis det blir nødvendig, vil noen heve stemmen og snakke for dem. Hvor mer vil ikke Gud gjøre slike ting for sine barn? Han som er den beste Far som finnes, en far som aldri svikter og som alltid er trofast, som alltid dømmer rett og som aldri feiloppfatter, som skapte himmel og jord og som ser den enkelte.

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes. 41:10)

Gud er din far og du kan være trygg på hans kjærlighet til deg. Og hvis du vet at hans kjærlighet er uforanderlig og alltid like altomfattende, da kan du også la dine bekymringer og din uro ligge igjen hos ham. Han ser deg, han kjenner deg, han vil hjelpe deg og overøse deg både med kjærlighet og gode gaver.

Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen. (Ef. 1:3)

Du er elsket!

av

Nødvendigheten av lange bad

Det er varmt for tiden her i sør, vi holder rett og slett på å renne bort. 33 grader i skyggen er vi ikke vante med, heldigvis, for dette tar krefter, humør og pågangsmot. Tidligere ville jeg nok ikke merket det så mye, men nå gjør jeg. En av «ulempene» med ME’n er at jeg ikke tåler varme like godt som før, og jeg blir ikke bare «normalt sliten» av varmen, passer jeg meg ikke slår det meg helt i bakken. Men så er vi så heldige at vi har flotte badeplasser ikke lange bilturen unna. Vi startet i et av vannene en ti minutters kjøretur hjemmefra, men uka som var forflytta vi oss til elva som er bare to minutter unna. Mens vi første gang ikke kunne være i vannet mer en en dukkert fordi det var stikkende kaldt, kunne vi søndag ligge der i ganske lang tid og flere ganger før vi ble kjølt ned og tilslutt kalde.

Jeg hadde lest noen brev i Guds Ord før vi gikk og badet, og en av de tingene jeg satt og undret meg over og grunnet på var disse to:

La Kristi ord få rikelig rom hos dere. (Kol. 3.16a)

Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds Ord. (Ef. 6:17)

Jeg har mange ganger tenkt at det er forunderlig lite vi hører av Guds Ord i våre samlinger og møter. Paulus minner ofte om at Ordet må forkynner og at opplesningen av skriften er viktig, men er dette like viktig for oss som det var for Paulus og de første kristne? Ser vi verdien i Bibelen? Husker vi at det er Guds Ord til oss? At det er der vi kan lese alt Gud har ville fortelle oss og åpenbare for oss? At i Ordet er det en skatt så utømmelig at vi aldri vil bli utlært? Guds Ord er nettopp det, Guds Ord til oss.

Noen ganger er det mye som skjer i livet, og jeg tror at det er kristne som leser dette som opplever at det ene med det andre går galt, at det kommer flodbølger inn på flere kanter og at det kjennes ut som om alt er en kamp. Og du, mye av det er kamp. Når vi velger å helhjertet elske, lyde og følge Herren så er vi målskiver for djevelen og hans hær. Det er ikke populært på den kanten at noen virkelig legger iver og krefter inn på å søke Herren og leve i overgivelse, det møtes med angrep og brennende piler på mange kanter.

Det er svar å få for dere som sliter og kjemper og er litt overveldet av hva som skjer, og svaret er Jesus. Jesus. Han som led for at du skulle få finne frelsen. Han som ble adskilt fra Gud for at du skulle slippe. Han som bar straffen for at du skulle bli frikjent. Han som oppstod igjen slik at vi også skulle kunne få del i alt som er Hans. Vi er satt i himmelen med Kristus og vi har mulighet til å bli overrøst med godhet, nåde og fred i Herren, vi kan glede oss i Ham og over alt han er og har gjort, vi kan springe til ham med all vår uro og våre spørsmål, vi kan hvile i visshet om at han vil hjelpe oss. Når vi følger Gud er vi trygge, uansett hva vi møter. (anbefaler å lese Ef. 2: 4-7 sent og flere ganger)

Er dagene tunge og er det hett rundt ørene dine? Søk inn til Herren og bruk mer tid med ham enn du pleier. Noen ganger trenger vi ekstra lange bad i Guds Ord og i Herrens nærvær for at vi skal oppleve at innsiden vår roer seg ned og finner hvile og nye krefter.

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har  på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil. 4:6-7)

 

av

Gud selv må gjøre verket

Jeg har delt mange ganger om min lengsel til å vokse i helliggjørelse, å bli mer lik Jesus. Dette henger sammen med at det er vårt virkelige kall: Å la Gud forme oss til å bli et hellig folk som Han kan vise sin makt og herlighet gjennom, og med det bli bragt ære. Frelsen har aldri dreid seg om hva jeg skal få av Gud, men om hva Han vil forme meg til å bli og hva Han kan gjøre gjennom meg for å bringe ære til seg selv.

Men jeg kan ikke, uansett hvor mye krefter jeg legger i det, kan jeg ikke gjøre meg selv en dråpe mer hellig. Helliggjørelse er og blir fullt og helt noe som ligger på  Gud. Ikke bare må Han skape i meg en lengsel etter det (og denne lengsel blir dypere jo mer vi lærer Gud å kjenne), men det er også Han som må virke helliggjørelse i mitt liv. Jeg kan ikke gjøre meg selv mer hellig, det er Gud som må gjøre verket, og dette er et verk Han vil fortsette med til den dag jeg enten dør eller blir hentet hjem.

Når jeg sier at jeg ikke kan gjøre noe selv for å bli mer hellig betyr ikke det at jeg kan sette meg i sofaen, fortsette med å gjøre mitt og vente på at Gud på mirakuløst vis forandrer meg, nei, jeg må gjøre noe selv. Jeg må åpne min Bibel og jeg må ta til meg Guds Ord, og det under bønn. Jeg må søke Gud om å åpnebare ordet for meg og at Han skal bli åpenbart i større grad for meg. Jeg må tro hva jeg leser og jeg må velge å leve etter det. Og jeg må be. Ikke fordi jeg skal prestere noe eller gjøre meg fortjent til noe fra Gud, for det vil jeg aldri klare, men fordi jeg har ett hjerte som lengter etter å kjenne ham bedre, etter å vokse i både kunnskap og kjennskap til ham og å se ham løftet opp og æret både i mitt liv og gjennom mitt liv.

Jeg har tenkt på noen vers fra Esekiel kap 36 de siste dagene, hvor mange ganger det står hva Gud vil gjøre i de versene. Jeg tar med endel (v22-30), men ikke alle her, men merk deg hvor mange ganger Gud sier at det er han som vil gjøre det, og merk deg også hvilke ting han sier det i forhold til. Han vil helliggjøre oss, han vil gjøre sitt navn kjent, han vil rense oss, han vil… og har Gud sagt at han vil gjøre noe, så blir det slik.

Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren Gud: Jeg griper ikke inn for deres skyld, Israels hus, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant folkeslagene dere kom til. Jeg vil hellige mitt store navn, som er vanhelliget blant folkeslagene, det som dere vanhelliget blant dem. Folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Gud, når jeg gjennom dere viser meg hellig for øynene på dem.
Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.
Da skal dere få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. Jeg befrir dere fra all urenhet. Så kaller jeg kornet fram og gjør grøden stor; jeg gir dere ikke sult. Jeg gir trærne mye frukt og marken stor avling, så dere ikke mer møter forakt blant folkeslagene fordi dere sulter.