Guds verk

av

Gud selv må gjøre verket

Jeg har delt mange ganger om min lengsel til å vokse i helliggjørelse, å bli mer lik Jesus. Dette henger sammen med at det er vårt virkelige kall: Å la Gud forme oss til å bli et hellig folk som Han kan vise sin makt og herlighet gjennom, og med det bli bragt ære. Frelsen har aldri dreid seg om hva jeg skal få av Gud, men om hva Han vil forme meg til å bli og hva Han kan gjøre gjennom meg for å bringe ære til seg selv.

Men jeg kan ikke, uansett hvor mye krefter jeg legger i det, kan jeg ikke gjøre meg selv en dråpe mer hellig. Helliggjørelse er og blir fullt og helt noe som ligger på  Gud. Ikke bare må Han skape i meg en lengsel etter det (og denne lengsel blir dypere jo mer vi lærer Gud å kjenne), men det er også Han som må virke helliggjørelse i mitt liv. Jeg kan ikke gjøre meg selv mer hellig, det er Gud som må gjøre verket, og dette er et verk Han vil fortsette med til den dag jeg enten dør eller blir hentet hjem.

Når jeg sier at jeg ikke kan gjøre noe selv for å bli mer hellig betyr ikke det at jeg kan sette meg i sofaen, fortsette med å gjøre mitt og vente på at Gud på mirakuløst vis forandrer meg, nei, jeg må gjøre noe selv. Jeg må åpne min Bibel og jeg må ta til meg Guds Ord, og det under bønn. Jeg må søke Gud om å åpnebare ordet for meg og at Han skal bli åpenbart i større grad for meg. Jeg må tro hva jeg leser og jeg må velge å leve etter det. Og jeg må be. Ikke fordi jeg skal prestere noe eller gjøre meg fortjent til noe fra Gud, for det vil jeg aldri klare, men fordi jeg har ett hjerte som lengter etter å kjenne ham bedre, etter å vokse i både kunnskap og kjennskap til ham og å se ham løftet opp og æret både i mitt liv og gjennom mitt liv.

Jeg har tenkt på noen vers fra Esekiel kap 36 de siste dagene, hvor mange ganger det står hva Gud vil gjøre i de versene. Jeg tar med endel (v22-30), men ikke alle her, men merk deg hvor mange ganger Gud sier at det er han som vil gjøre det, og merk deg også hvilke ting han sier det i forhold til. Han vil helliggjøre oss, han vil gjøre sitt navn kjent, han vil rense oss, han vil… og har Gud sagt at han vil gjøre noe, så blir det slik.

Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren Gud: Jeg griper ikke inn for deres skyld, Israels hus, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant folkeslagene dere kom til. Jeg vil hellige mitt store navn, som er vanhelliget blant folkeslagene, det som dere vanhelliget blant dem. Folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Gud, når jeg gjennom dere viser meg hellig for øynene på dem.
Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.
Da skal dere få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. Jeg befrir dere fra all urenhet. Så kaller jeg kornet fram og gjør grøden stor; jeg gir dere ikke sult. Jeg gir trærne mye frukt og marken stor avling, så dere ikke mer møter forakt blant folkeslagene fordi dere sulter.

av

Å bli sett på med nåde

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. (2. Kor. 5:17-19)

Det er tider der jeg merker at både det ene og det andre ikke er på plass i livet mitt. Jeg feiler i mang og mye. Tålmdighet, humør, nåde og barmhjertighet er ikke så mye tilstede som jeg ønsker, jeg er et verk under arbeid.

For 6-7 uker siden laget jeg plommesyltetøy. Å få ut alle steinene av gryta er litt av en jobb. Man fjerner hva man ser og venter litt, rører opp igjen og tror du ikke like mange nye steiner kommer til syne? Og så venter man litt, rører opp og der, joda, mange flere. Det blir noen ganger med dette, og hvis man gjentar dette to-tre ganger til etter man tror alle steinene er fjermet, er man garantert å finne mer. Jeg kan føle det slik noen ganger, at uansett hvor mye som er rensket ut av mitt liv, så kommer det alltid omstendigheter som avslører enda flere «steiner».

For tre uker siden brukte Gud plommesyltetøyet for å gi meg en dyrebar påminnelse om nåden i Kristus. Når man spiser hjemmelaget plommesyltetøy synes jeg noe av sjarmen er å plukket ut en stein eller to inni mellom, det høre liksom med. Derfor var forbauselsen stor når vi var kommet godt nedi glass nummer tre og ikke hadde funnet en eneste stein enda. Jeg rører nedi glasset og tenker at «det må jo være én stein i alle fall», men det er det ikke. Det er da Gud taler til meg, ikke med hørbar stemme, men ved at ordene legges inn i hjertet mitt. «Det er slik jeg ser deg i Jesus. Du ser alle ‘steinene’, jeg ser deg uten dem alle.»

Kanskje har du lett for å se alt du ikke får til og alt som ikke er på plass i livet ditt? Det er selvsagt ting vi alle har å jobbe med, men vi må huske at vi skal ikke forandres ved hjelp av viljestyrke og gode ønsker, men gjennom at Gud forandrer oss fra innsiden og ut. Som rettferdiggjørelsen er i Kristus er også vår helliggjørelse i Kristus. Vi kan ikke selv, Gud må fullføre det verk han har startet i oss. Og når vi har Jesus som herre i våre liv, så er vi under blodets beskyttelse og for Far er vi rene og hellige. Når Gud ser oss i kristus så ser han oss uten alle skavankene og feilene vi vet er der, det er å bli sett på med nåde!

av

Faren ved frelsesbønn

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. (Joh. 1:12-13)

Det foregår en ting i mange menigheter rundt omkring det vide land som jeg er mer og mer skeptisk til, og det er å innby til frelse og ‘påtvinge’ mennesker en enkel formulert frelsesbønn.

Det er ulike metoder som brukes for å få mennesker til å med fornuften innse at det er ikke så dumt å gjenta de få linjene det mennesket som står foran dem sier:
* Du vil vel til himmelen?
* Ingen ved sine fulle fem vil jo til helvete…
* Du må bare si disse ordene så blir du frelst.
* Jesus er herlig! Du vil aldri angre og ting vil bli så bra!

Vi har ofte fokus på å få mennesker til å forstå med hodet at frelsen ikke er en så dum ting å akseptere, men nettopp her er problemet: Vi spiller på fornuft og følelser og leder disse i en retning som gjør at mennesker sier hva vi sier de må si. Og dette er feil. Totalt feil.

Frelse er ikke en handling basert på fornuft, følelser eller frykt, det er et verk i vårt indre utført av Gud selv. Det er ikke å med hodet forstå at jeg trenger hjelp for å kunne være med Gud, det er å bli født på ny ovenfra. Det er ikke å innrømme at jeg er ikke bare snill, det er å innse at jeg aldri vil bli god og snill nok og at jeg gjennom Jesu forsoningsverk kan oppleve å bli en ny skapning.

Frelse er et Guds verk, men vi har gjort det for menneskelig gjennom å ikke la Gud selv jobbe fram syndenød og frelsesbehov i menneskers hjerter og sinn. Vi må la Guds Ånd få slippe til for å overbevise mennesker om synd, om rettferdighet, om dom og om frelse. Vi må la mennesker få kjempe seg igjennom til frelse, hvis det er det de trenger.

Vi må slutte å si: Bare si disse linjene så blir du frelst. Det er løgn. Noen ord sagt i øyeblikket får ingen frelst, bare Gud kan gjøre det verket inni mennesker. Og er frelsen skjedd, vil det mennesket som har tatt  imot Jesus som Frelser og Herre erfare at det er skjedd noe. Plutselig er ikke alt det gale like lystfylt lenger, plutselig begynner de å se ting på nye måter, de får nye ønsker og lengsler, de forandres fra innsiden og ut. De er blitt nye skapninger.

Og her ligger en av årsakene til at det ikke alltid skjer så mye i livet til de som har sagt frelsesbønnen, nettopp det at de ikke er blitt nye skapninger. De forstod nok med fornuften at himmelen er bedre enn helvete, men de er ikke blitt overbevist i sitt indre om hvorfor de trenger frelse. De har ikke sett  at de er falne skapninger i en alldeles begredelig tilstand og at Gud er hellig og høyt opphøyet over alt og alle. De forstod med fornuften, men de trodde ikke, og tok ikke imot, med hjertet. Mange av dem som kaller seg kristne, og flere av dem  har en eller annen gang sagt en frelsesbønn, er faktisk ikke frelste mennesker. De er ikke nye skapninger. Det finnes for mange geiter kledd ut som sauer i våre forsamlinger, og det er ikke lett å lære en geit å oppføre seg som en sau…

Vi må slutte å lure mennesker med menneskeskapte formularer og heller overlate til Guds Ånd å drive mennesker til omvendelse. Vi skal og må forkynne hele Guds ord og vi skal gi mennesker mulighet til å ta imot, men vi skal ikke gjøre frelsen lettere enn det er gjennom å si at det er bare å si noen få bestemte ord. Ord i seg selv frelser ikke mennesker, det skjer når vi innser vår syndige tilstand, aksepterer Jesu forsoningsverk og tar imot den frelsesgave som av ren og skjær nåde rekkes oss.