av

Den glemte nåden

I vår gjennomgang av Fadervår er vi kommet til en linje som mange har meget imot, nemlig: «og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere.» (Matt. 6:12).

Det kan ved første øyekast se ut som at Gud ber oss om å gjøre noe før Han selv gjør sitt, men dette er så langt fra sannheten som det går an å komme. Vi leser ofte at hvis vi skal motta Guds tilgivelse så må vi selv tilgi andre først. Ferdig. Det er det vi leser og ofte tenker, men la oss gå litt videre.

Gud ber deg ikke gjøre noe han ikke har gjort selv først. Hva vi ofte glemmer er at da Jesus tok på seg smerte, skyld og skam og bar det opp på korset og gjorde soning for oss, da slettet han for evig skyldebrevet mot oss og vi har tilgang til Guds velsignelse og tilgivelse. I frelsen opplevde vi å bli tilgitt all vår skyld, synd og skam, alt. Det var noe totalt, noe altomfattende, noe nådefult og stort som skjedde der ved korset. Vi som ikke klarer å være gode i oss selv, opplevde at han som er bare god tok alt vårt på seg og bar det bort for oss. Ved korset fant vi tilgivelse for alt. Ved korset opplevde vi frelsens tilgivelse og gjennom det forsoning med Gud.

Og derfor er hva Jesus sier her så riktig. Vi er tilgitt alt og derfor er det viktig at vi også tilgir dem som gjør galt mot oss. Ikke for at Gud skal tilgi oss i etterkant, men fordi vi i forkant er tilgitt. Vi skal gi videre hva vi selv har mottatt i overflod.

Jesus forteller en gang en lignelse om en smålig mann. Denne mannen opplever å bli ettergitt en stor sum penger av kongen. Han slipper å betale fordi kongen har medlidenhet med ham. Denne mannen ser ikke nåden og storheten i hva han har mottatt, men ser kun egen storhet og stoltheten vokser. Han går ut og møter på en som skylder ham en smule av hva han skyldte kongen. Det er lite barmhjertighet å finne i mannens behandling av hans skyldner, ja han får ham til og med kastet i fengsel fordi han ikke kunne betale. Kongen får nyss om dette og ordner det slik at den fattige mannen slipper fri og den første blir satt i fengsel. Denne gangen er det ikke nåde og barmhjertighet å finne uansett hvor mye han trygler. Kongen sier at han skulle vist barmhjertighet mot den fattige slik han selv ble vist barmhjertighet. (Matt. 18:21-34)

Og her ser vi det poenget jeg nevnte tidligere veldig tydelig. Det var riktig å gi videre hva han hadde fått, ja ikke bare rett og godt, men det eneste riktige. Noe som er tydelig i hvordan Jesus oppsummerer lignelsen i v 35: Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror. 

Når vi tilgir noen så sier vi ikke at det gale de gjorde er greit og at det ikke gjorde skade, men vi gir videre den store nåde vi selv har opplevd. Siden vi er tilgitt så mye så tilgir vi andre det lille de gjorde mot oss. Og ja, jeg vet at mye føles for stort ut til å kunne tilgi, men sett i sammenheng med hva Gud har tilgitt oss er det lite. Gud ber oss om å gi videre den nåde vi selv har opplevd, så er det opp til det andre menneske å ta det imot og velge om de vil det skal påvirke deres hjerter, tanker og liv eller ikke.

Som tittelen skrev jeg den glemte nåden og det er fordi vi ofte glemmer at vi selv er tilgitt av nåde og at denne nåden, som tilgivelsens gave virkelig er, er vi kalt til å gi videre. Så glemmer vi fort at handler vi etter hva Gud sier er riktig, så virker han underfulle ting i og gjennom oss, nåde over nåde!

Når vi tilgir andre så deler vi Guds hjerte med andre.
Når vi tilgir andre, så gir vi videre hva Gud først gav oss.
Når vi tilgir andre, så fristiller vi oss selv fra bitterhet og mye vondt.
Når vi tilgir andre, åpner vi opp for at Guds nåde ikke bare flyter gjennom våre liv, men også at nåden får lege og gjenopprette hva som ble såret og skadet i våre liv.

Å tilgi andre er ikke bare en god ting å gjøre, det er nødvendig hvis vi vil leve nær Herren. Jeg vet at det er ikke alltid enkelt, men hos Gud finner vi den nåde og hjelp vi trenger for å kunne leve i tilgivelse.

av

Å daglig trenge Gud

«Gi oss i dag vårt daglige brød» har runget i mitt indre den siste uken. Jeg har tygget på linjen mange ganger og har hatt mange ulike tanker. Som minnet om alle de ganger guttene og jeg har snakket om nettopp den linjen. Vi har den i bordbønnen vår, sammen med «Gud velsigne maten» og inni mellom snakker vi om hva de tror det betyr.

Ofte tenker vi på at det gjelder de basale behov for mat, klær og tak over hodet. Det er vel det de fleste av oss automatisk tenker. Men guttene og jeg snakker med jamne mellomrom at det også betyr at vi ber Gud dekke alle våre behov. Ikke bare de vi først tenker på, men også slike som gode venner, styrke, ord i rette tid og mye annet.

Jeg har jo forstått at en av årsakene til at den linjen har vært fremtredende er fordi det var den som var den neste ut i gjennomgangen av Fadervår, men det har også ligget bak i ryggmargen at det er en annen mening med det også, Og det er blitt tydelig de dagene som er gått i denne uken, for gjett om det har rauset inn med ting på mange områder og den berømmelige døra har ikke bare smelt meg i ansiktet en gang, men flere. Og jeg går her og sukker støtt og stadig til Gud om hjelp for dagens utfordringer og om hjelp til hva som kommer.

En av tingene jeg har tenkt ekstra på er hva Jesus sa om seg selv, at han er «livets brød». Det har vært gode ord disse dagene, at Jesus er hva jeg trenger for å få styrke til å takle hva som møter meg. Samtidig minnes jeg ordene om «kilden med levende vann» som skal strømme fra vårt indre. Gud har nok for meg, Gud er nok for meg.

Å være avhengig av Gud burde ikke være noe dumt noe, men det føles slik ut. Det kjennes ikke greit ut at man er tatt langt forbi egne muligheter og evner, det er rett og slett sårt, ubehagelig og kjipt. Jeg vet at jeg er på et sted der jeg på en spesiell måte kan erfare Guds godhet, forsørgelse, barmhjertighet og trofasthet, hvis jeg godtar at jeg kan ikke, for det er når enden av oss selv virkelig er nådd at vi på en spesiell måte opplever å omfavnes og bæres av Gud.

Når jeg tenker på linjen om daglig brød, så tenker jeg på at Gud vil at jeg i alle ting skal være avhengig av han og hans forsørgelse for å klare hverdagen og livet. Jeg skal gå til ham med mine byrder og undringer, jeg skal gå til ham for kjærlighet og styrke, jeg skal gå til ham for løsninger og hjelp. I alle ting vil Gud hjelpe meg, i alle ting vil hans ord og nærhet gi meg hva jeg trenger. Gud selv, og hans ord, er den mat jeg trenger for at jeg skal styrkes og kunne stå støtt gjennom hva jeg møter.

Kom, alle tørste, kom til vannet! Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis! Kom, kjøp korn uten penger, vin og melk uten betaling! Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter? Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er, og fryde dere over fete  retter. Vend øret hit og kom til meg, hør, så skal dere leve!
(Jes. 55:1-3a)

av

Guds vilje skjer gjennom deg og meg

La din vilje skje, i himmelen så også på jorden.

Hvor lett det er å flytte hele ansvaret for at Guds vilje skal skje over på Gud… Det er en linje vi ber og mange av oss tenker, eller har tidligere tenkt, at da er det Guds ansvar å sørge for at ting blir som han vil. Vi legger jo ansvaret over på ham når vi ber, gjør vi ikke? Og er det ikke det denne linjen i Fadervår også sier? At det er Gud sitt ansvar å sørge for at hans vilje skjer?

Vi har lett for å legge alt over på Gud å glemme at vi selv er en viktig del i nettopp dette. For at Guds vilje skal skje på jord som i himmelen, er det nødvendig at Guds folk lever etter Guds Ord og vilje. Vi kan ikke forvente at hele Guds vilje skjer i våre liv hvis vi ikke lever i samsvar med Guds ord…

Det hadde vært så mye enklere hvis det var nok at jeg ba: Skje din vilje Gud, så ville han ordne opp. Men så enkelt er det ikke, jeg har et ansvar selv også.

Når noen trykker på den feile knappen og jeg kjenner følelsene eksploderer, skje min vilje eller Guds vilje?

Når jeg er sent ute og veien tillater at jeg kjører for fort, skje min vilje eller Gud sin?

Når guttene er vrange og jeg er tom for krefter, skje min vilje eller Gud sin?

Når Gud minner meg om å hjelpe noen men det er noe jeg har lyst på selv, skje min vilje eller Gud sin?

Når vi ber skje din vilje Gud så skal vi ikke tenke på det som at alt ansvar dermed er lagt over på Gud, vi må tenke på det som at det er vi som underordner oss Guds herredømme og ber om hjelp til å leve som rett er.

Enkelte ting er opp til Gud alene, det er ting vi ikke kan fikse selv, men i vår vanlige hverdag, i de vanlige utfordringene og mulighetene, har vi et ansvar for å gjøre etter Guds ord og tro at han vil gi oss styrke til å klare det.

av

Å leve ut Guds rike

Det var en gang i tiden at roen senket seg rundt kl 20 på kvelden. Den stillheten som kom etter at guttene var sovnet var dypt verdsatt, noe den fortsatt er. Men den tiden der roen kom så tidlig er over for lengst. Guttene er større og kveldene strukket mye lenger utover. Selv om mye er annerledes, er mye fortsatt likt, som hvordan Gud stadig bruker samspillet med guttene for å lære meg mer om Ham og Hans rike.

De siste dagene har jeg gått og tygget på linjen «la ditt rike komme» og jeg har smilt og sukket om hverandre. Smilt fordi Gud bragte en gammel episode opp i minnet og sukket litt over hvor ofte jeg kan feile. Episoden er en dyrebar påminnelse til meg om hvor praktisk Gud er og hvor praktisk han vil vi skal leve ut troslivet. Mens mye forkynnelse kan overåndeliggjøre ting slik at jeg ikke vet hvordan jeg skal leve eller fungere i tingene, så er Gud særdeles praktisk i sin rettledning av meg.

Den gangen bak der var det en av de kveldene en av guttene ropte noen ganger etter «god natt» var sagt. Jeg er dønn sliten og verker etter å bare få ligge på sofaen å slappe av. Og der jeg ligger hører jeg den søte barnestemmen rope «mamma!» og jeg kjenner frustrasjon og irritasjon reise seg. «Det er kveld, god natt!» kommer litt skarpt fra en utslitt mamma som rett etter hører Guds Ånd hviske stille: «Ditt rike komme eller mitt?»

Den slitne mammaen reiser seg og går inn til gutten som bare trenger litt ekstra nærhet og noen få gode ord. Så lite som betydde så mye og det ville jeg nekte ham fordi jeg hadde mitt prinsipp om at etter god natt er det god natt…

Den episoden har jeg blitt minnet om mange ganger og jeg vet det kan høres litt enkelt og banalt ut, men det er stort. I vår vanlige hverdag kan vi enten fremme eller hemme Guds rike å få virke i oss og gjennom oss. Vi kan enten stå på egne prinsipper og meninger eller vi kan sette oss selv til side og gjøre hva som er riktig etter Guds rike og vilje.

Guds rike er et sted hvor mennesker møtes med forståelse og respekt, der nåde og barmhjertighet får råde, der sannhet og rett er viktigere enn lett og bedagelig, der hellighet er Kristus i oss og ikke prinsipper og religiøse holdninger, der nåden får flyte selv når vi er slitne og leie.

Samtidig som vi er borgere av Guds rike fordi vi er Guds barn, så er også Guds rike inni oss. Guds rike er ikke bare noe vi er del av, det er også noe vi lever ut. Når vi velger å leve, tenke og handle etter Guds prinsipper og etter slik Gud behandler oss, så lar vi Guds rike vinne fram i oss og virke gjennom oss, og det skjer dermed en dobbel utbredelse av Guds rike- både i oss og til de rundt oss.

Å tenke, tale og leve i samsvar med Guds ord og hvem Gud er er å leve ut Guds rike. Ikke bare får riket virke inni oss ved Den Hellige Ånd, men vi får også være delaktige i å spre det videre til andre, det er stort det.

av

La Ditt navn holdes hellig

I går snakket jeg litt om første linje i Fadervår, i dag tar vi litt om den andre. La ditt navn holdes hellig eller helliget vorde ditt navn som jeg lærte det. Da jeg lærte det forstod jeg lite av hva det betydde, sånn med unntak at man skal ikke bruke Guds navn til banning og annet. Men hva mer betyr det? Hva betyr det å holde Guds navn hellig i vår vanlige hverdag?

Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham. (Kol. 3:17)

Mange av de rundt oss vet at vi er kristne fordi de har spurt eller fordi vi har sagt det. Dette gjør at vi blir eksempler for dem på hvordan kristne er og hvordan vi er, gir dem inntrykk av hvordan Gud er. Vi er på en måte til utstilling for alle da våre liv leves i glasshus. Lever vi etter hva vi sier vi tror på? Er våre liv et troverdig uttrykk for den tro vi sier vi har?

En av de ting Gud tok opp med Israelsfolket mange ganger var at deres ord og liv ikke stemte overens. De priste Gud med leppene men var langt borte fra ham i sine hjerter. Gud sa at når de hadde slike dobbeltliv så bragte de hans navn i vanry og at de ved sine liv ikke æret og helliget ham som Gud.

Herren sa: Dette folket kommer nær meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg, og den frykt de har for meg, er et tillært menneskebud. (Jes. 29:13)

La ditt navn holdes hellig ber vi i Fadervår og dette skal ha innvirkning på alle områder av våre liv. Å holde Guds navn hellig er ikke bare å ikke misbruke det til banning, det er også å leve i samsvar med hva Bibelen lærer oss. Når vi snakker godt og rett, når vi er til å stole på, når vi gir vårt beste, når vi ikke sluntrer unna og lignende er alle ting som viser om vi virkelig vil holde Guds navn hellig i våre liv eller ikke. Vil vi det så vil vi også gi vårt beste for å ikke bringe skam over Herrens navn og hans vitnesbyrd i våre liv.

Jeg vil hellige mitt store navn, som er vanhelliget blant folkeslagene, det som dere vanhelliget blant dem. Folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Gud, når jeg gjennom dere viser meg hellig for øynene på dem. (Esek. 36:23)

Når jeg er sur og grinete en dag, lar jeg ordene strømme fritt over leppene eller biter jeg meg i tunga for å ikke si noe galt? Gud hjelp meg å tale på en måte som ærer deg.

Når jeg har mulighet til å snike meg unna oppgaver uten at andre merker det, gjør jeg det jeg kan for å snike meg unna eller er jeg opptatt av å gjøre hva jeg skal? Gud, la oss leve trofaste og troverdige lv også når andre ikke ser oss.

Når jeg er blitt tråkket på tærne og forbigått av andre, er jeg opptatt av hevn eller av å søke Gud etter nåde og hjelp til å fortsatt handle og  tale rett? Gud hjelp oss å leve ett liv som vitner om din nåde, trofasthet og godhet. Form din karakter inni oss.

La ditt navn holdes hellig burde ha innvirkning på hele våre liv. Alt vi gjør og sier skulle være gjennomsyret av ønsket om at Gud bringes ære gjennom våre ord og liv og at vi under alle omstendigheter holder hans navn hellig i våre liv.