av

Far i himmelen

Fader vår, du som er i himmelen…

De fleste av oss kan vår Fadervår. Det var en gang i tiden man nesten ikke kom gjennom barneskolen hvis man ikke kunne denne bønnen. Det er kanskje ikke slik i dag, men en ting er sikkert. Vi kan bønnen så godt at vi ikke tenker over hva den betyr, hva den innebærer, hva ordene rommer.

Jeg har tenkt litt over det den siste tiden, hvor mange dybder og bredder som er gjemt i de få ordene bønnen inneholder, og mine tanker denne gangen er ikke helt likt hva jeg har tenkt før. Kanskje kan du også få noen nye tanker når vi i dag skal se litt på nettopp første linje av Fader Vår?

Ved første øyekast og tanke tenker jeg at Gud er ett sted og jeg er et annet, at det er en distanse mellom oss som er så stor at jeg ikke kan forsere den. Gud er på en måte utenfor min rekkevidde siden Han er stor og jeg er liten. Vi vet at det ikke er dette det betyr, for Gud er tydelig på at han er nær og at vi kan komme fram for hans trone med frimodighet.

Hva er det da vi skal tenke? Gud er hellig, han er ren, rettferdig, bare god, han er Gud. Og jeg, jeg er et menneske. Han er helt annerledes enn meg og derfor er forskjellen mellom oss som avstanden mellom himmel og jord. Jo, Gud er Gud og vi mennesker, men Gud sier også at vi er skapt i hans bilde og at han vil likedanne oss Kristus. Så selv om det er utrolige forskjeller i hvem vi er, så er vi Guds verk, skapt i Jesus Kristus til gode gjerninger. Vi er skapt til å bli mer lik vår frelser og herre for hver stund som går.

For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren.

Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker.
(Jes. 55:8-9)

Guds veier og tanker er ikke som mine, hans veier og tanker er høyt over mine, ja like høyt over som avstanden mellom jord og himmel. Dét er ganske stor forskjell det! Og det er her mine tanker har vært og fundert de siste dagene. At i starten av Herrens bønn så blir ikke bare mitt fokus rettet mot Gud som himmelens og jordens skaper og opprettholder, det skal også være en hjelp for meg til å huske på at jeg ofte tenker med menneskelig fornuft men må forstå Gud og hans veier med åndelig visdom. Jeg blir minnet om at jeg kan ikke forstå Guds veier, tanker og planer gjennom menneskelig kunnskap, erfaring og visdom, jeg trenger hjelp av Guds Ånd. Jeg trenger åpenbaring om hvordan Gud ser ting og hvordan hans planer og veier er. Kanskje ser jeg bare utfordringer og problemer i min hverdag, men kanskje er det fordi jeg kun ser på her og nå? Når jeg tar Gud med inn i tingene, får jeg høre at selv om dette var ment for vondt, vil Herren vende det til noe godt. Gud ser hele bildet mens jeg bare ser det mørke hjørnet jeg befinner meg i.

Jeg har en Far i himmelen som er hellig og rettferdig, som er barmhjertig og god, en Far som er større en meg og som har kontrollen. Og selv om jeg kan bli frustrert over hva jeg må gjennomleve, kan jeg hvile i visshet om at Gud har en hensikt som er god, både for meg og andre, nettopp med hva jeg går igjennom.

Mine prøvelser er ingen overraskelse for Gud, heller ikke dine, men vi kan ikke forstå, eller se, at hva vi føler skjer mot oss faktisk arbeider for oss før vi får Guds syn og tanker om tingene, og dette er en av tinge første linje i Fadervår kan hjelpe oss å huske på.

Vår Far som er i himmelen, gi oss øyne, ører og hjerter som er åpne for deg og la oss få av din visdom så vi forstår at du lar alle ting virke sammen til det gode for oss. I Jesu Navn, Amen!

av

om gode klemmer og amen

Mandag kom guttene hjem etter lang påskeferie. Det var tydeligvis ikke bare jeg som syntes det var godt å se og høre dem igjen, men de meg også. Utover hele ettermiddagen og kvelden kommer de sånn helt plutselig og gir de varmeste klemmer. Joda, mammahjertet gledet seg virkelig og de varmet noe innmari! Og jeg har tenkt litt på det i ettertid, hvor flink er jeg til å springe til Gud å gi ham slike klemmer? Jeg vet det, vi kan ikke gi Gud klemmer på ordentlig, men vi vet også at ord av glede og takknemlighet er som varme hjerteklemmer, og det kan vi gi til Gud.

Takk Gud for at jeg er ditt barn.
Gud jeg er så glad du er i mitt liv.
Gud, har jeg deg har jeg alt jeg trenger.
Gud, du er bare best altså!

Og det hele fortsatte etter leggetid. Som vanlig hadde jeg akkurat satt meg ned da ropet etter mamma kom og siden det ikke kunne tas luftveien kom jeg meg på beina og inn til guttungen. Og der får jeg en av de nydelige samtalene. Det startet med spørsmålet om jeg vet hva «amen» betyr og fortsetter med å be etter Guds vilje, om tungetale, om hvordan den Hellige Ånd virker, om hans erfaringer med å bli ledet, noen praktiske idéer fra mor om hvordan det kan være og mye annet. Langt etter vanlig sovetid må jeg avbryte gutten å si at nå må du sove. Han har nesten ikke tid til det, det virker som om han er utsultet på å snakke om Gud og hvordan Gud er med oss og virker gjennom oss i hverdagen. Etter løftet om at vi kan snakke mer senere, legger han seg for å sove.

«Amen» betyr «la det skje» {eller mer konkret, her fra wikipedia: Amen («i sannhet», «slik er det», «la det bli slik»; hebraisk אמן)}. Når gutten har testet mors kunnskaper og sier jeg gav riktig svar, så sier jeg at vi avslutter jo ofte bønner med: I Jesu Navn, Amen! Altså sier vi egentlig: I Jesu Navn la det skje. Og da er det kanskje viktig at vi ber etter Guds vilje og ikke bare etter hva vi har lyst på? spør jeg og kikker på gutten som nikker.

Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. (Joh. 15:16)

Og her ligger kanskje et av hovedpunktene til hvorfor vi ikke alltid får svar på våre bønner, vi ber ikke etter Guds vilje. Vi sier hva vi føler og tror vi trenger og hva Gud skal gjøre, i stede for å legge fram våre behov og si: Ikke min vilje Far, men din. Vi har lett for å tenke at våre løsninger er de riktige og glemmer at vårt ansvar er å legge ting fram for Gud og deretter vente på hans svar. Når vi legger våre byrder og bønner ned ved korset, er det ikke vi som skal finne opp løsningene, men vi skal vente i tillit til at Gud er trofast og vil oss det beste og at han i den rette tid vil hjelpe oss.

Dere ber, men får ikke, fordi dere ber galt. Dere vil sløse det bort i nytelser. (Jak. 4:3)

Det er lite nytte i å si alt jeg har lyst på og så slenge på i Jesus Navn, Amen på slutten og tro det vil skje. Men ber jeg etter Guds vilje, etter hva han sier er rett og godt og velger jeg å legge byrdene ned for ham å vente på hans svar, så kan jeg stole på at min: I Jesu navn, Amen er hørt i himmelen og at jeg vil få svar.

For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære. (2. Kor. 1:20)

av

Du er med meg

Den som sitter i skjul hos Den høyeste
og finner nattely i skyggen av Den veldige, 
han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, 
min Gud som jeg setter min lit til!» 
(Sal. 91:1-2)

Det er kanskje smerte i mørke natten,
men jeg vet at det vil gry mot dag,
for du er med meg.
Det er kanskje frådende bølger og stormvær,
men jeg vet at mitt hjerte vil finne ro,
for du er med meg.

Jeg vil stole på deg hver en dag.
Jeg vil stole på deg gjennom natten lang.
Jeg vil ikke la tvilen finne rom.
Jeg vil ikke la frykten fange meg.
For jeg vet at du er med meg.

Jeg vet at det er legedom i dine armer
og at håp vil bryte fram,
du er alltid med meg.
Jeg vet at det er styrke og hjelp hos deg
og at du kjemper for meg,
du er alltid med meg.

Jeg vil stole på deg hver en dag.
Jeg vil stole på deg gjennom natten lang.
Jeg vil ikke la tvilen finne rom.
Jeg vil ikke la frykten fange meg.
For jeg vet at du er med meg.

av

Du har nok feil adresse Gud

Hvor ofte tviler vi ikke på at Gud vil virke gjennom oss…

  «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» (Jes. 1:8)

Hadde vi trodd at Gud ville bruke oss for å nå andre mennesker, hadde mye mer skjedd rundt oss. Men vi tror at vi ikke er gode og dyktige nok til at Gud kan bruke oss… At han kan og vil bruke andre har vi ingen tvil om, men oss… meg? Nei, det går nok ikke… Jeg er ikke flink nok til å ordlegge meg, jeg er ikke alltid snill nok, jeg kan ikke spille instrument, jeg kan ikke tale og synge… nei Gud får finne noen andre, noen bedre noen.

Tenk om Ester hadde sagt det da onkelen sa at kanskje det var for en tid som dette hun hadde fått dronningverdighet. Hva hadde skjedd med jødene hvis hun ikke hadde adlydt og gått inn i det kall Gud la over hennes liv. (Esters bok)

Tenk om Moses hadde sagt til Gud at «vet du hva Gud, jeg er gammel og min tid var for 40 år siden, du får nok finne noen andre. Ikke bare er jeg elendig til å tale, men jeg er gammel og knirkete også». (2. Mos. kap. 3)

Eller David, tenk om ikke han hadde reagert på at kjempen hånte Gud og reiste seg i villighet til å forsvare Guds navn. Han hadde ikke styrke i seg selv, men han visste Gud er trofast og vil forsvare sitt navn og sin ære. Hva hadde skjedd med folket den gang hvis ikke David gikk til kamp mot Goliat? (1. Sam. kap. 17)

Eller tenk på Noah, tenk om han ikke hadde bygget båten og tatt med seg alle dyrene. Tenk om han bare hadde bygget ei lita sjekte og funnet seg ei lita elv og ventet der med familien sin til regnet startet. (1. Mos. 7)

Tenk på Elisabeth som ble mor til døperen Johannes (Luk. kap. 1), Maria som ble Jesu mor (Luk. kap. 1) og Hanna som ble mor til profeten Samuel (1. Sam. kap. 1), hva hadde skjedd hvis ikke de var lydige mot Guds kall for dem og deres liv?

Gud kaller oss til å reise oss opp å bli mennesker han kan bruke for å nå andre med evangeliet. Du er kalt til å være Guds vitne i hverdagen. Du er kalt til å fortelle om den store nåde og kjærlighet Gud ønsker å utøse over andre sine liv. Du. Jeg.

Gud kaller ikke alltid de mest dyktige og mest sannsynlige, han kaller oss alle til å dele evangeliet med andre. Og så er det Gud som skal gjøre verket, både i oss slik at vi blir istandsatt til tjeneste og gjennom oss slik at andre kan bli berørte av Herren.

Jeg tror Gud sier til mange av oss akkurat det samme som Gideon fikk høre (Dom. kap. 6):

 « Herren er med deg, du djerve kriger.» (v 12)
«Gå og bruk den styrken du har, til å berge Israel ut av hendene på midjanittene! Det er jeg som sender deg!» (v 14)
«Jeg vil være med deg, og du skal slå midjanittene, alle som en.» (v 16)

La oss skrive om versene litt til å passe oss. Du Guds barn, jeg er med deg, sier Herren. Gå i den styrke du har og som den du er. Fortell dine naboer, familiemedlemmer, arbeidskollegaer og andre du møter om meg. Vis dem min nåde og kjærlighet og frykt ikke. Det er jeg som sender deg og jeg vil være med deg. Du skal få ord i rette tid og du skal få den styrke, visdom og nåde du trenger. Lyset i deg vil overvinne mørket rundt deg.

Gud stiller det samme spørsmålet i dag som Jesaja fikk høre: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Jesaja svarte umiddelbart ja til Guds kall og oppgave, hva gjør vi? Våger vi å legge tvilen tilsides og tro at Gud faktisk vil bruke oss for å nå andre mennesker? Guds Ord sier så, vil vi tro og leve deretter?

Gud har ikke tatt feil adresse eller telefonnummer når han bringer mennesker inn i ditt liv. Du er den Gud vil bruke for å fortelle dem om hans nåde og godhet. Du er den Gud vil virke gjennom. Du, et mektig redskap i Guds hånd.

av

Å tro for det umulige

«Det er bare umulig hvis du stopper opp og tenker på det»
(Piratkapteinen)

Jeg lo godt da jeg hørte kommentaren over mens guttene satt og kikket på en film, men umiddelbart var Den Hellige Ånd der og sa: Slik er det.

Det er sant, veldig mange av Guds løfter virker uoppnåelige og umulige for oss. Vi har i årevis bedt om frelse for familiemedlemmer, vi er fortsatt syke, våre barn går bort fra Herren og økonomien skranter verre enn verst. Hvordan kan vi tro når alt vi ser, føler og opplever taler imot Guds løfter?

Med løfte og ed, to ting som ikke kan forandres – og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss. (Heb. 6:18)

Vi står på valg når vi opplever at Guds løfter og den erfarte virkelighet kræsjer, vil vi tro Gud eller vil vi tro hva vi ser? Det hele bunner i spørsmålet om vi vil la vår menneskelige fornuft, som sier det er umulig, eller Guds ord styre oss. Lar vi Guds ord styre oss, så velger vi å tro på tross av omstendigheter, velger vi å ikke tro, lar vi menneskelig tankesett og fornuft vinne over Gud.

For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære. (2. Kor. 1:20)

Hva vi ofte glemmer når vi står overfor umuligheter og utfordringer i sleng, er at Gud er over alt og han har kontrollen. Vi ser bare en liten bit av bildet og bare en flik av tiden, Gud ser og vet alt.

For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker. (Jes. 55:8-9)

Vi prøver alle å forstå og forklare våre omstendigheter, menvi prøver for ofte å forstå utfra menneskelig fornuft som baserer seg på erfaringer, kunnskap og tankesett og vi glemmer å ta med det åndelige, det overnaturlig, aspektet. Ofte vil vi faktisk prøve å med vår begrensede menneskelige forstand forstå hvordan Gud i sin overhøyhet, trofasthet og overnaturlighet skal kunne klare å gjøre noe vi ikke kan.

Vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss. (1. Kor. 2:12)

Vi kan ikke tenke menneskelig om ting som har med Gud å gjøre, vi må koble til troen og også viljen til å velge å tro. Tro på tross av omstendigheter, tro fordi Gud er Gud og vil gjøre hva han har lovet.

 For vi vandrer i tro, uten å se. (2. Kor. 5:7)

Velg å tro at Gud er den han sier han er og at han vil gjøre hva han har sagt han vil gjøre. Guds løfter til deg vil bli oppfylt.