av

Herlighet svøpt i svakhet

… men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.  (2. Kor. 12:9)

Jeg har følt meg ganske nede fysisk sett de siste ukene og med det er ikke humøret og selvfølelsen helt på topp heller. Det er rett og slett litt pyton å være meg akkurat nå, for jeg føler meg litt ensom, veldig svak og veldig utenfor. Og jeg er ikke alene om å føle det slik, jeg vet (dessverre) om flere som kjenner på det samme.

En kveld jeg sukket til Gud om at det var ikke bare bare for tiden, får jeg noen ord til oppmuntring. Og hvilke ord bruker Gud til å trøste meg i slik en stund? Jo, han bruker en av de helt alminnelige hverdagstingene med litt vanskelige omstendigheter og viser meg at hans tanker og planer er ikke som våres og at han ser ikke hva jeg og andre mennesker ser. Jeg ble minnet om hva engelen sa til gjeterne på marken, hva tegn de skulle ha å kikke etter når de så etter frelseren som var født.

Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» (Luk. 2:12)

Det er nok første gang jeg har stoppet opp med dette verset og tenkt over hvor merkelig det egentlig er. For det var da helt vanlig at nyfødte ble svøpt i et klede!? Det var ikke noe som helst uvanlig med det. Akkurat som vi pakker våre nyfødte inn i tepper, gjorde de det for 2tusen år siden også. Jeg skal være enig i at det er mer uvanlig at de skulle lete etter en nyfødt baby i en krybbe, det var nok like uvanlig på den tiden som nå.

Men har du tenkt på det fantastiske i at det nettopp var noe helt vanlig, men med en litt prøvende omstendighet, de skulle kikke etter? Gjeterne hadde fått høre at det var frelseren som var født og de skulle finne han svøpt akkurat slik vanlige babyer var, men de ville finne ham oog foreldrene  i en mer prøvende situasjon enn normalen.

Og det kjenner jeg meg godt igjen i, en helt vanlig dame, men med en mer prøvende omstendighet enn hva som er normalen. Kanskje kjenner du deg også igjen i dette?

Når de kommer fram og finner babyen og foreldrene vet de at denne lille, sårbare og ‘svake’ guttebabyen er Guds Sønn og de fryder seg stort. De ser på et svakt menneskebarn som ligger der midt i prøvende omstendigheter, men hva de ser er Gud og hans herlighet. Jesus ble en liten baby som trengte hjelp til alt, men samtidig var det en herlighet som viste seg i hele situasjonen, fordi Gud selv var der.

Og da er det kanskje ikke like ille om jeg føler meg liten og svak heller, for Gud er ikke avhengig av min kløkt og min styrke, men av min villighet til å la Ham være Gud i meg og for meg slik som han ser det best. Som dagens vers minner oss så sårt, men dyrebart, om: Når jeg er svak, da er jeg sterk, for Guds kraft fullendes i svakhet.

av

Hvilke venner har og velger du?

Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe… (1. Kor. 1:28)

Gjeterne på marken er vi alle kjente med, men kanskje vet ikke alle like mye om bakgrunnen deres? Når vi tenker på gjetere, eller hyrder, så tenker vi ofte på det gode forbildet Jesus bar fram, men virkeligheten bak der var litt annerledes enn det småromantiske bildet vi har av det. Gjetere var ikke særlig godt likt i det hele tatt. De ble ofte sett på som litt langfingrede. De var ikke særlig inkluderte i det vanlige fellesskapet, noe som sier seg da de var ute på markene og passet sauer. Det var heller ikke uvanlig at det brygget opp til konflikter mellom dem og de som eide markene der sauene beitet. Å være gjeter var et lavstatusyrke som ikke ført verken godt rykte eller god anseelse med seg.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. (Luk. 2:8-9a)

Disse menneskene valgte Gud å fortelle den gode nyheten om frelserens fødsel til først. Og ikke bare sendte han en engel og gav beskjed, han sendte et helt englekor! Ikke noe småtteri der i gården da Gud skulle gi disse menneskene beskjed om det store som nettopp hadde skjedd!

Hvem velger vi å ha kontakt med? Velger vi venner og bekjentskap utfra hvem vi liker, om de som ser pene eller kule nok ut, om de som har penger og status, om de er like oss og lignende kriterier, eller lar vi Gud velge hvem vi skal ha kontakt med for oss… Jeg vet at den siste der er utfordrende for mange, for de mener at det er selvsagt de som skal velge hvem de vil være sammen med, men er det egentlig det?

Når vi lever livet med Gud og har Jesus som Herre, er det da ikke de han sier vi skal pleie fellesskap med vi skal velge? Skal ikke Gud få lov til å være Herre også i denne delen av livet vårt?

Da Gud valgte hvem som først skulle få høre, valgte han de som andre så ned på og ikke ville ha særlig mye med å gjøre. Da Jesus valgte dem som skulle være hans nærmeste, så valgte han mange usannsynlige og ikke bare godt likte og ansette menn. Da Gud valgte profeter og tjenere, var det en salig blanding av litt av hvert. Men alt dette er sett med menneskers øyne, med Guds øyne ser ting litt annerledes ut. Når vi velger våre bekjentskaper og venner, velger vi utfra hva vi liker og vil ha, eller lar vi Gud vise oss hvem som trenger oss og hvem som vil være til støtte, styrke og hjelp for oss utfra et evig perspektiv?

Hvem velger dine bekjentskaper og venner, du eller Gud? Og hvis det er deg, er dette de samme som Gud ville ha sagt du skulle bruke tid sammen med?

av

Kom Herre Jesus, kom

Vi er inne i ei tid der ensomhet og problemer vokser seg større og sterkere for mange, noe vi har sett tydelig i mediebildet de siste par ukene. Det har vært modige mennesker som står fram og forteller om en hverdag og et liv de fleste distanserer seg fra. Noen om ensomhet og savn etter fellesskap, andre om fattigdom og manglende økonomisk evne til å gi barna gaver til jul. En høytid vi feirer til minne om at Gud gav oss alt gjennom Jesus, er preget av ensomhet og fattigdom for mange tusener i et av verdens beste og rikeste land. Tragisk, ikke sant?

I USA har det de siste årene rast en spesiell debatt da flere store kjeder nekter sine ansatte å ønske kundene god jul, samtidig som de konsekvent reklamerer med god høytid. Det er ikke lov å si ”Merry Christmas” fordi det innebærer å si Christ (Kristus) og det er jo ekskluderende mot alle de som ikke tror eller tror noe annet. Lignende diskusjoner foregår i Norge og Sverige bl.a. når det gjelder den tradisjonelle skolegudstjenesten før jul. Jesus fjernes fra en høytid som er til minne om hans egen fødsel. Tragisk, eller hva?

I ukene før jul vil det stjeles varer for over 300 millioner i norske butikker og mye av dette vil havne ferdig innpakket under juletre. Hvor gikk vi feil? Det er ikke galt å bruke penger vi har på gaver til mennesker vi bryr oss om, men vi må også tenke litt lenger. Bør vi bruke så mye at de som er økonomisk mindre heldig stilte føler seg totalt utenfor og mislykka? Bør vi bruke så mye på noen som har det meste og lite eller ingenting på de som mangler det nødvendige? Når ble det viktigere med stadig mer, flottere og dyrere enn en enkel markering av det gledesbudskapet om fred, forsoning og fellesskap som julen bringer?

Advent kommer fra det latinske ordet ”adventus” som betyr ”komme”. Ordet sikter til Herrens komme og advent er både en ventetid og forberedelsestid for julehøytiden. Tidligere var advent preget av måtehold, det var bl.a. en vanlig fastetid innen ulike kirker, mens vi i dag ser at det er årets største forbrukstid. I dag er advent fylt opp med et jag, storshopping og fråtsing uten like. Bare tenk på all handlingen som er, vi må til og med ha åpent på søndager for at folk skal få handlet alt de tror de må ha. Vi har julebord på rekke og rad som svømmer over av det den ene godsaken etter den andre og mange skal unne seg ikke bare litt mer enn vanlig, men mye mer. Vi har et styr uten like for å rekke ett lass arrangementer, egne forberedelser og alt vi føler må til. Forberedelsene er flyttet fra det indre, fra å rense hjerte og liv og det å rette blikket på Jesus, til å polere et blankt og fint ytre og mette egne behov. Tragisk, eller hva?

Da Jesus ble født var det mange som ventet ivrig på en frelser, men få av disse var klare for å ta imot ham. De var mer opptatte av det ytre enn det indre. Denne julen vil også være slik, mange vil være opptatt av alt det ytre mens de overser det viktigste, hjertet sitt. Det er viktigere at vi er forberedt i hjertet på å ta imot Jesus enn at vi har alt det ytre på stell. Selv om det er frelserens komme vi skal feire, er det også en påminnelse til oss om at han vil komme igjen. De som er forberedt og har olje på lampa vil si ”Kom Herre Jesus, kom” og slippe Jesus til i sine liv. Disse vil få del i den herlighet, fred og hellighet Jesus kom med. Andre vil gå glipp av både denne julens midtpunkt og også Jesu annet komme fordi de sier ”vi har ikke rom og tid så du får gå videre”. Er du klar til å møte Frelseren eller er du mest opptatt av all stæsjen som må være på plass?

Tidligere publisert i «Innsyn» des 2012 og på bloggen «med Gud i hverdagen» 09.12.12.

av

2. søndag i advent

Nå tenner vi det andre lys,
da kan vi bedre se.
Vi venter på at Gud, vår Far;
vil gi sin sønn hit ned.

Som jeg sa forrige søndag er advent en forberedelse- og ventetid. Mens det tidligere var en tid med måtehold, er det nå en stor forbruks- og fråtsetid. Vi har mistet noe viktig på veien da vi som nasjon, familier og enkeltpersoner endelig hadde nok til både å kjøpe mer og ha mer, vi mistet av syne storheten i det enkle.

Når vi endrer fokus så totalt som det har skjedd i vårt land de siste tiår, merkes det ikke bare på det materialistiske og personlige velvære-nivå, det merkes også i vårt forhold til Gud og andre mennesker, ja i det grunnleggende i egen person også. Når fokuset rettes mot det ytre og opplevelen av å føle lykke, glede og mening gjennom stæsj og flotte gaver, da er det mindre igjen til fellesskapet med både Gud og mennesker. Viktigere enn en forberedelse av det ytre er en forberedelse av det indre. Er vi i vårt hjerte klar til å ta imot Jesus?

Dette er en side av advent og jul som vi ofte overser. Vi venter på det lille barn, noe som egentlig er ganske ufarlig og koselig da det ikke utfordrer oss men kun skaper glede, takknemlighet og gode følelser. Å vente på Herrens andre komme derimot utfordrer, for det krever at vi vurderer egne hjerter opp mot Guds ord. Har vi olje på lampa vår eller er vi gått tomme i jaget etter å være som andre, ha som andre og gjøre som andre?.

Men det er enklere og det føles bedre ut å vente på et lite uskyldig barn som skal puttes i en renskuret krybbe i en nyoppusset og oppstæasja stall som lukter av aromadråper og røkelse. Dyrene som står omkring er nystrigla og de slipper aldri ut en promp eller bæsj fra baken. Jo, jeg overdriver, men hør tanken: Vi godtar denne romantiske og renskura fremstillingen av Jesu fødsel fordi den er lettere å svelge og det klør bedre i øret. Vi godtar det fordi sannheten setter oss på valg.

Vi feirer jul til minne om Jesu fødsel, men den Jesus vi venter på i vår tid er ikke det lille barnet, men den Jesus som skal komme tilbake i herlighet og majestet for å hente sine. Er du klar? Har du olje på lampa? Er ditt hjerte forberedt og sier «Kom Herre Jesus, kom»?

av

Jesaja, hans samtid og Immanuels-profetien

Mange vet at noen av de mest kjente profetiene om den kommende frelser finner vi hos nettopp profeten Jesaja, blant annet hva som kalles «Immanuels-profetien». Hva færre vet er at Jesaja var en mann med høy stilling og var godt kjent, i motsetning til de fleste andre profetene. Jesaja var muligens i familie med kongen, men dette er litt usikkert, men han hadde så høy posisjon at han gikk bortimot fritt inn og ut hos både konge og prester.

Jesaja levde på en tid som minner mye om vår. Menneskene snakket høyt og pent om Gud, men deres hjerter var langt borte fra ham. De hadde mistet respekten for Gud og de hadde liten eller ingen forståelse for at han var hellig, opphøyet og den rettmessige eier og herre av hele universet og alt i det. Menneskene da ville ha alle velsignelsene og rettighetene, men de ville ikke ha plikter og formaninger. De ville bestemme selv og være sine egne herrer. Er det ikke slik i dag også?

Nettopp disse tingene gir Gud Jesaja beskjed om å dele overfor lederskap og folk. Vi kan dele hans budskap inn i tre hoveddeler:

  1. Fortelle om folkets virkelige tilstand, at de hadde harde hjerter som var vendt bort fra Gud og manglet gudsfrykt.
  2. Fortelle at hvis de ikke vil omvende seg og vende helhjertet tilbake til å følge Herren, vil det komme harde tider.
  3. Gud vil nåde, barmhjertighet og gjenopprettelse, derfor vil det etter den harde tiden komme en tid av fornyelse og gjenopprettelse.

Gud vil ikke straffe folket, verken da eller nå, men forsetter de å følge egne veier, lyster og hjerter, vil Gud måtte gripe inn. Ikke fordi han liker å straffe, men fordi han er hellig og rettferdig og må avsi en rettferdig dom, frafall vil alltid føre konsekvenser med seg. Men, når disse tingene må komme, så er Guds ønske og håp at menneskene skal «våkne og ta til fornuft» og vende tilbake til ham og søke tilgivelse og nåde. Herren er rede til å tilgi, men kun hvis omvendelsen er helhjerta og med ekte anger.

Jeg skrev at Jesaja gav hva som blir kalt Immanuels-profetien. Immanuel betyr «Gud med oss» og den forteller at en gang vil en jomfru føde en sønn som skal bli til frelser for menneskene. Jesaja forteller også mye annet om denne frelseren, blant annet hvilken slekt han skal komme fra, at han skal regjere med rettferd og at han skal bringe fred til menneskene og landet. Men vi avslutter her for denne gang med noen av de mest kjente versene fra Jesaja om den lovede frelseren:

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. (Jes. 9:6)