vandring

av

På pilgrimsvandring mot himmelen

For vi vet at om det rives ned, dette teltet som er vårt jordiske hus, så har vi i himmelen en bygning som er fra Gud, et evig hus, som ikke er gjort med hender. (2. Kor. 5:1)

En pilgrim (fra det latinske ‘peregrinus’) er et menneske som er kommet fra et sted langt borte og er på vandring til et hellig sted. (def. fra Wikipedia). I kristen litteratur forbindes det også ofte med livet her på jord. Reisen vi er på fra vi ble frelst til vi en dag er hjemme i himmelen.

Det er en forunderlig reise som tar oss over fjelltopper og ned i daler, vi tas gjennom frådende elver og brennende ild, vi bringes ut i grønne enger etter vandring gjennom dødsskyggens dal. Dessverre er det endel som faller fra under reisen. Kanskje så den brede sideveien mer forlokkende ut eller kanskje ble stigningene og krattene som måtte passeres for vanskelige og tunge. De trodde det var en lettere og enklere vei enn det viste seg å være, så de velger å avslutte sin pilgrimsvandring mot himmelen.

Det forunderlige, spør du meg, er at Gud stadig overrasker med ufattelig gode og dyrebare gaver. Der midt i ødemarken får man plutselig høre den lave, rolige stemmen si: Jeg er med deg, du er aldri alene. Der, uti det frådende elvevannet, kommer plutselig vissheten om at en er gått foran og har banet vei. I den mørke, tunge natten bryter et svakt lys igjennom og en mild bris stryker forsiktig over kinnet og hjertet som for å si: «Det gryr snart av dag, hold ut litt til». Når mennesker bedrar og svikter så er det en som tørker tårene og heller legende salve over hjertets sår. Når hjertet brister fordi man opplever tap og sorg, så kommer en varm og trygg hånd og løfter oss opp i en trygg favn og begynner sakte men sikkert å forme noe vakrere og sterkere enn det som var. Det er en forunderlig reise vi er på, og tenk at mens vi vandrer her på jord kan vi få være med på å forkynne ordet om Guds ufattelig store kjærlighet, om forløsning og tigivelse, om nåde og hjelp i rette tid. Hver dag er vi litt nærmere vårt opprinnelige hjemland, himmelen. Hver dag får vi styrke til dagens skritt og oppgave. Hver dag, selv om vi ikke alltid føler det slik, er vi omsluttet av Guds evige armer og vi er trygge hvis vi vandrer den vei han leder.

Vandringen er tidvis tung og vanskelig, men min venn, du dyrebare Guds barn, løft hjertets øyne og se på hvor du er på vei. Er ikke Gud og hans vidunderlige himmel og nye jord verdt hva du må gå igjennom i dag?

av

Ingen over, ingen ved siden av

Hvem er en Gud som du, en som tar bort skyld og tilgir synd for den resten han eier? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn. (Mika 7:18)

Hva hadde du svart meg hvis jeg spurte deg: Hvem er egentlig Gud?

Han er verdens skaper og opprettholder
Han er verdens frelser og forløser
Han er kjærlighet
Han er konge og Herre
Han er allmektig og tre i en
Han er far,bror og venn
Han er rettferdig og god

Alt er selvsagt sant, men Gud er mye mer enn alt som er nevnt. I dag skal vi ta tak i noe som har vært fremtredende i endel forkynnelse de siste par tiår, og dessverre har det ført oss inn på mange unødvendige omveier og også gitt endel unødvendige fall under vår vandring. Samtidig fører det nok til at vi ikke er kommet så langt på veien som Gud gjerne ville tatt oss. Hva vi ser i dag er at det ofte blir en «grøfte-framstilling» av hvem Gud er, på den ene siden er det bare nåde og kjærlighet og på den andre er det strenghet og dom. Men er ikke Gud begge deler, både streng og god?

I innlegget Se i nåde til oss Gud er jeg kort innom dette:

Det tredje er at vi glemmer hvem Gud er. Han er hellig og ren, han er nådig og barmhjertighet, han er rettferdig og trofast. Vi er de heldige som får gå veien sammen med Gud. Vi følger ham, det er ikke han som følger oss.

I dag er det ikke like ofte vi hører forkynnelse om den daglige omvendelse og om å daglig ta opp korset. Det er ikke helt «in» og «stuerent» å snakke om, fordi det høres så strengt, hardt og tungt ut. Men det er akkurat det motsatte. Ved å leve i en stadig omvendelse og erkjennelse av at vi trenger Gud og hans nåde, får vi mulighet til å vandre og leve i nåde, vi får leve et liv i Ånden. Gud kan ikke ta oss lenger enn hva vi er villige til å gi opp. Uansett hvor mye av Gud jeg vil ha, kan jeg få det, men da må jeg også lage «rom og plass» i mitt eget liv- og det må skje gjennom å legge ned mitt eget for å motta hva som er Gud sitt. Du kan ikke fylle mer vann i et fullt glass, kan du?

Hva vi også må huske er at det er vi som går veien med Gud. Det er ikke Gud som skal gå ved vår side og plukke opp restene vi etterlater og fikse hva som måtte bli ødelagt, det er vi som går sammen med Gud på hans vei. Vi får ikke Gud med på å gå vår vei- det er han som er Herre, ikke vi- men vi blir invitert til å gå veien sammen med Gud.

Skal vi vandre i det fellesskapet må vi underordne oss Guds forordninger, og det er blant annet en avleggelse av selviske lyster og higet etter verdens glitter, stas og suksess. Gud har en helt annen vei for oss, og den går gjennom omvendelse, ydmykhet og tonnevis med nåde.

Vi trenger en balanse i hva vi tror og forkynner. Gud er god, men han er også streng. Gud vil tilgi de som omvender seg, men han vil også dømme ulydighet og ondskap. Guds rike har regler akkurat som verdens riker har, og det har sine naturlover akkurat som Gud satte slike i verden også. Sår du harde ord, høster du mismot og forakt. Sår du nåde og barmhjertighet, høster du velvilje og hjelp. Slik er det bare.

Paulus sier i Rom. 4:4-8 (egen uthevelse)
 Eller forakter du hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? Med ditt harde hjerte som ikke vil vende om, hoper du opp vrede over deg til vredens dag, når Gud åpenbarer sin rettferdige dom. Han skal lønne hver og en etter det han har gjort: De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv. Men de som i selvgodhet er ulydige mot sannheten og lar seg lede av uretten, har vrede og harme i vente.

Verset jeg startet med i dag sier at Gud gjerne vil vise miskunn, det er hans hjerte. Men stiller vi oss i en posisjon der Gud får vise oss miskunn? Tar vi innover oss alvoret i daglig omvendelse og det å ta opp korset, det å hver dag leve til Guds ære og andres gagn? Gud lar seg ikke spotte, han kjenner hjertene våres. Han vil vise den ydmyke nåde og stå den stolte imot.

Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende!  5 Eller mener dere det er tomme ord når Skriften sier: Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss?  6 Men nåden han gir, er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. (Jak.4:4-6, egen uthevelse)

av

Vandringen mellom nødropet og forløsningen

Går vel to i følge uten å ha en avtale? (Amos 3:3)

Av en eller annen grunn har vi en tendens til å sette oss ned og ikke gjøre så mye mens vi venter på at et løfte skal bli innfridd og at et Guds mirakel skal utfri oss fra våre vansker. Kanskje er det fordi vi er sliten og tomme etter å ha kjempet og prøvd så lenge i egen kraft at vi ikke orker å gå videre? «Gud, jeg orker ikke mer, nå sitter jeg bare her og venter til du kommer på banen.» Det kan høres veldig ydmykt og gudfryktig ut, men det er i mange tilfeller det motsatte… La meg forklare:

I går så vi på et vers der Israelsfolket fikk beskjed om å vente i stillhet og tillit. Også flere andre ganger fikk folket beskjed av Herren om å stille seg opp og se at Han berget dem. Men det var spesielle tider min venn, det var tider der fiendens hær lå tett nær og de holdt på å tape kampen. I disse stundene måtte Herrens hjelp komme fort, hvis ikke ville jo folket bli tatt til fange.

I vår hverdag er det sjeldent at det er de miraklene som trengs her og nå vi roper til Gud om. Vi føler det kanskje slik, men ofte er det ting som har tid til å skje litt senere. Vi vil selvsagt oppleve øyeblikkelig utfrielse, for det kjennes mye bedre ut, men mange ganger skjer det ikke slik. Selv om vi venter så fortsetter livet å gå videre, og det vil Gud vi også skal. Gud vil at vi skal fortsette i hverdagen samtidig som vi har en visshet om at han har hørt vårt rop og han vil komme oss til hjelp og redning. Det er mange ganger som om Gud sier: «Jeg vil hjelpe deg, mitt barn. Kom nå, gå sammen med meg mot forløsningens dag.»

Jairus var en mann som var i fortvilelse og nød, hans datter var dødssyk og han gjør hva han kan for å få hjelp til henne. (Mark. 5 og Luk. 8) Han bryr seg ikke om omgivelsenes reaksjoner, han kommer fram for Jesus og kaster seg ned for hans føtter mens han bønnfaller om hjelp. «Kom og legg hendene på min datter så hun kan bli frisk». Og Jesus går sammen med Jairus. På vei til Jairus sitt hus presser en stor folkemengde seg på. Blant annet er det en kvinne som har hatt blødninger i 12 år i mengden. Vi vet hun presser seg fram til Jesus og vi vet Jesus stopper opp og bruker tid på dette.

Men vent nå litt, har du tenkt på hvordan Jairus kanskje følte det? Han er i dyp fortvilelse og selv om vi ikke vet hva Jesus sa til ham, vet vi at Jesus har sagt han vil gå med Jairus og at datteren skal bli frisk. Jairus har gitt sitt nødrop og Jesus har lovet utfrielse. Jairus kan kanskje ha sett på dette som en unødvendig stopp på veien, kanskje følte han at hans problem var viktigere enn denne kvinnens problem, kanskje vokser fortvilelsen seg større fordi han vet at for hvert minutt som går kommer datteren nærmere døden. Kjenner du til den fortvilelsen? Har du følt at det kommer unødvendige hindringer i din vei?

Det at Jesus har gått med Jairus viser oss 2 spesielle ting:
1. Jesus vil helbrede Jairus’ datter. Gud hørte Jairus sitt nødrop og han vil utfri
2. Jesus og Jairus er blitt enige om å gå veien sammen, men ved at Jesus stopper opp og tar tid, viser han tydelig hvem det er som er den førende part i dette.

Når vi venter på vår forløsning så er vi på vandring med Jesus. Jesus har lovet å gå veien sammen med oss fram mot forløsningens punkt, men samtidig vil han vi skal være klar over at det er han som bestemmer og at hvis han vil stoppe opp underveis, så er det hans rett. Gud vil ikke tillate at vi tar kontrollen, den tilhører ham ene og alene. Vi får ikke Gud med på å gå hvor vi vil, vi velger å følge Gud dit han går- og kanskje blir det noen stopp på veien.

I morgen skal vi se videre på denne historien, men i dag vil jeg du skal tenke over ett par ting:
1. Tror du Jesus stoppet «bare» for å hjelpe en kvinne i nød, eller tror du at Jesus også ville lære Jairus noe spesielt?
2. Hva tenker du når du opplever det samme i ditt liv, begynner du å tvile på løftet som er gitt deg, eller ser du at Gud kanskje vil lære deg noe spesielt under vandringen mot mirakelet?

Dette innlegget er en del av serien “Guds løfter holder – mirakelet vil komme” som kan leses samlet HER.