advent

av

En god uperfekt advent til deg

Tiden vi er inne i og dagene som alt bygger seg opp mot, er for mange gode dager og tider, men ikke for alle. Hva gjør vi når vi føler vi «sklir ut» og ikke har balansen? Min oppfordring til oss i dag er å holde fast i Ham som bærer hele verden og også, å hjelpe andre.

Alle har vi opplevd å gå på usikkert underlag for så å skli og miste balansen. Tanken «Å nei! Nå går det galt» flyr gjennom hodet mens vi prøver å gjenvinne balansen der vi seiler nedover det isete underlaget i uelegant andedans. Det går også ann å miste balansen uten å være på ustødig underlag og dette er kanskje enda verre? Når vi opplever at tanker og hjerte ikke finner en god og rolig balanse, men strever med frustrasjon, håpløshet, angst og annet. Vi merker underlaget forsvinne bort og vi kaver for å prøve å holde balansen. Noen ganger finner vi noe å gripe tak i som hjelper oss raskt på beina igjen, som en god venns omsorg og råd, som et ord fra Herren eller annet. Men det er tider der vi ikke har dette å klynge oss til og faller. Problemene tårner seg opp og vi finner verken styrke til å reise oss eller balanse til å holde oss på beina.

Det er vondt. Og slik ei tid er det mange opplever nå. Det er mennesker som ser med tristhet og mørke på dagene vi går inn i, de er fulle av uro, mindreverdighetsfølelse, utenforskap og andre lignende følelser. Noen har mistet en av sine kjære i løpet av året som gikk og gruer seg for første høytid uten denne, for andre er tapet skjedd for år tilbake, men sorgen, savnet og alt det såre kommer likevel tilbake. Andre har neste ikke til mat og må høre på andres kjøpeplaner og aktivitetsplaner. Noen vet at denne jula skal jeg være uten mine, det var den andre forelderen sin tur. For ikke å glemme de som gruer seg pga ugreie familieforhold, foreldre/families alkohol- og rusmisbruk og annet. Det er kanskje ei god tid for mange, men ikke for alle.

Vi som sliter med kroniske sykdommer har også våre egne kamper å kjempe. F.eks. å ikke kunne delta som vi ønsker, begrenset kjøpekraft, smerter som overskygger forventningen og mye annet. Det er ei tid med blandede følelser for mange av oss. Men hva skal vi gjøre da? Vi kan ikke bare la tristhet og motløshet sige inn og ta over, kan vi? I Salme 94: 17-19 er det noen nydelige vers som er til trøst for meg i slike tider: “Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land. Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.”

Vi glemmer ofte at den tid vi går i møte er for å feire at den perfekte kom ned til oss skadeskutte sjeler for å skinne sitt lys i vårt mørke. Jesus kom fordi vi ikke klarer, fordi vi ikke er perfekte, fordi vi har smerter og sorg, fordi han vil hjelpe oss. Jesus kom fordi han elsker oss og Guds ønske er fellesskap med oss. Den tiden er det vi er inne i og går i møte. Vi må ikke la stress, mas og oppgaver ta over for den viktige hjertegranskningen, forventningen og fellesskapet. Vi må ikke la kjøpekalas ta over for det å gi og hjelpe de som trenger det mest. Vi må ikke glemme at for de fleste er tid mer betydningsfullt enn penger.

Derfor er oppfordringen til meg og deg.
* Husk at Gud ikke trekker seg bort fra våre vonde tanker og følelser, men kommer nær med omsorg og hjelp.
* Husk at viktigere enn dine penger og gaver er din tid og omsorg.
* Husk viktigheten av å hjelpe og gi til dem som trenger det og ikke bare dem som forventer det.
* Viktigere enn å vise din omsorg med håndfaste gaver, er det å vise Guds hjertelag og kjærlighet overfor andre.

Det er ikke så farlig om vi ikke får alt til slik vi ønsker, så lenge hva vi gjør er viktig og hjertenært.
Med ønske om en god og uperfekt adventstid til deg og dine kjære.

av

Sannheten setter oss på valg

Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!
(2. Kor. 13:5ab)

Når vi endrer fokus så totalt som det har skjedd i vårt land de siste tiårene merkes det ikke bare på det materialistiske og personlige velværenivået, men også i vårt forhold til Gud og andre mennesker, ja til og med grunnleggende trekk i vår person påvirkes. Når fokuset rettes mot det ytre og opplevelsen av å føle lykke, glede og mening gjennom stæsj og flotte gaver, da er det mindre igjen til fellesskap både med Gud og mennesker. Viktigere enn en forberedelse av det ytre er en forberedelse av det indre. Er vi, i vårt hjerte, rede til å ta imot Jesus når han kommer tilbake for å hente sine?

Dette er en side ved advent som vi ofte overser fordi de fleste kun venter på det lille barn som skal legges i en krybbe. Dette er ganske ufarlig da det ikke utfordrer, men fokuserer på det koselige og gode. Selvsagt skal vi kjenne på glede, takknemlighet og gode følelser, men burde det ikke være noe mer også? Å vente på Herrens andre komme utfordrer derimot ganske mye da det krever at vi vurderer egne hjerter opp mot Guds ord. Har vi olje på lampa vår eller er vi gått tomme i jaget etter å være som andre, ha som andre og gjøre som andre?

Men det er så mye enklere, og det føles mye bedre ut, å vente på et lite uskyldig barn som skal puttes i en blankskurt krybbe i en nyoppusset og oppstæsja stall som lukter av aromadråper og røkelse. Dyrene som står omkring er nystrigla og de slipper aldri ut en promp eller bæsj fra baken. Jo, jeg overdriver, men hør tanken: Vi godtar denne romantiske og renskura fremstillingen av Jesu fødsel fordi den er lettere å svelge og fordi det klør bedre i øret. Vi godtar det fordi sannheten setter oss på valg.

Vi feirer jul til minne om Jesu fødsel, men den Jesus vi venter på i vår tid er ikke det lille barnet, men den Jesus som skal komme tilbake i herlighet og majestet for å hente sine. Er du klar? Har du olje på lampa? Er ditt hjerte forberedt og sier “Kom Herre Jesus, kom”?

av

Jesaja sin samtid og nå

For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste. (Jes. 9:6)

Noen av de mest kjente profetiene om Jesus finner vi hos profeten Jesaja, blant annet «Immanuels-profetien» som er over. Jesaja var en mann med høy stilling som var godt kjent, han var muligens i familie med kongen, men dette er litt usikkert. Han hadde i alle fall så høy posisjon at han gikk bortimot fritt inn og ut hos både konge og prester.

Jesaja levde på en tid som minner mye om vår. Menneskene snakket høyt og pent om Gud, men deres hjerter var langt borte fra ham. De hadde mistet respekten for Gud og de hadde liten eller ingen forståelse for at han var hellig, opphøyet og den rettmessige eier og herre av hele universet og alt i det. Menneskene da ville ha alle velsignelsene og rettighetene, men de ville ikke ha plikter og formaninger. De ville bestemme selv og være sine egne herrer. Er det ikke slik i dag også?

Nettopp disse tingene får Jesaja i oppdrag av Gud å fortelle til lederskap og folk. Vi kan dele hans budskap inn i tre hoveddeler:
1. Fortelle om folkets virkelige tilstand, at de hadde harde hjerter som var vendt bort fra Gud og manglet gudsfrykt.
2. Fortelle at hvis de ikke vil omvende seg og helhjertet vende tilbake til å følge Herren, vil det komme harde tider.
3. Gud vil nåde, barmhjertighet og gjenopprettelse, derfor vil det etter den harde tiden komme en tid av fornyelse og gjenopprettelse.

Gud vil ikke straffe folket, verken da eller nå, men forsetter de å følge egne veier, lyster og hjerter, vil Gud måtte gripe inn. Ikke fordi han ønsker å straffe, men fordi han er hellig og må avsi en rettferdig dom. Frafall vil alltid føre konsekvenser med seg. Når disse tingene må komme, så er Guds ønske og håp at menneskene skal «våkne og ta til fornuft», at de vil vende tilbake til ham og søke tilgivelse og nåde. Akkurat som på Jesaja sin tid, er Gud Herren også i dag rede til å tilgi, men kun hvis omvendelsen er helhjerta og med ekte anger.

av

Å vente på Herrens komme

Advent kommer fra det latinske ordet “adventus” som betyr “komme”. Ordet sikter til Herrens komme og advent er dermed både en ventetid og en forberedelsestid for julehøytiden. Tidligere var advent preget av måtehold, mens det i dag er årets største forbrukstid. Advent har gått fra å være en vanlig fastetid innen mange kirker til å bli en tid fylt med storshopping og fråtsing uten like. Bare tenkt på all handlingen som vil være, vi må til og med holde søndagsåpent for at folk skal få handlet alt de tror de må ha. Julebordene, som for enkelte kommer på rekke og rad, svømmer over av den ene godsaken etter den andre og mange unner seg ikke bare litt, men ganske så mye ekstra. Vi har et styr uten like for å rekke ett lass av arrangementer, gjøre egne forberedelser og alt annet vi føler må til. Forberedelsene er flyttet fra det indre, fra å rense hjerte og liv og rette blikket på Jesus, til å polere fram et blankt og fint ytre og å mette egne selviske behov. Tragisk, eller hva?

Da Jesus kom var det mange som ventet ivrig på en frelser. Få av disse var klare for å ta imot ham da de var mer opptatt av det ytre enn det indre. De var mer opptatt av fysisk frihet fra okkupasjonsmakten enn hjertets og åndens frihet fra undertrykkelse. Denne julen vil også være slik. Mange vil være opptatt av alt det ytre mens de overser det viktigste, hjertet sitt. Men det er viktigere at vi i hjertet er forberedt på å ta imot Jesus, enn at vi har alt det ytre på stell.

Selv om det er frelserens første komme vi skal feire, er det også en påminnelse til oss om at han skal komme igjen. De som er forberedte og har olje på lampa vil si “Kom Herre Jesus, kom”. De vil slippe Jesus til i livene sine og også få del i den herlighet, fred og hellighet Jesus kom med. Andre vil gå glipp av både denne julens midtpunkt, og også Jesu annet komme, fordi de sier “vi har ikke rom og tid, så du får gå videre.”

Er du klar til å møte Frelseren eller er du mest opptatt av å få all stæsjen på plass?

av

Forberedelsestiden er nå

En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! (Jes. 40:3)

Jeg vet enkelte lager lister over alt mulig de skal gjøre, slik er ikke jeg. Selv om jeg ikke har en skrevet liste over hva jeg skal gjøre framover, så har jeg likevel brukt krefter og tid på å finne ut av det.

“Har lyst til”-listen er lang, “burde gjøre”-listen endel kortere og den siste , “kan klare”-listen, er kortest. Det er mye jeg kunne tenkt meg å gjøre, både alene og sammen med guttene, men når jeg er tappet for krefter er selv slike koselige aktiviteter for mye og da er det ikke verdt det. Derfor har jeg plukket ut noen få ting jeg skal krefter og tid til å gjøre sammen med guttene, resten må bare være.

Det viktigst for meg er at vi har tid og mulighet til å snakke mye og å gjøre noen få ting sammen. Snakke om advent og jul og så knytte tråder til hvordan vi kan leve ut dette budskapet i hverdagen. Det å muliggjøre praktisk tro er for meg viktigere enn glitter og stas. Å gjøre noen få ting som skaper “oss-følelsen” er viktigere enn å farte rundt på alt mulig av aktiviteter som stresser og sliter oss ut.

Å leve med en kropp som er så begrenset som min er, hjelper meg faktisk å holde fokus på hva som er viktigst. Viktigere enn 7 sorter er det å snakke om å gi. Viktigere enn skinnende rent hus er det å lage gaver sammen. Viktigere enn meterlange ønskelister er tiden vi bruker på å finne ut hvem vi skal hjelpe i år. Kroppen tillater meg ikke å gjøre så veldig mye og nettopp det hjelper meg å bli bevart i avhengigheten til Gud og også å rydde rom og tid for ham i hverdagen.

Å klargjøre hus, pakker og kaker er ikke galt i seg selv, noe det å glede seg over aktiviteter og å ha mange planer heller ikke er, så lenge vi ikke lar disse praktiske og synlige tingene bli det viktigste. Viktigere enn disse tingene er den forberedelsen som skjer i hjertene og det fellesskap vi deler med Gud og hverandre.

Velger vi å gjøre mange ting i adventstiden så legger vi endel steiner i veien for vårt hjerteforhold med Gud. Vi gjør det vanskeligere for oss selv å kunne sette oss ned og bruke tid med Gud og la han få skinne sitt lys inn i våre hjerter å hjelpe oss å forberede dette. Ingen av oss vet hvor mange dager vi har igjen her på jord. Derfor burde det være viktigere for oss å vite at våre hjerter er klare for å møte vår Herre og frelser enn at våre hjem alltid er skinnende rene. Nå, i dag, er alltid den rette tid for å forberede sitt hjerte, aldri i morgen (for vi vet ikke om morgendagen kommer).

“Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer” står det i ordspråkene, og det gjelder også nå i hva som for mange er den travleste tiden av året. Ikke bli så opptatt av de ytre og synlige tingene at du glemmer det viktigste, å bruke tid med Gud og å være i hans nærhet.

*******

Da har jeg fått beskjed om at den trykte utgaven av adventsheftet «Ett ord for dagen – i adventstiden» er i anmarsj. De som har lyst på et eksemplar kan skrive navn og adresse i kontaktskjemaet under. Bare for å presisere, dere får dem. Dere skal ikke betale for verken hefte eller porto, det er en gave. PS! Jeg sender over hele verden, så selv om du bor utenfor Norge er det bare å skrive seg opp.

Ellers er vi godt i gang med adventskalender på den andre bloggen. Fram til kl 18 i dag (tirsdag) kan dere skrive dere opp på gaven for 1. des. og fram til kl. 18 onsdag på gaven til 2. des.

 

← Tilbake

Takk for svaret ditt. ✨