Ettertiden vitner om Guds trofasthet

Jeg minnes Herrens verk, minnes dine under fra gammel tid. (Sal.77:12)

Midt i prøvelse, smerte og lidelse kan vi oppleve at vi ikke kjenner Gud er nær, vi føler oss ensomme og forlatte. I de stunder er det viktig å huske at Gud har sagt han aldri vil svikte oss eller forlate oss. Kan vi ikke se Guds hånd virke i våre liv, må vi stole på hans hjerte. Gud er trofast og han bærer oss igjennom.

Ettertiden vil ofte vise dette. Når vi er kommet igjennom og ser tilbake, kan vi se Guds fingeravtrykk over hele vårt liv, vi kan se at hans sterke armer bar oss da vi ikke klarte mer selv. Gud gav oss styrke nok til å fortsette ett skritt og en dag til, Gud gav oss oppmuntring og trøst nok til å tåle all smerten, Gud gav oss glede nok til å tåle sorgen, Gud gav oss kjærlighet nok til å tåle avvisning og bedrag. Gud gav oss alltid hva vi trengte for å klare den enkelte dag og natt, vi så det bare ikke der og da. Ettertiden vil alltid vitne om Guds trofasthet.

Jeg vil minnes Herrens velgjerninger og lovsynge Herren for alt det Herren har gjort for oss, for alt det gode han har gjort mot Israels hus i sin barmhjertighet og store kjærlighet. Han har sagt: «Ja, de er mitt folk, barn som aldri sviker.» Og han ble deres frelser. I all deres trengsel var det ingen trengsel. Engelen for hans ansikt frelste dem. I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem… (Jes.63:7-9)

første gang postet 21.02.12.

å være ett mislykka kar

Når karet han holdt på å lage av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd, laget han det om til et annet kar, slik han syntes det var riktig. (Jer. 18.4)

Ofte føler vi at vi ikke er så gode som vi burde være. Vi feiler i mangt og vi har kort lunte og handler irrasjonelt. Enkelte dager har vi bare lyst å gi opp, pakke sekken og flytte ut i ei hule langt uti ødemarka. Da ville hvertfall andre slippe å ha med oss å gjøre, for stakkars dem som må ha meg rundt seg…

Og ikke nok med det, jeg kaller meg kristen… Jeg tror på Jesus og jeg ønsker å leve ett liv som bringer ham ære og som er til andres beste. Men jeg tør nesten ikke si noe eller gjøre noe, for jeg går jo så totalt på trynet… Jeg vil ikke at Gud skal bringes i vanære fordi jeg ikke klarer selv…

Jeg tror mange av oss kan kjenne oss igjen i slike tanker, vi har vært der mer enn en gang. Vi kan aldri gjøre mer enn vårt beste, og vi vil feile, men det gjør ikke at Gud gir oss opp. Gud vet vi er sprukne, ødelagt kar, men likevel kommer han til oss, pappa elsker oss uansett. Faktisk er vår svakhet ett sted hvor Guds kraft og herlighet virkelig kan få lyse og skape forandring. Vi trenger ikke være sterke i oss selv, Guds kraft fullendes i vår svakhet.

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger, og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd. De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet. (Jes. 61:1-3)

første gang postet 15.02.12