ånd vs kjød

av

Sannheten setter oss på valg

Ransak dere selv om dere er i troen. Prøv dere selv!
(2. Kor. 13:5ab)

Når vi endrer fokus så totalt som det har skjedd i vårt land de siste tiårene merkes det ikke bare på det materialistiske og personlige velværenivået, men også i vårt forhold til Gud og andre mennesker, ja til og med grunnleggende trekk i vår person påvirkes. Når fokuset rettes mot det ytre og opplevelsen av å føle lykke, glede og mening gjennom stæsj og flotte gaver, da er det mindre igjen til fellesskap både med Gud og mennesker. Viktigere enn en forberedelse av det ytre er en forberedelse av det indre. Er vi, i vårt hjerte, rede til å ta imot Jesus når han kommer tilbake for å hente sine?

Dette er en side ved advent som vi ofte overser fordi de fleste kun venter på det lille barn som skal legges i en krybbe. Dette er ganske ufarlig da det ikke utfordrer, men fokuserer på det koselige og gode. Selvsagt skal vi kjenne på glede, takknemlighet og gode følelser, men burde det ikke være noe mer også? Å vente på Herrens andre komme utfordrer derimot ganske mye da det krever at vi vurderer egne hjerter opp mot Guds ord. Har vi olje på lampa vår eller er vi gått tomme i jaget etter å være som andre, ha som andre og gjøre som andre?

Men det er så mye enklere, og det føles mye bedre ut, å vente på et lite uskyldig barn som skal puttes i en blankskurt krybbe i en nyoppusset og oppstæsja stall som lukter av aromadråper og røkelse. Dyrene som står omkring er nystrigla og de slipper aldri ut en promp eller bæsj fra baken. Jo, jeg overdriver, men hør tanken: Vi godtar denne romantiske og renskura fremstillingen av Jesu fødsel fordi den er lettere å svelge og fordi det klør bedre i øret. Vi godtar det fordi sannheten setter oss på valg.

Vi feirer jul til minne om Jesu fødsel, men den Jesus vi venter på i vår tid er ikke det lille barnet, men den Jesus som skal komme tilbake i herlighet og majestet for å hente sine. Er du klar? Har du olje på lampa? Er ditt hjerte forberedt og sier “Kom Herre Jesus, kom”?

av

Djevelen fikk meg til å gjøre det!

Derfor skal du ikke lenger leve etter menneskelige lyster, men etter Guds vilje den tiden du har igjen å leve i kroppen. (1. Pet. 4:2)

Jeg vet ikke hvorfor, men linja i tittelen har runget i hodet mitt i flere dager nå. Jeg synes det er litt merkelig for jeg har ikke hørt den unnskyldningen for å bortforklare synd på en stund. Men den er ekte, jeg har lest og hørt den flere ganger tidligere.

La oss bare slå fast med en gang, djevelen kan ikke få deg til å synde. Han prøver så godt han kan med å lokke deg og friste deg, men han har ikke makt til å få deg til å synde. Det valget står fullt og helt på deg, og derfor er det også viktig at du tar ansvar for din synd og også konsekvensene det medfører. Det nytter ikke å legge egen skyld på andre mennesker eller djevelen, det er like dumt som å si at «det var ikke jeg som feis» når stanken står rundt deg.

Alle blir fristet av sitt eget begjær, som lokker og drar. (1. Jak. 1:14)

Det er våre lyster, de ting vi begjærer, som fører oss til fall. Våre hjerter er fulle av ting vi har lyst på og har lyst til å gjøre. Noen mener det er greit å snike til seg penger på jobb fordi lønna er dårlig, andre mener at sex utenfor ekteskap er greit fordi det føles godt ut. Noen mener det er ikke galt å ha lyst på nye ting, fordi alle andre har dem jo. Vi vil ha mer, ha flottere, ha bedre. Vi vil ha lykke, suksess og enkle dager. Vi vil ha glitter og stas. Det er lyster som Bibelen tydelig sier er i uoverenstemmelse med Gud og ikke fra ham.

For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden. (1. Joh. 2:16)

Vi har fått den nåde og hjelp vi trenger til å stå som mer enn overvinnere. Vi har i Guds nåde hjelp til å overvinne de ting i oss som ikke er av Gud. En av nådens oppgave er faktisk å oppdra oss, å hjelpe oss å vende oss bort fra verdens tomhet og lystene som lokker og drar.

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, (Tit. 2:11-12, egen uthevelse)

Jesus ble fristet av djevelen men han falt ikke, og har du tenkt på hvorfor? Var det fordi han var sterkere enn oss? Var det fordi han var både Gud og menneske? Var det fordi djevelen ikke prøvde hardt nok? Jesus falt ikke fordi hans hjerte var vendt mpt Far og å gjøre Fars vilje. Han hadde ikke et hjerte som var fylt med menneskelige og verdslige lyster, han hadde et hjerte som var fylt med ønsket om å gjøre Fars vilje.

Også vi må vende oss bort fra de menneskelige og verdslige lystene, vi må legge dem ned ved korset hver gang de reiser seg i oss og ønsker å styre oss i en retning som ikke er Gud til ære og behag. Vi må innrette våre tanker etter det som er der oppe og ikke la oss dras inn av alt vi ser, hører og opplever i denne verden. Vi skal regne oss som døde for synden, for lysten og for verden, men som levende i og for Gud.

La altså ikke synden herske i den dødelige kroppen deres, så dere følger kroppens lyster. Og still ikke lemmene deres til tjeneste for synden, som våpen for urett. Men still dere selv og lemmene deres til tjeneste for Gud, som våpen for det som er rett. For dere var døde, men er blitt levende. (Rom. 6:12-13)

av

Å unngå unødvendige fristelser

Men kle dere i Herren Jesus Kristus, og vær ikke så opptatt av kroppen at det vekker begjær. (Rom. 13:14)

Som mennesker har vi alle våre svakheter, vi har også områder i livet der vi raskere dras inn i usunne vaner og avhengigheter enn andre. Ofte tenker vi ikke over at endel av de ting vi gjør er galt, men er vi stille og hører etter, er det flere ting Guds Ånd varsomt hvisker til oss at vi skal vende oss bort fra.

Fråtsing er ikke av det gode, men det er en av de ting som sjeldent nevnes. Om det er å trøkke inn på med ulik mat eller drikke, om det er shopping eller annet, en livsstil som dreier seg om unormalt høyt forbruk og inntak er ikke riktig.

Å lefle med kjærligheten er heller ikke av det gode. Det er flere som for en tid «tar til takke» med hvem-som-helst kun fordi de ikke vil være alene. De vet at den andre personen ikke er den riktige for dem, men de vil heller pleie såret/utsultet følelsesliv enn å vente.

Å bruke substitutter for å glemme det vonde er heller ikke av det gode, og her er variasjonen av «dop» veldig stor. Noen spiser seg glade, andre drikker sorgene bort. Noen bedøver smerten, mens andre spiller seg gjennom de tunge stundene. Noen rømmer inn i en filmatisert fantasivirkelighet, mens andre løper det av seg. Som sagt, variasjonene er mange, men de er ikke alltid sunne eller gode.

Alle ting over, med flere andre selvsagt, har til felles at de kretser rundt kjødet. De er ting som benyttes for å ikke forholde oss til den virkelighet vi lever i, de fungerer alle som en flukt fra vår indre smerte og sorg. I stede for at vi konfronterer det vonde, så prøver vi å bedøve den indre smerten eller om ikke annet, glemme den for en tid.

Vi kan skrive mye om hvordan vi skal håndtere indre smerte og sorg, men hva jeg ønsker å sette fokus på denne gangen er at vi ved å unngå endel av disse tingene, ikke gir oss selv mulighet til å «sitte fast i gjørma». Sliter du med å la godteriet være i skapet, så ikke kjøp mer enn litt på lørdag. Sliter du med savn etter en kjæreste, så ikke fyll deg med kjærlighetsfilmer. Sliter du med indre smerte, så ikke bruk trening som et fix.

Den norska King James oversettelsen sier: «ikke plei kjødet slik at de onde lystene vekkes» om det verset vi i dag fokuserer på. Jeg synes det her settes tydeligere fokus på at vi må ta bevisst avstand fra de ting som ikke fører godt med seg. Det er tydelig at vi selv må stå opp og si nei til en del av de fristelser som kropp og sjel roper etter. I stede for at vi lar kjødet få sin vilje, må vi heller bruke tid i Guds Ord og bønn. Vi må finne hjelp, støtte og omsorg i fellesskapet med andre troende og vi skal, gjennom dette, ikle oss Kristus og la Kristus vinne skikkelse i oss.

Jeg kan nevne en ting jeg har vært veldig bevisst på de siste årene. Som flere vet har jeg vært enslig mor i mange år, og det er tider der savnet etter en annen er sterkere enn vanlig. I de tidene har jeg bevisst hold meg borte fra alt av søtsuppede romantiske komedier. Jeg ser ikke mye til vanlig, men i de tidene aldri noe. Om jeg sliter med sorgen og savnet i mitt indre, så trenger jeg ikke å forsterke dette gjennom falsk romantikk. Jeg velger å beskytte hjerte og tanker fra en enda større følelsesmessig belastning og bruker heller mer tid til å lese ordet, høre taler og sukke til Far om styrke, legedom og omsorg.

Vet vi at det er områder i livet der vi har tendenser til å falle inn i feil tanke- eller handlingsmønstre, så har vi også et ansvar for å holde oss unna disse tingene. Den gode nyheten er at vi kjemper ikke alene, Gud er med oss og har lovet oss styrke etter som dagen er.

av

En ny skapning

Jeg ønsker ikke at de dårlige sidene ved meg kun skal bli litt bedre, jeg vil de skal bli borte. Jeg vil at det som er smittet av syndenaturen skal dø ut og at Guds natur skal manifestere seg mektigere i og gjennom mitt liv.

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? (Jes. 43:19a)

Vi har lett for å tenke at hva som må til for at alt skal bli bedre er kun en liten forbedring og litt forandring. Sannheten er at det som hører til det gamle mennesket, det som er smittet og ødelagt av syndenaturen, ikke skal bli gjort bedre, det skal bli borte. Da vi tok imot Jesus som Herre og Frelser ble vi født på ny (Joh. 1:13) og ble en ny skapning (2. Kor. 5:17). Derfor skal vi ikke ta til takke med å flikke på og fikse opp det gamle, men søke det nye Gud har for oss. Det hjelper fint lite å style et dødt menneske opp som en toppmodell, det er dødt like vel, det må nytt liv til, og det nye livet finner vi hos Gud.

av

Faren ved frelsesbønn

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. (Joh. 1:12-13)

Det foregår en ting i mange menigheter rundt omkring det vide land som jeg er mer og mer skeptisk til, og det er å innby til frelse og ‘påtvinge’ mennesker en enkel formulert frelsesbønn.

Det er ulike metoder som brukes for å få mennesker til å med fornuften innse at det er ikke så dumt å gjenta de få linjene det mennesket som står foran dem sier:
* Du vil vel til himmelen?
* Ingen ved sine fulle fem vil jo til helvete…
* Du må bare si disse ordene så blir du frelst.
* Jesus er herlig! Du vil aldri angre og ting vil bli så bra!

Vi har ofte fokus på å få mennesker til å forstå med hodet at frelsen ikke er en så dum ting å akseptere, men nettopp her er problemet: Vi spiller på fornuft og følelser og leder disse i en retning som gjør at mennesker sier hva vi sier de må si. Og dette er feil. Totalt feil.

Frelse er ikke en handling basert på fornuft, følelser eller frykt, det er et verk i vårt indre utført av Gud selv. Det er ikke å med hodet forstå at jeg trenger hjelp for å kunne være med Gud, det er å bli født på ny ovenfra. Det er ikke å innrømme at jeg er ikke bare snill, det er å innse at jeg aldri vil bli god og snill nok og at jeg gjennom Jesu forsoningsverk kan oppleve å bli en ny skapning.

Frelse er et Guds verk, men vi har gjort det for menneskelig gjennom å ikke la Gud selv jobbe fram syndenød og frelsesbehov i menneskers hjerter og sinn. Vi må la Guds Ånd få slippe til for å overbevise mennesker om synd, om rettferdighet, om dom og om frelse. Vi må la mennesker få kjempe seg igjennom til frelse, hvis det er det de trenger.

Vi må slutte å si: Bare si disse linjene så blir du frelst. Det er løgn. Noen ord sagt i øyeblikket får ingen frelst, bare Gud kan gjøre det verket inni mennesker. Og er frelsen skjedd, vil det mennesket som har tatt  imot Jesus som Frelser og Herre erfare at det er skjedd noe. Plutselig er ikke alt det gale like lystfylt lenger, plutselig begynner de å se ting på nye måter, de får nye ønsker og lengsler, de forandres fra innsiden og ut. De er blitt nye skapninger.

Og her ligger en av årsakene til at det ikke alltid skjer så mye i livet til de som har sagt frelsesbønnen, nettopp det at de ikke er blitt nye skapninger. De forstod nok med fornuften at himmelen er bedre enn helvete, men de er ikke blitt overbevist i sitt indre om hvorfor de trenger frelse. De har ikke sett  at de er falne skapninger i en alldeles begredelig tilstand og at Gud er hellig og høyt opphøyet over alt og alle. De forstod med fornuften, men de trodde ikke, og tok ikke imot, med hjertet. Mange av dem som kaller seg kristne, og flere av dem  har en eller annen gang sagt en frelsesbønn, er faktisk ikke frelste mennesker. De er ikke nye skapninger. Det finnes for mange geiter kledd ut som sauer i våre forsamlinger, og det er ikke lett å lære en geit å oppføre seg som en sau…

Vi må slutte å lure mennesker med menneskeskapte formularer og heller overlate til Guds Ånd å drive mennesker til omvendelse. Vi skal og må forkynne hele Guds ord og vi skal gi mennesker mulighet til å ta imot, men vi skal ikke gjøre frelsen lettere enn det er gjennom å si at det er bare å si noen få bestemte ord. Ord i seg selv frelser ikke mennesker, det skjer når vi innser vår syndige tilstand, aksepterer Jesu forsoningsverk og tar imot den frelsesgave som av ren og skjær nåde rekkes oss.