Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus. (Ef.4:32)
Møter vi mennesker med nåde i stede for pekefinger,
vil vi kunne berøre hjertene deres og ikke bare nesetippene.
La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. (Heb.10:24)
«Det er en tid for alt trening» er innleggets egentlige tittel, men det går det ikke an å sette inn på tittellinja.
Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen… (Forkynneren 3:1)
Mye av det guttene mine har lært lå iboende i dem fra de var babyer. De ville opp og fram, de ville snakke og gå. Det var en naturlig utvikling og ferdigheter ble mestret på løpende bånd. Selv om det var naturlig betyr det ikke at det var bare enkelt og slik er det med de valgte ferdighetene deres også. De hadde ikke trengt å kunne sykle, men gjett om det er kjekt når de kan! De hadde ikke trengt å kunne score mål, men gjett om det bruser i kroppen når ballen treffer hjørnet! De hadde ikke trengt å kunne slenge seg, men du å moro når de under en kamp gjør det og redder ballen! Og motsatt, gjett om det er frustrerende og fortvilendes å prøve 20-40 ganger å ikke få det til, gjett om det er irriterendes at balanseevnen ser ut til å ha tatt ferie akkurat når de trenger den og der på sidelinja står mor og sier «trekk pusten, prøv igjen, ikke gi opp, du vil klare det til slutt». Hah, tilslutt, de vil klare nå! Øvelse er skikkelig kjipe saker enkelte dager.
Når vi tar imot Jesus som frelser blir vi født på ny og en ny skapning kommer til. Det vi ofte glemmer er at det er med denne nye skapningen som med babyer generelt. I starten trengs det mye kos og nærhet og det er endel drittarbeid og mye oppfølging. Beklager å måtte si det, nyfrelste er ikke modne kristne, de vil gjøre flere feil enn de mer modne, de vil «drite på draget», de vil ramle og falle og det vil ta tid. Vi som har vært frelst ei tid trenger å huske dette å møte og behandle dem med respekt, omsorg og nåde, samtidig som vi støtter og oppmuntrer til videre vekst og utvikling. Vi må huske å heie fram de første famlende skrittene i stede for å fokusere på fallene. Det er en tid for alt trening også, og det må vi gi muligheter for da det er en naturlig del av det å lære, vokse og modnes.
For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre… (1.Kor.4:15a)
Men han så til dem i nøden da han hørte dem rope. Han husket pakten med dem og viste medynk i sin store kjærlighet. (Sal.106:44-45)
Versene over kommer etter en oppramsing av mye galt som Israelsfolket gjorde. De var ikke ett folk som vandret i trofasthet mot Gud, ofte gikk de egne veier og fulgte egne lyster. Men likevel hørte Herren deres nødrop når de var undertrykte, likevel kom han dem til hjelp. Så høyt elsket han dem.
Vi kan også ha en tendens til å streife bort fra Guds veier og Hans nærhet og det er tider der vi heller følger hva vi ønsker enn hva Gud sier. Alt dette som fører oss bort fra Guds nærvær og ut i trøbbel og vansker. Når vi i nøden roper ut til Gud, vil han komme oss til redning, slik han gjorde med Israelsfolket. Ikke på grunn av vår godhet og rettferdighet, men på grunn av hans store kjærlighet.
Ingen ting du gjør kan få Gud til å elske deg mindre eller mer, han elsker deg med hele sitt hjerte.
Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, derfor har jeg hele tiden vist deg miskunn. (Jer.31:3)
Ett ord for dagen 