Du er ikke kommet langt nok

Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. (1. Kor. 13:12)

Her om dagen brukte Gud en helt banal og hverdagslig opplevelse til å minne meg om hvordan ting fungerer. Jeg var i butikken og handlet og i hylla hvor hva jeg skulle ha pleide å stå, var det tomt. Jeg kikker opp for å se om det står flere esker på toppen av hylla. Tomt. Jeg kikker i radene og hyllene rundt for å se om det er flyttet. Ingen ting. Jeg kunne spurt noen om hjelp, men gjorde det ikke og går videre og plukker med meg annet jeg skulle ha. Når jeg runder ett hjørne ser jeg en hel stabel av den tingen jeg skulle ha. Selv om jeg kikket der det pleide å stå, var jeg ikke kommet langt nok til å oppdage hvor det egentlig var.

Det samme har jeg opplevd flere ganger i vandringen med Gud. Jeg opplever ting som er litt vanskelig og tungt og jeg synes at jeg trenger en forklaring, en oppmuntring eller en «himmelklem» der og da, men ingen ting skjer. Jeg går litt forvirret gjennom dagene og forstår ikke helt hvorfor jeg ikke finner løsningen eller hvorfor jeg ikke får hjelp. Hvorfor kan jeg ikke bare forstå akkurat nå? Hvorfor kan det ikke ordne seg akkurat nå? Men den sannhet jeg ikke så var: Jeg var ikke kommet langt nok til å kunne forstå og/eller håndtere hva jeg ønsket og følte for å vite og/eller ha.

Så går det litt tid og plutselig forstår jeg noe jeg ikke skjønte tidligere, jeg ser en sammenheng i Guds Ord jeg ikke har sett før. Jeg får nytt lys på en situasjon som er tøff, vrien eller sår. Jeg får plutselig den Guds visdom og det Guds blikk  som jeg har savnet og kikket etter. Saken var bare den at da jeg begynte å kikke etter det og bruke tid på å lete etter det, så var jeg ikke kommet langt nok. Jeg hadde fortsatt noen skritt jeg måtte gå før jeg var rede til å forstå, rede til å bære den nye innsikten med integritet og nåde.

Leter du etter svar på noen vanskelige situasjoner? Søker du etter trøst i en vanskelig tid? Er du på leting etter hva du tror du trenger?

Gud har svaret, hjelpen og innsikten du trenger. Jeg oppfordrer deg til å ikke gi opp, men til å fortsette å trekke deg nær Herren og til å fortsette å høre etter hans svar. Plutselig en dag vil du forstå, plutselig en dag skinner lyset og du vet veien videre, plutselig vil det skje, gi bare ikke opp.

Vi er ikke alltid kommet langt nok til at Guds rette tid er der, men den vil komme for de som trofast holder fram på veien.

Nye troende tar plass

For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet. (1. Kor. 4:15)

Hadde du sett ganga mi akkurat nå når jeg skriver hadde du ristet på hodet og smilt godt, hvertfall de av dere som vet hvordan det er med barn i hus. Gangen er for øyeblikket gjort om til hva guttene kaller ‘panikkrom’ (inspirert av en tv-serie) og det flyter med puter, tepper og sammenleggbare madrasser. De går oppå hele haugen for å komme ut og inn, mens jeg vet ikke om jeg har lyst til å balansere over hele haugen for å prøve en gang. Det er sjarmerende, men det kunne også vært grobunn for mye irritasjon. For det er jo ikke ryddig, det er jo upraktisk, det er jo ikke slikt man gjør.

Nyfrelste er litt som guttene mine, de er utrolig ivrige og det skjer mye rundt dem. De ser ikke alltid hele bildet og de konsekvenser som kan komme. Akkurat som mine gutter bare ser øyeblikkets moro, vil nyfrelste ofte bare se det gode i hva de holder på med for tiden. Jeg derimot ser det upraktiske og etterspillet (rydding) samtidig som jeg kan forstå at det er morsomt. Jeg ser også at det blir litt ekstra arbeid på meg selv, selv om de kommer til å gjøre litt for å rydde etter seg.

Nyfrelste ser mange muligheter vi mer modne ikke ville sett eller vurdert og de har ikke så mange hemninger i hva som er mulig eller ikke. De kjører på med iver og får ting til å skje (som gutta mine og panikkrommet deres) men så kommer utfordringene for både dem og oss.

Vi mer fastgrodde blir utfordret på «det har vi alltid gjort» og «slikt gjør man ikke». Vi har glemt den iver vi selv viste i begynnelsen og vi har glemt at heller ikke vi så så mye av det store bildet. Nå når det er noen unge som gir gass kan vi velge: Vil vi sitte og se på og klage over at de tar plass, at det blir rot og at det er vi som til syvende og sist må rydde opp etter dem eller vil vi gi dem rom til å prøve, utforske og lære gjennom erfaring? Vil vi klage eller vil vi oppmuntre til å prøve ut? Vil vi ta oppryddingen med sutring eller vil vi delta med glede? Vil vi være med å hjelpe dem videre eller vil vi bremse dem opp?

Vi som har gått lenger på veien med Gud skal ikke prøve å få de nye til å passe inn i våre rammer, vi skal få dem til å bli mer den de er i Gud og mer lik Jesus. Vi skal være åndelige mødre og fedre som elsker, oppmuntrer, veileder og ja, innimellom korrigerer, men vi skal ikke sette bremser på iveren. Er vi «foreldre» som tåler at det tidvis er litt rot og kaos rundt oss? Er vi villige til å gi noe ekstra for å hjelpe andre å utvikle seg? Er vi runde nok i kantene til å forstå at vår måte er ikke den eneste riktige? Klarer vi dette, får vi en hverdag fylt med mange overraskelser og mye ekstra energi, livsglede og positive opplevelser, som plutselig å ha et hjemmelaget ‘panikkrom’ i ganga. Ikke så verst det heller da, eller?

Neste innlegg kommer torsdag 11. juli
PS! Ikke alt som smitter er farlig, smil til alle du møter! 🙂