Det er en tid for alt

Den neste uken kommer jeg til å være borte fra bloggen pga konfirmasjon. Jeg har valgt å gå ei lita stund tilbake og har plukket ut 5 av de 30 første innleggene som ble postet  på bloggen. En reprise som de færreste (meg selv inkludert) vil ha friskt i minne 😉 Ønsker dere alle mange gode stunder og Guds rike fred og velsignelse.
~ Cecilie

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen:
en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse
(Fork. 3:1,4)

Minstemann har lært å mestre mange ferdigheter de siste årene, fra de første ord til de første skritt, fra å sykle på trehjuling til tohjuling med støtte for så å hive støttene og fly avgårde med bare to hjul. Det har vært strevsomt til tider, men han har lykkes i alle tingene, til slutt. Nå er det bokstaver og ord som gjelder, det skal læres å både skrive og lese. Noen dager flyter det, andre dager bare stokker det seg. Noen ganger ler han av seg selv, andre ganger blir han sint. Det er ikke lett å skal lære noe nytt og det er ikke alltid lystfyllt heller. Derfor vet mor at det er så viktig å gå veien sammen med ham, å gi ett forsiktig og vennlig dytt i riktig retning, og mest av alt; gi ros og oppmuntring!

I livet er det også en tid for alt, for sorg og glede, for motgang og medgang, for tap og seiere. Det er ikke alltid like kjekt å innrømme, men det vonde er også en del av livet. Gud trekker seg ikke bort fra oss de tider vi er i mørket eller sliter med noe. Når vi er litt nede og utafor eller føler oss mislykka og feilplassert, da trekker Gud oss nærmere seg og han holder oss i sine armer. Det er ikke slik at all sykdom, prøvelser og motgang er djevelens verk eller Guds misnøye, det kan rett og slett være en naturlig del av livet. Som natten blir til dag og vinter til vår, kommer det jubel etter tårer og seiere etter nederlag.

De som sår med tårer, skal høste med jubel.       
Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd. (Sal.126:5-6)

første gang postet 23.02. 12

15 ting Gud ikke kan (del 2)

6. Gud kan ikke ta på seg en jobb han ikke klarer

  • Se, jeg, Herren, er Gud for alt som lever. Finnes det noe som er umulig for meg?(Jer. 32:17)
  • Er det noe som er umulig for Herren? Jeg kommer tilbake til deg når tiden er inne. Da skal Sara ha en sønn. (1. Mos. 18:14)
  • For ingen ting er umulig for Gud. (Luk. 1:37)

7. Gud kan ikke ta parti

  • For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke. (5. Mos. 10:17)
  • La nå frykt for Herren være over dere! Pass på hva dere gjør, for hos Herren vår Gud er det ingen urett. Han gjør ikke forskjell på folk og tar ikke imot bestikkelser. (2. Krøn. 19:7)
  • For Gud gjør ikke forskjell på folk. (Rom. 2:11)

8. Gud kan ikke være «uhellig»

  • De ropte til hverandre: Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet. (Jes. 6:3)
  • For jeg er Herren deres Gud. Dere skal hellige dere og være hellige. For jeg er hellig. Dere skal ikke gjøre dere selv urene ved smådyrene som det kryr av på jorden. For jeg er Herren som førte dere opp fra Egypt for å være deres Gud. Dere skal være hellige, for jeg er hellig. (3. Mos. 11:44-45)
  • Ingen er hellig som Herren, for ingen er til uten du; det er ingen klippe som vår Gud. (1. Sam. 2:2)

9. Gud kan ikke huske synder han har tilgitt

  • Jeg, jeg er den som utsletter dine lovbrudd for min skyld, og dine synder minnes jeg ikke. (Jes. 43:25)
  • Hvem er en Gud som du, en som tar bort skyld og tilgir synd for den resten han eier? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn. Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.(Mika 7:18-19)
  • For i nåde vil jeg tilgi all uretten deres og ikke lenger huske syndene deres. (Heb. 8:12)

10. Gud kan ikke handle uten hensikt

  • Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. Ja, alle tider har han lagt i menneskenes hjerte. Likevel kan ikke mennesket fatte det Gud har gjort fra begynnelse til slutt. (Fork. 3:11)
  • Jeg slutter en evig pakt med dem; jeg vil ikke vende meg bort fra dem, men gjøre godt mot dem. Jeg legger frykt for meg i hjertet deres, for at de ikke skal vike fra meg. Jeg vil glede meg over dem og gjøre godt mot dem. Av hele mitt hjerte og hele min sjel skal jeg trofast plante dem i dette landet. (Jer. 32:40-41)
  • Store ting har du gjort for oss, Herre, min Gud, underfulle verk og planer, ingen er din like. Vil jeg fortelle og tale om dem, er de for mange til å telles. (Sal. 40:6)

Alle tre delene er samlet HER

Våren kommer!

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen… Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. (Fork. 3:1 + 11a)

Kalenderen sier det er 12. april og jeg sitter ute og tar inn noe helt fantastisk noe som jeg skal prøve å beskrive med ord. Jeg sitter og ser ut over et snødekt landskap (som ikke er normalt i lavlandet her på denne tiden). Siste snøfall kom dagen før og i en mengde slik at det måtte skuffes bort. Så her sitter jeg og ser ut over trær og fjellknauser (og noen hus) og ser på snøen som daler ned, for ja, det snør igjen. Det pleier å være stille og fredelig å sitte sånn og se på vinterdekket landskap og snø som daler, men ikke i dag. Det er fuglekvitter til den store gullmedalje. En stor skare av våryre fugler kvitrer og skravler om hverandre. Det er de lyse og melodiøse, de skarpe og skravlete, de mørkere og mer lavmælte og det er hvert fall 7-8 forskjellige slag jeg kan skille ut, sikkert enda flere som ikke jeg kan ta. Det er bare en fantastisk blanding av vinter og vår på en gang! Og det er da tanken slår ned som lyn i meg: Våren kommer! Våren er på vei!

Fint, vi vet alle at våren er på vei, så hva er det å skrike opp om? Vel, det var egentlig ikke den type vår jeg tenkte på, men en ny vår i livene våres etter en lengre tid med prøvelser og motgang (en livets vinter), den type vår var det jeg kjente eksploderte i hjerte og bragte glede og forventning.

Og smilende tenkte jeg tilbake på de siste måneder og også på de to vår-periodene før der. I år har vinteren vært lunefull og da vi trodde den var ferdig kom den tilbake med en halvmeter snø og tok nytt tak. Den klynget seg fast så godt den kunne og selv om det var varme dager var det iskalde netter som gjorde at den fikk godt feste. Og så den siste (?) innsatsen den har satt inn nå de siste dager. For da vi trodde at nå måtte det jo være slutt, så var det plutselig tilbake igjen. De to årene før dette var det veldig annerledes. I fjor gikk vi i T-skjorte i slutten av februar og selv om det var litt blåst og dårlige dager inni mellom, var det en tidlig vår med mye varme. Året før der hadde vi en skikkelig vinter med snø i lange baner. Men da vårvarmen satte inn i begynnelsen av mars så smeltet og rant snøen unna i en enorm fart. I år, i år har vi hatt det mye kaldere enn normalt så derfor er det vinter enda.

Kjenner du deg igjen i beskrivelsene. Vinteren kan være lang og kald og den kan være snørik og tung. Det kan være ting i livet som tynger og annet som sårer og bringer uro, det kan være bekymringer og mismot, frustrasjon og tilkortkommenhet som holder oss nede.. Noen ganger varer det lenger enn vi trodde, akkurat som vinteren i naturen også gjør. Noen ganger kommer det kastenes tilbake på oss etter at vi trodde det var over,  slik vinteren har gjort her hos meg i år. Og det er en tid nå der vi bare er møkklei og venter på vår, vi lengter mot varmere dager og netter, vi lengter etter å se det begynner å vokse og spire rundt oss. Både i naturen og livet. Derfor ble de ordene jeg kjente så til oppmuntring, fordi de ikke bare gjaldt en tid i naturen, de gjaldt også en tid i livet. Jeg spurte Gud hvem det gjaldt  og jeg kjente det gjaldt flere og at jeg skulle dele ordet med dere her.

Våren kommer! Våren er på vei!

Og om du skulle oppleve at vinteren drar litt ut i lengde eller at den kommer tilbake i et overraskelses-angrep, så fortvil ikke, for vinteren kan ikke holde stand mot vårens varme stråler. Og som morgen alltid følger natt, kommer det alltid vår etter vinter.

De første ting, se, de er kommet. Nå forteller jeg noe nytt. Før det spirer fram, får dere høre om det. (Jes. 42:9)

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?         Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken. (Jes. 43:19)

Jeg får det ikke til…

 Kast ditt brød på vannet, for med tiden vil du finne det igjen. (Fork.11:1)

I kveld er en av de dagene jeg ikke klarer å samle tankene rundt ett spesielt tema eller emne. Jeg hadde tenkt å fortsette ut uka med innlegg om Den Hellige Ånd, for det er fortsatt temaer som ikke er berørt (som utrustning til tjeneste, som helliggjørelse, som Åndens frukter og annet). Jeg har prøvd å få ned de ting jeg har fått for å dele tidligere, men ordene vil ikke komme riktig på plass, det blir litt kronglete og rart alt sammen… og da tenker jeg at i kveld skal jeg skrive om noe annet.

I går utfordret jeg dere til å finne ting dere kunne være takknemlig for, og jeg vil dele tre gode opplevelser fra min dag. Jeg kommer ikke til å ta det etter punktene jeg nevnte i går, men heller dele tre hverdagsopplevelser.

Etter at jeg og guttene hadde vært hjemme en stund var det tid for å ut og sparke ball. Den runde lærkula er populær her i huset og det er ikke uvanlig at både en time og to, og mer, brukes ute i gården med sparking og trening og annet. I dag var det jeg og minsten som var ute og hadde en gang i veggen med «pig» (den som bommer blir tilslutt «pig»). Sånn etter noen minutter og mange spark ser jeg det plutselig… den plassen der vi pleide å parkere (ikke lenger for å ha større plass til å sparke ball og for å verne bilen) var blitt ryddet for fjorårets løv og løvetann fra i år. Det pleide å være en stor haug løv i hjørnet av muren, det pleide å være en godt og langt «bed» med løvetann og annet ugress langs hele murkanten, alt var borte vekk… Hva? Hvem har vært her? Ikke vet jeg, men gjett om jeg ble glad og takknemlig for at noen hadde gjort det. For jeg har tenkt i over en måned at det må gjøres, men bare ikke hatt krefter, og nå er det plutselig borte!

Eldstegutten ble plutselig dårlig i ettermiddag og endte opp med å ligge i senga. Ikke helt passende siden det var bare litt over en time før vi skulle på trening med minsten. Ikke var han så god at jeg kunne gå fra ham alene hjemme heller, og jeg visste at minsten ikke ville sitte på med noen andre til trening heller. Så jeg sier at han får ta en telefon til en av onklene og høre om han kunne hjelpe. Og joda, det var ja med en gang! Gutten superfornøyd både da og etter trening! Jeg er utrolig takknemlig for at han stilte opp og hjalp!

I kveldinga var eldsten litt bedre (etter halvannen times søvn) og flyttet seg fra seng til sofa. Midt inni noe vi snakket om kom jeg på det med gårdsplassen og sier det til ham. Observant som han er kommer svaret «jeg så det tidligere jeg!». Jeg sier at jeg ble så glad og takknemlig, og så vet vi ikke en gang hvem som har gjort det. Og da kommer det ei setning som fikk meg til å bli litt paff. «Det er sikkert fordi vi hjelper så mange». Jeg må spørre om han sa hva jeg hadde hørt, jo, «det er sikkert fordi vi hjelper andre, så får vi tilbake…» Jeg tenker at gutten er mer på linje med hvordan Gud ordner og fikser ting enn jeg enkelte ganger er og jeg tror at dette ikke var hans tanker men Gud som åpenbarte dette for ham. Og jo, jeg er enig- jeg tror at vi vil få igjen fordi vi hjelper andre. Det er masse å være takknemlig for denne dagen.

Håper du også har mange gode tanker, opplevelser og velsignelser du kjenner på takknemlighet for!

Det er en tid for alt -2

«Det er en tid for alt trening» er innleggets egentlige tittel, men det går det ikke an å sette inn på tittellinja.

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen… (Forkynneren 3:1)

Mye av det guttene mine har lært lå iboende i dem fra de var babyer. De ville opp og fram, de ville snakke og gå. Det var en naturlig utvikling og ferdigheter ble mestret på løpende bånd. Selv om det var naturlig betyr det ikke at det var bare enkelt og slik er det med de valgte ferdighetene deres også. De hadde ikke trengt å kunne sykle, men gjett om det er kjekt når de kan! De hadde ikke trengt å kunne score mål, men gjett om det bruser i kroppen når ballen treffer hjørnet! De hadde ikke trengt å kunne slenge seg, men du å moro når de under en kamp gjør det og redder ballen! Og motsatt, gjett om det er frustrerende og fortvilendes å prøve 20-40 ganger å ikke få det til, gjett om det er irriterendes at balanseevnen ser ut til å ha tatt ferie akkurat når de trenger den og der på sidelinja står mor og sier «trekk pusten, prøv igjen, ikke gi opp, du vil klare det til slutt». Hah, tilslutt, de vil klare nå! Øvelse er skikkelig kjipe saker enkelte dager.

Når vi tar imot Jesus som frelser blir vi født på ny og en ny skapning kommer til. Det vi ofte glemmer er at det er med denne nye skapningen som med babyer generelt. I starten trengs det mye kos og nærhet og det er endel drittarbeid og mye oppfølging. Beklager å måtte si det, nyfrelste er ikke modne kristne, de vil gjøre flere feil enn de mer modne, de vil «drite på draget», de vil ramle og falle og det vil ta tid. Vi som har vært frelst ei tid trenger å huske dette å møte og behandle dem med respekt, omsorg og nåde, samtidig som vi støtter og oppmuntrer til videre vekst og utvikling. Vi må huske å heie fram de første famlende skrittene i stede for å fokusere på fallene. Det er en tid for alt trening også, og det må vi gi muligheter for da det er en naturlig del av det å lære, vokse og modnes.

For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre… (1.Kor.4:15a)

Det er en tid for alt

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen:
en tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse
(Fork. 3:1,4)

Minstemann har lært å mestre mange ferdigheter de siste årene, fra de første ord til de første skritt, fra å sykle på trehjuling til tohjuling med støtte for så å hive støttene og fly avgårde med bare to hjul. Det har vært strevsomt til tider, men han har lykkes i alle tingene, til slutt. Nå er det bokstaver og ord som gjelder, det skal læres å både skrive og lese. Noen dager flyter det, andre dager bare stokker det seg. Noen ganger ler han av seg selv, andre ganger blir han sint. Det er ikke lett å skal lære noe nytt og det er ikke alltid lystfyllt heller. Derfor vet mor at det er så viktig å gå veien sammen med ham, å gi ett forsiktig og vennlig dytt i riktig retning, og mest av alt; gi ros og oppmuntring!

I livet er det også en tid for alt, for sorg og glede, for motgang og medgang, for tap og seiere. Det er ikke alltid like kjekt å innrømme, men det vonde er også en del av livet. Gud trekker seg ikke bort fra oss de tider vi er i mørket eller sliter med noe. Når vi er litt nede og utafor eller føler oss mislykka og feilplassert, da trekker Gud oss nærmere seg og han holder oss i sine armer. Det er ikke slik at all sykdom, prøvelser og motgang er djevelens verk eller Guds misnøye, det kan rett og slett være en naturlig del av livet. Som natten blir til dag og vinter til vår, kommer det jubel etter tårer og seiere etter nederlag.

De som sår med tårer, skal høste med jubel.       
Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd. (Sal.126:5-6)