bønnesvar

av

Når bønner møtes

Herre, lær meg din vei så jeg kan vandre i din sannhet! Gi meg et helt hjerte, så jeg frykter ditt navn! Jeg vil prise deg, Herre, min Gud, av hele mitt hjerte og evig ære ditt navn. For din miskunn mot meg er stor, du har berget meg fra dødsrikets dyp. (Sal. 86:11-13)

Vi leser ikke hvorfor den samaritanske kvinnen ved brønnen får et møte med Jesus, men jeg har tenkt at det må ha vært et rop i hennes indre etter noe mer. Kanskje har hun ropt ut til Gud etter hjelpe? Vi vet ikke. Men at hun har kjent på tomhet og ønske etter noe hun kanskje ikke helt vet hva er, det er det liten tvil om.

Jesus tar veien gjennom Samaria selv om gode jøder ikke skulle gjøre slikt, men hva bryr det han? Hans ønske er å gjøre Fars vilje, og når det er denne veien han blir ledet så er det her han går.

Ved brønnen møtes to bønner, en bønn om å leve til Fars ære og gjøre Hans vilje og en bønn om hjelp. Der ved brønnen møtes to mennesker som er ført sammen av Gud selv og det er Gud selv som får være både kraften og kilden til den forvandling vi ser finner sted. Guds godhet får flyte fritt og Fars store hjerte og inderlige ønske om at de fortapte finner hjem, får både bli øst ut og tilfredsstilt.

Hvor ofte tenker vi at vår bønn om «hjelp meg Gud» vil få svar i form av et annet menneskes bønn om «send meg»? Og selvsagt, også omvendt. For sjeldent. Men det er ofte slik Gud gjør ting, på forunderlig vis fører han sammen to mennesker som har bedt bønner som passer sammen og i dette himmelbestemte møtet er han tilstede og virker med sin kraft, godhet og nåde. Ja ikke bare får Gud gi ut av alt det gode han er og har, men han får også motta takk, lov og pris for det gode som mottas.

Når to bønner møtes bringes Gud ære, både gjennom den lydige handlingen fra den som gikk og også fra det trengende hjertet som fikk drikke seg utørst.

 

av

Hva Gud er opptatt med

Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)

Har du følt at Gud er langt borte og at han ikke hører dine rop om hjelp? Tanken om at Gud bryr seg nok ikke om dine rop eller så er han for opptatt til å ha tid til deg har også kommet. Er du tom for tårer og bønnen har gått over til stille sukk som kommer fra dypet av hjertet? Du vet du er ved veis ende i hva du kan klare og tåle i egen kraft og ditt eneste håp er hos Gud. Men Gud virker stille, Gud virker langt borte, Gud virker for opptatt ut… Kanskje kan du si sammen med David:

Jeg har sunket ned i myr og dyp, foten finner ikke feste. Jeg er kommet ut på dypt vann, flommen skyller over meg. Jeg er trett av å rope, strupen er hes, øynene slukner, jeg har ventet på min Gud. (Sal. 69:3-4)

Gud har hørt dine rop om hjelp. Jeg vet ikke hva det er, om det er nød for noen du har kjær, om det er fysisk eller psykisk sykdom, om det er økonomiske vanskeligheter, om det er ekteskapsproblemer eller uregjerlige barn, om det er sår i sjelen du trenger legedom for eller annet. Jeg vet ikke, men Gud vet. Han har hørt dine bønner og han vil svare deg.

Det er løgn at Gud ikke hører, at Den veldige ikke ser. Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham! (Job 35:13-14)

Ofte er hva vi føler og opplever som den riktige tid ikke det. Vi må ikke glemme at Gud har et overblikk vi med vår begrenset forstand og viten ikke har. Vi føler mange ganger at vi er ved veis ende i egen kraft, og det er bra å komme dit. Det føles ikke godt ut, men det er bra for oss. Å komme dit hen at vi gir opp alle våre plan B, C, D osv og alle våre små forsøk på å fikse hva vi ikke kan. Dit hen at vi endelig setter alt vårt håp til Herren. Men det kan være frustrerendes og vondt å være der. Det føles som om vi igjen og igjen kommer med våre rop og banker på døra til Gud for å levere dem, men døra blir jo ikke åpnet en gang…

Tenk deg dette. Du er igjen på kne foran døra og sukker og gråter over de samme tingene, du vet bare ikke hva du skal gjøre, tenke og føle mer. Så hører du en stille «shhh» og en rolig, men kjærlig, stemme som sier: «Vær stille barnet mitt». Du stopper opp og trekker pusten og sier: «Hva er det Gud?» «Barnet mitt, døra er ikke lukket fordi jeg er for opptatt til å høre på deg, men jeg er opptatt med å svare deg. Jeg holder på å fikse opp i de ting du har bedt over, men det tar tid. Det er mye du ikke vet som må på plass først, og det er også viktig å vente på den rette tid for både deg og andre. Jeg har sett din sak og jeg vil svare deg. Når tiden er moden, vil døren bli åpnet. Ditt svar vil komme plutselig og på en så overveldende måte at du ikke kan forestille deg det. Vær rolig mitt barn, hold ut, svaret er på vei.»

Det kommer en dag der du vil kunne si sammen med David hva du leser under. Dette verset er fra en lovprisnig David gav til Herren etter at Gud hadde fridd han fra hans fiender og kong Sauls hånd. Hele lovprisningen finner du i 2. Sam. 22

I min nød kalte jeg på Herren, jeg ropte til min Gud. Han hørte meg fra sitt tempel, mitt rop nådde hans øre.
(2. Sam. 22:7 & Sal. 18:7)

av

Å vente på Herrens forløsning

Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn og kraft til å løse ut. (Sal. 130:7)

Israelsfolket er sinte, frustrerte og redde. Foran dem er Sivsjøen og bak dem er faraos hær. De anklager Moses for å ha ført dem ut for å dø og sier de hadde det bedre i Egypt (hvor fort vi kan glemme våre tidligere vansker når vi står foran «umuligheter»). Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» (2. Mos. 14:13-14) Vi vet hva som skjedde, Gud skilte vannet slik at folket kunne gå tørrskodde over, mens farao og hele hans hær drukner i det vannet skyller over dem.

Abraham var en mann som opplevde at det ble konflikt mellom hans menn og nevøen Lot sine menn om hvem som skulle bruke beitemarkene. Abraham gjør noe som mange av oss kan ta lærdom av. Da sa Abram til Lot: «Det kan da ikke være strid mellom meg og deg og mellom mine gjetere og dine! Vi er jo slektninger.  9 Ligger ikke hele landet åpent foran deg? Skill heller lag med meg! Tar du til venstre, drar jeg til høyre. Og tar du til høyre, drar jeg til venstre.»(1.Mos. 13:8-9). Abraham prøver ikke å unngå en konflikt, men han lar ett annet menneske være fri til å ta sine egne valg. Samtidig vet vi hva slags tro og tillit Abraham hadde til Gud. Abraham vet at Gud er trofast og han stoler på at Gud vil gjøre hva som er best. Og dette er det ganger vi også bør gjøre. Vi bør slutte å prøve å løse alle problemer og konflikter med menneskelig kraft og fornuft, men heller trekke oss litt tilbake og stole på at Herren vil gjøre det beste ut av tingene.

Kong David gjorde noe viktig hver gang han skulle ut i kamp, han søkte Herren og handlet ikke før Gud selv hadde sagt hva han skulle gjøre. Det var ikke ofte David fikk det samme svaret fra Gud, men heller var det forskjellige svar og slagplaner han fikk. Slik er det med mange av de utfordringer, vansker og konflikter vi møter i hverdagen også- de må løses på forskjellige måter. Det som fungerte for hva vi opplevde for tre uker siden, trenger ikke fungere for dagens utfordring, vi må hele tiden gå inn til Herren og søke hans hjelp og vente på hans svar.

Kanskje møter du problemer og utfordringer i dag som du ikke vet hvordan du skal håndtere? Kanskje er det ting som er så vanskelige at bare Gud kan få ting til å ordne seg? Selv om det er ting du ikke kan gjøre noe med, så vit at Gud kan. Sett din tillit og tro på Guds vilje og evne til å hjelpe deg. Du kan si: Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare disse ufordringene, problemene og vanskene. Herren, men jeg vet du kan og jeg velger å stole på deg og vente på ditt svar. I stillhet og tillit venter jeg på din forløsning.

av

Plutselig

For lik regn og snø som faller fra himmelen og ikke vender tilbake dit før de har vannet jorden, gjort den fruktbar og fått den til å spire, gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise, slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til. (Jes.55:10-11)

Plutselig var vinteren her igjen! Å kikke ut av vinduet i kveld er noe helt annet enn i går kveld. I går var det mørkt og bart, i dag er trærne helt hvite av snø og rekkverket viser at noen og 20 cm er falt. På vei hjem tidligere i dag var den lange sletta, alle grøftekanter og trær helt dekket av snø som gir en egen stemning og skaper ett helt spesielt lys. Når vi ikke tenker på alt arbeidet den bringer med seg, er det hele ganske idyllisk.

«Det er typisk mars» sa ei eldre dame da jeg smilte til henne og sa «for ett vær», og jeg er enig. Det er typisk denne tiden av året og det skjer hvert år, både høst og vår, og likevel blir vi «tatt på senga» av de plutselige snøfallene. Hvorfor blir vi så overrasket når det kommer? Det skjer jo hvert år. og de sa jo på værmeldinga at det kunne komme. Likevel blir vi overrasket, likevel er det like plutselig hver gang.

Slik er det med endel av de ting Gud gjør for oss også. Vi kan ha glemt hva vi ba om eller vi kan ha gitt litt opp fordi det tar tid, men Gud glemmer ikke og gir ikke opp. Plutselig en dag er hans perfekte tid der og ting/-ene blir virkelige og synlige.

Mist ikke håpet eller troen på en bedre morgendag, plutselig griper Gud inn og snur på alt.

av

Gud hører våre nødrop

Men han så til dem i nøden da han hørte dem rope. Han husket pakten med dem og viste medynk i sin store kjærlighet. (Sal.106:44-45)

Versene over kommer etter en oppramsing av mye galt som Israelsfolket gjorde. De var ikke ett folk som vandret i trofasthet mot Gud, ofte gikk de egne veier og fulgte egne lyster. Men likevel hørte Herren deres nødrop når de var undertrykte, likevel kom han dem til hjelp. Så høyt elsket han dem.

Vi kan også ha en tendens til å streife bort fra Guds veier og Hans nærhet og det er tider der vi heller følger hva vi ønsker enn hva Gud sier. Alt dette som fører oss bort fra Guds nærvær og ut i trøbbel og vansker. Når vi i nøden roper ut til Gud, vil han komme oss til redning, slik han gjorde med Israelsfolket. Ikke på grunn av vår godhet og rettferdighet, men på grunn av hans store kjærlighet.

Ingen ting du gjør kan få Gud til å elske deg mindre eller mer, han elsker deg med hele sitt hjerte.

Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, derfor har jeg hele tiden vist deg miskunn. (Jer.31:3)