Veien til Frelseren

På kveldene pleier jeg å sette meg ved kjøkkenbordet og lese litt før jeg skal legge meg. I går satt jeg og så på adventsstaken som stod der og tenke gjennom litt familiehistorie. Den er en av mine kjære eiendeler fordi den først tilhørte min oldemor, så min farmor, så min grandtante (farmors lillesøster) og nå, meg. Jeg husker den fra farmor (men er usikker med oldemor) og da jeg så den igjen hos grandtanta mi for noen år siden ble jeg glad. Men ikke så glad som da jeg fikk den i julegave av henne ei tid etter, det kom et hyl fra meg da jeg åpna den gaven. Det er historie i den enkle og godt brukte staken, men det som gjør historien spesiell er jo fordi den er knyttet til mennesker jeg er glad i og har tilknytning til. Og jeg husket hva grandtanta mi fortalte om hvordan oldemor og oldefar kom til tro på Jesus. Om Frelsesarmeen som hadde møter i bygdas danselokale og hvor oldemor ble frelst. Om da oldefar hadde hjerteinfarkt og ramlet ned en stige og så sine synder for seg, og hvordan doktoren som kom var kristen og de sammen hadde bøyd kne og bedt frelsesbønn, han fikk to år med Jesus før han ble tatt hjem. Oldemor har jeg svake minner fra siden hun levde til jeg var rundt 12, men det jeg ikke visste og som jeg fikk høre for litt siden var hvor trofast hun hadde bedt for familie og andre fra hun ble frelst og helt til det siste. Jeg husker hva grandtante fortalte hun hadde sagt da det nærmet seg døden; at selv om hun reiste så ville bønnene hennes være igjen. Det er en nydelig tanke, for vi vet jo at bønnene vi ber ikke alltid blir oppfylt i vår levetid, og det var også en god ting å minne grandtante på- at det gjelder også hennes bønner for barn, barnebarn, oldebarn, tippoldebarn og alle andre hun trofast har bedt- og ber- for. Selv om hun reiser hjem før bønnene er bønnhørt, vil de fortsatt være virksomme. Vi vil aldri vite hva våre bønner har båret fram før vi er i herligheten.

Hva vet jeg, kanskje var deres bønner delaktige i min vei til Jesus? Jeg er oppvokst med søndagsskole, men eller ingen ting kristent. Søndagskole og barneforening var noe jeg likte, og tydeligvis må jeg ha fått med meg endel riktig derfra. Da jeg var rundt 13 var det en i klassen som sa han hadde hørt at mamma var blitt frelst, og så spurte han om jeg også var kristen. Jeg svarte nei, for det var det ærlige svaret, men da jeg sa det kjente jeg at hele innsida mi vrengte seg og jeg fant ut at ‘ da må jeg kanskje være det’. Det skjedde noe da jeg tenkte den tanken, for jeg ble forandret i et nu. Jeg gikk hjem og begynte å lese Guds Ord og jeg leste mye på den tida, og da jeg senere fikk Bibel var det gjennom den også. Og umiddelbart var det å begynne i menighet og være i fellesskap med andre, og jeg var virkelig glad i forkynnelsen. Min vandring er ikke helt lik mange andres, de fleste kjenner at de blir dradd mot kristne, kristne sammenhenger eller Guds Ord, for meg var det et øyeblikk. Jeg hadde ikke tenkt tanken tidligere, og plutselig bare visste jeg (men siden jeg ikke visste hva det innebar måtte jeg jo lese).

I dag leste jeg en andakt som gikk gjennom hvordan vismennene kom til å se Jesus og tilbe ham som konge. Gud hadde på mange vis brukt deres hverdagsliv og profesjon for å dra dem til Jesus. De var gjennom en lengre ferd som innebar forskjellige opplevelser, men når de så Jesus, så æret de ham som konge. Sinclair Ferguson sier at deres opplevelse var spesiell, men samtidig er det elementer i deres reise mot Jesus som er lik hva de fleste andre opplever. Det begynner med en oppvåkning, så en dragelse, så oppdagelse og deretter tilbedelse*. Og er ikke dette likt hva mange erfarer? Plutselig vekkes noe i hjertene deres seg og de søker mot Jesus, de opplever, leser og hører ting som trekker dem nærmere, de får evangeliet presentert og ved Guds Ånd går lyset opp i deres hjerter og de «ser» Frelseren for første gang, og dette fører til et liv i takknemlighet og tilbedelse. Mennesker som aldri har unnet Jesus en tanke begynner plutselig å trekkes mot det. Mennesker som aldri har trodd de trengte en Frelser, kjenner plutselig på nød og behov. Gud trekker dem til seg. Gud virker på ulikt vis i menneskers liv, og på ulik tid i livet, men alle de Faderen kaller på vil komme til Jesus.

La oss ikke mistet motet når vi ber for mennesker og ser lite skje. Vårt ansvar er å be for dem, det er Gud som kaller, trekker og åpenbarer seg for dem. Har vi mulighet så deler vi Guds Ord, men om vi kan nå deres ører er det bare Guds Ånd som kan nå deres hjerter og åpne dem for sannheten. Be for ufrelste, be om at de som går til kirke bare i jula får høre evangeliet og at Gud ved sin Ånd må åpne deres hjerter. Be om at mennesker ikke bare skal se et lite barn i ei krybbe, men verdens lys og frelser.

* The Dawn of Redeeming Grace s.116, Sincllair B.Ferguson, the good book company 2022

Septembertilbud til dere alle

Jeg ber for deg!

Det er noe av det beste jeg kan få høre eller skrevet fra andre. Det rører meg på flere måter. Omsorgen det uttrykker varmer, tilliten den andre har til bønn oppmuntrer og selv så tror jeg at «et rettferdig menneskes bønn har stor kraft». Jeg tror at de største under og forandringer kommer igjennom bønn, ikke gjennom strev og hardt arbeid. De stunder vi utretter mest, er de stunder vi ber mest.

Jeg har tenkt litt på hvordan jeg bedre kan støtte og hjelpe dere som leser denne bloggen fast og svaret er ikke: Ved å skrive oftere, men heller: Ved å be mer for dere. Jeg ber for dere som leser, noen ved navn og andre i den «store hopen». Nå ønsker jeg å forandre på dette, jeg ønsker å be mer konkret for dere ved navn og for ting som dere ønsker eller trenger forbønn for. Derfor dette tilbudet til deg, til dere alle. Vil du at jeg skal be for deg hver dag gjennom september? Legg igjen melding under.

Jeg tror ikke at det er noe særlig spesielt med meg som vil gjøre at ting forandrer seg for deg når jeg ber, men jeg tror at Gud holder sitt ord og at når vi ber i Jesu Navn (i samsvar med hvem Jesus er, i tillit til Hans verk og ledet av Guds Ånd) så får vi svar. Det er Gud som er fantastisk og god, det er Han som gjør verket og svarer på våre bønner.

Er dette noe du kjenner «Ja, det trenger eller ønsker jeg virkelig» så fyll ut skjemaet under og vit at fra 1. september er du daglig i mine bønner. Og du, bare jeg leser skjemaene og hva du skriver er mellom deg, meg og Gud.

Ønsker alle en fortsatt god helg og ei god og velsigna siste august-uke.

avsluttet, så innsendingsskjema er fjernet

å gråte for andre

De som sår med tårer, skal høste med jubel.
Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn,
med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd.

(Salme 126:5-6)

Har du noen gang opplevd at du hører ett annet menneskes historie og tårene bare triller mens du sukker til Gud om at han må gripe inn? Eller har du opplevd at du ser nyhetene og tårene bare triller fordi du berøres av den sorg og nød du ser? Eller at du kikker rundt deg og du forferdes over all den synd du ser rundt deg på en slik måte at du tårevåt roper ut til Gud om å gripe inn? Det er ikke noe rart med det i det hele tatt.

Dine tårer er dyrebare for Herren, og vit at Han forstår den bønn de bærer med seg. Dine tårer er ett dypt uttrykk for noe du kjenner i hjertet, samtidig som det er Den Hellige Ånd som virker i deg og gjennom deg. Du bærer fram bønner som ord ikke kan romme, men som tårene uttrykker.

Tårer felt i felles sorg og nød med andre er utrolig dyrebare for Herren. Ikke bare er de ett utrykk for din medlidenhet, medfølelse og kjærlighet overfor ett annet menneskes sorg og nød, de er også bønnens såkorn som såes ut. Dine tårer er bønner som vil bli besvart.

Selvmedlidenhetens tårer over egne vanskeligheter kan være med å lette ett press i vår psyke og kropp, men bønnens tårer bringer oss inn i det aller helligste hvor vårt og Herrens hjerte for de rundt oss smelter sammen, vi er på hellig grunn og bærer fram dyprfølte forbønner for andre mennesker- og det ofte  uten å ha uttalt ett eneste ord. Våre bønne-tårer samles opp av Herren og de vil få sine svar i den rette tid.

Herre, gi oss bønne-tårer for de mennesker vi har rundt oss.

Be for hverandre, ikke om hverandre

Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør. (1.Tess.5:11)

Kjære Gud, du ser at jeg har problemer med å forholde meg til så og så, jeg ber om at du må forandre han/henne. Vis nåde og gi visdom om hvordan han/hun skal forandre den og den tingen… Gud velsi…..STOPP!

Noen som kjenner seg igjen? Vi har så lett for å gå til Gud å be OM hverandre i stede for å be FOR hverandre. Men helt ærlig, er ikke det å be OM noen ofte bare baksnakkelse og nedsnakking av andre? «uff de er så fæle og vanskelige… uff at de ikke kan forstå og se min side… uff at de er så korttenkte, idiotiske og egoistiske». Vi vet at dette er en bønn Gud ikke har behag i. Gud godtar ikke at vi snakker slik om hverandre, verken oss i mellom eller til ham.

Vi må finne ut om våre gnisninger med ett annet menneske er kun en irritasjon eller ett problem. Er det irritasjon trenger vi å søke Gud om nåde, tålmodighet, styrke og barmhjertighet. Er det ett virkelig problem, er det ikke vår sak å fortelle Gud hvor ille det er og hva Gud må gjøre, men vi skal be FOR dette mennesket. «Gud gi oss begge visdom og innsikt. Takk for ditt ord som sier det er hjelp å få. Må du få din vei, må du gjøre hva bare du kan.»

Når vi ber FOR hverandre blir vi satt i en posisjon der vi kan oppmuntre og styrke andre, fordi vi lar nåde og kjærlighet råde. Hvis vi bare ber om andre, vil vi bygge opp store lager av misnøye og utilfredshet i eget hjerte, og vi vil være negativt innstilt til det andre mennesket.

Ber du OM eller FOR andre mennesker?