La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal.6:9)

Det er dager og tider der vi har mer lyst til å gi opp ennå fortsette. Vi har f.eks. holdt på med en oppgave eller tjeneste lenge, men ser ikke noe særlig til resultat. Sjeldent er det en oppmuntring å få eller en takk for hva man gjør, det kommer aldri ett tilbud om litt hjelp eller ører som er villige til å lytte. De gode tilbakemeldingene er få, mens de negative om alt som er galt eller kunne vært annerledes er det flere av. Det er lett å bli matt å kjenne at frustrasjonen bygger seg opp… Er det noe vits i å fortsette?

Det er lett for andre å si at det er Gud du tjener og at du ikke skal tenke på å se synlige resultater eller på å få litt anerkjennelse av andre, men det er noe annet når man er den som står midt oppi disse tidene og følelsene. Det er vondt og sårt, man er trett og sliten, og man kjenner på frustrasjon og motløshet. Fordi vi er skapt til å være del av ett fellesskap, er vi også i behov av andres kjærlighet, omsorg, oppmuntring og anerkjennelse. Men skulle vi ikke få det når vi føler vi trenger det, er det likevel vårt ansvar å fortsette å gjøre det gode. Har ikke Gud tydelig talt til deg om å avslutte hva du holder på med av oppgaver og tjenester, så bli værende. Klyng deg til Herren selv, la Han få trøste og oppmuntre deg, la Hans styrke fylle deg- en dag vil du se resultatet bli synlige, gi bare ikke opp.

Herre, du min styrke, jeg har deg kjær. Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker tilflukt. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern…  For hvem er Gud om ikke Herren, hvem er en klippe om ikke vår Gud, den Gud som kler meg i styrke og gjør min ferd hel.
(Sal.18:2-3, 32-33)