Guds nåde

av

Visdom fra Jesu ættetavle

Noen tenker kanskje er det mulig? Det er ei oppramsing av navn, og noen av dem gir skikkelig tungekrøll også. Og ikke bare det, mange av navnene er ikke helt kjente… Kan man finne noe visdom i dette?

Hvis noen kommer og sier at de er konge så vil det selvsagt kreves bevis for at de faktisk er det, og dette er Jesu ættetavle (Matt.1.1-17) et eksempel på. Ikke bare viser den hans tilknytning til kong David, men også tilbake til Abraham. For det jødiske folk var dette viktig, for Abraham fikk løftet om at alle folk skulle velsignes gjennom han, og David fikk høre at en konge som skulle styre til evig og i rettferdighet skulle komme gjennom ham, derfor er det ganske riktig at Matteus begynner evangeliet slik.

Dette høres litt kjedelig ut for enkelte, men tenk litt videre, Gud gav løfter til Abraham og David- slik han også gav mange løfter gjennom andre profeter, men hvor lang tid har det gått? Ikke bare århundre, men også årtusen, og i tillegg er det nå gått rundt 300 år siden det kom et ord fra Herren til folket. Det er lang tid, og selv om jødene var et folk som levde i forventning til Messias komme, var det også en mørk tid. Men selv om det ser mørkt og håpløst ut, Guds løfter står fast. I den rette tid så lar han den frelsesplan han har forberedt begynne å utvikle seg i det synlige. Guds Ord står fast (Jes.40.8), og alle hans løfter har sitt ja og amen i Kristus (2.Kor.1.20). Hva Gud har lovet, vil han holde- og dette burde bringe stor trøst til de av oss som føler vi lever ved tro og ikke etter det synlige. Vi ser enda ikke hva Gud har lovet, men fortvil ikke- har Gud sagt noe, så vil han gjennomføre det, men i sin tid.

En annen ting som er verdt å merke seg i ættetavlen er inkluderingen av de fire kvinnene, noe som ikke var normalt blant jødene. Det må ha vakt stor oppsikt da Matteus sine ord ble lest opp i starten, for ikke bare er det kvinner nevnt, men hva slags kvinner er dette? Fra fremmede folkeslag, prostituert og ekteskapsbryter, ja ikke en gudfryktig samling kvinner akkurat. Men de er med i Jesu ættetavle og ikke et eneste ord i Skriften er unyttig(2.Tim.3.16), så noe burde vi kunne lære av dette. Den første er at også hedninger inkluderes i Israel, den andre er at alle familier har sine sorte får og den som jeg ønsker å se på nå er at selv om verden ser ned på et menneske, selv om man er annerledes og selv om man har gjort grove feil og synder- så er man likevel inkludert i Guds familie hvis vi er under Kristus. De fleste kristne har sine skamfulle øyeblikk som de ikke vil tenke på. Det er tilgitt, men vi bringer med oss skammen både som en påminnelse om vår svakhet og syndighet og som en påminnelse om hva Gud ved Kristi blod har renset oss fra. Å tidvis kjenne på skamfullhet er ikke synonymt med at vi ikke er tilgitt, det er en hjelp til å vokte vårt hjerte og vandre mer viselig i framtiden, samtidig som det framhever Guds nåde og godhet mot oss (det er en negativ og ødeleggende skamfullhet også, men vi snakker ikke om den nå). Hva historien til disse kvinnene lærer oss er at Gud holder ikke vår fortid mot oss og heller ikke våre feil, svakheter og synder. Hans nåde og tilgivelse strekkes ut nettopp til syndere, og det syndere av alle slag og folk. Jesus sier selv at han kom ikke for de friske, men for de syke. Ikke for å kalle rettferdige, men urettferdige(Matt.9.12-13). Og disse fire kvinnene og deres inkludering i Jesu ættetavle, kan vi bruke for å minne oss selv om Guds store nåde mot oss i Kristus. Alt kan tilgis, og ikke nok med det, det kan også bli en brikke i Guds plan. Som Josef sa til sine brødre da han avslørte seg for dem; dere mente det for vondt, men Gud for godt (1.Mos.50.20)- og slik kan Gud også bruke det vanskelige vi møter og det syndige vi har gjort; til Hans ære og for å fullføre hans plan. Våre feil og synder roter ikke til Guds plan, bare se på Jesu ættetavle.

Jeg hadde trodd jeg skulle vært ferdig med de to første kapitlene i Matteus nå, men de ‘slipper ikke tak’. Så hver dag henter jeg fram nye bøker som forteller meg mer om disse kapitler. Hvordan det fortsetter vet jeg ikke, kanskje jeg holder meg til dette eller kanskje jeg flytter fokus over på hva Lukas skriver.

Ny kilder (ikke nevnt i tidligere innlegg):
The Wiersbe Bible Commentart NT s12-13, Dr. Warren W. Wiersebe, David Cook 2007
Expository Thoughts on the Gospels- Matthew s 1-7, J.C.Ryle, The Banner of Truth Trust 2012
Matthew Henry’s Commentary on the Whole Bible s1279-1281, Matthew Henry, Hendrickson Publishers Marketing LLC 2017

av

Hvorfor ble Guds Sønn menneske?

Vi er ganske nonchalante* når det gjelder julens budskap. Det er ikke bare ikke-kristne som har et overfladisk forhold til julens budskap om frelse og fred, også mange kristne. Kanskje fordi vi kjenner det så godt? Kanskje fordi vi ikke er vant med å høre dypere gjennomganger? Kanskje fordi vi vil ha det enkelt? Eller kanskje fordi vi aldri er lært annet? Og en av årsakene til det tror jeg er at vi har et lavt bilde av Gud, et opphøyd bilde av mennesket og dermed et forvrengt bilde av synd, noe som igjen fører til en forenklet forståelse av frelsesverket. Dette er ting jeg har gått og tenkt over etter at jeg leste en kommentar på versene da Josef fikk høre barnets navn: Jesus, fordi han skal frelse sitt folk fra deres synder og Immanuel, Gud med oss (Matt.1.18-25). For hvorfor måtte Guds Sønn bli menneske? Kunne ikke bare Gud ha tilgitt oss sånn helt uten videre? Måtte det så drastiske tiltak til?

Hvem er Gud i forhold til oss mennesker? Vi vet Han er skaper og opprettholder, konge og dommer og mye mer. Våre ord sier at han er ganske mye større- ja uendelig mye større- enn oss, men hva med hjertene? Er Gud, i våre hjerter, den allmektige, hellige Gud som bor i lys der ingen kan komme? Er han så hellig og fryktinngytende at vi hadde gått i oppløsning av kun et lite glimt? Vi tror ofte på en Gud som er mye mindre enn hva Bibelen forteller oss. Samtidig har vi gitt mennesket en høyere status enn Guds Ord gjør. Bibelen setter mennesket som Guds ypperste skaperverk og i en særstilling, det er ikke det jeg sikter til, men det at vi glemmer at vi er støv, og i forhold til Gud mindre enn et sandkorn. Det er ikke bare en avstand mellom Gud og oss som er som en rundtur rundt kloden, det er en uendelig evighet av avstand mellom oss, mellom Hans opphøydhet og hellighet og vår ubetydelighet og synd.

Det at vi har betraktelig lavere ærefrykt og forståelse av Gud, sammen med en opphøyd forståelse av mennesker gjør at vi har en mer likegyldig forståelse av synd. Synd er ikke forræderi og opprør mot den Allmektige, det er små feilsteg vi tar og noen skjevheter i vår person, men så ille er det da ikke. Og det sier seg at vi dermed vil ha et ganske forenklet syn på hva frelse er og hva det krevdes for at vi skulle kunne bli frelst. Vi har lett for å ta frelse og nåde som selvfølgeligheter, men det er ikke det. Det er enklere for meg å betale hele den norske stats årsbudsjett med uføretrygda mi (noe som sier seg er totalt umulig) enn det er å dekke opp min syndeskyld, og det fordi mine overtredelser er gjort av en patetisk skapning mot den allmektige og opphøyde Gud.

Gud kan ikke bare tilgi uten videre fordi han er helt annerledes enn vi. Han er ikke bare litt større, han er totalt annerledes. Han er Gud og det betyr også at han kan ikke fornekte seg selv, han må være seg selv tro i alt han er i alle ting og til alle tider. Han kan ikke se gjennom fingrene med synd fordi all synd er gjort mot ham og krever straff. Når vi synder mot mennesker, synder vi mot noen som er lik oss, men det er ikke tilfelle i forholdet mellom Gud og mennesker. Om jeg vanærer den norske konge grovt, så nytter det ikke at jeg beklager til naboens katt, det er kongen selv jeg står i stor gjeld til- og noe liknende, bare mye grovere, er det med vår syndeskyld overfor Gud. Vår skyld er så stor at vi aldri kan betale den selv, men- og det er en ubegripelig sannhet- Gud elsker oss så mye at for å gjenopprette hva vi ødela så gir han seg selv som sonoffer og mellommann slik at vi igjen kan oppleve fellesskapet med ham. Gud blir menneske for å få tilbake hva vi har kastet bort. Guds Sønn kommer til jord som menneske fordi det var den eneste mulige måte å frelse oss på som også var i samsvar med Guds hellige natur.

For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. (Joh.3.16)
Og ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle leve ved ham. (1.Joh.4.9)

* Det Norske Akademis ordbok definerer nonchalant slik:  adjektiv ubekymret, likeglad, skjødesløs (overfor regler, skikk og bruk)

av

Nådens Gud til alle tider

En av de ting som får meg til å nesten hoppe ut av mitt gode skinn er når jeg høre kristne fremstille Gud som en Gud som forandrer seg. Det er dessverre ikke helt uvanlig å høre at det sies at Gud i det gamle testamentet og Gud i det nye ikke er lik. I det gamle var han mer vred og hard, men i det nye- med Jesus- kom nåden. Jeg vet de mest sannsynlig ikke tenker over de videre konsekvenser av hva de sier, men vi trenger like vel å ta tak i det.

Gud forandrer seg ikke. Det betyr at han var den samme i GT som i NT, og som han er nå og for resten av evigheten. Hvis hva de sier hadde vært sant betyr det at vi hadde en Gud som forandret seg, og hvis så var tilfelle: Hvordan skulle vi kunne stole på en Gud som forandret seg? Hvordan skulle vi kunne stole på hans ord? Hvis han forandret seg og måten han reagerte på ting så hadde vi aldri visst hvor vi hadde ham og hvordan han ville reagere denne gangen. Nettopp i det at Gud er uforanderlig finner vi stor trøst og godt håp. Det er en trygghet i å vite at Gud alltid har sett i nåde til syndere, også før Jesu forsoningsverk, og at han alltid vil se i nåde til de som klynger seg til ham. Det er slik Gud alltid har vært og alltid vil være. Det er mange mennesker i GT som aldri fikk som fortjent fordi Gud viste dem nåde. Noah ble sett på med nåde, Moses fikk nåde, David fikk synder tilgitt og mange andre vi leser om- alle opplevde Guds nåde. Ingen av dem fikk som fortjent, fordi Gud allerede fra før verdens grunnvoll ble lagt visste at Jesus var sonoffer for all synd. De som levde før Jesu tid fikk del i denne Guds nåde, akkurat som vi som lever etterpå gjør. Vi har selvsagt en stor fordel, de så fram mot hva som skulle komme og visste ikke helt hva det var, vi vet om korset og om forsoningen, vi vet hvordan straffen ble sonet og vi vet at det er i Kristus alene vårt håp står.

Gud er all nådes Gud og det har han vært fra før tidens begynnelse og det vil han alltid være.

Men alle som søker tilflukt hos deg, skal glede seg, alltid skal de juble.
Du verner dem. De fryder seg i deg, de som elsker ditt navn.
For du, Herre, velsigner den rettferdige,
du dekker ham med nåde som skjold.

Sal.5,12-13
av

Hvordan kan det ha seg?

Hvordan kan det ha seg
at du fortsetter å elske meg?
Ser du ikke at jeg er liten
og mange ganger svak og ynkelig?
Ser du ikke mine sprekker
og alle mine verkende sår?

Din kjærlighet, Gud
er overveldende.
Den holder meg oppe
og den bringer meg håp.

Hvordan kan det ha seg
at du fortsetter å tilgi meg?
Ser du ikke at jeg feiler,
at jeg ikke er bare god?
Ser du ikke kampene
som raser i mitt sinn?

Din tilgivelse, Gud
er overveldende.
Den gir styrke til å forandres
og den hjelper meg å vokse.

Hvordan kan det ha seg
at du fortsetter å lede meg?
Ser du ikke at jeg famler
og ikke alltid finner veien?
Ser du ikke at jeg ikke alltid hører
og velger utfra egne lengsler?

Din ledelse, Gud,
er overveldende.
Den holder meg på den rette sti
og den vil bringe meg hjem til deg.

Hvordan kan det ha seg
at du elsker en som meg?
At din nåde og barmhjertighet
aldri tar slutt for meg?
At din godhet og miskunn
etterjager meg hver eneste dag?

Din kjærlighet, Gud,
din tilgivelse og ledelse,
din nåde og barmhjertighet,
din godhet og miskunnhet,
alt er så overveldende,
og det er min daglige redning.

Jeg er kanskje svak i egne øyne,
og noen mener jeg er ubetydelig,
men for deg så er jeg dyrebar,
jeg er elsket og alltid husket.
At du elsker meg på en slik måte,
gjør at jeg daglig ønsker å ære deg.

Tidligere postet på «med Gud i hverdagen» mai 2017

av

Større enn

Guds nåde er større enn min eksistens.
Guds tilgivelse er større enn min synd.
Guds trofasthet er større enn mine svik.
Guds forsørgelse er større enn mine behov.
Guds omsorg er større enn mine stormer.
Guds kjærlighet er større enn mine svakheter.
Guds legedom er større enn mine sår.
Guds kraft er større enn mine utfordringer.
Guds makt er større enn mine fienders.
Guds fred er større enn mine bekymringer.
Guds gjenopprettelse er større enn mine fall.
Guds tanker er større enn mine tanker.
Guds hjelp er større enn min uro.
Guds trøst er større enn min fortvilelse og sorg.

Gud er større.

Se, Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke.
For Herren er min styrke og min sang, og han er blitt min frelse.
(Jes.12,2)

Jeg vet at du makter alt. Ingen ting er umulig for deg når du vil det. (Job 42,2)

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (Fil.4,13)