Guds ord

av

Visdom fra Jesu ættetavle

Noen tenker kanskje er det mulig? Det er ei oppramsing av navn, og noen av dem gir skikkelig tungekrøll også. Og ikke bare det, mange av navnene er ikke helt kjente… Kan man finne noe visdom i dette?

Hvis noen kommer og sier at de er konge så vil det selvsagt kreves bevis for at de faktisk er det, og dette er Jesu ættetavle (Matt.1.1-17) et eksempel på. Ikke bare viser den hans tilknytning til kong David, men også tilbake til Abraham. For det jødiske folk var dette viktig, for Abraham fikk løftet om at alle folk skulle velsignes gjennom han, og David fikk høre at en konge som skulle styre til evig og i rettferdighet skulle komme gjennom ham, derfor er det ganske riktig at Matteus begynner evangeliet slik.

Dette høres litt kjedelig ut for enkelte, men tenk litt videre, Gud gav løfter til Abraham og David- slik han også gav mange løfter gjennom andre profeter, men hvor lang tid har det gått? Ikke bare århundre, men også årtusen, og i tillegg er det nå gått rundt 300 år siden det kom et ord fra Herren til folket. Det er lang tid, og selv om jødene var et folk som levde i forventning til Messias komme, var det også en mørk tid. Men selv om det ser mørkt og håpløst ut, Guds løfter står fast. I den rette tid så lar han den frelsesplan han har forberedt begynne å utvikle seg i det synlige. Guds Ord står fast (Jes.40.8), og alle hans løfter har sitt ja og amen i Kristus (2.Kor.1.20). Hva Gud har lovet, vil han holde- og dette burde bringe stor trøst til de av oss som føler vi lever ved tro og ikke etter det synlige. Vi ser enda ikke hva Gud har lovet, men fortvil ikke- har Gud sagt noe, så vil han gjennomføre det, men i sin tid.

En annen ting som er verdt å merke seg i ættetavlen er inkluderingen av de fire kvinnene, noe som ikke var normalt blant jødene. Det må ha vakt stor oppsikt da Matteus sine ord ble lest opp i starten, for ikke bare er det kvinner nevnt, men hva slags kvinner er dette? Fra fremmede folkeslag, prostituert og ekteskapsbryter, ja ikke en gudfryktig samling kvinner akkurat. Men de er med i Jesu ættetavle og ikke et eneste ord i Skriften er unyttig(2.Tim.3.16), så noe burde vi kunne lære av dette. Den første er at også hedninger inkluderes i Israel, den andre er at alle familier har sine sorte får og den som jeg ønsker å se på nå er at selv om verden ser ned på et menneske, selv om man er annerledes og selv om man har gjort grove feil og synder- så er man likevel inkludert i Guds familie hvis vi er under Kristus. De fleste kristne har sine skamfulle øyeblikk som de ikke vil tenke på. Det er tilgitt, men vi bringer med oss skammen både som en påminnelse om vår svakhet og syndighet og som en påminnelse om hva Gud ved Kristi blod har renset oss fra. Å tidvis kjenne på skamfullhet er ikke synonymt med at vi ikke er tilgitt, det er en hjelp til å vokte vårt hjerte og vandre mer viselig i framtiden, samtidig som det framhever Guds nåde og godhet mot oss (det er en negativ og ødeleggende skamfullhet også, men vi snakker ikke om den nå). Hva historien til disse kvinnene lærer oss er at Gud holder ikke vår fortid mot oss og heller ikke våre feil, svakheter og synder. Hans nåde og tilgivelse strekkes ut nettopp til syndere, og det syndere av alle slag og folk. Jesus sier selv at han kom ikke for de friske, men for de syke. Ikke for å kalle rettferdige, men urettferdige(Matt.9.12-13). Og disse fire kvinnene og deres inkludering i Jesu ættetavle, kan vi bruke for å minne oss selv om Guds store nåde mot oss i Kristus. Alt kan tilgis, og ikke nok med det, det kan også bli en brikke i Guds plan. Som Josef sa til sine brødre da han avslørte seg for dem; dere mente det for vondt, men Gud for godt (1.Mos.50.20)- og slik kan Gud også bruke det vanskelige vi møter og det syndige vi har gjort; til Hans ære og for å fullføre hans plan. Våre feil og synder roter ikke til Guds plan, bare se på Jesu ættetavle.

Jeg hadde trodd jeg skulle vært ferdig med de to første kapitlene i Matteus nå, men de ‘slipper ikke tak’. Så hver dag henter jeg fram nye bøker som forteller meg mer om disse kapitler. Hvordan det fortsetter vet jeg ikke, kanskje jeg holder meg til dette eller kanskje jeg flytter fokus over på hva Lukas skriver.

Ny kilder (ikke nevnt i tidligere innlegg):
The Wiersbe Bible Commentart NT s12-13, Dr. Warren W. Wiersebe, David Cook 2007
Expository Thoughts on the Gospels- Matthew s 1-7, J.C.Ryle, The Banner of Truth Trust 2012
Matthew Henry’s Commentary on the Whole Bible s1279-1281, Matthew Henry, Hendrickson Publishers Marketing LLC 2017

av

Stjerna er ikke nok

Vismennene fra Østen hadde sett ei stjerne og det var noe med denne stjerna som gjorde at de undersøkte mer. Vi vet ikke om de hadde kjennskap til noen av profetiene som i tidligere tider var gitt Israelsfolket mens de var i kontakt med andre folkeslag, men det er kanskje ikke unaturlig å tenke det siden de visste det var jødenes konge. Hva som er spesielt med disse vismennene er at de handler på hva de oppfatter. De synes ikke bare at det er kult å oppdage stjerna og at de har fått innblikk i en ny konge, nei de pakker sakene sine og legger i vei på en farefull ferd. Og ikke bare det, de skaffer seg dyrebare gaver slik at de har noe å gi den nye kongen. Ferden tar dem til Jerusalem der de ender opp hos Herodes, og det er her de får den manglende brikken når de blir fortalt at Messias skal fødes i Betlehem.

Vi er litt lurt av de bilder vi har sett oppigjennom årene der stjerna henger rett over huset hvor Jesus var, men det er jo ikke slik det var. Husk, vi snakker om et himmellegeme. Den stjerna de har fulgt hang ikke 100 meter over huset, mer lik 100 tusen kilometer over huset. Hadde de bare fulgt stjerna kunne de havnet hvorsomhelst i det området, men fordi de hadde fått høre profetien visste de at når de så stjerna over det området Betlehem var, så var det dit de skulle.

Gud har på usynlig vis virket i disse vismennene over lengre tid. De oppdaget stjerna og deres nysgjerrighet (og kanskje en uforklarlig trang?) gjorde at de undersøkte mer. De handlet på det de fant ut, de var villige til å legge ut på en ferd som var slitsom og de var heller ikke redde for å spørre om mer hjelp når de selv stod rådløse. De stolte kanskje på feil menneske (Herodes), men Gud brukte det likevel og sørget også for beskyttelse både for dem og den hellige familien.

Slik er manges ferd mot Jesus. Det er hendelser og ord som drar i dem. Det er uforklarligheter som trekker dem mot kristne mennesker, sammenhenger eller Guds Ord. De søker etter noe, men vet ikke helt hva, og derfor følger de den vei som legges ut for dem. Det kan virke som om det tilfeldigheter som styrer dem, men det er samtidig en mening i det som skjer. Men uansett om de føler at de er nærmere enn da de startet, så mangler fortsatt noe. Og det ‘noe’ er hva vi alle trenger, Guds Ord. Det er hva de som søker etter fred og frihet fra skyldfølelse trenger, og det er det vi som tidvis slitne, motløse og urolige pilegrimer trenger. Guds Ord som gir oss visdom og innsikt slik at vi kan ta de riktige og gode valgene videre. Det Guds Ord som leder oss til Jesus Kristus, om det er for første eller tusende gang.

Vismennene kommer til Betlehem og tilslutt finner de huset der barnet er med sin mor. Det er forunderlig hvordan Matteus beskriver det. Det er ikke moren med barnet, men barnet med sin mor. Det er det lille, avhengige, svake barnet som er sentrumet. Men vismennene ser ikke bare et barn, de ser forbi det svake og ser en konge, en konge som er verdig deres tilbedelse.

Kanskje er det mennesker som leter etter ei stjerne som de kan følge slik at de finner veien hjem, men hva vi må huske er at det nytter ikke bare å følge stjerna, vi trenger også Guds Ord. Vi kan ikke bare ønske å få visdom og innsikt og be om at mennesker må komme vår vei, vi må søke Guds Ord. Vi kan ikke bare be om at andre skal ledes til Gud, vi må også være villige til å dele Guds Ord med dem (når det passer seg). Uansett om det er ufrelste som er på leting etter noe ‘mer’ eller det er kristne som er litt bortkomne, Guds Ord er vår hjelp, og det vil alltid lede oss til Jesus. Og en viktig lærdom fra vismennene, når vi finner Jesus så er det eneste riktige å gjøre å gi gaver (takknemlighetsoffer) og tilbedelse!

av

Et lite gjensyn #6

 Det var en veldig dårlig natt, av det slag som fikk meg til å stå opp pga smerter. Etter at jeg har vært oppe litt så henter jeg fram en notatblokk og bibelen og for første gang på leeenge klarer jeg å lese to av de korte brevene under en lesing. Jeg var så glad og takknemlig at hjertet hoppet inni meg! Det var i natt, nå er det ettermiddag og jeg skulle bare sjekke innom bloggene og ser at noen har søkt på ett eller annet som gjorde at de fikk opp innlegget jeg deler nå. Jeg lurte først på hva de hadde søkt som fikk det opp? Men så slo tanken meg at jeg skulle lese det og da jeg leste kunne jeg ikke annet enn å smile over den glede over igjen å kunne lese Guds Ord som jeg fant i det innlegget 😀 Derfor, et passende innlegg å ta et lite gjensyn på, selv om enkelte omstendigheter er litt annerledes nå! Og om den skuldra som nevnes, det forverret seg i forstand at jeg også var av de «heldige» 2% som også fikk det på andre siden. Så jeg gikk med frossen skulder i bortimot 2,5 år, nå er det ganske greit selv om jeg ikke har fått tilbake full bevegelse og styrke enda.

Dén digre godteskåla

Godteskål er da ei skål med snop, søtsaker eller hva du kaller det, og det er slik jeg føler at den siste måneden-halvannen har vært for meg. Som om jeg har fått en DIGER godteskål plassert foran meg, med bare favorittene mine og med beskjed om at jeg kan spise hvor mye jeg vil, når jeg vil.

Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud. (Jer. 15.16)

De som har fulgt med på bloggen ei tid vet at en av de største sorgene mine har vært at jeg ikke kunne lese så mye i Bibelen som jeg ønsket. ME-sykdommen utviklet seg slik at jeg hadde etterhvert fikk problemer med å lese og ta inn for store mengder skrift, og trosset jeg begrensningene mine, ble jeg satt ut i dagesvis. Og det tynget meg ned med sorg, for mitt indre skrek etter å kunne ta til seg av Guds Ord, å kunne bade seg i Ordet og bare sitte å lese og lytte etter hva Gud ville si.

Det er min trøst i nøden at ditt ord gir meg liv. (Sal. 119:50)

Jeg tror ikke de årene var angrep, jeg tror de årene var en del av Guds plan for mitt liv. Jeg vet ikke helt hvordan og hvorfor, men jeg har kjent at greit, dette er ikke angrep, det er bare slik livet er her og nå. Så jeg har lest hva jeg kunne, noen dager to vers, andre dager to sider. Men jeg har hele tiden følt for mer, kjent på sulten, samtidig… jeg har jo faktisk fått hva jeg trengte for å komme gjennom den enkelte dag, og ikke bare hva jeg trengte, men også nok til å dele videre til andre…

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti. (Sal. 119:105)

Jeg har visst at Gud er min faste borg, min styrke. Han er min beskytter og den som kjemper for meg. Han er den som elsker meg og verner meg, og jeg har ventet, lengtet og sett med iver fram mot den dagen jeg igjen kunne bade mitt indre i hans ord. Fór en glede da det gikk opp for meg at denne dagen var kommet!!!

Du er mitt vern og mitt skjold, jeg venter på ditt ord. (Sal. 119:114)

Hva jeg finner morsomt er at det kom etter at skuldra mi stivnet så til og etter at jeg måtte legge bort både strikkepinner og heklenål fordi det var umulig å holde på med håndarbeid (noe det fortsatt er)- og jeg har tenkt flere ganger: Typisk deg Gud!

Ditt ord er prøvet med ild, din tjener elsker det. (Sal. 119:140)

Hva? vil noen tenke, typisk Gud å legge plager på oss og hindre oss fra å gjøre ting som er nyttige og til glede? NEI! Typisk Gud fordi han kjenner meg og vet hvordan han best skal fange min oppmerksomhet. Det ligger flere prosjekter som jeg skulle gjort ferdig innen en tidsfrist, dette er nå litt vanskelig med en nesten ikke-bevegelig skulder. Hadde jeg kunnet gjort det, ville jeg gjort ferdig prosjektene og da ville jeg brukt mindre tid på å lese Guds Ord. Jeg hadde nok fortsatt lest mye i glede over igjen kunne lese, men ikke på langt nær så mye som jeg har fordi jeg ikke har kunnet fullføre alle påbegynte og påtenkte prosjekt. Derfor takker jeg Gud for den vrange skuldra og for den herlige fantastiske gave han har gitt meg, muligheten til å lese og lese og lese i hans ord igjen! Heldige meg altså!!!

takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.  (1. Tess. 5:18)

Så, jippi!!! Jeg kan lese mye igjen, og jeg er bare superglad og takknemlig for det. Det har vel lignet en smule overspising de siste ukene, men jeg kjenner at det trengte jeg nå. Jeg holder også på med å få nye leserutiner siden jeg igjen kan lese og studere mer strukturert enn de siste årene har tillat, jeg er så glad!

Men… ikke nok med at det er under fire uker til at vi har konfirmasjon her i huset,  skuldra mi er fortsatt stokk stiv (bortimot). Det gjør det direkte ubehagelig å skrive lengre stykker (over 5-7 setninger), så: April kommer til å få noe nye innlegg og det kommer også til å bli endel repriser av tidligere innlegg, litt sånn om en annen (repriser merket reblog).

Ønsker dere alle en god og velsignet måned. Må du oppleve at det blir både lysere og varmere på innsida akkurat slik det gjør ute i naturen. Han er oppstanden!

og du… jippi, jeg kan lese masse igjen!!!

av

Hva står det egentlig?

Jeg er ikke den helt store fan av rengjøringsmidler på sprayflaske. Guttene synes det er praktisk når de må ta sin del av rengjøringen og derfor er det alltid ett par flasker. Her om dagen ble jeg lesende på den ene og tenke at det der ønsker jeg ikke. Det var en flaske med vindus/glassrengjøring hvor det stod at det bl.a. rengjør i dybden. Hvor i dybden skal det rengjøres? Hva skjer hvis glass og speil rengjøres i dybden? Høres ut som både salgstriks og annet for min del, for etter hva jeg vet skal både speil og vindu rengjøres på overflaten.

Hva som fikk tankene mine over på hvordan vi leser Guds Ord er dette: Jeg har lest linjen om å rengjøre i dybden tidligere, men da har jeg ikke tenkt over hva jeg leste. Jeg leste bare og tok hva som stod for god fisk uten å tenke over hva det egentlig stod og hva det betydde. Og det er jeg også veldig tilbøyelig til å gjøre med Guds Ord også. Jeg leser det, men bruker ikke alltid tid til å tenke over hva det egentlig står og hva det egentlig betyr.

Selvsagt har jeg ett par tekster som jeg øyeblikkelig kommer på når det gjelder dette temaet. Den første er fra romerbrevet 12.13 hvor det sies at vi skal både være med og hjelpe de troende som lider nød. Mange tar det som at de skal bidra i å hjelpe andre, men det er ikke det som står- det er to ting vi skal gjøre. Være med. Hjelpe. Den andre teksten er fra Jesaja 53.5 og omhandler hvordan vi tenker på ordene helbredelse og legedom. Den siste del av verset brukes nesten alltid i sammenheng med fysisk legedom, men stemmer det med resten av verset og de omliggende vers? Det skal sies at det er eksempler på at det knyttes til fysisk legedom i NT (husker ikke konkret sted nå), men i nesten alle tilfeller det verset vises til snakkes det om legedom fra synd.

Jeg er klar over at jeg tenker nok mer over det enn mange gjør, men jeg kan alltid bli flinkere. Flinkere til å heller lese litt kortere stykker og heller bruke tid til å finne ut hva det betyr. Og her er en viktig ting å nevne: Det har de siste årene vært populært i enkelte sammenhenger at man leser en tekst og så skal den enkelte si hva det betyr for meg, og dette er usikkert farvann. Jo, Guds Ord kan få en spesiell betydning for oss utfra situasjoner vi er i og når Ånden viser oss noe som passer inn i hva vi opplever, men- og det er ett stor men- det viktigste er ikke hva jeg mener det betyr eller hva det der og da betyr for meg, men hva teksten selv sier. Hva sier teksten om Gud, om meg, om nåde og synd, om … Når vi sier hva vi mener det betyr, er vi tilbøyelige til å legge egne ønsker, drømmer og oppfatninger inn i det. Hva vi bør gjøre er å søke betydningen av hva står det egentlig, ikke hva min subjektive oppfatning om teksten er.

Når vi søker tekstens mening så vil vi oppleve at det er endel ting som stikker på innsiden og som får det til å vrenge seg litt i oss, for Guds Ord er mer kontroversielt enn vi ofte gjør det til. Vi har lett for å holde det enkelt og passelig, men Gud er opptatt av å holde det rent og hellig. Vi vil det ikke skal forstyrre vår hverdag for mye, mens Gud snur opp ned på våre prioriteringer. Vi liker å være enige og si våre amen, men Gud vil vi skal leve både i Ordet og etter Ordet.

Vi skal ikke lese ordet så mye som det skal lese oss. Hvis vi ikke forandres på innsiden og i våre hverdagsliv så oppfatter vi egentlig ikke hva Guds Ord sier til oss.

av

2. søndag i advent

Da Jesus ble født var det ikke første gang verden fikk høre at en frelser er dere født. Dette hadde blitt forutsagt flere ganger opp igjennom historien i hva vi kaller profetier. Det er en nøyaktighet over de bibelske profetier som vi ikke finner andre steder, ja noen ganger helt ned på detaljnivå. Dette viser oss at Guds ord er sant og at Gud kjenner slutten fra begynnelsen og også er den som står bak hva som har skjedd og vil skje.

Jesus ble født i brødhuset, eller, Betlehem. Brødhuset er faktisk betydningen av den lille byens navn og det er jo passende at det barn som senere, som voksen mann, skulle si at han var livets brød ble født der. At Jesus ble født av en jomfru har flere viktige poeng, blant annet den at Jesus ikke fikk med seg syndenaturen som vi mennesker har og det var også bevis på gudommelig inngripen. Gud har tidligere reist opp store gudsmenn gjennom kvinner som var barnløse, men dette tar det hele til et nytt nivå.

Det er mange profetier som pekte fram mot Jesus, men de har alle noe til felles: Menneskene forstod dem ikke skikkelig før de skjedde og faktisk heller ikke helt da det skjedde. De ble ikke forstått da de skjedde fordi menneskers hadde gjort seg opp sine meninger om hvordan ting skulle skje og med det fikk de ikke med seg hva Gud gjorde. Dette er viktig å huske for oss i dag også. Det er bibelske profetier og løfter som ikke er oppfylt enda og mange har sine meninger om hvordan ting skal skje, men vi må tråkke varsomt i det profetiske landskap og ikke ta ut av tekster hva Gud ikke har satt der. I Guds tid vil alt skje slik han har lovet og sagt, og da vil vi se og forstå mer på et øyeblikk enn hva mange ukers undring vil gjøre nå.

Nettopp det med brødhuset og de fremtidige hendelser var hva jeg satt og tenkte på i dag. Jeg er takknemlig for at jeg kan sukke til en som er livets brød og vann når jeg selv er tom og kraftløs. Jeg er takknemlig for det håp som ligger i løftet om en evighet med Gud, men også i løftet som Jesus gav om at han er med hver eneste dag. Vi ser og forstår ikke alltid hvorfor våre liv er som de er, ei heller hvordan Gud virker i og gjennom våre liv, men i alle ting og til alle tider kan vi hvile i vissheten om at hva Gud har sagt og lovet, vil skje. At Jesus kom som han gjorde og levde som han gjorde beviser nettopp dette. Når alle de profetiene og løftene er oppfylt så nøyaktig kan jeg uten å tvile stole på Guds ord og løfte til meg om at han er den styrke og klippe jeg trenger og uansett hva jeg går igjennom er han med, baner vei og passer på meg. Guds ord står fast til evig, fordi det er Guds ord.

Du, Betlehem, Efrata, minst blant slektene i Juda! Fra deg lar jeg en hersker over Israel komme. Hans opphav er fra gammel tid, fra eldgamle dager. Derfor skal han overgi dem, helt til tiden er kommet da hun som skal føde, har født. Da skal resten av hans brødre komme tilbake til Israels barn. Han skal stå og gjete i Herrens kraft, i Herren sin Guds høye navn. Og de skal bo trygt, for nå rekker hans makt til jordens ender. Og han skal være fred.

Mika 5,1-4a