Guds ord

av

Det er mat i alle fall

Jeg skulle ønske jeg en dag innimellom kunne trekke en pose ut av skuffa å lage middag, men det går ikke her i hus. På grunn av IBS hos en unge må varm mat lages fra bunnen av og det er ikke alle dager man verken føler for det eller har overskudd til det. Det er kvelden av en slik dag når jeg sitter og skriver og dagens middag var av det særdeles enkle slag. Ildfast form hentet ut, tomatsaus lages i forma (koking orker vi ikke), en halv pose makaroni tømmes oppi sammen med oppkutta pølser. Alt blandes, ost på toppen og halv time i stekeovnen. Det smakte langt ifra vondt, det var helt grei mat, eller som jeg tenkte: Det var ikke godt, men det var mat.

Og den linja gikk jeg og tenkte på i forhold til det å lese Guds Ord også. Det er ikke alltid vi merker så mye til godfølelser når vi leser. Noen ganger er det ingen ting vi biter oss spesielt merke i, ingenting som varmer hjertet eller gir ny innsikt, ingen ord som plutselig bringer håp, fred eller dyp glede, det er liksom bare helt greit. Men, det er mat.

Vi trenger mat for hele oss og vi vet det. Vi vet at kroppen trenger det og vi vet vår sjel trenger det. Vi trenger mat og noen ganger er hva vi putter i oss bare helt greit, ikke mer eller mindre, men det er mat. Det er enklere å huske det i forhold til kroppen, men vi trenger å huske det i forhold til sjelen også. Vi trenger Guds Ord, også når vi ikke føler vi orker, også når vi ikke har krefter til å gjøre mye ut av det, men vi trenger mat. Vi trenger at Guds Ord får fylle vårt indre å gi oss næring og styrke til å fortsette, og det vil Guds Ord gjøre, også de ganger vi ikke opplever at vi får noe spesielt under lesing eller de ganger vi bare leser litt fordi vi ikke har krefter til mer.

Jeg følte jeg orket ikke lese, men jeg satt meg med studiebibelen og gikk igjennom et nytt kapittel av Galaterbrevet. Mens jeg leste var det to-tre steder jeg stoppet opp og tenkte, og det var tanker om Guds godhet og nåde mot oss. Det var godt å bli minnet på hvor stor nåde vi har mottatt og at vi er forsonet med Kristus. At vi trenger ikke streve for å bli rettferdige, for det vil vi aldri klare, men vi kan sette vår lit til Jesus og hans verk, vi blir ikledd hans rettferdighet.

Jeg kan si litt om de ting jeg tenkte, men hva jeg egentlig leste husker jeg bare litt av. Hodet har ikke overskudd til mer enn det denne kvelden, men jeg fikk mat, og det var mat som der og da gav styrke, glede og takknemlighet og det er mat som- selv om jeg ikke husker alt- vil fortsette å gi nødvendig næring til mitt indre.

Noen ganger orker og klarer vi kanskje ikke å lese så mye som vi egentlig ønsker, men glem aldri at noe mat trenger vi å få i oss, selv om det bare er noen få vers. Vi burde være mer nøye med å få i oss mat for sjel og ånd enn vi er med kropp (selv om begge deler er nødvendig og viktig), for det er den maten som former oss og istandsetter oss for evigheten.

I evighet, Herre, står ditt ord fast i himmelen.       
Din trofasthet varer fra slekt til slekt, du har grunnfestet jorden, og den består.
Etter dine lover består de til denne dag, for alle ting må tjene deg.
Hvis jeg ikke fryder meg over din lov, går jeg til grunne i min nød.

Salme 119;89-92
av

Etterprøv hva du hører (og leser)

Jeg hadde skrevet med ei venninne som nylig flyttet lenger enn langt bort og merket etter at jeg trykket send at det var noen ord som hadde endret seg. Jeg skrev hva jeg mente, men glemte- som ikke uvanlig er- å sjekke at det var de ord jeg skrev som poppet opp og at ordlista ikke hadde endret dem. Igjen ble jeg minnet på viktigheten av å sjekke opp hva vi leser og hører. Og ja, jeg mener dere som leser bloggen skal bruke tid på å sjekke opp hva jeg også skriver. Jeg er ikke ute etter å lure noen, jeg prøver å være trofast mot hele Guds Ord, men jeg er underveis og jeg er ikke lærd.

Jeg selv er ikke alltid av de flinkeste til å sjekke i ettertid at hva jeg har hørt eller lest stemmer med Guds Ord, men jeg blir flinkere til det. Men jeg har lært meg at de ganger jeg kjenner det skurrer i meg, selv om hva som sies/skrives høres godt og rett ut, så sjekker jeg det ut og hvis jeg ikke har krefter til det der og da så holder jeg meg unna til jeg får sett mer nøye på det.

Guds Ord har mange advarsler om at det vil være falske profeter og lærere (bl.a. 2.Pet.2,1 og 1.Joh.4,1), og likevel tar vi det ikke så alvorlig. Vi misbruker Paulus sine ord om at tross alt, Jesus blir forkynt (Fil.1,18). Men hvis det er et falskt evangelium som presenteres oss, eller en veldig ensidig framstilling av Gud og hans ord, er det da den sanne, bibelske Jesus som forkynnes?

Lukas skriver at de troende i Berøa var av et edlere sinn enn dem i Tessalonika. De tok velvillig imot ordet og gikk hjem og gransket nøye hva de hadde hørt (Ap.gj.17,11). Stemte det Paulus sa med hva de leste i Skriftene? Sa han det som det stod eller utelot eller la han til noe? Var han trofast mot Skriften og hadde de ting han fortale om Jesus virkelig hold i hva profetier forutså og Skriften ellers sa?

Vi ser ikke viktigheten av å sjekke hva vi leser og hører av flere årsaker. Den ene er at vi har tillit til den som presenterer budskapet, en annen er at vi faktisk ikke ser viktigheten av at Ordet presenteres nøye og korrekt. Vi har en mangelfull forståelse av viktigheten av å holde Guds ord rent og av å presentere hele Guds ord som det står. Vi liker ensidig forkynnelse om gode ting og lyse utsikter, men misliker advarsler og påbud. Vi liker å høre om våre rettigheter som Guds barn, men ikke om våre plikter. Vi tenker at når hva vi leser og hører får oss til å kjenne på gode følelser, så må det jo være riktig.

Åndelige varslere som står opp og sier at noe ikke stemmer og at ordet forvrenges er verken godt likt eller ansett, men vi trenger dem sårt. Vi trenger dem som våger å stå på Skriften og som holder Guds Ord så kjært og dyrebart at de heller vil motta menneskers motvilje og kommentarer om å være skeptiske, kritiske, gammeldagse og pirkete enn at de vil godta at ordet framlegges feil, med alvorlige mangler eller med stor slagside. Vi trenger dem som har gaven til å skille ånder og som raskere enn andre kjenner at noe er feil, som nøye sjekker ut hva de opplever er feil og som våger å stå fram og ta tak i det. De vil sjeldent bli aksepterte, likt eller hørt, men vi trenger dem sårt.

Det er mennesker som på en spesiell måte er utrustet av Guds Ånd til å skjelne ånder (1.Kor.12,10), og de færreste av oss er nok av dem, men vi har alle et ansvar for å kontrollere at hva vi tar til oss av åndelig føde faktisk er i samsvar med Guds Ord. Å stole på godfølelser er ikke godt nok, for det er faktisk en av de ting som er viktig for de som forkynner halve sannheter, forvrengte budskap og falsk lærer satser på, å få mennesker til å kjenne på gode følelser og føle at de er veldig ok. Vi må gå til Skriften, og ikke bare det, vi må ta avstand fra budskap som ikke samstemmer med Ordet.

Når vi blir oppfordret til å sjekke alt og holde fast ved det gode (1.Tess.5,21), så er det gode ikke det som automatisk får oss til å føle godt, men det som stemmer med Guds Ord. Og husk, det er helheten som teller, summen av Guds Ord er sannhet (Sal.119,116). Selv om en linje presenteres ordrett, trenger ikke utleggelsen i etterkant å stemme med resten av Guds Ord. Vi må lære Skriften å kjenne, hele Skriften.

La meg følge dine forskrifter med helt hjerte
så jeg ikke blir til skamme.

Salme 119:80
av

Nye innlegg og noen tidligere

Jeg prøver å skrive hver dag for tiden fordi jeg tror at det er enkelte som trenger det, samtidig tror jeg at den trofasthet Gud har vist meg gjennom så mange år har utrustet meg til å hjelpe enkelte som i dag sliter. Gud har vært mer enn raus mot meg og jeg vet av erfaring at han er til å stole på gjennom alle slags dager og kriser. Jeg frykter ikke hva vi står oppi og hva vi kommer til å måtte møte fordi jeg vet Gud er Gud, jeg vet jeg er hans barn og jeg vet at så lenge han vil jeg skal gjøre og være noe for ham på denne jord, så er jeg er. Han er like trofast mot meg og mine i dag og i morgen som han har vært i tidligere tider og kriser.

Her er hva som er postet de siste dager på den andre bloggen (inkludert de to som er lenket til tidligere)

Jeg er litt urolig…

Når kriser angriper troen

Å se Gud og andre i denne tiden

Å lære seg å ikke ha kontrollen

Tid for nytt fokus?

 

Her er lenker til noen tidligere innlegg på den andre bloggen

Når korset blir for tungt å bære

Når troen ikke holder

Når dagene mørklegges
(3 innlegg samlet på en side)

Gud av mitt alt

av

Nødvendigheten av lange bad

Det er varmt for tiden her i sør, vi holder rett og slett på å renne bort. 33 grader i skyggen er vi ikke vante med, heldigvis, for dette tar krefter, humør og pågangsmot. Tidligere ville jeg nok ikke merket det så mye, men nå gjør jeg. En av «ulempene» med ME’n er at jeg ikke tåler varme like godt som før, og jeg blir ikke bare «normalt sliten» av varmen, passer jeg meg ikke slår det meg helt i bakken. Men så er vi så heldige at vi har flotte badeplasser ikke lange bilturen unna. Vi startet i et av vannene en ti minutters kjøretur hjemmefra, men uka som var forflytta vi oss til elva som er bare to minutter unna. Mens vi første gang ikke kunne være i vannet mer en en dukkert fordi det var stikkende kaldt, kunne vi søndag ligge der i ganske lang tid og flere ganger før vi ble kjølt ned og tilslutt kalde.

Jeg hadde lest noen brev i Guds Ord før vi gikk og badet, og en av de tingene jeg satt og undret meg over og grunnet på var disse to:

La Kristi ord få rikelig rom hos dere. (Kol. 3.16a)

Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds Ord. (Ef. 6:17)

Jeg har mange ganger tenkt at det er forunderlig lite vi hører av Guds Ord i våre samlinger og møter. Paulus minner ofte om at Ordet må forkynner og at opplesningen av skriften er viktig, men er dette like viktig for oss som det var for Paulus og de første kristne? Ser vi verdien i Bibelen? Husker vi at det er Guds Ord til oss? At det er der vi kan lese alt Gud har ville fortelle oss og åpenbare for oss? At i Ordet er det en skatt så utømmelig at vi aldri vil bli utlært? Guds Ord er nettopp det, Guds Ord til oss.

Noen ganger er det mye som skjer i livet, og jeg tror at det er kristne som leser dette som opplever at det ene med det andre går galt, at det kommer flodbølger inn på flere kanter og at det kjennes ut som om alt er en kamp. Og du, mye av det er kamp. Når vi velger å helhjertet elske, lyde og følge Herren så er vi målskiver for djevelen og hans hær. Det er ikke populært på den kanten at noen virkelig legger iver og krefter inn på å søke Herren og leve i overgivelse, det møtes med angrep og brennende piler på mange kanter.

Det er svar å få for dere som sliter og kjemper og er litt overveldet av hva som skjer, og svaret er Jesus. Jesus. Han som led for at du skulle få finne frelsen. Han som ble adskilt fra Gud for at du skulle slippe. Han som bar straffen for at du skulle bli frikjent. Han som oppstod igjen slik at vi også skulle kunne få del i alt som er Hans. Vi er satt i himmelen med Kristus og vi har mulighet til å bli overrøst med godhet, nåde og fred i Herren, vi kan glede oss i Ham og over alt han er og har gjort, vi kan springe til ham med all vår uro og våre spørsmål, vi kan hvile i visshet om at han vil hjelpe oss. Når vi følger Gud er vi trygge, uansett hva vi møter. (anbefaler å lese Ef. 2: 4-7 sent og flere ganger)

Er dagene tunge og er det hett rundt ørene dine? Søk inn til Herren og bruk mer tid med ham enn du pleier. Noen ganger trenger vi ekstra lange bad i Guds Ord og i Herrens nærvær for at vi skal oppleve at innsiden vår roer seg ned og finner hvile og nye krefter.

Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har  på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil. 4:6-7)

 

av

Gud selv må gjøre verket

Jeg har delt mange ganger om min lengsel til å vokse i helliggjørelse, å bli mer lik Jesus. Dette henger sammen med at det er vårt virkelige kall: Å la Gud forme oss til å bli et hellig folk som Han kan vise sin makt og herlighet gjennom, og med det bli bragt ære. Frelsen har aldri dreid seg om hva jeg skal få av Gud, men om hva Han vil forme meg til å bli og hva Han kan gjøre gjennom meg for å bringe ære til seg selv.

Men jeg kan ikke, uansett hvor mye krefter jeg legger i det, kan jeg ikke gjøre meg selv en dråpe mer hellig. Helliggjørelse er og blir fullt og helt noe som ligger på  Gud. Ikke bare må Han skape i meg en lengsel etter det (og denne lengsel blir dypere jo mer vi lærer Gud å kjenne), men det er også Han som må virke helliggjørelse i mitt liv. Jeg kan ikke gjøre meg selv mer hellig, det er Gud som må gjøre verket, og dette er et verk Han vil fortsette med til den dag jeg enten dør eller blir hentet hjem.

Når jeg sier at jeg ikke kan gjøre noe selv for å bli mer hellig betyr ikke det at jeg kan sette meg i sofaen, fortsette med å gjøre mitt og vente på at Gud på mirakuløst vis forandrer meg, nei, jeg må gjøre noe selv. Jeg må åpne min Bibel og jeg må ta til meg Guds Ord, og det under bønn. Jeg må søke Gud om å åpnebare ordet for meg og at Han skal bli åpenbart i større grad for meg. Jeg må tro hva jeg leser og jeg må velge å leve etter det. Og jeg må be. Ikke fordi jeg skal prestere noe eller gjøre meg fortjent til noe fra Gud, for det vil jeg aldri klare, men fordi jeg har ett hjerte som lengter etter å kjenne ham bedre, etter å vokse i både kunnskap og kjennskap til ham og å se ham løftet opp og æret både i mitt liv og gjennom mitt liv.

Jeg har tenkt på noen vers fra Esekiel kap 36 de siste dagene, hvor mange ganger det står hva Gud vil gjøre i de versene. Jeg tar med endel (v22-30), men ikke alle her, men merk deg hvor mange ganger Gud sier at det er han som vil gjøre det, og merk deg også hvilke ting han sier det i forhold til. Han vil helliggjøre oss, han vil gjøre sitt navn kjent, han vil rense oss, han vil… og har Gud sagt at han vil gjøre noe, så blir det slik.

Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren Gud: Jeg griper ikke inn for deres skyld, Israels hus, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant folkeslagene dere kom til. Jeg vil hellige mitt store navn, som er vanhelliget blant folkeslagene, det som dere vanhelliget blant dem. Folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Gud, når jeg gjennom dere viser meg hellig for øynene på dem.
Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.
Da skal dere få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. Jeg befrir dere fra all urenhet. Så kaller jeg kornet fram og gjør grøden stor; jeg gir dere ikke sult. Jeg gir trærne mye frukt og marken stor avling, så dere ikke mer møter forakt blant folkeslagene fordi dere sulter.