Guds ord er tidløst og levende

Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti (Sal.119:105)

I slutten av juni satt jeg og kikket over de innlegg som til da var skrevet om de ulike bønnelinjene i Fader vår og jeg tenkte: Hadde jeg skulle begynt å skrive om dette nå, så hadde innleggene blitt helt annerledes. Og det samme tenkte jeg for ett par dager siden da jeg satt og jobbet med oppsummeringen av det hele, i dag hadde det blitt annerledes. Ikke fordi Guds Ord er forandret, men fordi jeg, mine omstendigheter og utfordringer er annerledes.

Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning. (2. Tim. 3:16-17)

Guds ord taler til oss i alle livets situasjoner og det er en bredde og dybde i det som vi aldri vil klare å gripe med forstanden. Som Guds veier og tanker langt overgår vår og hans kjærlighet er større og mektigere enn vi kan forstå, er Hans ord en uuttømmelig kilde av liv, visdom og hjelp. Gud, opphavet til alt liv og det som godt er, kommer nær til oss gjennom sitt ord for å bringe veiledning, trøst, hjelp og hva enn vi trenger.

Nettopp det at Gud er evig og allmektig tilsier også at det ord Han har talt inneholder mye mer enn vi ved «første øyekast» kan gripe. De enkelte ord er fulle av liv og kan tale til oss på ulike måter avhengig av hva vi trenger. Guds Ånd vil til tider åpenbare spesielle vers eller ord for oss på en måte som taler direkte inn i våre liv på en spesiell tid. Det er som om versene «hopper ut av siden» eller står der og «blinker».

Dine ord gir lys når de åpner seg, de gir uvitende innsikt. (Sal. 119:130)

Det betyr ikke at de vers vi tidligere har funnet hjelp og trøst i, er de vers som er riktige for oss nå. Ei heller betyr det at har vi fått en viss innsikt over ett vers, så har vi forstått alt det innebærer. Guds ord er en uutømmelig kilde av liv og hvis vi vil og søker det, vil Gud fortsette å vise oss nye dybder, bredder og sannheter i Ordet så lenge vi lever. Guds ord er levende, slik Gud er, og nettopp dette gjør at de samme vers kan vise oss ulike ting.

Da jeg begynte å skrive innlegg om Fadervår var det ikke noe jeg hadde planlagt. Jeg hadde tenkt ett innlegg om en av linjene, men så merket jeg når jeg startet at dette skal jeg. På en merkverdig måte ble det slik at de ulike innleggene ble skrevet samtidig med at jeg opplevde ting i hverdagen som gikk som hånd i hanske med den neste linjen jeg skulle skrive om. Mens jeg gikk og tenkebedde over linjen, så viste Ånden meg hvordan jeg kunne bruke nettopp dette inn i hva som skjedde, samtidig som jeg ble minnet om andre vers som passet sammen både med bønnelinjen og hva vi gikk i gjennom her hjemme. Merket du hva jeg sa: Det passet med hva jeg opplevde i livet. Dette viser tydelig at Ordet er levende og at Gud vil sende sitt ord til oss slik at det blir til veiledning, hjelp og trøst for oss. Jeg kan si sammen med Jeremia:

Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud. (Jer. 16:15)

Å bekjempe motløshet

Om kropp og hjerte forgår, er Gud for evig mitt hjertes klippe og min del. (Sal.73:26)

Salmisten har i mange vers forklart hvordan han reagerer på hva han ser rundt seg og at det skaper frustrasjon og motløshet i hans sjel og hjerte. Det kan nesten høres ut som om han har tenkt å gi opp. Det er ikke vits i å kjempe den gode strid, for Gud velsigner både gudfryktig og ugudelig- Det er ikke vits i å gi sitt beste, for det er urettferdige som har det godt og rettferdige som lider. Hva er meningen? Hvorfor er det slik? Han er på kanten av å gi opp, men så kommer et motangrep mot den motløshet og frustrasjon vi har fått øst ut.

 Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. (v 23)

Det er en bestemmelse som tas om at uansett hva som skjer i hans eget liv og hva han skjer rundt seg, så vil han holde seg til Herren. Ikke fordi salmisten er så god av seg, men fordi Gud selv har grepet hans hånd. Salmisten erkjenner at det er Guds godhet og nåde som holder han i live og at det er bare hos Herren han vil finne hjelp.  Dette ser vi tydelig i dagens vers. Om kropp og hjerte forgår er Herren min styrke og hjelp, han er min del. Kanskje er det mer riktig å si når vi ikke klarer i stede for om? For det er slik at vi alle havner der at vi ikke klarer. Men i de stundene er det viktig at vi ikke gir etter og tillater frustrasjon og motløshet få fotfeste, men heller går til motangrep. Vi må minne oss selv om at Gud har grepet vår hånd og at Gud vil hjelpe oss. Det er ikke verdens visdom, rikdom og hjelp som er vår del, men Herren selv.

Vi vil alle møte frustrasjon og motløshet, og som oftest sant er: Det beste forsvar er å angripe. Vi går til motangrep  med Guds ord. Vi minner oss selv om hvem vi hører til (at vi er Guds barn), om hvem som er vår del (Herren selv) og at Gud selv vil bli vår hjelper og redningsmann

Viktigheten av å bli grunnfestet i ordet

Mange kjenner lignelsen om såmannen, og det er mange momenter om hverdagstro- og etterfølgelse vi kan finne i denne korte snutten. Det vi i dag skal se kort på er den delen med kornet som faller på steingrunn.

Noe falt på steingrunn hvor det var lite jord, og det skjøt straks i været fordi jordlaget var tynt… På samme måte er det med dem som ble sådd på steingrunn: Det er de som straks tar imot ordet med glede når de får høre det. Men de har ingen rot og holder ut bare en tid. Når de møter motgang eller forfølgelse for ordets skyld, faller de straks fra. (Mark. 4:5, 16-17)

Jeg har opplevd det, og jeg tror du også har, vi ser og kjenner mennesker som er ivrige og glade etter å ha hørt forkynnelse. De er så glade for frelsen og for alt godt Gud gjør. De sier det ser så mye bra som står i Bibelen og de snakker varmt om den siste talen de hørte. De virker mer enn helhjerta ut og derfor er det så vanskelig å forstå hvorfor de ett eller to år senere ikke har den samme iver og tiltro til Gud og hans ord. Hva skjedde med dem? Hvorfor har raketten mistet all kraft og kræsjlandet?

Jesus sier når han forklarer lignelsen at det som faller på steingrunn mottas med glede. Såkornet skyter raskt i været og det leder til den øyeblikkelig glede og utbasunering av alt det gode som vi ser hos disse menneskene. Men Jesus fortsetter: Kornet har ikke slått rot og derfor står det bare for en kort tid og det tåler ikke tyngre tider. Det kan se utrolig bra ut i begynnelsen, men det er kortvarig og gir heller ingen frukt eller avkastning da korn som skyter raskt opp og mangler rot, ikke har tilgang til den næring og heller ikke har den kraft det trenger for å produsere «frukt».

Dette forklarer hvorfor mange er ivrige i starten men fort dabber av, men enda viktigere enn å forklare andres oppførsel er det at vi selv tar en hjertesjekk. Er jeg en som mottar ordet med glede for så å falle fort ned igjen? Et annet spørsmål er om vi handler og innretter våre liv etter det ord vi hører. Hvis vi ikke gjør det, vil vi gjøre våre hjerter harde og da vil de ord vi hører og leser vil ikke ha godt nok jordsmonn til å kunne slå rot, vokse og gi frukt.

Gud vis oss hvordan det egentlig står til i våre hjerter og tenn en brann og lengsel etter å leve enda mer overgitt deg. I Jesu Navn, amen.

Å lære av historien

Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir. (Rom. 15:4)

Er det en ting historie lærer oss, så er det at vi ikke lærer av historien. Av en eller annen grunn tror vi at vi i dag vet mye bedre enn de som levde før oss og at vi derfor er hevet over å ta lærdom av hva de erfarte, på godt og vondt.

Mange kristne har liten eller ingen kjennskap til Guds Ord av den helt enkle grunn at de ikke leser. Det er andre som leser bare hva de liker, men ikke de «tunge og kjedelige» greiene. Andre igjen, har lest en gang og tror at de vet hva det er å vite. Det er også de som leser kun for å lære og ikke for å mate sjelen, men kunnskap alene kan ikke forandre liv i noen annen retning enn at vi blir fastgrodde og oppblåste. Vi trenger å kjenne hele Guds ord og vi trenger at Guds Ånd åpenbarer ordet for oss.

Guds ord er gitt oss for at vi skal lære å kjenne Gud, hans hjerte og planer. Men det gir oss også masse historier som vi kan- og bør- ta lærdom av. Vi leser om mennesker som kong David som var en mann etter Guds hjerte. Hva gjorde han til en mann etter Guds hjerte? Vi leser om kong Saul som ble forkastet, hvorfor ble han det? Vi leser om folk som roper til Gud i nød etter å ha høstet frukten av egen villfarelse og egenrådighet, hva kan vi lære? Vi leser om enken som fikk overnaturlig forsørgelse av mel og olje, hva trøst kan vi finne? Vi leser om at mennesker trykker andre ned, men at Gud utfrir sine trofaste og de svake, hva håp, trøst og styrke kan vi finne?

Å lese Guds ord er ikke bare en plikt vi gjennomfører for å få dagens godkjent i pannen, det skal være mat og hjelp for oss, det skal være vår hjelp og trøst, det skal bringe styrke og håp, det bringer liv. Og siden vi hver dag glemmer noe av Guds ord er det viktig at vi hver dag tar til oss av ordet.

Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning. (2. Tim. 3:16-17)

Jeg har ikke noen ord Gud

Natt til mandag lå jeg og ba. De siste ukene har jeg vært nøye med å ha klar neste ukes innlegg til, eller i løpet av, helgen da formen er slik at det er vanskelig å gjøre det på daglig basis. Denne gangen gikk det ikke pga andre oppgaver og det hadde jeg en prat med Gud om. Gud jeg har rett og slett ikke noen ord å dele, sukket jeg og tenkte over hva jeg hadde gjort og hva jeg kunne ha gjort.

Jeg har til sammen, på de to bloggene mine, nesten 150 kladder, så det er jo litt å ta av når formen skulle tilsi det. Jeg kikket gjennom noen av dem, men ingen av dem var «riktige». Jeg tenkte også der jeg lå at det hadde ikke vært noe problem å slå opp i Bibelen å bare ta et ord å skrive om, da det egentlig ikke er vanskelig å gjøre. Men, og her er det et stor men for meg, jeg kjente ikke at det var noen ord som skilte seg ut. Som jeg sukket til Gud, jeg må ha noe fra deg å dele. Plutselig kom ett par vers opp i tankene.

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord… Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus. (1. Joh. 1:1, 3)

Nå er det jo slik at jeg har en rik historie med Gud, han har vist seg trofast, nådig og barmhjertig i mange, mange år og gjennom mange prøvelser, smerter og utfordringer. Så det er ikke det at jeg ikke har noe å si, men jeg er også der at hvis de ord jeg deler skal ha Guds kraft med seg og kunne skape forandring av evig karakter i mennesker, er det viktig at ordene går ut fra Gud selv. Vi kan alle ramse opp ord fra Bibelen, men det er noe helt annet å ha vært foran tronen og hentet mat og drikke som man deler videre. Jeg sa til Gud at hvis jeg ikke får noe, så lar jeg være å poste eller jeg skriver helt enkelt at «jeg har ikke noe å dele i dag». Og da kom tanken om å dele hva jeg tenkte og opplevde.

Så derfor det kanskje litt merkelige innlegget for i dag. Men en viktig påminnelse om at hvis vi skal ha noe å dele til mennesker rundt oss, er det viktig at vi selv har vært innfor tronen og hentet hva vi skal gi videre. Selv om vi kan klare oss på hermetikk og posemat, er jo frisk og nylaget mat mye bedre. Eller?