jul

av

Det ventende folk

Helt fra Gud gav sin dom og sitt løfte om frelse i Eden, har Guds folk vært et folk som venter. De har ventet på den dag Guds frelser skal komme og vende deres skjebne. Da Lamek kalte gutten sin Noah- som betyr hvile- tok det nesten 600 år før Gud lukket døren til arken bak dyrene, Noah og familien hans. Moses hadde noen tiår utenfor Egypt før Gud sendte ham tilbake for å føre Israelsfolket ut. Hannah ventet i mange, mange år på guttebarnet som senere skulle bli den profet som salvet David til konge, og David måtte selv vente mange år fra han ble salvet til konge før han ble innsatt. Dette er menneskers skjebner, men Guds plan er sammentvunnet med dem. Eller mer korrekt, vår historie er sammentvunnet og avhengig av Guds plan. Samtidig som menneskets historie har gått sin gang, har Gud gjennom pakter med mennesker, givelse av Loven, løfter, (framtids)profetier og Guds Ord gjennom profeter gitt de gudfryktige mer og mer innsikt i hva som skulle komme. De visste fra løftet i Eden at det skulle komme en befrier, og litt etter litt fikk de vite og forstå mer. Det skulle være en kongeprest/yppersteprest (som Melkisedek), det skulle være en profet (som Moses) og en konge (som David) og ikke bare det, det mennesket som skulle komme som Guds tjener kunne ikke være andre enn Gud, for bare Gud kan frelse (bl.a. Jes.45,21). Det var et folk som ventet- og levde med forventning- til den dag Guds frelser skulle komme. De rettferdige levde etter det lys de hadde, i avhengighet til Guds Ånd og etter Guds lov. Det var en venting som gjorde at de levde gudfryktige liv samtidig som de levde i forventning til hva som skulle komme, og mens de ventet søkte de å få kjenne Gud bedre utfra hva de visste.

Men, det triste er, flesteparten av Israelsfolket hadde ikke øye for Guds løfte eller Guds bud, de var opptatt med seg og sitt. Ja, hvis ikke de plutselig fikk det veldig vanskelig, da ropte de til Gud. Det var tider med fornyelse i store deler av folket, men for det meste var det et fåtall som levde nær Gud, i avhengighet til han og for hans ære og pris. De ville gjerne ha en frelser for sine dårlige dager og tider, men ikke en konge som bestemte over deres liv og evighet. Og slik er det i dag også.

Vi liker å tenke på det uskyldige spebarnet som gurgler, smatter og sover i ei krybbe, men å ta innover oss at det ikke bare er verdens frelser som lå der, men verdens skaper, opprettholder og dommer, det er mye fjernere tanker. Et spebarn er uskyldig og skaper sentimentale tanker, den allmektige dommer og konge er fryktinngytende og foruroliger vårt indre.

Vi er fortsatt et ventende folk. I gammeltestamentlig tid ventet de på den lovede konge og frelser, i dag venter vi på hans andre komme. Helt til Jesus kommer tilbake for å dømme verden kommer vi til å være ventende. Men vi som lever nå har så mye mer å være takknemlig for enn de som levde før Jesu første komme. De så svakt og på lang avstand den herlighet, rettferdighet og nåde som skulle komme, men vi har privilegiet å kjenne Jesus og kraften av Hans oppstandelse. Jesus, som er
«…utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord».(Heb.1.3a) og som «er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte». (Kol.1.15)
Vi må passe oss så ikke vårt kristenliv og ventingen på Jesu gjenkomst med makt og herlighet blir passiv, mens vi venter arbeider vi på frelsen med frykt og beven, vi gjør vår del for å skue kongen i hans herlighet (lese og studere Ordet, bønn, fellesskap og sakramenter), vi lever i avhengighet til Guds Ånd for all innsikt, åpenbaring og kraft, samtidig som vi vandrer i de gode gjerninger Gud har gjort klar for oss.

Må vi huske at selv om det å forberede hus og hjem til fest og fellesskap er gode ting, er det viktigere at vi forbereder hjertene våre. Min bønn er at Jesus får en sentral plass i våre tanker og liv i ukene fram mot jul. La oss ikke bare forberede oss på å feire hans første komme, men å leve hver dag i takknemlighet til hva han gjorde første gang han kom- og i forventning til hans andre komme.

av

Det første frelsesløftet

For mange dager og år siden ble det ut av støv skapt en mann som fikk navnet Adam. Han fikk seg ei kone på det mest forunderlige vis, tatt fra hans egen side og formet av Gud. Denne mannen ble av Gud satt som hode- eller representant- for alle mennesker som skulle komme fra ham. Gud hadde gitt paret ansvar for å forvalte det fantastiske skaperverket Han hadde laget (og det ut av ingenting og ved sitt ords kraft) for at menneskene skulle ha et hjem som passet den natur Gud hadde gitt dem. De levde i fellesskap med Gud og hverandre, og alt var godt, overmåtes godt.

Eden- hagen Gud satte dem i- hadde både livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt, og det siste fikk Adam beskjed om at de skulle holde seg unna. Det at Gud gir den beskjeden gir oss en aning om at det er en prøvelse eller test i kommingen, og sikkert og visst: Den slue slangen (som symbol på djevelen) kommer og begynner sitt spill for å få menneskene- skapt i Guds bilde- forkastet slik han selv hadde blitt. Vi vet at det ender med at de begge gjør hva Gud har sagt de ikke skal, og på grunn av deres opprør og synd så forandres og forvrenges alt som var rent, overmåte godt, hellig og vakkert.

Adam- fordi han er menneskehetens representant- er den Gud snakker først til, og umiddelbart ser vi syndens groteskhet tre fram; ‘Det var ikke min feil. Hun lurte meg. Du, Gud, du gav henne til meg’. Ikke bare hadde de plutselig opplevd skamfølelse over sin nakenhet, men nå er det ansvarsfraskrivelse, anklager mot Gud og annet. Synden er kommet inn, og med det døden. Mennesket som var skapt for evig liv ble lagt under forgjengelighet og døden begynte å virke i verden; i både mennesker, natur og univers.

Og ja, jeg vet at i dag er det 1. desember- og nettopp derfor tenkte jeg det var godt å ta oss litt tilbake for å minne oss selv om hvorfor vi feirer jul. Vi feirer jul fordi Jesus kom, og skal komme igjen, men vi trenger en liten påminnelse om hvorfor er det slik. Menneskeheten er håpløst fortapt og underlagt synd og død. Vi var skapt for noe helt annet, men vi har selv ført oss inn i døden ved å ville være egen gud og bestemme selv. Greit, Adam falt ikke bare for seg selv, men også som vår representant, og dermed er vi alle falt pga hans fall, men kom ikke her og fortell meg at ikke vi alle både bevisst og med glede og null problem har valgt oss selv og synd framfor Guds ære og hellige vei og vilje. Vi er alle skyldige og vi fortjener alle den død og dom Gud gav.

Men, ikke mer enn Adam og Eva har falt så kommer den nådige, kjærlige og barmhjertige Gud inn. De fortjener helvete, men Gud gir et løfte om frelse. «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1.Mos.3.15). Vi ser antydningen til at det vil være to ulike «folkeslag» på jorden (de som er underlagt djevelen og de som er av kvinnens ætt, de hellige) og at det vil være et fiendskap mellom dem. Og så det utrolige; Det skal komme et menneske som skal beseire slangen. Slangen vil påføre denne redningsmannen litt skade, men vil bli beseiret.

Det er ikke her grunnlaget for Jesu komme finnes, det er i fortidens evighet og den pakt som Faderen og Sønnen inngår om de utvalgte og deres frelse, men det er her- i hva som kalles det første evangelium- vi mennesker se de første tegn til at Gud har noe stort planlagt. Gud er ikke tatt på senga, Han har en plan og den planen vil knuse djevel og frelse de utvalgte.

av

Fortsett å fortsette

I går var det ett par ting som fikk meg til å tenke over det med å holde trofast frem, at uansett hva omstendighetene tilsier, så fortsetter vi i tro og tillit til at Gud vil oppfylle sine løfter. Det er ikke alltid enkelt å huske lyset når alt er mørkt eller å løfte frem håpet når alt går tilsynelatende feil vei. Men uansett hva som skjer rundt oss, Guds løfter til oss er sanne. Fortsetter vi fremover- uansett hvor nølende det er- så vil vi en dag oppleve at i et øyeblikk så snur alt.

Noen ganger er det godt for meg å hente frem hva jeg har skrevet tidligere, både fordi det er ord som trøster, utfordrer og oppmuntrer, men også fordi det endel ganger er nedskrevne minner om hvor trofast Gud har vært i mitt liv. Det innlegget jeg ble sittende å tygge på er skrevet tidligere i forbindelse med advent og heter:

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden sèg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier hadde de trodd at dette skulle skje. De holdt på med de helt vanlige tingene og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i våre liv. Ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig det hele kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, men fortsette trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofaste godhet. En dag vil vi, hvis vi ikke gir opp, oppleve at Gud i et lite nu snur alt opp ned og det gjennombrudd vi har savnet er plutselig der.

***
Dagens kalendergave er lave raggsokker str 37-40. For mer info og skjema trykk HER.

 

av

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden sèg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier hadde de trodd at dette skulle skje. De holdt på med de helt vanlige tingene og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i våre liv. Ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig det hele kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, men fortsette trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofaste godhet. En dag vil vi, hvis vi ikke gir opp, oppleve at Gud i et lite nu snur alt opp ned og det gjennombrudd vi har savnet er plutselig der.

av

Det var kjærlighet

«For så høyt har Gud elsket verden at Han gav Sin sønn den eneste…» (Joh. 3:16a)

Før jeg deler en hendelse vi opplevde for noen år siden, tenk over spørsmålet: Hvorfor kom Jesus til verden?

Litt over klokka to på ettermiddagen ringer telefonen og da jeg svarte visste jeg ikke at virkeligheten ville forandre seg dramatisk i løpet av de neste sekundene. Stemmen sier: Det er xxx fra … Gutten din er ikke her og vi finner han ikke. Vi har vært ute og lett og også kikket litt rundt forbi. Han er borte.

Det er ikke overdrivelse å si at hjertet mitt både sank dypt ned og hoppet opp i halsen på en og samme tid. Gutten min er borte! Ingen vet hvor gutten min er. Det raste med fortvilelse og frustrasjon på innsiden. Jeg roper til Gud for gutten min, at han må beskyttes og ha ro i hjertet. Jeg merker langt bak der at Gud hvisker at han har det bra og at alt er i orden, men det er langt bak der, for utenpå meg ligger frustrasjonen og redselen. Jeg hiver meg i bilen og selvsagt er det rødt lys jeg må stoppe for. Har ikke lyst å vente, men må, om enn veldig utålmodig. Jeg roper til Gud igjen og følelsene mine er i alle kanter. Den stakkars gutten min, min høyt elskede og dyrebare sønn er alene i verden et sted uten trygge voksne som er der for ham og passer på. De få minuttene i bilen er grusomme og veldig lange, aldri har jeg ønsket mer å ta gutten i armene og si det er i orden, du er trygg.

Når jeg svinger inn på parkeringen kaster jeg blikket over plassen samtidig som jeg finner en parkering. Der, DER! Der er han! Gutten min! Jeg forter meg ut av bilen og bort til han i full fart. For meg hadde min kjære gutt vært savnet og borte, og nå var han igjen hjemme og trygg. Jeg kjente steinlasset på hjertet lettet og ble løftet av da jeg tok han i armene og gav han en klem.

Den kvelden ble jeg tenkende over hvor grusomme de minuttene han hadde vært «savnet» var, og jeg vet at Gud gav meg tanken om hvordan han føler det når han ser så mange av sine barn være savnet. Min gutt var bare savnet rett under en halv time, Gud opplever at mange av hans barn er savnet i årevis og noen kommer aldri hjem igjen. Gud ser den enkeltes smerte og lider med dem. Han ser tårene og de rører ved hans hjerte. Gud ser at det er mye som er vanskelig og vondt, og han ønsker så inderlig å få hjelpe, være barmhjertig og beskytte oss. Gud elsker den enkelte med en evig kjærlighet som er langt større, dypere og mer fullkommen enn den kjærligheten jeg har for mine barn.

Hvorfor kom Jesus til verden? Det var kjærlighet. Fordi Gud elsker oss så innmari mye at han gav sin eneste, tenk det- sin eneste, mest dyrebare og elskede sønn, for oss. Derfor feirer vi jul, ikke for oss selv, men for å minnes han som kom ned til oss og inn i vårt mørke for å skinne sitt lys.