Dine barn er trygge

Det er en hårfin linje mellom en omsorgsfull bekymring for våre barn og frykt for dem. Den omsorgsfulle bekymringen hjelper oss å ta tak i hva vi trenger for å lede våre barn på rett vei; Som hvis vi ser at om de fortsetter slik de gjør, vil det føre dem galt avsted og vi prøver å veilede dem. Går det over til frykt vil vi ikke ha mulighet til å handle rolig og rasjonelt. Vi vil heller kjefte enn å veilede. Vi vil heller overøse med kjærlighet enn å ha faste grenser. Vi vil tråkke feil fordi vi er redde for hva som kan skje og har en oppfatning om at det ikke vil gå bra.

Gud sier mange ganger at våre barn er trygge og derfor skulle vi ikke trenge å bekymre oss for alt som kan skje, om de vil få gode liv og om de vil følge Herren. Det vi trenger å fokusere på er at Gud er Far for oss alle og at han holder sine ord. Vi må i stede for å gå rundt å tenke på alt som kan skje, fokusere på hva Gud sier.

Det at våre barn er trygge betyr ikke at de er bevart fra alt vondt og aldri kommer til å falle, men det er hjelp for både dem og oss. Uansett hvor viktig det er at vi lærer, oppdrar og elsker våre barn, er vi avhengige av å tro Guds løfter og ord for dem. Det vil komme tider der ingenting fungerer greit, men vi har Guds ord på at det vil ende bra. Vi trenger å søke Guds hjelp til å være gode nok foreldre og forbilder, vi trenger å be for våre barn og vi trenger å vise dem fast kjærlighet (nåde og grenser). Det er vår oppgave å gi dem de rette kunnskaper og verktøy for å takle livet, men det er Guds oppgave å forandre deres hjerter. Vi kan- og skal- lære dem opp, men vi kan aldri tvinge dem til å ta gode valg.

Hvorfor skal vi la være å bekymre oss for våre barn? De er jo det mest dyrebare vi har, og er det ikke naturlig at man bekymrer seg for dem da?

Det er naturlig for det kjødelige mennesket, men det er ikke naturlig for det åndelige mennesket. Det pånyfødte mennesket har ikke sin sikkerhet og tillit i hva det ser, men i at Gud er nok og at han er trofast. Vi må legge våre barn i Guds hender og så gjør vi det beste utfra hvem vi er og hva vi kan. Vi søker Gud om hjelp til å ta rette valg og til å kunne vise den nåde, fasthet og overgivelse vi trenger.

Et viktig redskap for å klare dette er en dypere kjennskap og forståelse av hvem Gud egentlig er. Gud er allmektig og god, han er over alt og alle, han vender kongers og småfolks hjerter, han er en god Far og hans kjærlighet er evig. En annen viktig påminner er at Gud ser ikke ting slik vi gjør og han handler ikke på samme måte som oss, hans veier og tanker overgår våre.

Som foreldre har vi ikke plikt til å overbekymre oss for barna våre. Vi skal elske dem og oppdra dem og det kan vi gjøre uten å stadig kjenne på frykt og bekymring for dem.

En viktig PS! Jeg har tidvis opplevd det komme uventet bekymring over meg i forhold til guttene mine og da har jeg gått i bønn. Ofte får jeg da tanker om at det kan være noe eller noen som vil dem vondt og jeg ber til jeg kjenner det letter. I det vanlige er jeg ikke bekymret for dem, men jeg er overbevist om at når det kommer slik, så er det Guds som minner meg om at det er behov for ekstra bønn pga omstendigheter rundt dem og foran i tid.

Spørsmål til ettertanke: Tror du Gud er mektig nok til å hjelpe dine barn og at Han elsker dem like mye som deg? Hvis det, hvorfor bekymrer du deg?

……….

Kort info: Jeg har fått en kollaps ift ME’n og vil (og må) derfor ta det rolig fremover. Resten av uka blir derfor fylt med innlegg fra kladdlista (merket «kladdeboka» da de er gode nok til å postes men nødvendigvis ikke slik jeg i utgangspunktet tenkte) og muligens gjensyn med tidligere innlegg fra denne eller den andre bloggen. Sommerferien starter fredag kl 14.00 og de som har fulgt bloggen ei tid vet at jeg roer ned i skoleferiene. Det vil komme innlegg men har bare ikke bestemt meg for hvor ofte enda. Ønsker alle dere dyrebare søstre og brødre ei god og velsigna uke. 

Trygg hos Jesus

Mange ulykker rammer den rettferdige, men Herren frir ham ut av dem alle. (Sal. 34:20)

Det er et par sangstrofer som jeg har kommet på ganske ofte i det siste. Den ene er «ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare» og den andre «Tett ved sida mi går Jesus». Begge sanger minner oss om at vi vandrer ikke alene og at vi har en som er sterkere med oss. Gud er mektig nok til å berge oss.

Det jeg liker med dette verset, og mange andre, er at det sier ikke at vi aldri vil møte problemer, men det sier at Gud vil fri oss ut. Gud vil altså ikke gjøre så vi ikke opplever vanskeligheter, men han vil fri oss ut fra dem.

Vi vet at livet er fullt av humper og villkratt og at det tidvis er ganske steile motbakker vi karrer oss oppover. Vi vet at det er tider vi går gjennom elver og vann eller kjenner ilden slikker oss oppetter ryggen. Gud sier ikke at vi skal slippe unna alt dette, Han sier at han er med oss, at det vil ikke overvinne oss og at han skal fri oss ut.

Vi trenger å huske at Gud er større enn våre problemer, hans nåde rekker dypere enn våre fall, hans kjærlighet overvinner alt og han er mektigere enn hver eneste kjempe vi møter. Gud vil fri sine ut, Gud vil hjelpe oss.

Men hva gjør vi når den onde dag kommer? Strever vi i egen kraft? Mister vi motet, håpet og troen? Eller springer vi til Gud og gjemmer oss hos ham? Gir vi han våre frustrasjoner, spørsmål, tårer og tvil? Venter vi på hva han sier vi skal gjøre og gjør vi som Gud sier vi skal?

Den ene bror min sa i helga at det er godt å gjemme seg i Herrens hytte og at i hans kjærlighet finnes ikke et fnugg av uro eller bekymring. Og han har så rett atte! Jeg kan kanskje bekymre meg og uro meg, men Gud gjør ikke. Når jeg søker tilflukt hos ham og lar han fylle meg, beskytte meg, lede meg og være hva jeg klynger meg til, da trenger jeg ikke frykte. Når jeg i stede for å streve og frykte søker inn til Gud og finner hvile hos ham, da er jeg trygg uansett hva livet ellers kaster mot meg. Vi er trygge hos Gud, ja vi har faktisk privat hytteparkering der! En helt egen plass som bare vi kan benytte og som vi kan bruke så ofte vi vil!

oisann… men frykt ikke!

Å, min Herre og Gud! Se, du har skapt himmelen og jorden med din store kraft og utstrakte arm. Ingen ting er umulig for deg. (Jer. 32:17)

Har du noen gang opplevd at helt uventa ting skjer og du står der og vet ikke helt hva du skal si eller gjøre? Det kan være et uventa spørsmål, en uventa vending i arbeidslivet, en prøvelse som kom kastendes over deg og mye annet. Jeg har, mange ganger. Og da er det lett at hodet og tankene springer avgårde og jeg begynner å stresse og lure på hva nå? Hvordan? Hvorfor?

Jeg kan nok stresse og bekymre meg, men Gud gjør ikke. Det er ikke slik at hva som kom overraskende på meg også kom overraskende på Gud. Han var allerede klar over det og han hadde alt begynt å ordne ting. Han stod klar til å hjelpe meg igjennom. Men så er det så lett å bli opphengt i det uventede og glemme at Gud er der…

Mange ganger oppfører vi oss som om Gud også blir tatt på senga, at hva vi opplever var langt utenfor Guds synsvidde og at det kom like overraskende på han som på oss. Når du leser det her vet du jo at det ikke er sant, du vet at Gud har kontrollen og oversikten, men det har ikke alltid føltes slik ut når du stod oppi ting, gjorde det vel?

Frykt ikke! Selv om noe kommer overraskende på deg, så overrasker og overrumpler det ikke Gud, han er klar til å hjelpe deg igjennom.

Håp i mørke natten

Sett ditt håp til Herren! Vær frimodig og sterk, ja, sett ditt håp til Herren! (Sal. 27:14)

Sjelen er fylt med fortvilelse og mismot. Det virker som om natten er lys i forhold til hva som råder i tankene. Livet har vært nådeløst og hardt den siste tiden. Smerte og sorg, fortvilelse og frustrasjon, fordømmelse og tvil griper sterkere og sterkere tak om hjertet. Vil det aldri ta slutt? Vil det aldri bli bra? Vil det aldri gry av dag?

Det er noe som kalles sjelens mørke natt og det er betegnelse på tider der det er veldig tungt. Prøvelser kommer inn på rekke og rad og samtidig med dette er Gud plutselig blitt stille. Vi føler at våre bønner ikke når lenger enn taket, vi føler at våre sukk og tårer ikke enses, vi føler at vi er forlatt og står ensomme i vår kamp. En kamp vi vet vi vil tape… for vi er ikke sterke nok i oss selv til å overvinne synden som har fanget oss inn, til å overvinne kjempen (økonomi, sykdom, fortvilelse, angst og annet) som har reist seg og står truende over oss og i stede for at det lysner av dag blir skyggene lenger og lenger og nattens mørke senker seg tungt over oss. Hva skal vi gjøre?

Vi kan enten la denne tiden trekke oss nærmere Gud eller vi kan la den ta oss bort fra Gud. Det er ei tid der vi virkelig stilles på valg, vil du tro at Gud er den han sier han er og at han vil gjøre hva han har sagt han skal gjøre? Vi må velge å enten la mismotet vinne fram eller vi må fortsette å håpe selv om alt håp er ute.

i Rom 4:18 leser vi: Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag… Abraham ventet i 25 år på at det løftet Gud hadde gitt om løftes-sønnen ble oppfylt. Vi vet at det var tider der Abraham sprang foran Gud og prøvde å fikse opp i det selv og vi vet at han hadde tvil og at mistro var i hjertet. Men det flotte er at selv om han feilet og falt, selv om han kjente på mismot og tvil, hadde han et lite håp likevel. Et håp som var grunnfestet ikke i egen kraft, styrke og evner, men et håp som var forankret i hvem Gud var og hva han hadde sagt. Og at Abraham ikke slapp dette håpet var hva som bragt løftet til oppfyllelse.

Hebreerbrevet nevner også Abrahams tro og vi leser i 6:18-19:  Med løfte og ed, to ting som ikke kan forandres – og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss. Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget… (vers 19 uthevet)

Vi oppfordres til å gripe det håp som ligger foran oss, eller som startverset sier: Sett ditt håp til Herren! I vers 19 leser vi hva dette håpet som vi skal sette vår lit til er, nemlig Jesus selv. Setter vi vårt håp til Herren kan vi vite at vi er trygge fordi vi har et fast anker for sjelen.  Å sette sitt håp til Herren er en bestemmelse som nødvendigvis ikke  automatisk følges av gode følelser, men med tiden vil vi se at Gud er trofast og nådig og at han vil gripe inn og utfri oss. Sett ditt håp til Herren og du vil se at Han er trofast og sann, han vil hjelpe deg. Ved Guds hjelp vil du oppleve å bli ført tilbake til et sted der fred, glede, kraft og styrke råder.

Og du skal vende tilbake ved din Guds hjelp. Hold fast på kjærlighet og rett, ha alltid håp til din Gud! (Hos.12:7)

Legg ned bekymringene

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde?  Når dere ikke engang makter så lite, hvorfor da bekymre seg for alt det andre? (Luk, 12: 25-26)

Utrolig hva vi kan gå rundt å bekymre oss for… egentlig det meste hvis vi gir rom for det. Det er de som bekymrer seg for alt det vonde som kan skje, andre for at for mye godt kanskje vil skje. Noen bekymrer seg for arbeidssituasjonen, andre for familien. Noen synes klesvasken er bekymringsfull stor alltid, mens andre lurer på om de kan klarer å fikse riften også denne gangen slik at det fortsatt er tre overdeler igjen å bruke. Bekymringer kommer i alle farger og fasonger, men hva som er felles er at de suger livsglede og krefter ut av oss og de viser at vi ikke fullt og helt stoler på Guds kjærlighet og løfter til oss.

Gud sier vi skal ikke bekymre oss for morgendagen, men hva visste vel Jesus om av alt vi ville måtte stå ansikt til ansiktet med da han sa det? Vel, alt. Gud har visst alt fra tidenes morgen og han vet at hvis vi velger å stole på ham, vil alt ordne seg. Gud vet at vi ser vår egen lille puslebrikke og han ser hele puslespillet. Gud vet vi ser bare den ene bakken foran oss, mens han ser hele landskapet. Gud vet vi ser alt nedenfra, mens han ser det ovenfra. Gud visste at vårt fokus er her og nå, mens han favner alle tider. Gud visste hva vi ville stå ansikt til ansikt med og han vet at han har kontrollen og at han kan ordne alt- ingenting er umulig for Gud.

Job skjønte sikkert ikke hvordan Gud skulle kunne gjøre alt godt igjen, men Gud gjorde det.
David skjønte sikkert ikke hvordan han som gjemte seg i en grotte skulle få den kongeposisjon han var salvet til, men Gud ordnet det.
Ester forstod ikke hvordan hun kunne være med på å redde folket sitt, men Gud ordnet det.
Israelsfolket forstod ikke hvordan de skulle komme gjennom Rødehavet, finne mat og drikke i ørkenen  og mange andre ting, men Gud ordnet alle de tingene.

Gud vet hva vi vil møte og han ikke bare har oversikten, men han har også løsningen og veien ut.

Gud utfordrer oss til å stole på hans kjærlighet til oss og til å stole på hans ord og løfter til oss. Gud er en god far som taler framtid og håp over sine barn, og om vi ikke klarer å se eller forstå her og nå, så kan vi hvile i vissheten om at Gud vet og kan. Vi trenger ikke forstå og klare alt, vi kan helt enkelt bare stole på at Gud er med og at han har en vei. Guds kraft fullendes i vår svakhet.

Fredfull midt i stormen

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!
Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir.
La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Joh.14:1+27)

Legen kikker alvorlig på meg og sier med rolig men bestemt stemme: «Du vet han kan dø av det?» Hun ser ubekvem ut der hun sitter, jeg vet ikke om det er mest fordi det er ett alvorlig budskap eller fordi den ene av guttene mine sitter ved siden av meg, sikkert begge deler. Og jeg kikker henne i øynene og sier «jada, det er jeg klar over» med ett tonefall som om jeg skulle fortelle at jeg visste vaskemaskinen var ferdig. Jeg ble paff da jeg hørt ordene over leppene mine, ikke fordi de uttalte en sannhet jeg visste, men fordi det ble sagt så lett og enkelt.

Guttene mine er det kjæreste jeg har, og jeg vet at siden de begge har sine ting med helsa, er det forhåndsregler som må tas og sykdom kan gi alvorlige konsekvenser. Jeg visste at verst tenkelige utfall er døden, men den lettheten jeg hadde da legen sa det, forundret meg bak der. Men jeg vet hvorfor det ble slik…

Gud er trofast og jeg hadde i alle de år guttene hadde levd bært dem i bønn. Jeg visste og vet at de vil oppleve vonde ting og at det vil være vanskelige tider, men jeg vet at de og jeg er en familie som lever under Guds beskyttelse. Gud har tillat en ganske stor dose prøvelser inn i våre liv og samtidig vet jeg at selv om jeg ikke alltid ser det, plantes det evige verdier og gudfryktig karakter inn i både dem og meg. Vi lærer at Gud er større enn alle slags problemer, og vi lærer at Han er trofast i alle ting og tider.

Jeg hadde en «fred som overgikk forstanden» da jeg satt på legekontoret og fikk beskjeden. Det var med hjertet jeg svarte, og ikke hodet. I hjertet var jeg fullt overbevist om at Gud holder sine løfter og at noe slikt ikke vil skje. Jeg svarte utfra min tro på Gud.

Kampene er kommet når jeg har sittet gjennom timeslange anfall på nettene med telefonen innen rekkevidde, når jeg har holdt ett barn som hiver etter pusten og forandrer farge. Da har det vært heftig bombardement med tvilstanker og «har Gud virkelig sagt?».» JA! Gud har virkelig sagt at Han er vår beskytter og at våre liv er dyrebare for ham». Men jeg skal ikke lyve, i de stundene har jeg følt meg liten og hjelpesløs og jeg har ikke hatt krefter til å reise meg i motangrep. For meg var det viktigste å hjelpe og «bære» gutten min gjennom det vonde, og jeg ropte til Gud om hjelp. Jeg mintes den freden jeg hadde hatt tidligere og jeg sa «jeg vet du er trofast Gud, at dine løfter står fast. Hjelp meg å være sterk for min lille».

Stormfulle tider i livet er både vanskelige, tøffe og tunge, vi trenger ikke late som noe annet. Men uansett hva vi møter kan vi være viss på at Gud er trofast og at alle hans løfter vil bli oppfyllt.

Hva er det som styrer deg når det stormer? Hodet og fornuften eller hjertet og troen?

Info: Det blåser godt for tiden og bølgene kastes på/over oss hele tiden, så jeg tar en liten pause fra bloggen (hvertfall ut uka). Tilbake når form og omstendigheter tillater det.

Barnlig tillit når bekymringen kommer

Den lille lubne barnehånda holder mor si hånd der de går nedover gata. Det er mye trafikk og lillegutt har fått beskjed om å holde godt fast og ikke slippe. Ansiktene er fredfulle og glade der de  smilende går  og snakker og tøyser. Plutselig smeller det i ei potte ett stykke bak dem. Mor kjenner gutten klemme til i hånden hennes og hun kikker ned på ham. Bekymring står skrevet i ansiktet til den lille og øyner fylt med redsel kikker på henne. Hun smiler betryggendes til ham og sier «Det er ingen ting å være redd for. Det var bare smell fra ei potte, Det er ingen ting å være redd for, jeg er her sammen med deg og passer på.» Gutten kikker i mors øyne og når han ser at hun ikke er redd i det hele tatt, slapper han også av igjen. Mamma sier det er ikke noe å være redd for, og da er han ikke det.

Det er dager vi opplever at ting skjer som vi ikke har kontrollen på i det hele tatt, eller kanskje skjer det noe som vi ikke har kunnskap nok om til å vurdere og det ukjente trigger frykten i oss. Uansett hva som fremkaller frykt og bekymring i oss, kan vi gjøre som den lille gutten. Vi kan ta en kikk i Guds øyne og se om han er redd eller bekymret. Vi kan være ærlige nok til å be: «Gud, jeg begynner å bli bekymret, dette er jeg redd for, hvordan er det der oppe? Har du fortsatt kontrollen? Er du fortsatt på tronen? Er du redd eller bekymret? Jeg er nemlig…»

Jeg vet det høres helt tåpelig ut, men det hjelper oss å bli bevisste på hva vi egentlig tenker. Hvis Gud ikke er bekymret eller redd, hvis han fortsatt er på tronen og er allmektig- da trenger ikke vi å frykte, uansett hva vi møter. Vi kan som den lille gutten slappe av og være trygge på at Gud har kontrollen.

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes. 43.10)