Gud er en god Far

Torsdag våknet jeg med kraftig senebetennelse i skrive (ehh taste)hånden. Det er umulig å skrive mer enn noen få setninger. Velger derfor å bruke et eldre innlegg fra den andre bloggen i stede for å ferdigskrive kladdene jeg har her. Neste uke kommer det også til å postes innlegg fra tidligere år, både fordi de fortsatt er gjeldende og fordi det gir meg hvilepause. Alle lesere ønskers ei riktig god helg!

Gud er en god Far

“Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det!” (1.Joh.3.1a)

Bibelen sier at de som tar imot Jesus blir Guds barn. Å ta imot Jesus er mer enn å bare si en bønn, mer enn å bare tro at man tror- det er ett aktivt liv! Frelse er noe som forandrer ett menneske, fordi ett nytt liv er begynt på innsiden. Etter som dager, uker og måneder går- skal forandring ta sted. Man tenker og handler annerledes, plutselig forandres interesser, det som før var greit er plutselig ikke det, verdier endres, og kanskje den dypeste forandring er at man begynner å tenke mer på andre…

For mange ender livet som kristen opp i å følge ett nytt sett regler, det er fort å bli religiøs og tro at en god livsførsel og det å gjøre de rette ting er nok, men selv om dette er viktig er ikke dette kjernen i kristenlivet… Kjernen er at Gud elsker oss så mye at Han gav sin egen sønn for at vi gjennom Ham kunne bli frelst og få komme inn i det nære fellesskap med Gud som vi er skapt til. Mennesket er skapt til å bli elsket og å elske- av Gud og andre mennesker.

Gud ønsker å være Far for oss, Han ønsker å hjelpe oss og å være der for oss, Han tar imot oss med åpne armer- selv de ganger vi har gått skikkelig på trynet, Han veileder og rettleder oss, Han er Far med stor F.

For mange kan det være vanskelig å forholde seg til denne siden av Gud, fordi egne erfaringer ikke er gode. Men Gud er en Far som ikke svikter, som alltid elsker, som alltid gir tilgivelse og nåde, som alltid er der. Alltid trofast, tålmodig, nådig og kjærlig.

Vi fanges fort av hverdagens mas og jag og glemmer å trekke oss litt tilbake å pleie forholdet med Far. Som vi ønsker å være sammen med våre barn, ønsker Gud å være sammen med sine. Jeg ønsker ikke at mine barn kommer til meg bare når de trenger noe, jeg vil være der med dem og for dem gjennom lek og alvor, tårer og latter, sorg og glede, utfordringer og mestringer- jeg ønsker å være der i hele deres liv. Slik er Gud også, Han ønsker å bli sluppet inn i hele våre liv. Hvorfor ikke ta noen minutter i stillhet, takk Gud for at du får være Hans barn, pris Han for den Han er og bare si at du er glad i Ham og trenger Ham…

Lukas 15 har fortellingen om den bortkomne sønn. Han som tilslutt befant seg på bunnen og etter å ha husket alt det gode hos far vender nesen hjem. Han møtes ikke av en pekefinger, han møtes av en far som kommer løpende mot ham og kaster seg rundt han i glede over at han er hjemme igjen. Gutten prøver å forklare og unnskylde seg, men faren vil ikke høre på alle ‘jammen jeg har…’ som kommer. Han tar imot med åpne armer, nådig og kjærlig. Om vi kommer bort, om vi går på trynet, er Gud nådig- Han vil tilgi og Han tar imot oss med åpne armer. Det finnes ikke “en strek i sanden” der nåden tar slutt, Gud tilgir alltid ett angrende barn. Ikke la skyldfølelse og fortid hindre deg fra å være ett barn av Gud… Gud lover at om vi kommer nær til Ham vil Han komme nær til oss!

Slutt å lek Hellig Ånd

Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: (Joh. 18:8)

Å omgås mennesker over lang tid er en utfordring de færreste takler uten å gjøre feil. Vel, vi gjør vel alle feil i forhold til andre mennesker? Men det er en gruppe mennesker vi tråkker oftere på tærne enn andre,og det er våre nærmeste. Det er ikke vanskelig å komme på ganger der jeg har gått for langt i å skulle formane, irettesette og lære opp mine nærmeste. Jeg har sett på det som min oppgave å «hjelpe» dem videre, problemet har bare vært at jeg har håndtert det ganske så feil.

Jeg har noen ganger vært irritert fordi det er den samme feilen som blir begått enda en gang, og det er lett for at «du gjør alltid sånn» ramler ut av munnen. Det er andre ganger der jeg mener at jeg vet best og den andre er bare trangsynt eller ikke gidder å høre ferdig. Det er tider der jeg ser brister i den andres oppførsel, og synes jo det er min plikt å opplyse om det og gi hjelp på veien videre. Det er så lett å henge seg opp i de ting man ikke liker hos andre, det som irriterer og frustrerer…

Så tar man på seg oppgaven om å hjelpe den andre på plass…

Men mange ganger blir jo bare ting verre ved at vi fokuserer på det og er opptatt av det. Ikke bare blir den andre såret og irritert, men jeg blir mer kritisk og negativt innstilt. En negativ spiral utvikler seg fort, og det går fra vondt til verre.

Jeg har flere brister selv, men hvis andre skal påpeke det titt og ofte og holde det mot meg, er det ikke støttende og oppmuntrende og det driver meg hvertfall ikke til å forandre meg… Da setter jeg meg på bakbeina og går i forsvar, da lukker jeg meg inne for å ikke bli såret. Jeg vet dette om meg selv, hvorfor kan jeg ikke huske det om andre også? Hvorfor kan jeg ikke huske at det er Gud som må tale til meg, det er Gud som må virke i meg, både til å ville og virke etter hans gode vilje (Fil.2:13), og at det er Gud som må tale til og virke i andre også? Det er ikke jeg som er Hellig Ånd og skal overbevise dem om rett og galt, og det er ikke jeg som kan gi dem kraft til å forandre seg. Bare Gud kan.

Jeg har ofte blitt minnet om at jeg må slutte å leke hellig ånd overfor andre og heller innta min rette plass, som støtte og oppmuntrer, som forbeder og medvandrer. Jeg må slutte å blande meg, jeg må be og jeg må la Gud få gjøre sitt verk.

Er det noen du må slutte å leke hellig ånd overfor?