oppdragelse

av

Dine barn er trygge

Det er en hårfin linje mellom en omsorgsfull bekymring for våre barn og frykt for dem. Den omsorgsfulle bekymringen hjelper oss å ta tak i hva vi trenger for å lede våre barn på rett vei; Som hvis vi ser at om de fortsetter slik de gjør, vil det føre dem galt avsted og vi prøver å veilede dem. Går det over til frykt vil vi ikke ha mulighet til å handle rolig og rasjonelt. Vi vil heller kjefte enn å veilede. Vi vil heller overøse med kjærlighet enn å ha faste grenser. Vi vil tråkke feil fordi vi er redde for hva som kan skje og har en oppfatning om at det ikke vil gå bra.

Gud sier mange ganger at våre barn er trygge og derfor skulle vi ikke trenge å bekymre oss for alt som kan skje, om de vil få gode liv og om de vil følge Herren. Det vi trenger å fokusere på er at Gud er Far for oss alle og at han holder sine ord. Vi må i stede for å gå rundt å tenke på alt som kan skje, fokusere på hva Gud sier.

Det at våre barn er trygge betyr ikke at de er bevart fra alt vondt og aldri kommer til å falle, men det er hjelp for både dem og oss. Uansett hvor viktig det er at vi lærer, oppdrar og elsker våre barn, er vi avhengige av å tro Guds løfter og ord for dem. Det vil komme tider der ingenting fungerer greit, men vi har Guds ord på at det vil ende bra. Vi trenger å søke Guds hjelp til å være gode nok foreldre og forbilder, vi trenger å be for våre barn og vi trenger å vise dem fast kjærlighet (nåde og grenser). Det er vår oppgave å gi dem de rette kunnskaper og verktøy for å takle livet, men det er Guds oppgave å forandre deres hjerter. Vi kan- og skal- lære dem opp, men vi kan aldri tvinge dem til å ta gode valg.

Hvorfor skal vi la være å bekymre oss for våre barn? De er jo det mest dyrebare vi har, og er det ikke naturlig at man bekymrer seg for dem da?

Det er naturlig for det kjødelige mennesket, men det er ikke naturlig for det åndelige mennesket. Det pånyfødte mennesket har ikke sin sikkerhet og tillit i hva det ser, men i at Gud er nok og at han er trofast. Vi må legge våre barn i Guds hender og så gjør vi det beste utfra hvem vi er og hva vi kan. Vi søker Gud om hjelp til å ta rette valg og til å kunne vise den nåde, fasthet og overgivelse vi trenger.

Et viktig redskap for å klare dette er en dypere kjennskap og forståelse av hvem Gud egentlig er. Gud er allmektig og god, han er over alt og alle, han vender kongers og småfolks hjerter, han er en god Far og hans kjærlighet er evig. En annen viktig påminner er at Gud ser ikke ting slik vi gjør og han handler ikke på samme måte som oss, hans veier og tanker overgår våre.

Som foreldre har vi ikke plikt til å overbekymre oss for barna våre. Vi skal elske dem og oppdra dem og det kan vi gjøre uten å stadig kjenne på frykt og bekymring for dem.

En viktig PS! Jeg har tidvis opplevd det komme uventet bekymring over meg i forhold til guttene mine og da har jeg gått i bønn. Ofte får jeg da tanker om at det kan være noe eller noen som vil dem vondt og jeg ber til jeg kjenner det letter. I det vanlige er jeg ikke bekymret for dem, men jeg er overbevist om at når det kommer slik, så er det Guds som minner meg om at det er behov for ekstra bønn pga omstendigheter rundt dem og foran i tid.

Spørsmål til ettertanke: Tror du Gud er mektig nok til å hjelpe dine barn og at Han elsker dem like mye som deg? Hvis det, hvorfor bekymrer du deg?

……….

Kort info: Jeg har fått en kollaps ift ME’n og vil (og må) derfor ta det rolig fremover. Resten av uka blir derfor fylt med innlegg fra kladdlista (merket «kladdeboka» da de er gode nok til å postes men nødvendigvis ikke slik jeg i utgangspunktet tenkte) og muligens gjensyn med tidligere innlegg fra denne eller den andre bloggen. Sommerferien starter fredag kl 14.00 og de som har fulgt bloggen ei tid vet at jeg roer ned i skoleferiene. Det vil komme innlegg men har bare ikke bestemt meg for hvor ofte enda. Ønsker alle dere dyrebare søstre og brødre ei god og velsigna uke. 

av

om nådegaver

Spørsmål: Hvorfor har vi nådegaver?

Min første tanke da jeg leste spørsmålet var at vi har nådegaver fordi Gud elsker oss. Jeg vet det ikke den vanligste forklaringen, men den er viktig.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den enkelte av oss og ønsker at vi skal få det bedre i forhold til oss selv, i vårt forhold til Gud og i vårt forhold til andre.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den menighet, det legemet, han har kjøpt med slik en dyr pris. Han ønsker at vi skal vokse i enhet og at vi sammen skal bli sterkere og mer fylt av hans herlighet, hellighet og kraft.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den brud han har vunnet til sin Sønn, og han ønsker at bruden skal tre frem hellig og feilfri den dag bryllupet skal stå.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker de ufrelste og fordi han gjennom sine barn, sine tjenere, kan virke i det overnaturlige for å nå de som er borte fra ham.

Så over til den mer vanlige forklaringen:

  1. Nådegavene er gitt til menigheten for dens oppbyggelse (jf. 1.Kor. 12:7, Ef. 4:12)
  2. Nådegavene skal være med på å stadfeste evangeliet. (jf Mark. 16:20, Ap.gj. 14:3, Rom. 15.9)

Det er viktig å si at det er gaver som vi ikke har gjort oss fortjent til og heller ikke kan presse fram i egen kraft. De har ingen ting med naturlige evner å gjøre, men er som navnet sier, gitt av nåde og fungerer ved at Den Hellige Ånd virker gjennom oss (jf. 1. Kor. 12:4-7 og 14:12, Rom. 12:6.)

Nådegavene kan misbrukes og dette skal vi være på vakt overfor (jf. 1. Tim. 4:14, 1. Tim. 1:6). Det er mennesker som bruker de gaver Gud har gitt til å bygge egen tjeneste og eget rykte og ego. Men nådegavene har ikke til hensikt å gjøre noen til super-stjerner, slik vi kan få inntrykk av i fra enkelte hold, men de skal heller fungerer slik at vi blir super-tjenere, for Gud og overfor andre.

Nådegavene er av ulik art og de gis etter som Ånden ser det mest tjenelig (1. Kor. 12:7) og «for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp» (Ef. 4:12). Det er litt ulike oppfatninger om hvor mange ulike nådegaver vi har, men jeg tenker at vi ikke skal henge oss opp i slike detaljer. Det er nevnt ulike gaver i Rom. 12:6-8, 1. Kor. 12:8-10+28 og Ef. 4:11.

Vi kan, og oppfordres til, å søke etter de største nådegavene (1. Kor. 12:31, 14:1) og å få nådegaver til menighetens oppbyggelse i rikelig mål (1. Kor. 14:12). I 2. Tim. 1:6 leser vi at Paulus oppfordrer Timoteus til å igjen opptenne den gave han har fått, og det er viktig å huske at dette er mulig. Om vi skulle vandre bort fra Guds nærhet for en tid, så vil ikke Gud angre sine gaver eller trekke dem tilbake, vi har dem og de kan opptennes på ny.

av

Slutt å lek Hellig Ånd

Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: (Joh. 18:8)

Å omgås mennesker over lang tid er en utfordring de færreste takler uten å gjøre feil. Vel, vi gjør vel alle feil i forhold til andre mennesker? Men det er en gruppe mennesker vi tråkker oftere på tærne enn andre,og det er våre nærmeste. Det er ikke vanskelig å komme på ganger der jeg har gått for langt i å skulle formane, irettesette og lære opp mine nærmeste. Jeg har sett på det som min oppgave å «hjelpe» dem videre, problemet har bare vært at jeg har håndtert det ganske så feil.

Jeg har noen ganger vært irritert fordi det er den samme feilen som blir begått enda en gang, og det er lett for at «du gjør alltid sånn» ramler ut av munnen. Det er andre ganger der jeg mener at jeg vet best og den andre er bare trangsynt eller ikke gidder å høre ferdig. Det er tider der jeg ser brister i den andres oppførsel, og synes jo det er min plikt å opplyse om det og gi hjelp på veien videre. Det er så lett å henge seg opp i de ting man ikke liker hos andre, det som irriterer og frustrerer…

Så tar man på seg oppgaven om å hjelpe den andre på plass…

Men mange ganger blir jo bare ting verre ved at vi fokuserer på det og er opptatt av det. Ikke bare blir den andre såret og irritert, men jeg blir mer kritisk og negativt innstilt. En negativ spiral utvikler seg fort, og det går fra vondt til verre.

Jeg har flere brister selv, men hvis andre skal påpeke det titt og ofte og holde det mot meg, er det ikke støttende og oppmuntrende og det driver meg hvertfall ikke til å forandre meg… Da setter jeg meg på bakbeina og går i forsvar, da lukker jeg meg inne for å ikke bli såret. Jeg vet dette om meg selv, hvorfor kan jeg ikke huske det om andre også? Hvorfor kan jeg ikke huske at det er Gud som må tale til meg, det er Gud som må virke i meg, både til å ville og virke etter hans gode vilje (Fil.2:13), og at det er Gud som må tale til og virke i andre også? Det er ikke jeg som er Hellig Ånd og skal overbevise dem om rett og galt, og det er ikke jeg som kan gi dem kraft til å forandre seg. Bare Gud kan.

Jeg har ofte blitt minnet om at jeg må slutte å leke hellig ånd overfor andre og heller innta min rette plass, som støtte og oppmuntrer, som forbeder og medvandrer. Jeg må slutte å blande meg, jeg må be og jeg må la Gud få gjøre sitt verk.

Er det noen du må slutte å leke hellig ånd overfor?

av

fortell det videre

Disse mine ord skal dere bære i hjerte og sinn. Bind dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Lær dem videre til barna deres, snakk om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. (5.Mos.11:18-19)

Mange ganger leser vi at Israels-folket skulle fortelle sine barn om Guds trofasthet og barmhjertighet, om alle de ganger de hadde sviktet Gud, men som han likevel hadde kommet dem nær og reddet dem. Den historien de hadde med Gud, skulle de fortelle videre til sine barn og barnebarn. Og gjennom personlige historier skulle barna få se, erfare og lære om Gud og hans trofasthet.

Foreldrenes oppgave var å lære barna opp i bud og regler, men de skulle også videreformidle en personlig dimensjon av gudsforholdet til sine barn. Slik er det i dag også. Mange ganger er det de personlige vitnesbyrdene som når inn til menneskers hjerter og som skaper åpenhet, håp og gir trøst og styrke.

Hos oss har vi enkelte historier om Guds inngripen som går mer igjen enn andre, men det å ta Gud med i hva vi opplever er helt naturlig. Om det er gjennom faste rutiner eller uventa opplevelser og utfordringer, om det er som takkeemne eller bønn om hjelp, om det er å tenke på andre eller det å uventa gjøre noe godt, Gud er med i alt. Men hva barna har fått erfare personlig sitter sterkest, for da har ikke bare hørt og sett, de har selv opplevd og erfart.

Når det stormer på det verste er det godt at noen som har opplevd sterkere stormer sier at de forstår det er tungt og vanskelig, men at de også vet Gud er trofast og vil ta meg/deg/oss igjennom dette også. Det er ikke like stor trøst og håp i at noen som ikke har opplevd noe i nærheten av tunge tider sier det vil gå bra. Den første har en tyngde over ordene som gjør at de går inn og synker ned i hjertet, de finner feste og får vokse seg sterkere. Den siste sine ord vil ofte føles som luft som er blåst bort uten å treffe oss i det hele tatt.

De som ikke har opplevd mye motgang og prøvelser har ikke like mye hjelp og trøst og komme med, fordi de ikke har den personlige erfaringen med hvordan Gud bærer, hjelper og støtter i slike tider. Men de som har gått gjennom ild og fossende elver, gjennom dødsskyggens dal og stått i stormvær med orkan styrke, når de sier: Jeg forstår, er det en tyngde som bare erfart liv kan gi. De sier ikke hva de med hodet vet, de sier hva de har levd og erfart- uansett hvor ille det er, Gud er der, han har kontrollen, han er trofast, han vil ta deg gjennom dette også. Bare hold fast og hold ut. Gud er med deg.

Vi trenger læresetningene og det skrevne ord, men vi trenger også det erfarte ord og liv. Mennesker som bare taler ord de ikke har erfart, kan sammenliknes med lettvektere, mens mennesker som virkelig har erfart hva de taler, blir tungvektere.

Gud bruker hva vi går igjennom eller har gått igjennom som ett vitnesbyrd overfor andre om hans trofasthet. Den trøst vi selv ble trøstet med, er vi nå istandsatt til å gi videre til andre som opplever motgang og prøvelser. Vi skal fortelle om Guds trofasther, barmhjertighet og inngripen i menneskers liv til de som kommer etter oss, både til vår egen jordiske familie, men også tl våre søsken i Herren.