om nådegaver

Spørsmål: Hvorfor har vi nådegaver?

Min første tanke da jeg leste spørsmålet var at vi har nådegaver fordi Gud elsker oss. Jeg vet det ikke den vanligste forklaringen, men den er viktig.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den enkelte av oss og ønsker at vi skal få det bedre i forhold til oss selv, i vårt forhold til Gud og i vårt forhold til andre.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den menighet, det legemet, han har kjøpt med slik en dyr pris. Han ønsker at vi skal vokse i enhet og at vi sammen skal bli sterkere og mer fylt av hans herlighet, hellighet og kraft.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den brud han har vunnet til sin Sønn, og han ønsker at bruden skal tre frem hellig og feilfri den dag bryllupet skal stå.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker de ufrelste og fordi han gjennom sine barn, sine tjenere, kan virke i det overnaturlige for å nå de som er borte fra ham.

Så over til den mer vanlige forklaringen:

  1. Nådegavene er gitt til menigheten for dens oppbyggelse (jf. 1.Kor. 12:7, Ef. 4:12)
  2. Nådegavene skal være med på å stadfeste evangeliet. (jf Mark. 16:20, Ap.gj. 14:3, Rom. 15.9)

Det er viktig å si at det er gaver som vi ikke har gjort oss fortjent til og heller ikke kan presse fram i egen kraft. De har ingen ting med naturlige evner å gjøre, men er som navnet sier, gitt av nåde og fungerer ved at Den Hellige Ånd virker gjennom oss (jf. 1. Kor. 12:4-7 og 14:12, Rom. 12:6.)

Nådegavene kan misbrukes og dette skal vi være på vakt overfor (jf. 1. Tim. 4:14, 1. Tim. 1:6). Det er mennesker som bruker de gaver Gud har gitt til å bygge egen tjeneste og eget rykte og ego. Men nådegavene har ikke til hensikt å gjøre noen til super-stjerner, slik vi kan få inntrykk av i fra enkelte hold, men de skal heller fungerer slik at vi blir super-tjenere, for Gud og overfor andre.

Nådegavene er av ulik art og de gis etter som Ånden ser det mest tjenelig (1. Kor. 12:7) og «for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp» (Ef. 4:12). Det er litt ulike oppfatninger om hvor mange ulike nådegaver vi har, men jeg tenker at vi ikke skal henge oss opp i slike detaljer. Det er nevnt ulike gaver i Rom. 12:6-8, 1. Kor. 12:8-10+28 og Ef. 4:11.

Vi kan, og oppfordres til, å søke etter de største nådegavene (1. Kor. 12:31, 14:1) og å få nådegaver til menighetens oppbyggelse i rikelig mål (1. Kor. 14:12). I 2. Tim. 1:6 leser vi at Paulus oppfordrer Timoteus til å igjen opptenne den gave han har fått, og det er viktig å huske at dette er mulig. Om vi skulle vandre bort fra Guds nærhet for en tid, så vil ikke Gud angre sine gaver eller trekke dem tilbake, vi har dem og de kan opptennes på ny.

Faren ved frelsesbønn

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. (Joh. 1:12-13)

Det foregår en ting i mange menigheter rundt omkring det vide land som jeg er mer og mer skeptisk til, og det er å innby til frelse og ‘påtvinge’ mennesker en enkel formulert frelsesbønn.

Det er ulike metoder som brukes for å få mennesker til å med fornuften innse at det er ikke så dumt å gjenta de få linjene det mennesket som står foran dem sier:
* Du vil vel til himmelen?
* Ingen ved sine fulle fem vil jo til helvete…
* Du må bare si disse ordene så blir du frelst.
* Jesus er herlig! Du vil aldri angre og ting vil bli så bra!

Vi har ofte fokus på å få mennesker til å forstå med hodet at frelsen ikke er en så dum ting å akseptere, men nettopp her er problemet: Vi spiller på fornuft og følelser og leder disse i en retning som gjør at mennesker sier hva vi sier de må si. Og dette er feil. Totalt feil.

Frelse er ikke en handling basert på fornuft, følelser eller frykt, det er et verk i vårt indre utført av Gud selv. Det er ikke å med hodet forstå at jeg trenger hjelp for å kunne være med Gud, det er å bli født på ny ovenfra. Det er ikke å innrømme at jeg er ikke bare snill, det er å innse at jeg aldri vil bli god og snill nok og at jeg gjennom Jesu forsoningsverk kan oppleve å bli en ny skapning.

Frelse er et Guds verk, men vi har gjort det for menneskelig gjennom å ikke la Gud selv jobbe fram syndenød og frelsesbehov i menneskers hjerter og sinn. Vi må la Guds Ånd få slippe til for å overbevise mennesker om synd, om rettferdighet, om dom og om frelse. Vi må la mennesker få kjempe seg igjennom til frelse, hvis det er det de trenger.

Vi må slutte å si: Bare si disse linjene så blir du frelst. Det er løgn. Noen ord sagt i øyeblikket får ingen frelst, bare Gud kan gjøre det verket inni mennesker. Og er frelsen skjedd, vil det mennesket som har tatt  imot Jesus som Frelser og Herre erfare at det er skjedd noe. Plutselig er ikke alt det gale like lystfylt lenger, plutselig begynner de å se ting på nye måter, de får nye ønsker og lengsler, de forandres fra innsiden og ut. De er blitt nye skapninger.

Og her ligger en av årsakene til at det ikke alltid skjer så mye i livet til de som har sagt frelsesbønnen, nettopp det at de ikke er blitt nye skapninger. De forstod nok med fornuften at himmelen er bedre enn helvete, men de er ikke blitt overbevist i sitt indre om hvorfor de trenger frelse. De har ikke sett  at de er falne skapninger i en alldeles begredelig tilstand og at Gud er hellig og høyt opphøyet over alt og alle. De forstod med fornuften, men de trodde ikke, og tok ikke imot, med hjertet. Mange av dem som kaller seg kristne, og flere av dem  har en eller annen gang sagt en frelsesbønn, er faktisk ikke frelste mennesker. De er ikke nye skapninger. Det finnes for mange geiter kledd ut som sauer i våre forsamlinger, og det er ikke lett å lære en geit å oppføre seg som en sau…

Vi må slutte å lure mennesker med menneskeskapte formularer og heller overlate til Guds Ånd å drive mennesker til omvendelse. Vi skal og må forkynne hele Guds ord og vi skal gi mennesker mulighet til å ta imot, men vi skal ikke gjøre frelsen lettere enn det er gjennom å si at det er bare å si noen få bestemte ord. Ord i seg selv frelser ikke mennesker, det skjer når vi innser vår syndige tilstand, aksepterer Jesu forsoningsverk og tar imot den frelsesgave som av ren og skjær nåde rekkes oss.

Gud vil gi deg ord å dele

Gå nå! Jeg skal være med din munn og lære deg hva du skal si.» (2. Mos. 4:12)

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett på mennesker mens de snakker og lurt på hva jeg skal si. Der og da har jeg sukket stille: Gud gi meg ord å dele. Jeg vet heller ikke hvor mange ganger jeg har sittet foran dataen og lest brev og kommentarer og sukket stille: Gud gi meg ord å dele. Veldig ofte er jeg rådvill og vet ikke hva jeg skal si eller skrive. Jeg ser og hører at det er behov for oppmuntring, trøst, ord til ettertanke eller annet, men selv er jeg skål tom.

Helt sant.

Jeg har ofte hørt at «men du vet jo alltid hva du skal si/skrive», men det er ikke sant. Det er sjeldent jeg har glupe innfall som jeg vet er rette for det øyeblikket, jeg blir oftest veldig liten og avhengig av Guds ledelse og hjelp.

Har du vært i de situasjonene?  De øyeblikk der du står og vet at den andre forventer et svar av deg ganske snart men så har du har ingen aning om hva du skal si? Det kan være i forbindelse med vanlige hverdagslige handlinger, det kan være mennesker i nød, det kan være mennesker som lurer på noe i forhold til Gud og Jesus, det kan være du må forsvare troen din eller mye annet. Uansett hva den spesifikke situasjon er, er dilemmaet det samme: Hva skal vi svare/si/skrive?

Verset som er brukt i dag er ord Herren selv taler til Moses. Moses er ikke en mann av de mange og dype ord, han føler seg ganske forkommen og ute av stand til å fullføre det kall Gud akkurat har gitt ham. Gud gir et løfte om at Han selv skal både gi Moses de rette ord og Han skal lære ham hva han skal si.

I Luk. 12:11-12 sier Jesus noe av det samme til disiplene. Når de fremstilles for styresmakter og andre skal de ikke bekymre seg for hva de skal si, men Den Hellige Ånd vil gi dem ord å tale.

Jeremia opplever å bli kalt til profet mens han er ganske ung. Han føler seg ikke i stand til å stå i den oppgave han har fått og han er usikker på hva ha skal si. Gud sier klart og tydelig at han skal ikke si han er for ung, han skal konsentrere seg om å lyde Herren og de ord han får å dele skal han dele. (se Jer. 1:6-7).

Gud er tydelig i Bibelen på at han vil gi oss ord og dele og at Han vil lære oss hva som er riktig å si. Det som også er viktig å huske er at det er ikke våre egne kloke ord som skaper forandring og forvandling, det er kun de ord som går ut fra Gud selv og som Han puster liv og kraft inn i som har makt til å berøre og forvandle menneskers liv og omstendigheter. Våre ord kommer til kort men Guds ord kan skape forandring av evig verdi.

Nettopp det siste, at det er bare Guds ord som kan skape forandring av evig verdi, gjør at jeg mange ganger er usikker på hva jeg skal si/skrive, for jeg vet at det er ikke mine ord de trenger, det er Guds ord. Og da er det godt å vite hvilke fantastiske løfter Gud har gitt oss. Gud vil gi oss ord å dele. Når vi ikke vet hva som er riktig og si og vender oss til Herren med bønn om hjelp, vil vi oppleve å kunne gi ord i rette tid.

Slutt å prøve å ta deg sammen

Det er en ting jeg kjenner uroer meg litt når jeg tenker over typen innlegg jeg poster, jeg er bekymret for at noen skal oppfatte det som at jeg mener de må ta seg sammen og gjøre mer selv.

Ofte opplever jeg at Gud gir meg innlegg som jeg kaller: Oppfordre folk til å leve overgitte liv, men jeg tenker at enkelte kan oppleve det som at jeg sier: Du må ta deg sammen og gjøre mer selv.

Jeg ser klart at Gud sier i sitt ord at vi skal gjøre godt og leve overgitt, men jeg ser også at han sier at i oss selv er det umulig. Her er mitt dilemma: Klarer jeg å vise denne siden gjennom hva jeg skriver? Klarer jeg å si at du skal slutte å prøve selv og heller leve og handle i tro og tillit til at det er Gud som skal gjøre verket?

Det er umulig å i egen styrke leve et kraftfullt kristenliv, det er bare Gud som kan fikse den delen, men samtidig er det vårt ansvar å vandre i lydighet mot Guds ord. Det er ikke mulig for mennesker å selv frembringe noe av evig verdi, men klarer vi å forstå at Gud er den som virker i og gjennom oss, er det også frihet til å faktisk ikke klare alt selv.

Så når jeg sier at vi må leve overgitt Gud, vandre i tillit og lydighet, så vit at jeg også mener: Slutt å prøve å ta deg sammen. Gud er den som må forandre oss fra innsiden og ut, Gud er den som må gi oss kraft til å leve gudfryktige liv, Gud er den som må virke i oss og gjennom oss. Vi vil aldri klare å ta det gamle mennesket i nakken og riste varig endring inn i det, vi må slippe Gud til og la Ham forvandle oss på innsiden (når det nye mennesket får bli sterkere og sterkere vil det mer og mer kontroll over og kvelertak på det gamle), det igjen vil føre til en forandret innstilling, holdning og livsførsel.

Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Ap.gj. 1:8)

Løfter for problematiske tider (bibelvers)

Litt omrokkering tidligere i uka gjorde at dette ikke ble postet rett etter de tilhørende innleggene. Jeg har valgt å ta det med nå da det er viktig å søke inni Guds ord etter hjelp, trøst og styrke. Ønsker alle lesere ei god og velsignet helg.Må styrke og glede bli dere rikelig til del.

Vi har over tre innlegg (nr. 1, nr. 2 & nr. 3 + relatert innlegg) sett på hvordan Gud bruker problematiske tider til å forme, styrke og rense oss. Det er som jeg har sagt, løfter for enhver utfordring. Når vi står midt oppi problemer er det viktig at vi har Guds ord og løfter i hjertet da den Hellige Ånd vil minne om dette å gjennom dette kan vi finne styrke og håp. Men så er det også slik at hvis vi virkelig er oppi tunge tider, så er det ikke alltid like lett å sette seg ned å finne disse løftene i Guds Ord. Så her er noen «få» vers som er passende i tunge tider. Når vi er oppi tunge tider og leser vers som dette er det viktig at vi aktiviserer troen og velger å tro Guds Ord som sannhet. Gud har lovet å være med oss og hjelpe oss, han vil alltid kraftig støtte (og ikke støte) sine.

Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» (2. Mos. 14:13-14)

Vær modige og sterke! Vær ikke redde og la dere ikke skremme av dem! For Herren din Gud går selv med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke… Herren selv skal gå foran deg. Han skal være med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet! (5. Mos. 31:6+8)

Dine bommer skal være av jern og bronse. Som dine dager er, skal din styrke være. (5. Mos. 33:25)

Herren er mitt berg og min borg og min befrier, min Gud er klippen der jeg søker ly. Han er mitt skjold og min frelse, min styrke og mitt vern, min tilflukt, min frelser som frir meg fra vold. (2. Sam. 22:2-3)

I min nød kalte jeg på Herren, jeg ropte til min Gud. Han hørte meg fra sitt tempel, mitt rop nådde hans øre. (2. Sam. 22:7)

Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære. (Sal. 50:15)

De som sår med tårer, skal høste med jubel. Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd. (Sal. 126:5-6)

Se, til fred ble det bitre, det som var så bittert for meg. Du har reddet min sjel fra ødeleggelsens grav. For du har kastet alle mine synder bak din rygg. (Jes. 38:17)

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes. 41:10)

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd. De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet. (Jes. 61:1-3)

De skal gå til krig mot deg, men ikke vinne.For jeg er med deg, sier Herren. Jeg skal berge deg. (Jer. 1:19)

For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Når dere kaller på meg og kommer for å be til meg, vil jeg høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren. Så vil jeg vende skjebnen for dere… (Jer. 29:11-14a)

Fra det fjerne viste Herren seg for meg: Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, jomfru Israel, derfor har jeg hele tiden vist deg miskunn. Enda en gang vil jeg bygge deg så du blir bygd opp igjen. (Jer. 31:3-4a)

Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene. (Sak. 4:6)

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for. (Matt. 7:7-8)

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt. 11:28-30)

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. (Joh. 14:27)

Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet,  utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp.  Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss. (Rom.5:3-5)

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud. For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst. (2. Kor. 1:3-5)

Men vi har denne skatten i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv. (2. Kor. 4:7)

En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. (1.Pet.5:10)

Slutt å lek Hellig Ånd

Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: (Joh. 18:8)

Å omgås mennesker over lang tid er en utfordring de færreste takler uten å gjøre feil. Vel, vi gjør vel alle feil i forhold til andre mennesker? Men det er en gruppe mennesker vi tråkker oftere på tærne enn andre,og det er våre nærmeste. Det er ikke vanskelig å komme på ganger der jeg har gått for langt i å skulle formane, irettesette og lære opp mine nærmeste. Jeg har sett på det som min oppgave å «hjelpe» dem videre, problemet har bare vært at jeg har håndtert det ganske så feil.

Jeg har noen ganger vært irritert fordi det er den samme feilen som blir begått enda en gang, og det er lett for at «du gjør alltid sånn» ramler ut av munnen. Det er andre ganger der jeg mener at jeg vet best og den andre er bare trangsynt eller ikke gidder å høre ferdig. Det er tider der jeg ser brister i den andres oppførsel, og synes jo det er min plikt å opplyse om det og gi hjelp på veien videre. Det er så lett å henge seg opp i de ting man ikke liker hos andre, det som irriterer og frustrerer…

Så tar man på seg oppgaven om å hjelpe den andre på plass…

Men mange ganger blir jo bare ting verre ved at vi fokuserer på det og er opptatt av det. Ikke bare blir den andre såret og irritert, men jeg blir mer kritisk og negativt innstilt. En negativ spiral utvikler seg fort, og det går fra vondt til verre.

Jeg har flere brister selv, men hvis andre skal påpeke det titt og ofte og holde det mot meg, er det ikke støttende og oppmuntrende og det driver meg hvertfall ikke til å forandre meg… Da setter jeg meg på bakbeina og går i forsvar, da lukker jeg meg inne for å ikke bli såret. Jeg vet dette om meg selv, hvorfor kan jeg ikke huske det om andre også? Hvorfor kan jeg ikke huske at det er Gud som må tale til meg, det er Gud som må virke i meg, både til å ville og virke etter hans gode vilje (Fil.2:13), og at det er Gud som må tale til og virke i andre også? Det er ikke jeg som er Hellig Ånd og skal overbevise dem om rett og galt, og det er ikke jeg som kan gi dem kraft til å forandre seg. Bare Gud kan.

Jeg har ofte blitt minnet om at jeg må slutte å leke hellig ånd overfor andre og heller innta min rette plass, som støtte og oppmuntrer, som forbeder og medvandrer. Jeg må slutte å blande meg, jeg må be og jeg må la Gud få gjøre sitt verk.

Er det noen du må slutte å leke hellig ånd overfor?

Ånden og Ordet

Men salven dere har fått fra ham, blir værende i dere, så dere trenger ikke opplæring fra noen. For hans salve lærer dere om alt, og den er sann og uten løgn. Bli da i ham, slik den har lært dere. (1.Joh.2:27)

Ånden har en viktig oppgave i å åpenbare Herrens Ord for oss. Selv om det står at vi ikke trenger opplæring av noen, betyr ikke dette at vi ikke trenger lærere i menighetene, men det betyr at vi alle kan se dybder og sannheter i Ordet som er skjult for menneskets forstand. Vi skal alle ha nytte av å lese Ordet, vi skal alle finne hjelp, trøst og mat. Og dette kommer Ånden oss til hjelp i. Vi forstår kanskje ikke så mye av det vi leser alltid, men hvis vi ber Gud åpenbare Ordet for oss og vi fortsetter å lese, vil Guds Ånd la sitt lys gå opp over de ting vi leser.

Hva de troende trenger å få åpenbart ved ordet er annerledes enn hva de i verden trenger å ha åpenbart. Mens vi trenger hjelp til å stå støtt i og vokse i troen, trenger ufrelste å få evangeliets sannhet åpenbart. Jesus sa om talsmannen/Ånden:

Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er… (Joh. 16:8)

Det er Guds Ånd som skal og må åpenbare sannheten for mennesker om at de er syndere og trenger Jesus. Ånden må få åpenbare dette i menneskers hjerter slik at de ser hvem de er og hvem Gud er slik at det kan bli en sann og fra-dypet-av-hjertet-omvendelse. Derfor er det viktig at vi lar Ånden få tid til å jobbe med mennesker og ikke selv presser mennesker til å ta valg før de er klare for det. Paulus sier til korintermenigheten at det var ikke med fremragende visdom og overtalelseskunster han kom og delte evangeliet med dem, men med Ånd og kraft som bevis- for at deres tro skulle være bygd på Guds kraft og ikke menneskelig visdom. Uansett hvor gode vi er til å snakke og overtale mennesker, kan vi aldri snakke dem til en sann omvendelse. Det er Gud som ved sin Ånd må åpenbare ordet for mennesker.

Jeg forkynte ikke mitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis. For deres tro skulle ikke bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft. (1.Kor.2:4-5)

Ånden har altså som oppgave å lede troende dypere inn i ordet, han er vår lærer. Vi skal ikke være avhengige av andre mennesker for å forstå mer av Guds Ord, men vi skal sette vår tillit til at Gud selv vi la sitt lys skinne i våre hjerter. Ånden lærer oss om sannheten i ordet, og for at vi skal kunne gå dypere inn i Ordet er det viktig at vi praktiserer de sannheter Ånden åpenbarer for oss. Vi må vise oss tro mot det vi ser, slik vil vi også få åpenbart andre og dypere sannheter.

Ånden er den som må åpenbare evangeliet om synd, rettferdighet og dom for de som ikke tror. Vi må trofast forkynne ordet, men Ånden må åpenbare det for mennesker. Vi skal utfordre mennesker til å ta ett valg, men det er lite nytte i å presse fram en avgjørelse de ikke er klare for å ta.

Alt Åndens virke er med på å herliggjøre Jesus. Om det er alt hva vi får åpenbart i Guds Ord eller det er at mennesker drives til frelse. Åndens arbeid i menneskers liv kjennetegnes av at Jesus herliggjøres.

Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. (Joh.16:13-14)