om nådegaver

Spørsmål: Hvorfor har vi nådegaver?

Min første tanke da jeg leste spørsmålet var at vi har nådegaver fordi Gud elsker oss. Jeg vet det ikke den vanligste forklaringen, men den er viktig.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den enkelte av oss og ønsker at vi skal få det bedre i forhold til oss selv, i vårt forhold til Gud og i vårt forhold til andre.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den menighet, det legemet, han har kjøpt med slik en dyr pris. Han ønsker at vi skal vokse i enhet og at vi sammen skal bli sterkere og mer fylt av hans herlighet, hellighet og kraft.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den brud han har vunnet til sin Sønn, og han ønsker at bruden skal tre frem hellig og feilfri den dag bryllupet skal stå.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker de ufrelste og fordi han gjennom sine barn, sine tjenere, kan virke i det overnaturlige for å nå de som er borte fra ham.

Så over til den mer vanlige forklaringen:

  1. Nådegavene er gitt til menigheten for dens oppbyggelse (jf. 1.Kor. 12:7, Ef. 4:12)
  2. Nådegavene skal være med på å stadfeste evangeliet. (jf Mark. 16:20, Ap.gj. 14:3, Rom. 15.9)

Det er viktig å si at det er gaver som vi ikke har gjort oss fortjent til og heller ikke kan presse fram i egen kraft. De har ingen ting med naturlige evner å gjøre, men er som navnet sier, gitt av nåde og fungerer ved at Den Hellige Ånd virker gjennom oss (jf. 1. Kor. 12:4-7 og 14:12, Rom. 12:6.)

Nådegavene kan misbrukes og dette skal vi være på vakt overfor (jf. 1. Tim. 4:14, 1. Tim. 1:6). Det er mennesker som bruker de gaver Gud har gitt til å bygge egen tjeneste og eget rykte og ego. Men nådegavene har ikke til hensikt å gjøre noen til super-stjerner, slik vi kan få inntrykk av i fra enkelte hold, men de skal heller fungerer slik at vi blir super-tjenere, for Gud og overfor andre.

Nådegavene er av ulik art og de gis etter som Ånden ser det mest tjenelig (1. Kor. 12:7) og «for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp» (Ef. 4:12). Det er litt ulike oppfatninger om hvor mange ulike nådegaver vi har, men jeg tenker at vi ikke skal henge oss opp i slike detaljer. Det er nevnt ulike gaver i Rom. 12:6-8, 1. Kor. 12:8-10+28 og Ef. 4:11.

Vi kan, og oppfordres til, å søke etter de største nådegavene (1. Kor. 12:31, 14:1) og å få nådegaver til menighetens oppbyggelse i rikelig mål (1. Kor. 14:12). I 2. Tim. 1:6 leser vi at Paulus oppfordrer Timoteus til å igjen opptenne den gave han har fått, og det er viktig å huske at dette er mulig. Om vi skulle vandre bort fra Guds nærhet for en tid, så vil ikke Gud angre sine gaver eller trekke dem tilbake, vi har dem og de kan opptennes på ny.

Faren ved frelsesbønn

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud. (Joh. 1:12-13)

Det foregår en ting i mange menigheter rundt omkring det vide land som jeg er mer og mer skeptisk til, og det er å innby til frelse og ‘påtvinge’ mennesker en enkel formulert frelsesbønn.

Det er ulike metoder som brukes for å få mennesker til å med fornuften innse at det er ikke så dumt å gjenta de få linjene det mennesket som står foran dem sier:
* Du vil vel til himmelen?
* Ingen ved sine fulle fem vil jo til helvete…
* Du må bare si disse ordene så blir du frelst.
* Jesus er herlig! Du vil aldri angre og ting vil bli så bra!

Vi har ofte fokus på å få mennesker til å forstå med hodet at frelsen ikke er en så dum ting å akseptere, men nettopp her er problemet: Vi spiller på fornuft og følelser og leder disse i en retning som gjør at mennesker sier hva vi sier de må si. Og dette er feil. Totalt feil.

Frelse er ikke en handling basert på fornuft, følelser eller frykt, det er et verk i vårt indre utført av Gud selv. Det er ikke å med hodet forstå at jeg trenger hjelp for å kunne være med Gud, det er å bli født på ny ovenfra. Det er ikke å innrømme at jeg er ikke bare snill, det er å innse at jeg aldri vil bli god og snill nok og at jeg gjennom Jesu forsoningsverk kan oppleve å bli en ny skapning.

Frelse er et Guds verk, men vi har gjort det for menneskelig gjennom å ikke la Gud selv jobbe fram syndenød og frelsesbehov i menneskers hjerter og sinn. Vi må la Guds Ånd få slippe til for å overbevise mennesker om synd, om rettferdighet, om dom og om frelse. Vi må la mennesker få kjempe seg igjennom til frelse, hvis det er det de trenger.

Vi må slutte å si: Bare si disse linjene så blir du frelst. Det er løgn. Noen ord sagt i øyeblikket får ingen frelst, bare Gud kan gjøre det verket inni mennesker. Og er frelsen skjedd, vil det mennesket som har tatt  imot Jesus som Frelser og Herre erfare at det er skjedd noe. Plutselig er ikke alt det gale like lystfylt lenger, plutselig begynner de å se ting på nye måter, de får nye ønsker og lengsler, de forandres fra innsiden og ut. De er blitt nye skapninger.

Og her ligger en av årsakene til at det ikke alltid skjer så mye i livet til de som har sagt frelsesbønnen, nettopp det at de ikke er blitt nye skapninger. De forstod nok med fornuften at himmelen er bedre enn helvete, men de er ikke blitt overbevist i sitt indre om hvorfor de trenger frelse. De har ikke sett  at de er falne skapninger i en alldeles begredelig tilstand og at Gud er hellig og høyt opphøyet over alt og alle. De forstod med fornuften, men de trodde ikke, og tok ikke imot, med hjertet. Mange av dem som kaller seg kristne, og flere av dem  har en eller annen gang sagt en frelsesbønn, er faktisk ikke frelste mennesker. De er ikke nye skapninger. Det finnes for mange geiter kledd ut som sauer i våre forsamlinger, og det er ikke lett å lære en geit å oppføre seg som en sau…

Vi må slutte å lure mennesker med menneskeskapte formularer og heller overlate til Guds Ånd å drive mennesker til omvendelse. Vi skal og må forkynne hele Guds ord og vi skal gi mennesker mulighet til å ta imot, men vi skal ikke gjøre frelsen lettere enn det er gjennom å si at det er bare å si noen få bestemte ord. Ord i seg selv frelser ikke mennesker, det skjer når vi innser vår syndige tilstand, aksepterer Jesu forsoningsverk og tar imot den frelsesgave som av ren og skjær nåde rekkes oss.