synd

av

Det finnes ingen snille barn

… for alle har syndet og mangler Guds herlighet. (Rom. 3:23)

Jeg var nok ganske enkel og grei å gjøre med da jeg vokste opp. Jeg var ikke perfekt og gjorde mine feil, men jeg var pliktoppfyllendes på skolen, gjorde i hovedsak hva jeg skulle og har i alle år blitt sett på som «grei og snill». Jeg gjorde sjeldent vondt med vilje, og selv om jeg nasket litt her og der opp igjennom årene, var det en sjeldenhet og alltid i små mål. Jeg var hva som av enkelte blir betegnet som en smule prektig, og jeg var i hovedsak «snill pike».

En dag kalte Gud på meg og jeg kjente at hele innsiden vred seg da jeg svarte nei på spørsmålet om jeg var kristen som mor mi var blitt. Jeg vet nå at det var Guds Ånd som reagerte inni meg, men det visste jeg ikke da. Der og da bestemte jeg meg: Jeg er kristen, men jeg vet ikke hva det er. Jeg hadde aldri helt den store skyldfølelsen over alt det gale jeg hadde gjort, for jeg var jo grei og snill. Jeg så aldri det store gapet mellom meg og Gud, for jeg svarte ja med en gang han kalte. Jeg har, ved Guds nåde, fått større åpenbaring over dette med årene, men det er en ting som tidvis har vært vanskelig for meg å forstå.

Jeg har ikke forstått hvor ille stelt det var med meg før de siste årene. Før det forstod jeg at jeg trengte Jesus og at det var hans forsoningsverk og nåden som istandsatte meg til å ta imot frelsen og leve i fellesskap med Gud. Men samtidig så jeg ikke hvor dårlig stelt det egentlig var med meg, for jeg hadde jo alltid hørt at jeg var snill, grei, pliktoppfyllendes og andre «positive» ord. Og dette skapte et problem for meg. Jeg forstod ikke hvor dypt sunket i gjørma jeg var, jeg forstod ikke hvor langt fra Gud jeg i meg selv var, jeg forstod ikke at jeg var i ytterste nød og i særdeles dypt behov av frelsen. Jeg trengte liksom ikke nåden og Jesus like mye som enkelte andre…

Men det er så feil som det kan bli, for ingen av oss er snille og gode når vi måler oss mot Gud. Når vi tenker på at Gud er hellig og høyt opphøyet, han tåler ikke synd og han er over alt og alle. Gud er så hellig at intet urent kan komme nær han, og bare den minste hvite løgn fører oss så langt fra Gud som vi kan komme og gjør at vi fortjener evig atskillelse fra Hans godhet, nåde og kjærlighet. Dette har jeg sett mer og mer de siste årene. Jo mer jeg har lært Gud å kjenne, jo mer jeg ser, erfarer og forstår av hvor hellig og opphøyd han er, jo mer ser jeg hvor liten, begredelig og langt borte jeg er. Jeg er i ytterste nød og trenger Guds hjelp, jeg trenger frelse, jeg trenger nåde, jeg trenger Jesus.

Faren ved å oppfatte seg selv som «snill og grei» er at vi ikke innser hvor ille stelt det egentlig er med oss. Det er ingen av oss som i egen kraft kan rettferdiggjøre oss selv innfor Gud, vi har alle syndet og vi kommer alle til kort.

Noen har kanskje ikke problem med å innse at de trenger Jesus fordi deres «syndemål» er mer enn fullt og de har bommet med det ene og andre i livet, mens andre (i likhet med meg) kanskje ikke helt forstår at det er like ille stilt med dem innfor Gud som det er med den første gruppen. Uansett hvor snill og grei du oppfatter deg selv som, du vil aldri kunne rettferdiggjøre deg selv innfor Gud, vi trenger alle Jesus fordi vi alle har syndet og mangler Herrens herlighet. I denne sammenheng finnes det ikke noe slikt som «snille og greie barn», kun syndere i ytterste nød og i dypt behov av en forsoningsmann og frelser.

Så en liten påminnelse til dere som har omsorg for barn: Det er ikke galt at barna får høre at de er snille og greie, men vi må heller ikke glemme å lære dem opp i Guds ord og gi dem en forståelse av at Gud er hellig og at vi alle kommer til kort og trenger hans hjelp og nåde.

av

Han er jo god på bunn

for alle har syndet og mangler Guds herlighet. (Rom. 3:23)

Vi har alle sagt det om noen, han/hun er jo god på bunn. Men er det egentlig sant? Menneskelig sett så ønsker vi å tro dette, vi ønsker at dette skal være sannheten og at det er slik at det gode i mennesker kan dyrkes fram og få en større og større plass i deres liv. Men det er menneskelig forstand og ønsker. Den sannhet vi må tro er den vi finner i Guds ord og i følge Gud er ingen mennesker god på bunn. Mennesker er falne skapninger med et ondt hjerte.

Dette betyr ikke at vi ikke kan eller vil gjøre godt, men innerst inne er vi alle selvglorifiserende, egenrettferdig, meg-og-mitt-først-opptatte skapninger som er villig til å gjøre, tro og tillate mye for å få det som vi vil. Vi er villige til å unnskylde og bortforklare i lange baner og vi sminker ordene og utsiden for at våre egoistiske ønsker og lyster skal fremstå som «gode og riktige».

Vi kan kanskje komme unna i forhold til andre mennesker med våre gode ord, våre gode handlinger, vår rettferdighet og alt annet, men innfor Gud holder det ikke mål. Og dette er noe vi må erkjenne, vi er så langt fra Gud som det går an å komme. Vi vil aldri kunne bli gode nok fordi vi i utgangspuktet ikke er gode.

Derfor trenger vi å bli født på ny, derfor trenger vi å bli en ny skapnming, derfor trenger vi Jesus. Uansett hvor mye godt vi presterer å gjøre kan vi aldri rettferdiggjøre oss selv innfor Gud Herren. Hans krav er totalt syndfri og uten noen plett og lyte.

Bare en har klart å leve et slikt liv og dette livet levde han fordi han var villig til å legge ned alt sitt og ta straffen for all vår vondskap, egoisme, synder, straff og galskap på seg selv. Jesus, den eneste syndfri, gav frivillig avkall på sitt og tok på seg vårt og bar vår straff for at vi kan komme hellige og rettferdige fram for Herren. Frelsen og fellesskapet med Gud er ikke basert på hva vi har gjort, men på at vi tar imot hva Jesus har gjort for oss.

Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus. (Rom. 3:24)

Neste innlegg kommer torsdag 27. juni.
PS! Har du sendt en oppmuntring til den personen du har tenkt litt ekstra på de siste ukene? I dag er en god dag å gjøre det på!

av

Alle tiders syndebukk

Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud. (Ef. 5:2)

I 3. Mosebok kapittel 16 leser vi om den store soningsdagen. Aron har akkurat opplevd at sønnene døde pga overtredelse. De trådte fram for Herren ansikt uten at de nødvendige «regler» var fulgt, for dette døde de. Moses får klar beskjed av Gud om hvordan de skal handle videre, og dette videreformidles til Aron. Aron kan ikke når som helst tre innfor forhenget og gå til soningsstedet som er lokket på paktskisten, bare når det er bestemte tider og gjennom å følge bestemte «ritualer». Hvis han gjør det utenom disse vil han død, dette fordi Herren viser seg i skyen over soningsstedet.

Gud er en hellig Gud, en Gud uten feil eller lyte, en perfekt Gud som ikke kan være i nærheten av synd. Dette skapte et stort dilemma, for mennesker er jo ikke uten synd, vi har alle kommet til kort. Gud gav israelsfolket bestemte «regler» for hvordan dette skulle ordnes. På den tiden var det offer og blod fra ulike fugler og dyr gjaldt, blodet gjorde soning for menneskers synder, overtredelser og urett.

Den store soningsdagen som vi leser om i dette kapittelet har en spesiell historie. To bukker skulle føres fram og det skulle kastes lodd om dem, ett lodd for Herren og ett for Asael. Den bukken som Herrens lodd falt på skulle ofres som soning for folkets lovbrudd, overtredelser og synder. Den siste bukken skulle derimot (etter sonofferet var gitt) få lagt alt det gale over på seg gjennom at Aron la hendene på hodet og bekjente alle folkets synder over den. Den skulle så sendes levende ut i ørkenen. Alle syndene ble sendt bort og ved det tilintetgjort..

Vi har historiene i GT for at vi skal lære av dem. De har ulike betydninger da noen forteller oss om livet med Gud mens andre er forbilder på den frelser som skulle komme, denne historien er i siste kategori.

Vi ser et klart og tydelig bilde på den frelser som skulle komme og hva han skulle gjøre. Jesus fikk ALLE våre synder, misgjerninger og overtredelser lagt på seg, Jesu blod ble ofret og Jesus tok alt med seg utenfor leiren. Jesus tok det bort fra det levende liv og ut i villmarken, og etter at han var oppstått, bar han sitt eget blod fram for Faderen i himmelen. På himmelens alter ble det ultimate sonoffer lagt og akseptert av Faderen selv.

«Det er fullbragt» sa Jesus på korset. Alt er sonet for, all synd og overtredelse er slettet ut, alt er satt i rett stand igjen mellom Gud og mennesker. Vi kan, på grunn av Jesu store sonoffer, komme fram for Guds trone i himmelen uten frykt, vi kan med frimodighet tre fram fordi Jesus banet vei for oss. Det offer Jesus gav, var for alle mennesker gjennom alle tider, han ble tidenes «syndebukk» for at du og jeg skulle kunne tre fram for tronen og få leve et liv i fellesskap med Gud. Det er fullbragt, det er godt nok, nåden vil holde. Jesus tok alt for alle for alle tider, han ble «alle tiders syndebukk».

av

Ta en titt i speilet – det lunkne hjertet

Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere. Vask hendene, dere syndere, rens hjertene, dere som har et delt sinn! (Jak. 4:8)

Profeen Natan kommer til kong David (2. Sam. 12) og forteller en historie som kongen reagerer på med sinne og at straff er på sin plass. Det er da Natan sier: Det er deg! DU er mannen det er snakk om. David bryter sammen og innrømmer at det er sant, han er villig til å bære sin egen synd i stede for å skjule den. David sier seg enig med det ord som er kommet fra Gud selv, og han søker Herren om tilgivelse.

David gjør noe som endel mennesker ikke er villige til å gjøre i dag, han slutter å kikke ut av vinduet. I stede begynner han å kikke inn i speilet og ikke bare det, han innrømmer også sannheten om hva han ser. I stede for å sitte og kikke på andre mennesker synder og feil å dømme dem (=kikke ut av vinduet), innrømmer han sannheten om sine egne handlinger og tar ansvar for hva han gjorde (= kikke i speilet).

Når Gud kommer med ord som dette, er det smarteste vi kan gjøre å si oss enige med Gud, for Gud vet, Gud kjenner oss. I stede for å prøve å kle oss i fine klær, kan vi heller bare innrømme at alt er ikke som det burde være. Gud kommer ikke med disse tingene for å straffe oss eller for å få oss til å føle oss mislykka, men fordi han elsker oss og ønsker å ta oss videre. Gud vil gjøre oss enda mer lik Jesus og enda mer brennende for ham, slik at vi kan bli bevart i det nære fellesskapet med ham og med det unngå å bli lunkne. (Utdrag fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

Hva kjennetegner så et hjerte som er lunkent? Vi skal ta  noen få punkter som forhåpentligvis vil klargjøre dette litt. Personlig sliter jeg med å innrømme mine ting, men jeg vet at Gud sier det fordi han vil ha meg mer brennende for ham, ikke for å rette finger mot meg. Så la meg si at det er punkter/områder her som Gud har vist meg at jeg ikke er hvor han vil ha meg. Kanskje min innrømmelse kan gjøre det litt  lettere for deg å være «bånn ærlig» med hvordan det står til med deg og ditt hjerte?

1. Manglende iver etter og ønske om å be
–> vi snakker ikke om de frasene med Gud hjelp den og velsign den, vi snakker om bønn som personlig fellesskap med Gud og om forbønn for andre mennesker og situasjoner.

2. Ulydighet mot Guds ord
–> både som bevisst handling der man gjør ting  Guds Ord sier er synd, men også manglende vilje til å gjøre hva Guds ord sier er riktig

3. Likegyldighet overfor Guds ord
–> se innlegg: Kan Gud tale til deg?

4. Manglende iver etter å være på møter.
–> Den lunkne synes ikke det er så viktig å samles og dele Guds ord sammen, man kan jo lese selv hjemme hvis man gidder og de 5 minuttene 3dje hver helg det plutselig passet… Faresignal: Begynner det å ikke passe helt å gå på møter? Blir det to uker, tre uker mellom hver gang, kanskje lenger? Er man bare i kirken når barn, barnebarn eller kjente skal synge, dele et vitnesbyrd, tale el.l?

5 Sjelers frelse og menneskers nød er blitt en hemsko
–> det er ikke noe man har brennende iver etter å gjøre noe med, det er egentlig bare deprimerendes og irriterendes å tenke på.

Som jeg sa i utdraget over så peker ikke Gud på disse tingene for å fordømme oss eller gi oss skyldfølelse, han gjør det fordi han elsker oss. Den gode nyheten er at skulle vi kjenne oss igjen på enkelte punkter, så er det fri adgang inn til tronen for å søke hjelp. Jesus sa til menigheten i Laodikea:

Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam, og salve til å smøre på øynene dine, så du kan se.
Jeg refser og irettesetter alle dem jeg har kjær. La det bli alvor og vend om! Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. (Åp. 3:18-20)

De som hører Guds røst og gjør alvor av irettesettelsen og formaningen, vil bli møtt med åpne armer og oppleve at når de kommer nær til Gud, kommer han nær til dem. Det tragiske er at de som virkelig er lunkne, vil overse det budskpet jeg har delt de siste dager. De er blitt så åndelig følelseskalde og immune mot Åndens ledelse og tiltale at de vil riste budskapet av seg og mene det passer dem ikke…

av

flykt fra synden

Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss… (Heb. 12:1)

Jeg var inne på oversikten over kommentarer å måtte slette noen spam/søppel-kommentarer da tanken slo meg; spam er egentlig ganske likt synd. Det er ikke bra for oss og det kan føre oss på ville veier. Det kan føre oss inn i ting vi egentlig ikke er klar over eller klar for, men samtidig er det noe fasinerende og fristende ved det hele. Det er enkelte dager jeg lurer på hva spam-filteret mitt har fjernet, det hadde jo vært litt kjekt å vite hva som skjulte seg bak tallene som sier at enda flere kommentarer er stoppet. Men samtidig vet jeg jo at det er ett godt filter som brukes, og at hvis noe fjernes fra min side og mine øyne, så er det fordi det rett og slett er søppel.

Synd forsøpler livet vårt, og det vil gi konsekvenser og føre oss på veier som ikke er gode for oss. Det er lett å bli fanget inn hvis vi ikke er på vakt. Hvis vi i tillegg lar tankene få surre om og over det «spennende, fasinerende og ukjente», lar vi det få rom i vårt sinn slik at det henger fast ved oss, noe som senere kan føre til fall og feil vi vil angre bittert på.

I Fadervår er det en linje som sier: «Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.» (Matt. 6:13a). Når vi ber dette ber vi Gud beskytte oss mot ting som ikke er av det gode for oss og Gud vil beskytte oss, men vi må også huske vårt eget ansvar. Når vi merker at Gud peker på ting som galt og farlig, er det vårt ansvar å holde oss borte fra de tingene. Vi må følge opp de formaninger og ting Gud viser. Vi har også fått fornuften for å bruke den. Sliter man med overspising, så fyll ikke opp skap, kjøleskap og fryser med delikatesser. Sliter man med porno, så ikke gå inn på visse kiosker og butikker og for all del innstaller filter på data og tv (eller kanseller alt for ei tid). Sliter man med shoppinggalskap, så hold deg unna bankkort og kredittkort, og ha bare litt penger med deg. Det er mange ting vi selv kan gjøre for å ikke la ting få ett farlig grep over våre liv, og i tillegg til de praktiske tiltak vi selv kan sette inn, er det viktig at vi er både lydhør overfor Åndens ledelse og at vi følger dette opp.

Dagens vers etterfølges med et vers som gir oss ett av de viktigste svarene til hvordan vi kan klare dette: «med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» (Heb. 12:2a). Mye er vi ikke sterke nok til å bekjempe og vinne over selv, men Gud i oss er sterk nok.